Spennende nytt år i Europaparlamentet

Inge Thygesen følger Europaparlamentets arbeid for EU-delegasjonen. Her gir han en statusrapport ved begynnelsen på 2007 i forkant av neste ukes plenumssamling i Strasbourg. Foto: Europaparlamentet.

Den politiske situasjonen:
Det nye året markeres først og fremst ved avgangen til den sittende president Josep Borrell fra sosialistpartiet (PES), som erstattes med tyske Hans-Gert Pöttering, gruppeleder for sentrum-høyregrupperingen EPP. Dette byttet er et resultat av et kompromiss fra 2004, som innebærer at de to store partigruppene deler presidentvervet, og de fleste øvrige posisjoner av betydning – slik som visepresidenter og komiteledere – mellom seg i den aktuelle perioden.

I realiteten innebærer dette at de fem øvrige partigruppene heller ikke nå ikke kan gjøre seg forhåpninger om å få særlig mange betydningsfulle poster (kun en av 14 visepresidenter har frem til nå kommet fra en av de andre partigrupper). I tillegg til skiftet av president vil også samtlige visepresidenter og komiteledere være på valg, og mulige skifter her vil kunne ha både praktiske og politiske konsekvenser. Det kan i tillegg nevnes at EPP som følge av presidentskiftet også må velge ny gruppeleder etter Pöttering.

Ved inngangen til 2007 ønskes også 53 nye representanter fra Romania (35) og Bulgaria (18) velkommen som fullverdige medlemmer i Europaparlamentet. Disse vil i første omgang være utpekt fra sine respektive nasjonale parlament, basert på forholdsmessig representasjon derfra. I Europaparlamentet er det dermed den liberale gruppen som mottar flest nye representanter. De liberale styrker slik sett sin posisjon som parlamentets tredje største gruppe, med mer enn 100 representanter.

Mot slutten av 2006 skjedde det også et viktig skifte, ved at en rekke polske representanter meldte overgang fra den svært EU-skeptiske IND/Dem-gruppen (som ledes av danske Jens Petter Bonde) til den noe mer moderate UEN (Union of European Nations), en konservativ sentrum-høyre gruppe under ledelse av den karismatiske iren Brian Crowley. UEN ble med dette Europaparlamentets fjerde største partigruppe, med 44 representanter. De liberale og UEN er dermed kommet noe styrket inn i det nye året, mens De grønne, venstregruppen GUE og ikke minst EU-skeptikerne i IND/Dem står svekket tilbake.

Det kan for øvrig også tillegges at det i skrivende stund også gjøres forsøk på å etablere en egen gruppe i parlamentet for partiene på ytterste høyre fløy, som vil kjennetegnes av innvandringsmotstand, et uforbeholdent nei til tyrkisk EU-medlemskap og motstand mot utkastet til forfatningstraktat. Selv om en slik gruppe vil være helt uten politisk innflytelse i parlamentet, vil en dette likevel innebære et viktig politisk signal, og en tankevekker for det politiske ”establishment”.

Institusjonell utvikling:
Det er klart at Europaparlamentet i løpet av inneværende periode har økt sin innflytelse og styrket sin stilling vis a vis de øvrige EU-institusjonene. Dette er en prosess som har pågått i lang tid, og som for alvor ble innledet ved innføringen av medbestemmelsesprosedyren i Maastricht-traktaten i 1992. Med økende formell innflytelse følger også økt selvbevissthet, noe som klart til uttrykk i 2004, da det nyvalgte parlamentet tvang kommisjonspresident Barroso (og medlemsstatene) til å endre sammensetningen av kommisjonskollegiet. Dette var en stor seier for parlamentet, og den styrkede posisjonen ble videreført under reforhandlingen av den interinstitusjonelle avtalen, som regulerer arbeidsforholdet mellom Europaparlamentet, Kommisjonen og Rådet.
 
Man ser tydelig at både Kommisjonen og Rådet tvinges til å vise parlamentet langt mer oppmerksomhet enn det tilfelle var tidligere, noe som også innebærer at Europaparlamentet i større grad benyttes som politisk forum og talestol. I sum innebærer dette at parlamentets dagsorden i større og større grad kan sies å reflektere EUs praktiske og politiske agenda, og at man gjennom dette også kan se konturene av en reell politisk debattarena på europeisk nivå.

Hovedpunkter fra 2006
Denne utviklingen har fortsatt også i 2006. Det skjedde først og fremst gjennom behandlingen av tjenestedirektivet, hvor man for første gang opplevde at Europaparlamentet inntok den ledende og avgjørende rollen ved utarbeidelsen av nytt sentralt EU-regelverk. Forslaget til nytt tjenestedirektiv hadde da ridd EU-systemet som en mare siden det ble fremlagt av den avgående Prodi-kommisjonen i 2004.

Forslaget var av ulike grunner svært omstridt, og Kommisjonen plasserte raskt seg selv på sidelinjen i forhold til utarbeidelse av eventuelle kompromissforslag. Det var også stor uenighet medlemslandene imellom, og situasjonen i Rådet ble etter hvert helt fastlåst. Muligheten var dermed til stede for Europaparlamentet til å vise handlekraft, noe man også gjorde, gjennom utarbeiding av et bredt anlagt kompromiss mellom sosialistene og EPP, et kompromiss både Kommisjonen og Rådet fant å måtte slutte seg til uten endringer av betydning. Resultatet lå på en rekke viktige områder langt fra Kommisjonens opprinnelige forslag, og var på mange måter en ny tekst.

Parlamentet hadde her vist at man kunne heve seg over en del av de nasjonale motsetningene som hadde lammet behandlingen både i Kommisjonen og Rådet, og med dette etablert seg som en ny og sentral premissleverandør ved utarbeidelse av kompromiss i vanskelige spørsmål. Hovedarkitektene bak kompromisset var Hans-Gert Pöttering og Martin Schulz, gruppeledere i hhv. EPP og sosialistpartiet, og det var trolig verken tilfeldig eller noen ulempe at begge er tyskere, og at moderpartiene deres for tiden sitter i samme koalisjonsregjering i Berlin.

Av andre viktige saker som ble behandlet i 2006, og hvor parlamentet spilte en viktig rolle kan nevnes EUs langtidsbudsjett, det 7. rammeprogrammet for forsking og utvikling og kjemikalieregelverket REACH. Selv om parlamentet her ikke spilte førstefiolin på samme måte som i forhold til tjenestedirektivet, var det en sentral og viktig aktører i arbeidet med å komme frem til enighet. Dette gjaldt også i forhold til en lang rekke lovgivningssaker av større og mindre karakter (den type virksomhet som ikke skaper store overskrifter, men som utgjør den vesentlige, og viktige, delen av arbeidet).

Utvidelsen med Romania og Bulgaria, samt forhandlingene med Tyrkia sto også høyt på parlamentets dagsorden, men her var reelle innflytelsen over prosessen langt mer begrenset. Tilsvarende kan sies om en rekke utenrikspolitiske spørsmål, med situasjonen i Midtøsten, karikatursaken og EUs forhold til Russland som sentrale eksempler. Det faktum at sakene debatteres i parlamentet, med deltakelse på høyt nivå fra hhv. Rådet (formannskapet) og Kommisjonen, gjør likevel at man har etablert seg som forum for diskusjon også av disse sakene. Det samme gjelder i aller høyeste grad i forhold til det som akkurat nå kan sies å være den vanskeligste og mest problematiske saken for EU, nemlig spørsmålet om hva man skal gjøre med den havarerte forfatningstraktaten. Dette er et spørsmål som i siste instans vil måtte løses av medlemsstatene, og hva her parlamentet måtte si og mene vil trolig ikke gjøre særlig forskjell.

Det kan også tillegges at man i de øvrige EU-institusjonene nå kan spore en viss irritasjon over parlamentets stadig mer selvbevisste (noen vil kanskje si nærmest arrogante) opptreden. Dette synes særlig å være tilfelle i forhold til Rådet og medlemslandenes representanter.

Utsiktene for første halvdel av 2007:
Europaparlamentets januarsesjon vil i første rekke bli preget av interne begivenheter, med velkomstseremonier for representantene fra Romania og Bulgaria, og valg av ny president som de to viktigste sakene. I etterkant av dette vil man altså også ha valg til lederstillingene til de ulike fagkomiteene og delegasjonene (en rekke ledere vil trolig bli gjenvalgt, men det vil også bli utskiftinger i viktige posisjoner).

Det kommende halvår vil videre preges av det faktum at det ikke er særlig mange store lovgivingsinitiativ på gang fra Kommisjonens side. Parlamentets dagsorden vil derfor ikke være preget av debatt om store og viktige lovgivingsforslag, slik som tjenestedirektivet og REACH, og virksomheten vil derfor i enda større grad være påvirket av EUs øvrige agenda, med fokus på energiområdet, utenrikspolitikk og arbeidet med forfatningstraktaten.

Parlamentets store utfordring vil være at man jo ikke har formell myndighet på noen av disse områdene, og at deltakelsen fra parlamentets side derfor i noen grad vil være av mer symbolsk karakter. Av saker som kommer til behandling kan likevel nevnes det nye TV-direktivet (TV uten grenser) og grønnboken om EUs maritime politikk.

I forhold til EUs felles utenrikspolitikk skjedde det i høst en spennende utvikling i forbindelse med vedtakelsen av EUs budsjett for 2007, ved at Europaparlamentet fikk gjennomslag for krav om mer innsyn og involvering ved utformingen av EUs felles utenrikspolitikk, først og fremst ved at Rådet må komme til parlamentet for å informere om tiltak som kan tenkes å ha budsjettmessige konsekvenser og i forhold til utnevnelse av spesialrepresentanter for ulike områder/konflikter. Slike orienteringer vil trolig finne sted i parlamentets utenrikskomité, noe som innebærer at denne komiteen får økt sin betydning og relevans noe.
 
EU-delegasjonen vil i løpet av 2007 fortsette sin rapportering fra Europaparlamentet på vanlig måte.