Vennligst forstyrr!

sjekkes mot framføring

For mange av barna preges hverdagen av traumer, angst, uro, utrygghet og usikkerhet. Å vokse opp med vold påvirker barnas mulighet til å lære, til å danne gode relasjoner og til å utvikle et godt selvbilde. Uten hjelp vil mange kunne få psykiske vansker som angst og depresjon som de tar med seg inn i voksenalder.

Mitt budskap er derfor:

• Vold og overgrep mot barn og unge kan ikke aksepteres.
• Barndommen er nå – barn skal ha gode liv og livsbetingelser. 
• Voksne har ansvar for å se, hjelpe og beskytte utsatte barn. 
• Vi må nå fram til folk og skape engasjement som bidrar til handling.

Vonde og gode hemmeligheter
I løpet av barne- og ungdomsårene opplever de fleste å ha både vonde og gode hemmeligheter. Inni oss – inni magen – klarer vi godt å skille mellom de hemmelighetene som er gode, og de som gjør vondt.
 
På mange måter er gode hemmeligheter ofte hendelser eller forhold vi gjerne deler med bestevennene våre. Kanskje er det en person i klassen eller på skolen vi liker ekstra godt? Kan vi være litt forelska og betror oss til bestekompisen eller venninna vår? Noen ganger er hemmeligheten så god og sterk og fantastisk – som en forelskelse jo kan være – at vi får lyst til å utbasunere det for all verden. Ofte vil vi at den vi er forelska i skal få vite det.

Kanskje er en god hemmelighet at man skal få ei lillesøster eller en lillebror?
Kanskje kan den gode hemmeligheten er at man skal bygge en hemmelig hytte i skogen med vennene sine? Eller at man har stiftet en topp, hemmelig spionklubb med kameratene sine?

Vonde hemmeligheter er langt vanskeligere å dele. De vokser gjerne som en vond klump inni oss. Den vonde hemmeligheten vil ut hele tiden, men vi verken klarer eller tør å fortelle den. Vi skammer oss ofte over denne hemmeligheten, eller den er så vond å tenke på at vi bruker alle kreftene våre på å gjemme den vekk. Den vonde hemmeligheten er så vond at den ikke kan deles med andre. Og den er så alvorlig at vi voksne må og skal hjelpe barna. Den vonde hemmeligheten er også oftest en voksen hemmelighet. For eksempel at en av foreldrene slår den andre forelderen. Eller at mor eller far slår barna.

Voksne må bry seg!
Som voksne må vi forsøke å se barna og om barna kan ha en vond hemmelighet. Jeg tror at det beste vi voksne da kan gjøre er å spørre. Og vi voksne må spørre mer enn én gang. Ja, kanskje må vi insistere på å få vite den vonde hemmeligheten når vi først skjønner at noe er galt.

Forleden hørte jeg om ei 16 år gammel jente som hadde opplevd veldig mye vondt da hun var barn. Hun fortalte at hun satt hele skoletida si og venta på at noen skulle spørre henne hvordan hun hadde det, hva som var galt? Men først da hun var nesten ferdig på ungdomsskolen – etter 10 år – var det endelig noen som spurte henne de virkelig vanskelige spørsmålene: Hvordan har du det? Hva er det som er galt?

Når vi er barn og unge, forteller vi heller vennene våre det som er vondt og vanskelig heller enn de voksne. Dette kan være vanskelig for vennene våre, for de vil jo gjerne hjelpe. Samtidig har de lovet ikke å fortelle den vonde hemmeligheten videre. Da står man som venn i det vi kaller et dilemma. Det betyr at uansett hva vi gjør, så er det ingen lettvint vei ut. Velger vi å fortelle det, kan vennen vår bli sint og skuffa over at vi brøt lovnaden vår om å holde noe hemmelig. På den andre siden vet vi at den vonde hemmeligheten til vennen vår er så stor og vond og vanskelig at vi må fortelle det til en voksen.

Får vi et slikt dilemma deisende i fanget, kan en måte å løse det på være å oppfordre vennen vår til å fortelle det selv. Hvis det er umulig, må vi – dersom vi er ordentlige venner – fortelle det selv. Kanskje betyr det at den som vi forteller om blir skuffet og sint der og da, men på lang sikt så vil han eller hun kanskje takke oss når de forstår at den vonde hemmeligheten var så vond at voksne måtte hjelpe.

• Barn skal beskyttes og barn skal bli hørt.  Dette er prinsipper som mange kjenner til og som er nedfelt i lovverket og gjennom barnekonvensjonen.
• Vi har et samfunn med mye kunnskap om hva som er gode oppvekstvilkår for barn og hva som er skadelig.
• Vi har engasjerte og vitebegjærlige foreldre.
• Vi vet at mange barn ikke opplever å ha det trygt og godt i hjemmet sitt og at de små barna er særlig sårbare.
• For mange av barna som får alvorlige problemer i tenårene, var familiens problemer godt kjent allerede i barnehagen og på helsestasjonen. 

Med tross denne kunnskapen: Hvorfor spør ikke flere av oss hvordan et barn har det hjemme?

• Er det fordi vi ikke vil trenge oss på?
• Har vi en høy terskel for å blande oss inn i andres liv og gjøremål fordi vi ikke tør å ta feil og såre de voksne?
• Eller er det fordi vi ikke orker å ta inn over oss de problemer barn lever med i familien sin?

Vennligst forstyrr!
Jeg hørte om en skoleklasse som hadde store problemer med uro, mobbing og barn som mistrivdes. Skolen intervjuet alle elevene om skolehverdagen, og fant at enkelte av barna ikke hadde det så greit. Jeg spurte læreren om de visste hvordan disse barna hadde det hjemme. Det gjorde de ikke, selv om de nok var enige i at det er viktig å ha det bra hjemme for at man skal arbeide godt på skolen.

Historien gjorde inntrykk på meg fordi jeg tenkte at det faktisk kunne være en Boj (hovedpersonen i filmen Sinna mann) i den klassen som ved direkte spørsmål ville fått anledning til å fortelle og få nødvendig hjelp.

Jeg tror de voksne på skolen ville blitt berørt og tatt grep for å hjelpe barnet. 

Og hvilke grep kunne de tatt?
Sikkerhetsnettet = barnevernet
Barnevernet er den instans som skolen, barnehager, helsestasjoner, privatpersoner kan kontakte for å drøfte en bekymring, eller melde fra om en bekymring for et barn.

Det er barnevernets oppgave å ta over bekymringen ved å undersøke videre, følge opp og hjelpe barn som utsettes for vold og overgrep.

Barnevernet er i en særstilling både i arbeidet med å forebygge, avdekke og følge opp barn.
Barnevernet er den instansen som har hovedansvaret for å følge med på og å gripe inn der barn utsettes for vold og overgrep.

For å føle oss trygge på at det tilbudet disse barna får bygger på kunnskap og gode erfaringer, gir vi støtte til kompetanseheving i barnevernet gjennom prosjektet ”Barn som lever med vold i familien”. Prosjektet gjennomføres av Alternativ til Vold og Senter for Krisepsykologi i Bergen.

Vi skal ha på plass en alarmsentral for barn – som både barn og voksne kan kontakte om sin situasjon og/eller bekymring. Henvendelsene vil deretter kunne videreformidles til rett instans i kommunen for oppfølging.  Jeg tror terskelen for å kontakte en slik telefon vil være lavere enn å ta første kontakt med det offentlige hjelpeapparatet. Det tas sikte på åpning i slutten av april i år.

Jeg ønsker Redd Barna lykke til med kampanjen ”Vennligst forstyrr”. Jeg vil takke Anita Killi for å ha filmatisert et vanskelig tema og for å vise oss barnets stemme og følelser.

Til slutt vil jeg oppfordre alle til å gjøre budskapet til kampanjen og filmen kjent for alle: Hermed gjentar jeg oppfordringen: Vennligst forstyrr!