Sjumilsstegkonferansen 2009

Sjekkes mot fremførelse!

Kjære deltakere

Jeg vil starte med å gratulere dere alle med feiringen av 20 års jubileet for FNs barnekonvensjon. Det er en stor glede å få være med på feiringen her i Tromsø. Jeg vil rette en takk til Fylkesmannen i Troms som står bak dette arrangementet og som har igangsatt "Sjumilssteget". Tusen takk også til alle Troms-kommunene, fagfolk og organisasjoner som jobber aktivt for å fremme barn og unges rettigheter. Dere gjør en viktig jobb.

Barnekonvensjonen er en internasjonal lov som skal verne barns rettigheter. Den legger til grunn at barn er en sårbar gruppe med særskilt behov for omsorg og beskyttelse. Men den betrakter også barn som kompetente og handlekraftige individer med synspunkter som skal påvirke samfunnets beslutninger. Barnekonvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling 20. november 1989. Barnekonvensjonen er den internasjonale konvensjonen som har fått størst tilslutning – hele 193 land har ratifisert den.

Hvilke forpliktelser har de statene som ratifiserer barnekonvensjonen? De har for det første en forpliktelse til å påse at barnekonvensjonens rettigheter stemmer overens med den nasjonale lovgivningen. Det er imidlertid heldigvis ikke noe i veien for at den nasjonale lovgivning går lengre i å gi barn rettigheter enn det som er fastslått i konvensjonen.
Minimumsrettigheter, ikke maksimum.

Men lovgivningen er ikke tilstrekkelig. Statene skal også iverksette politiske beslutninger, bevilge nødvendige midler, spre kunnskap og holdninger for å ivareta bestemmelsene i barnekonvensjonen. De skal også utvikle rutiner, metoder, iverksette veiledning og kontroll med at barns rettigheter ivaretas. Statene har også en forpliktelse til å rapportere til FNs barnekomité hvert femte år om hvordan barnekonvensjonen følges opp.

FNs barnekomité har lansert fire prinsipper som grunnleggende i barnekonvensjonen. De fire prinsippene er:

• Ikke-diskriminering (artikkel 2)
• Barnets beste (artikkel 3)
• Barnets rett til liv og utvikling (artikkel 6)
• Barnets rett til å delta og bli hørt (artikkel 12)

De fire prinsippene utgjør et grunnlag og en forståelsesramme for hvordan de øvrige artiklene skal leses, tolkes og praktiseres.

Barnekonvensjonens artikler er blitt kritisert for å være for generelle, for å inneholde ideelle mål, og litt diffuse rettigheter.

Og det er selvsagt en berettiget kritikk. Når man skal lage universelle rettigheter som skal kunne brukes over hele verden, så må de nødvendigvis bli litt generelt.

Og det er ikke alltid så lett å oversette konvensjonstekst til hva det betyr i de konkrete praktiske oppgaver som må løses. Det kan være vanskelig å vite om konvensjonens artikler, slik de er formulert, er innfridd eller ikke.
Vert land har sjøl ansvar for å "oversette" og anvende artiklene innenfor sin kultur, sine juridiske og administrative systemer.

I forhold til mange andre land har Norge kommet langt når det gjelder å sikre barns rettigheter. Mange av rettighetene er dekket i norsk særlovgivning; retten til utdanning i opplæringsloven, retten til omsorg i barnevernloven, retten til vern mot vold i straffeloven, og retten til helse i helselovgivningen osv...

Plikten til å vurdere barnets beste er direkte nedfelt i flere aktuelle lover, som barneloven, barnevernloven og i den nye utlendingsloven.

Men selv om barns rettigheter er ivaretatt langt på vei i Norge, får vi kritikk både av barneombudet og frivillige organisasjoner. Kritikken gjelder særlig ivaretakelsen av barn fra utsatte grupper, som for eksempel barn med psykiske problemer, barn i fengsel, barn med nedsatt funksjonsevne, barn som blir utsatt for overgrep eller vold, barn i asylmottak, enslige mindreårige asylsøkere, med flere.

Jeg nevnte tidligere at de statene som har ratifisert barnekonvensjonen er forpliktet til å rapportere til FN om sin oppfølging. Norge leverte sin 4. rapport til FNs barnekomité i 2008. I januar 2010 skal FNs barnekomité eksaminere norske myndigheter på bakgrunn av denne rapporten. Til grunn for eksaminasjonen ligger også såkalte "skyggerapporter" fra barneombudet og frivillige organisasjoner. Disse rapportene tegner et mer kritisk bilde av situasjonen i Norge enn rapporten fra statlige myndigheter.

Jeg holdt på å si: naturlig nok og heldigvis.

Siden det er mitt departements ansvarsområde, vil jeg gjerne gå litt inn på hva disse rapportene sier om barnevernet i Norge. Forum for barnekonvensjonen, som er et nettverk av frivillige organisasjoner og enkeltpersoner, leverte sin supplerende rapport til FNs barnekomité i juni 2009. Forumet uttaler at det er grunn til å frykte at ressurssituasjonen i det lokale barnevernet gjør at de ikke er i stand til å følge opp i tilstrekkelig grad overfor alle barn som har behov for det. Forumet uttaler også at ettervern må bli et mer tilgjengelig og åpent tilbud til barn i barnevernet som har fylt 18 år. (Se supplerende rapport, s. 19-20.)

Også barneombudets supplerende rapport (2009) uttaler at barnevernet i mange norske kommuner er underbemannet, og derfor ikke makter å følge opp lovbestemmelsene. Det påpekes at barnevernet mange steder bare består av én ansatt, hvilket ikke sikrer faglig bredde og fleksibilitet i å sikre barnas interesser. Den begrensede kapasiteten betyr ifølge barneombudet at barnevernet befinner seg i en systemkrise. (Se barneombudets supplerende rapport, s. 17.)

Til barneombudets kommentar i rapporten vil jeg si at de på mange måter har helt rett. Vi har ikke et barnevern i krise, men mange som jobber i barnevernet opplever t de langt fra har de ressursene de trenger for å gjøre en god jobb.

Barnevernet hjelper stadig flere barn – i løpet av året får i overkant av 44 000 barn hjelp fra barnevernet. Over tid har vi sett en utvikling der  barnevernet får stadig flere saker – saker som også er komplekse og sammensatte
Kan se tr kurver. Antall meldinger inn, antall barn som får tiltak –også antall ansatte – en kurve som henger etter.
Ikke et område man kan effektivisere seg utav. Løse med produktivitetsvekst. Har blitt mer jobb på hver ansatt.

Regjeringen erkjenner at det kommunale barnevernet har behov for mere ressurser for å få til rask og god hjelp til barna som sliter.

 I statsbudsjettet for 2010 sier regjeringen at det innenfor veksten i de frie inntektene til kommunene er rom for å opprette 400 stillinger i det kommunale barnevernet.
For å få til dette samarbeider vi med KS. Vi har også invitert fylkesmennene til å komme med innspill på hvordan vi i felleskap kan få til dette løftet i årene framover.

Jeg vet godt at en målsetting i et budsjett ikke automatisk fører til flere stillinger, men jeg tror det er en start. Virker ikke dette, vel så må vi ta en ny diskusjon på hva annet som evt må til. For at det trengs økte i ressurser i det kommunale barnevernet er helt sikkert.

Jeg er også glad for at etter hvert mange kommuner tenker alternative modeller for organisering av barnevernet – for på denne måten å effektivt utnytte ressursene. Mange kommuner – også her i Troms fylke – har interkommunale løsninger som bedre ivaretar barnevernets oppgaver. Vertskommunemodellen er tatt i bruk av mange. Jeg tror mange kommuner, og spesielt de mindre kommunene, er tjent med å vurdere både organiseringen i egen kommune og samarbeidet med andre kommuner som ledd i å få til en effektiv organisering av barnevernet.

Barnevernet møter hver dag barn som trenger hjelp og ofte familier i dyp krise. Sakene er sammensatte og faglig krevende å gå inn i. Vi ser også at kunnskapen og kompetansen i barnevernet må rustes opp for å møte disse utfordringene.

Gjennom flere år har regjeringen derfor satt av midler til å utvikle kunnskapsgrunnlaget i barnevernet og tiltak for å styrke kompetansen. Dette vil også gjøre i 2010. 
Men jeg har også hørt mange si at det gis gode tilbud om kompetanseheving, men har ikke tid til å bruke det. Kan ikke dra på kurs når bunkene vokser. Henger sammen med det jeg nevnte tidligere.

Samarbeid mellom kommunale tjenester er en viktig forutsetning for å få flere, spesielt offentlige ansatte, til å melde fra om sin bekymring for et barn. For å få til gode tiltak som bidrar til varige positive endringer i barnets liv må det ofte et godt samarbeid til mellom tjenester i kommunene og mellom stat og kommune. Innen utgangen av 2009 vil Flatø-utvalget leverer sin innstilling. Jeg er spent på hvilke forslag dette utvalget kommer med og se om det er tiltak der vi kan gripe fatt i og følge opp.

Barnekonvensjonens bestemmelse om retten til beskyttelse, er i stor grad et kommunalt ansvar. Det gjelder også retten til helse- og utdanningstilbud, fritidstilbud og velferdsordninger. Kommunene har også et ansvar når det gjelder generelle rettigheter som ikke-diskriminering, barnets beste, retten til liv og utvikling og retten til å si sin mening og bli hørt.

Barnekonvensjonen er etter inkorporeringen i 2003 forpliktende for kommunene på lik linje med annen norsk lov. Konvensjonen stiller krav til kommunenes prioritering av barn. Kommunene har en plikt til å sørge for at det ikke skjer diskriminering av barn eller grupper av barn, for eksempel barn med nedsatt funksjonsevne.

Gjennom desentraliseringen av tjenestetilbud og rammefinansieringssystemet har norske kommuner frihet til å prioritere. Det lokale selvstyret er et viktig prinsipp i norsk forvaltning. FNs barnekomité har imidlertid uttrykt bekymring over forskjellene i tjenestetilbudet til barn og unge i ulike kommuner i Norge. Dette blir bl.a. sett i sammenheng med forskjeller i økonomiske ressurser og ulike prioriteringer av tiltak for barn fra kommune til kommune. Etter barnekonvensjonens artikkel 2 skal barn sikres lik tilgang til de rettigheter som følger av konvensjonen. 

Det kan se ut til å være et mulig motsetningsforhold mellom ønsket om et likt tjenestetilbud til alle barn, og ønsket om kommunalt selvstyre. Og det er det jo også. Men barnekonvensjonen krever ikke at alle kommuner skal ha et identisk tjenestetilbud til barn. Det må være aksept for at visse ulikheter kan oppstå. Kommunene må ha frihet til å tilpasse sine oppgaver og tilbud etter lokale behov. Utfordringen er derfor å sikre barns rett til ett likeverdig tilbud innenfor rammen av det kommunale selvstyret.

Fylkesmannen i Troms har lansert en egen fremgangsmåte for å sikre dette – nemlig "Sjumilssteget". Fremgangsmåten har vakt stor interesse både i departementet og blant andre fylkesmannsembeter. Fylkesmannen har benyttet barnekonvensjonen som utgangspunkt for arbeidet med å bedre barn og unges oppvekstvilkår i Troms kommunene.  Gjennom å fokusere på syv sentrale rettigheter i barnekonvensjonen, har fylkesmannen bedt kommunene om å kvalitetssikre sine tilbud til barn og unge.

Jeg var tidligere inne på at barnekonvensjonen av noen blir oppfattet som for generell, med ideelle og litt diffuse rettigheter. Fylkesmannen har konkretisert de syv artiklene og satt dem inn i en norsk, kommunal virkelighet. På denne måten har embetet gitt et vesentlig bidrag til å "oversette" og anvende artiklene innenfor vår kultur, våre juridiske og administrative rammer. Dette er et viktig bidrag i målet om å styrke barns rettigheter i Norge. 

I Barne- og likestillingsdepartementet er vi spent på hvilke erfaringer både fylkesmannen og Troms kommunene har gjort gjennom denne satsingen. Vi ønsker å følge med også på oppfølgingen i tiden som kommer.

Jeg vil avslutte med å ønske Troms kommunene lykke til i det viktige arbeidet for barn og unges rettigheter. Jeg vil også gi en stor honnør til Fylkesmannen i Troms for initiativet, både når det gjelder Sjumilssteget, og feiringen av barnekonvensjonens 20 års jubileum.

Jeg ønsker dere alle en fortsatt fin konferanse.