REACH og Europa som trendsetter

 

Politisk dialog om implementeringen av REACH og Europa som standardsetter, hos European Policy Center i Brussel 29. juni 2008.

Bjørn Hansen fra ECHA, EUs kjemiagentur i Helsingfors, innledet dialogen. Han sa at REACH sin rolle er å gjennomgå sikkerheten i bruken av eksisterende kjemikalier (pre-registrering); registrere nye kjemikalier; gjennomgå søknader om unntak for registrering; klassifisering og merking av kjemikalier; vurderer og teste forslag; og samarbeide med EUs medlemsland om utfasing av ”svært bekymringsverdige” kjemikalier og om harmonisering av klassifisering og merking.

REACH ble satt ut i live den 31. mai kl 21:15, og allerede etter et kvarter var første bedrift påmeldt på portalen REACH-IT. Etter et døgn hadde man 286 bedrifter inne. EØS-landene kom med fem dager senere, fra 4. juni, da REACH ble godkjent i EØS-systemet. Etter to uker var 1600 bedrifter registrert, hvorav 31 % fra Tyskland, 15 % fra Storbritannia og 9 % fra Frankrike.

Fra de 1600 bedriftene var det kommet inn 8500 registreringer for til sammen 5500 substanser eksisterende på markedet. Også her hadde Tyskland klart høyest andel med hele 35 %. De resterende 3000 var i stor grad registreringer av samme substanser.

Alt i alt kunne Hansen konkludere med at prosessen fungerer godt, selv om det i blant er vanskelig å samordne registreringene. Språk er en viktig faktor her fordi de kjemiske betegnelsene i ulike land er ulike, noe som gjør prosessen tidskrevende. Av de pre-registrerte kjemikaliene er 92 % allerede inne i EINECS (European Inventory of Existing Commercial Chemical Substances).

Han sa også at ECHAs arbeid kommer til å få global innflytelse fordi de er i ferd med å sette internasjonale standarder for datarapportering, risikoanalyse og grensenivåer for helseskadelig utsettelse for kjemikalier, og fordi de gjør risikoanalyser til en del av arbeidet med kjemikalier generelt.

Mark Schapiro, en journalist fra USA som er basert ved Centre for Investigative Reporting, kunne skrive under på Hansens påstander og sa at folk flest ikke er klare over det sterke økonomiske maktskiftet fra USA til EU, på tross av at CIA i 2005 bemerket at EU var blitt verdens største indre marked.

I følge Schapiro lager EU i dag regler på miljøområdet som er strengere enn USAs, men amerikansk næringsliv må i mange tilfeller leve opp til disse reglene dersom det ønsker å beholde sin markedandel i det store EU-markedet. Han viste til et eksempel fra Michigan der delstatens lovgivende forsamling diskuterte strengere amerikansk offentlig kontroll av kjemikalier. Den samme dagen sendte Dow Chemicals, en stor kjemikalieprodusent med hovedkvarter i Michigan, sitt kjemikalieregister til Helsingfors.

For amerikanske forbrukere representerer REACH en mulighet til å få informasjon om kjemikalier de utsettes for som de tidligere ikke har kunnet få fra EPA (Environmental Protection Agency, det amerikanske miljøverntilsynet).

Schapiro sa at amerikanske myndigheter har ”gjort tilbaketog fra miljøvern” og at mange amerikanske delstater i dag flyr til Brussel for å få idéer og kunnskap om miljøvernarbeid. California diskuterer nå en ”grønn kjemikalieplan” som i stor grad drar veksler på REACH.

Også på sterkt voksende økonomier som Kina har REACH i følge Schapiro en sterk innflytelse. Kinesiske myndigheter etterspør i dag informasjon om hvilke kjemikalier de kan inkludere i produkter som skal eksporteres til EU, og dette har en bonuseffekt i det at den kinesiske offentligheten for første gang får tilgang på informasjon om hvilke kjemikalier bedriftene i landet benytter seg av.

Schapiro gikk så langt som å si at EUs målbevisste og prinsippfaste arbeid med bærekraftighet og helsevern har skapt mye oppstyr i USA og til dels fått folk til å stille spørsmålstegn ved amerikanske prinsipper.

Tony Long, direktøren for WWFs EU-kontor, sa at hans organisasjon hadde vært sterkt involvert i prosessen bak REACH på grunn av det ”svarte informasjonshullet” som har eksistert for de hundrevis av kjemikalier som man i dag finner i planter, dyr og mennesker.

Han påpekte at EUs tidligere holdning til kjemikalier har vært preget av svakhet og at det var regulerende myndigheter som måtte påvise at kjemikalier var farlige, ikke produsentene som måtte bevise at de var trygge.

EUs arbeid nå er etter Longs mening innhenting av fortidens forsømmelser, og han viste til at det er mengder av kjemikalier som fremdeles forurenser, skader og i ytterste konsekvens dreper EUs mennesker, plante- og dyreliv. For mange av disse eksisterer det sikrere alternativer, men effektene er i mange tilfeller ikke godt nok kjent.

Med REACH beveger Europa seg i følge Long mot større ansvar for produsentene og mot markedsinsentiver for miljøvennlig produktdesign, og forbrukerne får rettigheter til informasjon om kjemikalier i produktene. REACH vil dessuten skape en lik konkurranse mellom produsenter i og utenfor EU og lage et rammeverk for tryggere produksjonsprosesser. Som et resultat blir også helseutgiftene og opprensingsutgiftene redusert.

Imidlertid gjenstår det i Longs øyne noen viktige spørsmål: 

• Vil industrien bidra med nok sikkerhetsdata, eller forsøke å unngå testing?
• Vil den gjennomføre gode risikoanalyser eller kun basere seg på standardantakelser?
• Per i dag er kun 20 substanser klassifisert med ”høy risiko”, men WWF kjenner til hundrevis som etter deres mening burde vært på listen – og hva vil ECHA gjøre med de som får en slik klassifisering?
• Vil kjemikalieinformasjonen bli lagt ut offentlig tilgjengelig på ECHAs hjemmesider?

Long mener REACH reflekterer europeiske verdier der markedskreftene ikke får herje fritt, og understreket at helse, sikkerhet og miljøvern gjennomsyrer handels- og utenrikspolitikken. EUs progressivitet på dette området i dag har gitt europeiske bedrifter et forsprang globalt, som han håper Kina, Korea og andre store produsenter vil lære og følge i fotsporene av.

REACH er i følge Long et paradigmeskifte som forutsetter moderne bedrifter som oppviser godvilje og initiativ. Nå gjenstår det å se om de vil leve opp til utfordringen.

Martin Kayser som er visepresident i det store tyskbaserte selskapet BASF og leder for produktsikkerhetsavdelingen, presenterte selskapet sitt som en ekte global virksomhet med baser i Europa, Amerika og Asia, og mer enn 100 datterbedrifter som blir berørt av REACH.

Produktsikkerhetsavdelingen som han leder ligger i Tyskland og har ca. 300 ansatte, og driver med risikoanalyser av BASFs produkter. I følge Kayser vil flere tusen substanser BASF benytter seg av bli registrert, og kostnadene for bedriften anslås til mellom 500 og 550 millioner euro frem til 2018.

BASF har fulgt prosessen med REACH fra starten og begynte å forberede implementeringen allerede i 2004 i samarbeid med EU-kommisjonen. Bedriften har bygd opp interne strukturer for formålet og trent en rekke toksikologer, som de i dag også leier ut til andre bedrifter. For BASF er i følge Kayser den største utfordringen i dag nemlig å tolke REACH og forstå de tekniske retningslinjedokumentene, spesielt for SMBer. For disse er klare instruksjoner nødvendig for å kunne følge opp direktivet på en effektiv måte.

Kayser avsluttet med å si at BASF i likhet med store deler av industrien stiller seg bak målsetningene med REACH, og at de støtter en positiv dialog både innen industrien og med myndighetene for å komme frem til en pragmatisk fremgangsmåte for implementeringen. BASF har allerede tidligere tilpasset seg en frivillig forpliktelse til produktsikkerhet slik det tyske kjemiindustriforbundet (VCI) foreslår, og han understreker dessuten at BASF gjennom sine globale standarder er med på å spre risikoanalyse og REACH-retningslinjer globalt. Kayser mener den beste fremgangsmåten er å kombinere reguleringer med frivillige initiativer.