EEB-konferanse i Brussel

Konferansen, ”The Role of the European Parliament in environmental policy making and control”, fant sted i Europaparlamentet i Brussel, og hadde spesielt fokus på oppfølging av vedtatte regelverk.

Parlamentets økende makt
Parlamentsmedlem Richard Corbett innledet med å beskrive Parlamentets økende makt. Han minnet om at dersom Reformtraktaten vedtas vil flere områder bli lagt under medbestemmelse, slik at Parlamentets rolle som medlovgiver styrkes ytterligere. Han redegjorde også for en klar trend i retning av at saker følger politiske, og ikke nasjonale, skillelinjer i Parlamentet. Corbett så dette som et sunnhetstegn, hvilket veier noe opp for medienes ensidige fokus på nasjonale konflikter i EU og fremstillingen av medlemsland som enten vinnere eller tapere.

Som en konsekvens av Europaparlamentets økende makt ble det fra salen pekt på at nasjonale regjeringer hadde forsøkt å instruere europaparlamentarikere til å ”stemme nasjonalt”. Corbett innrømmet at det har vært enkelte forsøk på en slik ”re-nasjonalisering”, men understreket at nasjonale partier er del av europeiske partigrupper i Parlamentet, og at dette i svært stor grad preger stemmegivningen.

Den nye komitologiprosedyren som ble innført i 2006 er enda en faktor som styrker Europaparlamentet, som gjennom denne for første gang gis mulighet til å blokkere Kommisjonens forslag til gjennomføringsbestemmelser og forskrifter når det foreligger et absolutt flertall i Parlamentet. For å kunne blokkere, må det ligge til grunn at Kommisjonen enten har gått ut over sitt mandat og foreslått tiltak som ikke er innenfor rammene - eller at subsidiaritetsprinsippet ikke er overholdt. Den innflytelse Parlamentet mister under rammelovgivning kan derfor ”tas igjen” på komitologistadiet for alle saker som hører under medbestemmelsesprosedyren, noe som kan være viktig i for eksempel miljøsaker av en mer teknisk natur.

Nasjonale parlamenter skal involveres i større grad enn tidligere
I Reformtraktaten er det lagt opp til at nasjonale parlamenter skal få tilsendt kommisjonsforslag tre til fire uker før de sendes Rådet, slik at det skal være anledning til å diskutere forslaget med aktuell minister (- slik praksis har vært i Danmark i en årrekke). Et større ”eierskap” av sakene på nasjonalt nivå kan tenkes å lette påfølgende implementering.

”Better Regulation” - redusert byråkrati og mulige konsekvenser for miljølovgivningen
Målsetningen om redusert byråkrati fremkommer av Lisboastrategien som en del av ”Better Regulation”-initiativet. Dette skal øke effektiviteten og være kostnadsbesparende. Miljømessig sett kan dette målet være uheldig dersom medlemslandene i mindre grad må rapportere til Kommisjonen om hvordan direktiv følges opp. Det er imidlertid allerede et problem at Kommisjonen har begrenset kapasitet til å følge opp rapportene de mottar. Som et resultat av EUs siste utvidelser er rammelovgivning blitt mer vanlig. Dette kombinert med vide definisjoner har bidratt til den nødvendige konsensusen blant medlemslandene. Dette medfører igjen økt frihet til de enkelte land, men ifølge parlamentsmedlem Monika Frassoni har denne de-reguleringen gjort det lettere å unnvike innføring av miljøvennlige tiltak.  Følgelig blir oppfølging et viktig virkemiddel for å sikre at hensikten med EUs miljølovgivning blir fulgt opp i praksis.

Mangel på implementering og konkret etterfølgelse av direktiver
Ifølge advokat og miljørådgiver Ludwig Krämer (tidligere ansatt i DG Miljø) har Kommisjonen ikke greid å følge opp sitt ansvar for å overvåke implementeringen av EUs lovverk i de enkelte medlemsland på en tilfredsstillende måte. Kommisjonens begrensede kapasitet er et hinder. Som illustrerende eksempel ble det pekt på at det for tiden kun er én ansatt som har ansvar for å følge implementeringen av miljølovverk i de ti nye medlemslandene fra 2004. Også med hensyn til å følge opp hvorvidt lovverk blir etterlevd i praksis synes situasjonen utilfredsstillende. Krämer hevdet at Kommisjonen knapt overvåker etterfølgelsen av verken EUs ratifiserte internasjonale miljøkonvensjoner eller miljødirektiv vedtatt i EU, på tross av alle klagene Kommisjonen mottar på dette området. Miljøbevegelsen ønsker derfor at Kommisjonens kapasitet til å utøve sin rolle som kontrollinstans styrkes i takt med nasjonale og lokale autoriteters implementeringskapasitet. Kommisjonen på sin side tok til orde for en mer realistisk tilnærming til deres mulighet til å følge opp noen av de ambisiøse og implementeringsmessig krevende direktivene.

Europaparlamentets rolle i kontroll av implementering og etterlevelse
Som en konsekvens av Kommisjonens begrensede kontrollaktivitet blir ikke Parlamentet informert om effektiviteten av det lovverket de har vært med på å vedta. Ifølge Krämer blir implementeringsrapporter fra medlemslandene ikke fulgt opp i tilstrekkelig grad av Kommisjonen og få komparative analyser blir foretatt. Som eksempel ble det fremhevet at det ikke har blitt lagt frem noen implementeringsrapport om drikkevann på de 27 årene regulering har eksistert på dette området.

Krämer oppfordret parlamentarikerne til å være mer aktive – for eksempel ved å samle enkeltsaker som har fellesnevnere fra sine respektive land og ta disse opp i fellesskap på EU-nivå. Han pekte avslutningsvis på at det nå kommer færre nye miljøforslag fra Kommisjonen som skal opp til behandling i miljøkomiteen (revisjon av eksisterende lovverk er mer vanlig), og at dette bør frigjøre tid som kan investeres i å følge opp implementering og etterlevelse.

Leder av miljøkomiteens sekretariat, Andreas Huber, understreket at Europaparlamentets rolle i all hovedsak er å være lovgiver og at de har begrenset tid til rådighet for andre aktiviteter. Miljøkomiteen har for eksempel kun 46 møtedager i året og i tillegg et begrenset budsjett. Når Parlamentet imidlertid tar opp saker som gjelder mangelfull implementering eller etterlevelse med Kommisjonen, ofte etter innspill fra det sivile samfunn, er det ifølge paneldeltaker Karin Dubsky (NGO Coastwatch) et problem at Kommisjonen ikke ville offentliggjøre informasjon. Pia Bucella fra DG Miljø svarte på dette ved å påpeke at informasjon kun tilbakeholdes i de episodene hvor offentliggjøring kan skade dialogen med medlemsland eller være negativt for saken under etterforskning.

David Lowe representerte Europaparlamentets petisjonskomité (komité for klagesaker), og nyanserte Krämers bilde av parlamentarikernes begrensede rolle i overvåking av implementering og etterlevelse. Komiteen består av 40 medlemmer som i fjor mottok nær 1000 petisjoner. Den har ingen makt utover å ta i bruk ”naming and shaming”. Utenom besøk til ulike land for å treffe partene som var del i klagesaker, tok de også imot relevante parter i parlamentet for å skape dialog.

Veien videre
Kommisjonsinitiativer relatert til konferansens tema:
- Direktivforslag om miljøkriminalitet (under behandling i Rådet)

- Kommunikasjon om miljøinspeksjoner (publikasjon planlagt i september)
- Kommunikasjon om håndhevelse og implementering av miljølover (publikasjon i oktober eller november)