Refleksjonsperioden i EU, som ble igangsatt etter det franske og nederland-ske folks nei til forfatningstraktaten (i det følgende kalt FT), har nå vart siden juni 2005. En viss utålmodighet over stillstanden i traktat-spørsmålet synes å kunne spores blant en rekke av medlemstatene. Behovet for å få på plass mekanismer som kan bidra til å løse de utfordringer som EU står overfor, er blitt større.

Det har siden 2004 vært begrensede tilløp til å gjennomføre enkeltvis noen av FTs elementer med hjemmel i det eksisterende traktatverk, såkalt ”cherry-picking”. Dette begrepet er imidlertid tvetydig og brukes også om gjennomføring av elementer som krever endringer i det eksisterende traktatverk.

Gjennomføring av enkeltelementer innebærer risiko for tap av den indre sammenheng som FT hadde. Dessuten vil det eventuelt kunne skape problemer for den konsensus blant medlemstatene som til slutt ble oppnådd om FT gjennom balanserte kompromissløsninger for hele teksten.

1. Forskjellige typer gjennomføring av elementer

I de fleste og viktigste tilfelle vil en gjennomføring av enkeltelementer kreve formelle endringer i det eksisterende traktatverk. Det dreier seg her ikke minst om mange av de nye institusjonelle bestemmelsene, som nye avstemningsregler i Rådet.

Det er ikke til nå gjennomført elementer fra FT som krever traktatendringer.

EU vil, på de områder hvor det er enighet mellom medlemstatene, kunne gjennomføre elementer fra FT som ikke krever traktatendringer, dvs. med hjemmel i det eksisterende traktatverk (og om nødvendig ved interinstitusjo-nelle avtaler eller endringer i prosedyrereglene til den enkelte institusjon). Eksempler her er muligheten for borgerinitiativer, de nasjonale parlamenters rolle som vokter av nærhetsprinsippet, endringer i hvordan EU-formann-skapet skal fungere, ny EU-utenriksminister/EU-utenrikstjeneste.

På politi- og strafferettsfeltet diskuteres det dessuten om de nye prosedyre-reglene i FT, som medfører at også rettsakter på dette området vedtas etter fellesskapsmetoden, skal gjennomføres uavhengig av FT. Denne debatten ble aksentuert ved en uttalelse fra EF-domstolen av 13. september 2005. Dommen utvider Fellesskapets kompetanse på området for det indre marked til å omfatte straffebestemmelser på miljøområdet.

FT består videre av enkelte artikler som bare utgjør en kodifisering av en praksis som allerede gjelder. Et eksempel på slik kodifisering er når det i FT-art. I-6 fastslås at EF-lovgivning har forrang foran nasjonal lovgivning. Dette er ikke noe nytt prinsipp i EU, men følger av langvarig rettspraksis fra EF-domstolen.

Utover det som er nevnt ovenfor består FT av artikler som bare er en teknisk opprydning og renummerering av artikler i det eksisterende traktatverk. Disse vil fortsette å gjelde inntil FT eventuelt trer i kraft.

2. Holdningen til ”cherry-picking” blant medlemstatene

Mange av medlemstatene synes klart tilbakeholdne til ”cherry-picking”. De er opptatt av at dette kan føre til en uthuling av FT, og at det dermed kan bli enda vanskeligere å bringe traktatspørsmålet videre. De synes å holde igjen inntil FTs skjebne er mer definitivt klarlagt, og står inntil videre fast på at ratifikasjonsprosessen for FT bør fullføres.

For øvrig har en rekke medlemstater understreket at det viktigste for EU-statene i den nåværende situasjon må være utfordringene på det økonomiske område i lys av bl.a. globaliseringen og fremtidig energi-knapphet og forsyningssikkerhet − og at man heller får vente noe med å gå videre med nye institusjonelle løsninger.

Det som synes å avtegne seg kan være at FT gjøres om til en ”mini-traktat”, dvs. at FT reduseres til nåværende Del I (forfatningsdelen) og Del II (charteret om grunnleggende rettigheter), og at man bl.a. tar inn som et vedlegg en politisk erklæring som særlig skulle fremheve hva EU-samarbeidet betyr for EUs befolkning. Nåværende omfangs-rike Del III, som omhandler EUs politikkområder, og primært er en konsoli-dering av tidligere traktater, tenkes ratifisert kun av parlamentene. Muligens vil traktaten bli omdøpt til ”Basic Treaty for Europe”.

3. Hittil gjennomførte elementer fra EUs forfatningstraktat

Som det fremgår ovenfor er det hittil ikke gjennomført enkeltelementer fra FT som krever traktatendringer, mao. har det kun vært begrensede tilløp til å gjennomføre elementer med hjemmel i det eksisterende traktatverk.

Nedenfor følger en gjennomgang av alle elementer som er gjennomført til nå. Gjennomgangen av hvert element er inndelt i følgende tre deler:

Omtale av relevante artikler i forfatningstraktaten (i det følgende kalt FT), og kortfattet substansomtale av angjeldende element;

Når og hvordan elementet er blitt gjennomført;

Virkninger for Norge.

3.1 Charteret om grunnleggende rettigheter

Del II i FT utgjøres av Charteret om grunnleggende rettigheter som ble vedtatt som en politisk erklæring på møtet i Det europeiske råd i Nice i desember 2000. Ved innlemmelse i traktaten gjøres charteret til en rettslig tekst på de områder der EU har kompetanse. Det gjøres klart at charteret ikke gir EU utvidede fullmakter til å pålegge harmonisering av medlem-statenes

lovgivning. Charteret retter seg i første rekke mot fellesskapets institusjoner og dernest til medlemstatene når de gjennomfører felles-skapsretten.

EF-domstolen har i en rekke saker vist til både charteret og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) i sine avgjørelser. Denne praksis vil utvilsomt bli opprettholdt.

Charteret inneholder ikke rettigheter som materielt går lenger enn de forpliktelser den norske stat allerede har overfor norske borgere. Charteret inneholder heller ingen rettigheter som Norge vil ha problemer med å akseptere.

Charteret gir EUs borgere klare rettigheter i forhold til vedtak og handlinger som er hjemlet i EUs regelverk. Charteret kan innebære at EU vil stille vilkår for å inngå avtaler med tredjeland for å sikre at borgernes rettigheter blir ivaretatt på et tilsvarende høyt nivå. Dette kan være særlig aktuelt med tanke på avtaler på justisområdet, som kan omfatte utveksling av person-opplysninger eller overlevering av lovbrytere for straffeforfølgning i et annet land.

3.2 Nasjonale parlamenters rolle

I en ”Protokoll om nasjonale parlamenters rolle i Den europeiske union” vedlagt FT foreslås de nasjonale parlamenter gitt en spesiell rolle som vokter av nærhetsprinsippet (subsidiaritetsprinsippet), dvs. størst mulig grad av nærhet mellom beslutningsnivå og dem som berøres av et vedtak. I Protokollen heter det at parlamentene kan avgi uttalelse (”gult kort”) til Europaparlamentet (EP), Rådet og Kommisjonen dersom et lovforslag fra sistnevnte ikke anses å være i samsvar med nevnte prinsipp. Kommisjonen må da gjennomgå lovforslaget på nytt. Minst en tredjedel av de nasjonale parlamentene må stå bak uttalelsen.

De nasjonale parlamentene i EU synes enige om å iverksette ”gult kort-prosedyren”. Forskjellen nå vil være at prosedyren ikke er rettslig bindende for Kommisjonen. En uttalelse fra en tredjedel av de nasjonale parlamentene vil imidlertid ha en politisk vekt, og spørsmålet blir da i hvor stor grad Kommisjonen vil ta hensyn til dette. EP har kritisert initiativet uht. at det i følge EU-traktatene er EP som skal kontrollere Kommisjonen.

Protokollen, og dennes politiske iverksetting av de nasjonale parlamentene i EU, har ingen direkte virkninger for Norge. Men tiltak som kan bidra til at Kommisjonens overholdelse av nærhetsprinsippet kan kontrolleres nasjonalt vil trolig oppfattes positivt i Norge.

3.3 EU-formannskapet (trio)

I FT- art. I-24 (7) etableres en rotasjonsordning for EU-formannskapet i sektorrådene, dvs. med unntak av Rådet for utenrikssaker, hvor EUs nye utenriksminister skulle inneha formannskapet. De nærmere enkeltheter skulle vedtas av Det europeiske råd ved traktatens ikrafttredelse, men opplegget var at tre medlemstater i sekvenser skulle ha et samarbeid om formannskapet i 18 måneder, og at hvert av disse tre statene skulle inneha hovedformannskapet for seks måneder etter tur.

Rådet gjorde på sitt møte i desember 2004 et politisk vedtak om å iverksette ordningen på basis av ovennevnte opplegg. Det nærmere samarbeid mellom angjeldende tre stater om formannskapet skulle avtales mellom disse. Ordningen skal gjelde fra 1. januar 2007. En landliste for 27 medlemstater (inkl. Bulgaria og Romania), med grupper på tre stater, er utarbeidet frem til annet halvår 2020.

Den nye formannskapsordningen med tre samarbeidende medlemsland vil gjøre det mer krevende å fremme norske interesser overfor formannskapet. Dette vil imidlertid avhenge noe av hvordan samarbeidet mellom de tre landene blir gjennomført i praksis. Dette vil bli vurdert ifm. en ny gjennom-gang av retningslinjene for besøksvirksomhet overfor bl.a. formannskapet.

3.4 Nye forvaltningsreformer i EU

Arbeidet med nye styringsformer fikk et løft på EUs agenda under EUs traktatkonferanse (IGC) i 2000, som ledet frem til Nice-traktaten. Som ledd i denne prosessen presenterte Kommisjonen en hvitbok om nye styrings-former i juli 2001. Hvitboken består av en samling forslag som til sammen skal ivareta fem hovedprinsipper: åpenhet; deltagelse; ansvarlighet; effektivitet og koherens. En rekke av disse prinsippene gjenspeiles i FT, men er allerede igangsatt.

Tiltak som ikke krever traktatendring er fulgt opp gjennom egne prosesser, herunder:

Oppdatering og forenkling av lovgivning;

Bedre gjennomføring av lovgivning herunder styrket overvåking i tett samarbeid med medlemstatene;

Pilotprosjekter med sikte på å se om lovgivning som har betydelige konsekvenser regionalt/lokalt kan implementeres på en mer fleksibel måte;

Styrket offentlig konsultasjon/standardiserte konsultasjonsmekanismer;

Bruk av åpen koordinering på stadig flere mellomstatlige områder;

Etablering av nye prosedyrer for konkvensevaluering som tar i betraktning økonomiske, sosiale og miljømessige konsekvenser;

Nye retningslinjer for bruk av ekstern ekspertise som bidrar til åpenhet, kvalitet og effektivitet;

Veiledende retningslinjer for etablering, drift og kontroll av byråsystemet;

Reform av komitesystemet med sikte på å gi Rådet og EP lik kontroll av Kommisjonens utøvende myndighet på områder underlagt medbestemmelsesprosedyren;

Systematisk dialog med regionale og lokale myndigheter.

I arbeidet med handlingsplanen for europapolitikken er det lagt vekt på å styrke bevisstheten knyttet til nye styringsformer i EU.

Arbeidet med de nye forvaltningsreformene vil kunne få direkte virkninger på arbeidet innen rammen av EØS og Schengen. Det vil være viktig å få en mer systematisk oppfølging og en økt bevissthet i norsk forvaltning når det gjelder arbeidet med disse reformene. Målet må være å identifisere tiltak som har direkte effekter for vårt samarbeid med EU med vekt på muligheter for økt handlingsrom.

3.5 Åpenhet / offentlighet (i EUs institusjoner)

I FT-art. I-50 legges det til rette for større åpenhet i saksbehandlingen i EUs institusjoner samt dokumentinnsyn. Det heter bl.a. at Rådets møter skal være åpne ved behandling av og avstemning i lovsaker (jf. også art. I-24 (6)). Bestemmelsen må ses som en kodifisering og videreføring av eksisterende traktatverk og praksis.

I dag er Rådets forhandlinger og avstemninger i stor grad lukket for offentlig innsyn. Rådets praksis er kritisert, bl.a. av Ombudsmannen. Disse spørsmålene reguleres i dag av Rådets forretningsorden, som iht. Roma-traktaten (TEF) kan endres ved simpelt flertall. Det britiske EU-formann-skapet foreslo høsten 2005 tiltak for å bedre innsynet i Rådets forhandlinger, bl.a. gjennom endringer av forretningsordenen. Forslagene ble ikke vedtatt. Det pågår imidlertid nå drøftelser i EP og i Rådet om en videre styrking av åpenhet/offentlighet i EUs institusjoner.

Økt åpenhet/offentlighet i offentlige institusjoner vektlegges fra norsk side. Økt åpenhet/offentlighet i EUs institusjoner, som ikke minst nordiske medlemsland har gått inn for, støttes.

3.6 Straffebestemmelser

EU har i dag en begrenset myndighet til å harmonisere nasjonale straffe-bestemmelser etter art. 31 (e) i Maastricht-traktaten (TEU). Kompetanse til å gi straffebestemmelser gjelder så langt organisert kriminalitet, terrorisme og ulovlig narkotikahandel. På ethvert annet samarbeidsområde kan EU gi generelle pålegg om sanksjoner ved brudd på fellesskapsretten, men det står medlemsstatene fritt å velge hvordan slike sanksjoner skal gjennomføres nasjonalt.

FT-art III-271 utvider et stykke på vei den generelle strafferettslige kompetansen. Den viktigste nyvinningen er FT-art. III-271 (2), som inneholder en generell bestemmelse om EUs kompetanse til å fastsette strafferettslig harmonisering på ethvert saksområde som EU regulerer.

EF-domstolens avgjørelse av 13. september 2005 har medført en viss utvidelse av kompetansen for Fellesskapet på strafferettsområdet. Som følge av dette vil Fellesskapet, på bestemte vilkår, kunne pålegge medlemstatene forpliktelse til å vedta harmoniserte straffebestemmelser for å styrke effektiviteten av fellesskaps-bestemmelser på miljøområdet. Selv om avgjørelsen er basert på Roma-traktaten kan man si at EF-domstolen et stykke på vei foregriper kompetansetildelingen forutsatt i FT.

Dommen kan potensielt få stor betydning for Norge ved at fellesskaps-regelverk som inneholder straffebestemmelser vil bli fremmet på områder som i utgangspunktet er EØS-relevante.

3.7 Andre spørsmål på justisområdet

FT-art. I-42 og III-257 til 277 omhandler videreutviklingen av et ”område av frihet, sikkerhet og rettferdighet” gjennom tilnærming mellom medlemsstatenes lovgivning og gjensidig anerkjennelse av rettsakter og bestemmelser. Videre traktatfestes kvalifisert flertall som hovedregel for beslutninger på justisområdet.

Med Maastricht-traktaten, som trådte i kraft 1. november 1993, ble EU-samarbeidet reelt sett inndelt i tre søyler: Søyle I med det gamle EU-samarbeidet (hovedsakelig indre marked-spørsmål) som var fellesskaplig, og de nye søyle II (utenrikspolitikken) og søyle III (justispolitikken) som begge ”bare” var mellom-statlige.

Da Amsterdam-traktaten trådte i kraft 1. mai 1999 ble samarbeidet på justis- og innenriksområdet betydelig styrket, samtidig som det sivilrettslige samarbeidet og enkelte deler av samarbeidet på asyl- og innvandringsfeltet ble overført til søyle I og underlagt medbestemmelsesprosedyren. Ved rådsbeslutning 2004/927/EF ble den resterende del av samarbeidet om visa, asyl og innvandring også underlagt medbestemmelses-prosedyren, bortsett fra regler om lovlig innvandring, som fortsatt skal vedtas ved enstemmighet.

Også når det gjaldt samarbeidet på strafferetts- og politi-området ble det foretatt endringer gjennom Amsterdam-traktaten. Kommisjonen fikk initiativrett ved siden av medlemsstatene, og rettsakter skal vedtas som såkalte rammebeslut-ninger. Disse vedtas ved konsensus i Rådet etter at EP har uttalt seg. Ramme-beslutninger er bindende for medlemsstatene når det gjelder måloppnåelse, men overlater til dem å bestemme virkemidlene. EF-domstolen fikk kompetanse til å prøve gyldigheten av rettsakter og til å avgjøre prejudisielle spørsmål som fore-legges av en nasjonal domstol. Videre foreligger det en traktathjemmel for å overføre ytterligere saksområder fra søyle III til søyle I (art. 42 i Maastricht-traktaten). Denne hjemmel er en såkalt passerell-klausul, noe som innebærer at medlemstatene kan vedta med enstemmighet at beslutninger på nevnte områder skal tas med kvalifisert flertall (QMV). Det er altså ikke nødvendig å gjennomføre traktatendringer for å "oppheve" helt eller delvis søylestrukturen på politi- og strafferettsområdet, dersom medlemsstatene enstemmig bestemmer dette. Slike endringer skal imidlertid godkjennes av medlemslandene i tråd med deres respektive forfatningsrettslige krav.

Norge er tilknyttet deler av EUs justispolitiske samarbeid gjennom Schengen-avtalen. Avtalen gir oss adgang til å delta i rådsbehandlingen av alt nytt Schengenregelverk, inkludert i Rådets arbeidsgrupper og komiteer.

Mange av beslutningene på justisområdet går ut over rammene for Schengen-avtalen. På en rekke områder, særlig innenfor det strafferettslige samarbeidet, vil derfor EUs regelverk avvike fra det norske.

Når nye rettsakter vedtas etter medbestemmelsesprosedyren, flyttes myndighet til EP, hvor Norge ikke har mulighet for formell deltakelse. EP er imidlertid en åpen institusjon, og Norge vil kunne påvirke beslutninger her gjennom vanlig lobbyvirksomhet. Slik lobbyvirksomhet overfor EP må imidlertid være målrettet, strukturert og systematisk.

3.8 Eurosamarbeidet

Til nå deltar 12 av EUs 25 medlemstater i eurosamarbeidet, eller den tredje fase av Den økonomiske og monetære union (ØMU). Disse er EUs 15 ”gamle” medlemstater minus Danmark, Storbritannia og Sverige. Slovenia kan, som det første av EUs ti ”nye” medlemstater, bli med i euro-samarbeidet fra 1. januar 2007, under forutsetning av at landet har kvalifisert seg økonomisk ved først og fremst å tilfredsstille de såkalte konvergenskriteriene.

Formelt går det politiske samarbeidet om økonomiske og finansielle spørsmål gjennom EUs økonomi- og finansministerråd (Ecofin). De 12 stater i eurogruppen har imidlertid ønsket å styrke samarbeidet seg i mellom. I en ”Protokoll om eurogruppen” vedlagt FT heter det derfor at regjeringsmedlemmer fra de medlemstater som har euroen som valuta skal møtes uformelt. De skulle også velge en formann for gruppen.

I 2004, før FT var ment å tre i kraft, ble Luxembourgs statsminister Jean-Claude Juncker valgt til formann for eurogruppen med virkning fra 1. januar 2005. For ikke å foregripe ikrafttredelsen av FT ble funksjonstiden gjort noe kortere enn etter ovennevnte protokoll.

Det forhold at man nå har en fast formann styrker den uformelle samordning mellom statene i eurogruppen, men har ingen direkte virkninger for Norge, da ØMU ikke omfattes av EØS.

3.9 Ny EU-utenriksminister/EU-utenrikstjeneste

I følge FT-art. I-28 skal det opprettes en stilling som EU-utenriksminister, ved at funksjonene til den nåværende kommissær for utenrikssaker og Rådets høyrepresentant for den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken (SG/HR Javier Solana) slås sammen. I følge forslaget skal den nye EU-utenriksministeren utpekes av Det europeiske råd ved kvalifisert flertall og med samtykke fra Kommisjonens president. Vedkommende skal ivareta utøvelsen av EUs utenriks- og forsvarspolitikk. EUs utenriksminister skal også inneha funksjonen som formann for Rådet for utenrikssaker. Han/hun skal videre være en av Kommisjonens visepresidenter, og i denne egenskap være ansvarlig for EUs eksterne forbindelser. I denne funksjonen vil vedkommende være underlagt Kommisjonens prosedyrer.

EUs utenriksminister skulle være assistert av en EU-utenrikstjeneste (”European External Action Service − EEAS”). I følge en erklæring vedlagt FT skulle denne utenrikstjenesten settes sammen av tjenestemenn fra Rådssekretariatet, Kommisjonen og sekondert personell fra medlemslandenes diplomatiske tjenester. Personell til EUs delegasjoner skulle hentes fra denne felles utenrikstjeneste.

Før avvisningen av traktaten i folkeavstemningene i Frankrike og Nederland ble det gjort en rekke forberedelser vedrørende etableringen av den nye EU-utenriksminister/EU-utenrikstjeneste. Bl.a. ble den nye tjenestes arbeids-måte og struktur gjennomgått. Målsetningen var at EEAS skulle være fullt operasjonell fra 1. november 2006, dvs. fra den dato FT tidligere var stipulert å tre i kraft. Medlemstatene hadde også besluttet at EU-utenriksministerstillingen skulle gå til SG/HR Solana.

Opprettelse av EU-utenriksminister/EU-utenrikstjeneste er for tiden lagt på is. Inngåelse av en interinstitusjonell avtale synes å være tilstrekkelig for eventuelt å iverksette ordningen senere. I mellomtiden vil EU søke å få til en mer effektiv utenrikspolitikk og eksterne relasjoner uten å endre den juridiske rammen.

Fra norsk side støtter vi generelt opp om prinsippene for EUs utenriks-politikk, og vi bør derfor se positivt på en utvikling der EU blir mer aktiv i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Utfordringen for Norge vil fortsatt være å få inntak i de fora hvor denne politikken utformes av EU-landene. Som før, vil kontakter i medlemstatenes hovedsteder være et viktig bidrag til dette.

3.10 Solidaritetsklausul

I FT-art. I-43 er det skrevet inn en forsterket solidaritetsklausul (med nye elementer) der medlemstatene forplikter seg til å bistå hverandre ved terroristangrep, eller naturkatastrofer, eller menneskeskapte katastrofer. I FT-art. III-329 er det nærmere bestemmelser om gjennomføringen av klausulen.

Som følge av al-Qaida-angrepet i Madrid 11. mars 2004 gjorde Det europeiske råd 25. mars 2004 et politisk vedtak om å innføre en bestemmelse som samsvarer med FT-art. I-43.

Rådet ba deretter i juni 2004 EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske komite (PSC) om å utarbeide et konseptuelt rammeverk med identifisering av de viktigste elementene i ESDP som er relevante for kampen mot terrorisme, herunder preventive aspekter og tiltak. Rammeverket utgjorde et grunnlag for den oppdaterte og sektorovergripende ”EU Plan of Action on Combating Terrorism”, som Det europeiske råd vedtok på sitt møte i desember 2004.

NATO-paktens artikkel V gjelder solidaritet i tilfelle militært angrep på en medlemsstats territorium. I senere år har NATO også gjort en innsats som humanitær aktør. Alliansen kan yte både sivil og militær bistand til medlemsland ved naturkatastrofer, som hjelpen til USA etter orkanen Katrina. I tillegg har NATO og partnerlandene siden 1998 koordinert sivil assistanse fra en rekke land og internasjonale organisasjoner gjennom nødhjelpssenteret EADRCC (Euro Atlantic Disaster Response Coordination Centre).

Både NATO og EU er organisasjoner i endring. Fra norsk side legges det vekt på å arbeide for god koordinering mellom de to organisasjonene.

3.11 Det europeiske forsvarsbyrå (EDA)

FT-art. I-41 (3) omhandler etableringen av det europeiske forsvarsbyrået (European Defence Agency) som en mellomstatlig EU-organisasjon, åpen for alle medlemstater. EDAs ansvar omfatter utvikling av EUs militære kapasiteter, forsvarsmateriellsamarbeid, forskning og utvikling på det forsvarsmessige området, samt styrking av EUs industrielle og teknologiske basis. EDA er ment å ha en nøkkelrolle i å fremskaffe de kapasiteter som EU behøver for å oppfylle dagens og fremtidige ambisjoner innenfor ESDP. Nærmere bestemmelser om EDA finnes i FT-art. III-311.

EDA ble opprettet 1. januar 2005, på grunnlag av et separat rådsvedtak (Felles handling, 2004/551/FUSP av 12.7.2004), og med hjemmel i Maastricht-traktaten (spesielt art. 14).

Norge har vært fullverdig medlem av europeisk forsvarsmateriellsamarbeid siden dette ble opprettet i 1976 (Independent European Programme Group – IEPG), og opprettholdt sine fulle rettigheter da IEPG ble omdannet til Western European Armaments Group (WEAG) og underlagt Den vesteuropeiske union (VEU), der Norge fikk assosiert medlemskap i 1992. WEAG ble nedlagt 23. mai 2005, som en følge av opprettelsen av EDA. Den tilknyttede organisasjonen WEAO vil etter planen bli nedlagt 30. juni 2006. EDAs hovedoppgave er å bidra til at EUs medlemsstater utvikler militære kapasiteter som imøtekommer kravene til krisehåndteringsoperasjoner under EADP. Det er også en målsetning å utvikle et konkurranseutsatt europeisk marked for forsvarsmateriell, basert på en adferdskodeks der man på frivillig og gjensidig basis avstår fra å anvende art. 296 i Roma-traktaten mellom EDAs deltakerland Nevnte art. 296 unntar forsvarsanskaffelser fra det indre markedet. Styrket FoU-innsats og flernasjonale løsninger for utvikling av nytt forsvarsmateriell er også en viktig del av EDAs virksomhet.

Et samarbeidsarrangement mellom Norge og EDA ble inngått 7. mars 2006 og definerer de administrative rammer for samarbeidet. Ordningen etablerer en formell konsultasjonsmekanisme for gjensidig utveksling av informasjon, og gir Norge anledning til å delta i EDAs prosjekter og programmer. Samarbeidet med EDA vil slik sett utgjøre et sentralt element i vårt sikkerhets-, forsvars- og industripolitiske samarbeid med EU.

4. Mulig videre utvikling

Det kan i tiden fremover bli gjennomført andre enkeltelementer fra FT, men det er vanskelig i dag å si hvor stort omfanget kan bli. To grupper tiltak peker seg ut:

For det første tiltak som kan sies å komme folkelig misnøye i møte. Dette gjelder f.eks. en styrking av åpenhet og demokrati i EU. Det pågår nå drøftelser i EP og Rådet om en videre styrking av åpenhet/offentlighet i EUs institusjoner. Både offentlighetens tilgang til rådsmøter og prinsippet om offentlig innsyn i dokumenter er tiltak som er dekket i FT. Det vil være opp til Rådet selv å beslutte hvorvidt (og eventuelt hvilke deler av) rådsmøtene som skal være åpne for offentligheten, mens det er Kommisjonens oppgave å fremme forslag til revisjon av regelverket om innsyn i dokumenter.

For det andre tiltak som anses påkrevd for å møte presserende politiske utfordringer. Dette gjelder f.eks. EUs eksterne forbindelser. Det er i dag et stort behov for en mer samlet opptreden fra EU-statenes side i en rekke internasjonale sammenhenger. Videreutviklingen av FUSP/ESDP og styrkingen av SG/HR Solanas rolle vil derfor ventelig forseres. I første omgang er det behov for konkrete og praktiske tiltak som bedrer kommunikasjonen mellom Formannskapet, Rådssekretariatet og Kommisjonen, samt rotasjon av personell mellom institusjonene, feltarbeidet og medlemstatene.

Frankrike fremla 26. april 2006 1I henhold til Bulletin Quotidien Europe nr. 9180 av 27.4.2006. en rekke forslag til styrking av EU-samarbeidet, ikke minst ved å trekke på elementer fra FT. Tiltakene vil ha hjemmel i det eksisterende traktatverk. Fra fransk side understrekes at forslagene ikke griper inn i spørsmålet om FTs fremtid, men er bidrag til en styrking av EU gjennom små skritt. På denne måten viser Frankrike også at landet fortsatt står sentralt i drøftelsene om EUs utvikling, til tross for utfallet av folkeavstemningen om FT.

Frankrike foreslår å effektivisere samarbeidet om EUs justispolitikk, spesielt på politi- og strafferettsområdet; samt samarbeidet om EUs sosialpolitikk, spesielt når det gjelder arbeidervern ved ledighet. Opplegget vil være å vedta ved enstemmighet bruk av kvalifisert flertall (QMV) på disse saks-områdene. Det foreslås videre at EUs utenrikspolitikk (FUSP) effektivi-seres, spesielt ved å styrke SG/HR Solanas rolle. Dessuten foreslås tiltak for å bedre den økonomiske styringen (economic governance) i EU, særlig innen eurosonen. Enn videre foreslås tiltak for å styrke måten EU fungerer demokratisk på − ved at EP gis større myndighet, de nasjonale parlamentene blir mer involvert i EU, samt at det blir mer åpenhet i Rådets arbeid.

På EU-toppmøtet i juni 2005 ble man enige om en refleksjonsperiode i ett år. På toppmøtet 15.-16. juni i år vil man ventelig vedta et veikart for EUs videre håndtering av traktatspørsmålet.