Mer slagkraftig utenriksarbeid i EU

BRUSSEL, EU-DELEGASJONEN
Saksbehandler: Kløvstad Unni

Bakgrunn
Kommisjonen fremla sitt forslag til langtidsbudsjett for perioden 2007-2013 allerede i februar 2004. Forslaget innebar omfattende endringer av finanseringsinstrumentene på utenriksdelen av EUs felles virksomhet. Disse endringene var motivert utfra ett ønske om å gjøre EU mer slagkraftig når det gjelder global sikkerhet og utvikling. I forslaget ble det lagt opp til å styrke EUs kapasitet til å fremme menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper så vel som fattigdomsbekjempelse – både i eget naboområde og gjennom den multilaterale og bilaterale politikken. EUs innsats på utenriksområdet bygger på tre overordnede politiske mål:

1) EU og nabolandspolitikken
EU har en kollektiv interesse i å konsolidere demokrati og rettsstatsprinsipper samt oppmuntre til økonomiske reformer og integrasjon i Russland og dets naboer, Balkan og Middelhavsområdet. I sitt naboområde kan ikke EU begrense sine aktiviteter til de økonomiske og politiske sfærer, men i økende grad være i stand til å garantere stabilitet, forhindre konflikt og håndtere kriser som oppstår på EUs ”dørterskel”, selv  - som en siste løsning – gjennom bruk av makt under ett FN mandat.

2) EU som en bærekraftig partner
Det viktigste EU kan bidra med er å fremme bærekraftig utvikling gjennom global styring (deltakelse i internasjonale organisasjoner) og gjennom EUs bilaterale kontakter. Utviklingsbistanden skal fokusere på fattigdomsbekjempelse og bidra til å implementere tusenårsmålene.

3) EU som en global aktør
Unionen bør støtte aktivt opp under effektiv multilateralisme. Den bør også bidra til strategisk sikkerhet slik det er definert i Sikkerhetsstrategien (vedtatt desember 2003). Overfor fundamentale trusler (som WMD, terrorisme) må EU operere både innenfor sin egen region og som en del av den interensjonale orden. Slike operasjoner krever en passende kombinasjon av sivile og militære virkemidler.

I arbeidet med omlegging av finansieringsintrumentene har seks prinsipper ligget til grunn:

• politikken må styre instrumentet
• overordnet koherens må sikres, bla. Gjennom Country and Regional Strategy Papers såvel som tiltredelses- (accession) og tematiske strategier.
• forenkling av struktur og prosedyrer – særlig mht til kriser og nødsituasjoner men også nye initiativ som Globale Fond etc.
• resultatorientert ressursallokering
• bedre dialog og koordinering med andre givere og institusjoner
• bedre dialog med tredjeland
   

Kommisjonen ønsket å forenkle eksistrende strukterer ved å erstatte over 30 geografiske og tematiske programmer med etablering av seks nye finansieringsintrumenter. Man ønsket også å videreføre to eksisterende programmer (humanitær bistand og makrofinansiell bistand). I prosessen som har gått etter fremleggelsen har man også blitt enige om å skille ut enkelte mindre instrumenter (se nedenfor) slik at man totalt snakker om ni finansieringsinstrumenter på utenriksområdet. Nedenfor følger en nærmere redegjørelse for de nye instrumentene som vil tre i kraft 1. januar 2007. 

Nytt instrument for tiltredelsesstøtte til EUs søkerland - IPA

For å ivareta en konsistent tiltredelsesstrategi er EU avhengig av instrumenter for støtte og finansiering av kandidat- og potensielle kandidatlands forberedelsesprosesser. Kommisjonen har nå laget et opplegg for å strømlinjeforme denne støtten ved å forbedre koordineringen mellom de ulike komponentene. Resultatet er et enhetlig instrument - IPA (the Instrument for Pre-Accession Assistance), som er en sammenslåing av tidligere instrumenter (PHARE, CARDS, ISPA og SAPARD).

Rent konkret er IPA rettet mot å styrke de aktuelle landene på en rekke ulike områder: oppbyggingen av demokratiske institusjoner, justisarbeidet, reform av offentlig sektor, evne til økonomisk reform, promotering av menneskerettigheter inkludert rettigheter til minoriteter og likestilling, utviklingen av sivilt samfunn, fremme av regionalt samarbeid, bidra til bærekraftig utvikling, samt fattigdomsbekjempelse.

Disse formålene er strukturert i fem komponenter: 1) overgangsbistand og institusjonsbygging, 2) regionalt- og grensesamarbeid, 3) regional utvikling, 4) utvikling av menneskelige ressurser, 5) distrikts utvikling.

IPA er rettet mot både kandidatland og potensielle kandidater for EU-medlemskap. I praksis betyr dette nå Tyrkia samt landene på Vest-Balkan. Straks landene blir medlemmer opphører tiltredelsesstøtten, og de mottar i stedet finansiell støtte (the Transitional Facility), hjemlet i tiltredelsesavtalen.

Hvert år vil Kommisjonen informere Europaparlamentet (EP) om fordelingen av midlene. For å besørge dette er det utviklet et såkalt flerårige indikativt finansielt rammeverk  (MIFF) for både land og komponent (område/sektor). MIFF vil bli oppdatert hvert år og inngå i den årlige utvidelsespakken fra Kommisjonen, og som presenteres hver høst til Rådet og Parlamentet.

11.468 mrd. Euro er avsatt til IPA for perioden  2007-2013.

Stabilitetsinstrumentet

Formålet med det nye stabilitetsinstrumentet er at EU bedre skal kunne bistå land som rammes av krig eller andre kriser. En første målsetning er å kunne gjøre en mer effektiv innsats i forbindelse med kriser som truer respekten for menneskerettighetene, demokratiet og rettsstaten, og gjennom disse tiltakene bidra til at EU kan gjennomføre mer langsiktige prosjekter innenfor den ordinære utviklingspolitikken, den økonomiske politikken, naboskapspolitikken og tiltredelsesstrategier. Det dreier seg m.a.o. om en type overgangsbistand. Forslaget er utarbeidet på grunnlag av EUs erfaringer med bl.a. fredsfasiliteten for Afrika og eksisterende geografiske utviklingsinstrumenter. Dernest er det en målsetning at EU gjennom dette instrumentet bedre vil kunne håndtere globale og regionale grenseoverskridende utfordringer som det er i både EU og samarbeidslandenes interesse å løse, slik som bekjempelse av organisert kriminalitet, terrorisme og andre transnasjonale trusler mot rettsstaten, strategisk infrastruktur og folkehelse. Prosjekter som finansieres av stabilitetsinstrumentet vil komme i tillegg til andre tiltak som gjennomføres ved bruk av de ordinære budsjettinstrumentene. Merverdien vil imidlertid bestå i muligheten for å igangsette hurtigere og mer samordnede aksjoner. Stabilitetsinstrumentet gir også rettsgrunnlag for å fremme internasjonale aksjoner til støtte for forskning og utdannelse av sivile eksperter til EUs kriseoperasjoner. 

Når det gjelder målene om en mer effektiv innsats i forbindelse med kriser, vil EU gjennom instrumentet kunne finansiere bl.a. forhandlings- og meklingstiltak; overvåkning av fredsavtaler mellom partene i en konflikt; fredsstøttende operasjoner iverksatt av regionale og subregionale organisasjoner og andre koalisjoner av stater som arbeider med FNs godkjennelse; bruk av sivile beskyttelsesressurser; nedrustning, demobilisering og reintegrasjon av soldater; håndtering av barnesoldater og reform av sikkerhetssektoren; fjerning av personellminer, ueksplodert ammunisjon og håndvåpen; støtte til internasjonalt utnevnte midlertidige administrasjoners arbeid i en krisesituasjon inntil demokratiske institusjoner kan (re)etableres; støtte til nasjonale og internasjonale straffedomstoler; utviklingen av det sivile samfunn og uavhengige og profesjonelle medier; samt gjennoppbygging av nøkkelinfrastruktur og tiltak som kan fremme økonomisk aktivitet og syssselsetting. Midlene kan derimot ikke benyttes til å finansiere innkjøp av våpen eller ammunisjon, faste militærutgifter, militær utdannelse til kampoperasjoner (bortsett fra spesielle ferdigheter som kreves til deltakelse i komplekse fredsstøttende operasjoner eller sikkerhetssektorreform) eller til utgifter ifm utsendelse av militærstyrker fra medlemsstatene (unntatt militært personale som skal rådgi regionale eller subregionale organisasjoner som gjennomfører fredsbevarende operasjoner eller bidra til å utvikle tredjelands fredsstøttende kapasitet). Det kan videre ikke ytes ordinær humanitær bistand i henhold til denne forordningen, men Kommisjonen skal sikre at det er komplementaritet mellom den humanitære bistanden og nødhjelp som ytes innenfor rammene av stabilitetsinstrumentet.

Forordningen gir mulighet til en mer fleksibel tildeling av ressurser enn det tidligere har vært rettsgrunnlag for. Gjennom ekstraordinære bistandsforanstaltninger ("extraordinary assistance measures") skal EU kunne imøtekomme krisesituasjoner der det haster å gripe inn. Disse kan deretter etterfølges av midlertidige innsatsprogrammer som er ment å bidra til å reetablere betingelsene for normal gjennomføring av EUs eksterne samarbeidsprogrammer. Innsatsprogrammene kan dessuten benyttes i situasjoner med langvarig politisk ustabilitet som følge av f.eks. uløste konflikter. Flerårige programmer basert på regionale og tematiske strategier og/eller i tråd med de ordinære landstrategiene eller andre strategier innenfor utviklingsinstrumentet, kan også dekkes gjennom stabilitetsinstrumentet.

Parlamentet har innført enkelte endringer, som at flere tiltak (kortsiktige krisetiltak, langsiktige stabilitetsbevarende tiltak, tiltak for å sikre komplementaritet) ble samlet under én artikkel, at Rådet skal informere Parlamentet oftere om særskilte og midlertidige tiltak, og det ble lagt i en klausul som sikrer at Rådet og Parlamentet kan be Kommisjonen trekke tilbake tiltak foreslått gjennom komitologi-prosedyrer.

Det har vært en del diskusjoner blant medlemslandene og mellom Kommisjonen og Rådssekretariatet vedr. dette instrumentet. Bakgrunnen er at midlene disponeres av Kommisjonen samtidig som innsatsområdet (krise/konflikt) i stor grad ligger innenfor det som kan sies å være medlemslandenes kompetanse. Kommisjonen har vært innstilt på en såkalt politisk dialog med medlemslandene når det gjelder fordeling av midlene innenfor dette instrumentet. De vil vil fremlegge månedsoversikter slik at medlemslandene skal få innsyn i bevilgningene. Kommisjonen skal også har foreslått mer direkte samarbeid med Rådet, for eksempel felles policy-dokumenter, nært samarbeid om planlegging av FFM (fact finding missions) samt utarbeidelse av felles krisehåndteringsdokumenter. Dette har vært positivt mottatt fra medlemslandenes side.

2,062 milliarder euro er avsatt til stabilitetsinstrumentet for perioden 2007-2013.
 

Instrument for atomsikkerhetssamarbeid

Opprinnelig omfattet forslaget til Stabilitetsinstrument også atomsikkerhetssamarbeid, men det ble tidlig i beslutningsprosessen oppnådd enighet mellom EU-institusjonene om at rettsgrunnlaget skulle omgjøres fra art. 308 (den såkalte fleksibilitetsklausulen) til art. 179 (utviklingsbistand) og art. 181a (økonomisk samarbeid med tredjeland), noe som medførte at atomsikkerhet ble skilt ut i et eget instrument. Instrumentet vil gjøre det mulig for Kommisjonen å bistå tredjeland med utvikling og gjennomføring av bl.a. sikkerhetstiltak for å hindre spredning av nukleært materiale og tilknyttet teknologi til ikke-fredelige formål. Mekanismen vil erstatte tidligere støtteordninger til Øst-Europa og SUS-land (PHARE og TACIS) som utløper ved utgangen av 2006. Forslag som det kan ytes økonomisk og praktisk støtte til, er bl.a. fremme av en effektiv sikkerhetskultur som støtte til tilsynsmyndigheter, sikrere design, drift og vedlikehold av eksisterende atomkraftverk og andre atomanlegg, sikker transport, behandling og deponering av radioaktivt avfall, beskyttelse mot stråling fra radioaktive stoffer, sikkert bokholderi og kontroll med fissile materialer, utvikling av effektiv eksportkontroll av materialer med dobbelt anvendelsesområde, innføring av effektivt atomberedskap, internasjonal samarbeid om utveksling av informasjon, risiko- og trusselvurderinger, samt overvåking av tredjelands overholdelse av internasjonale traktater og avtaler. Alle disse områdene har så langt kunnet motta støtte fra de tidligere etablerte EU-mekanismene.

524 millioner euro er avsatt til atomsikkerhetssamarbeid for perioden 2007-2013.

ENPI (European Neighbourhood and Partnership Instrument)

EUs Nabolandspolitikk (ENP) vil bli finansiert gjennom ett korresponderende instrument, ENPI, som beløper seg til ca. 11 milliarder Euro for hele programperioden (i tillegg til nytt lånemandat i den Europeiske Investeringsbanken/EIB). Det nye instrumentet vil erstatte TACIS og MEDA, og innebærer en økning på 32% i bistanden fra EU til partnerlandene i forhold til forrige budsjettperiode. For EU har det vært viktig å ivareta en balanse i tilnærmingen overfor de sørlige og østlige land. Det vil derfor bli overført 3,34 Euro per capita fra EU til de sørlige ENP-landene og 3,64 Euro per capita til de østlige ENP-landene. Spesielt for de landene som tidligere mottok midler fra TACIS (de østlige) vil ENPI bidra til en merkbar økning i bistandsoverføringer og man vil samtidig gå fra teknisk bistand til fullt samarbeid. ENPI vil også åpne for finansiering av regionalt samarbeid, både mellom EU og ENP-landene og ENP-landene i mellom – samt samarbeid utover grensen for ENP (se nedenfor). ENP landene vil også få mulighet til å søke finansiering gjennom andre EU mekansimer, som instrumentet for menneskerettigheter, atomsikkerhet så vel som tematiske program. Til tross for dette, vedgår Kommisjonen at finansieringen av ENPs reform agenda vil forbli på et beskjedent nivå. For å belønne de ENP landene som implementerer reformagendaen og for å legge til rette for finansiell bistand for investeringer fra Internasjonale Finansierings Institusjoner og andre, har Kommisjonen foreslått å avsette ca. 10 % av ovennevnte budsjettmidler til:

1)  Naboskaps Investeringsfond på 700 mill. Euro årlig, som vil bli brukt til å støtte lån fra Internasjonale Finansierings Institusjoner (IFIs) som den Europeiske Inversteringsbanken (EIB) eller den Europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling (EBRD). Medlemslandene vil også bli invitert til å bidra og muligens også medlemslandsfinansierte utviklingsinstitusjoner. Det antas at bistandsmidlene fra dette fondet, som ytes i form av ”grants”, vil kunne utløse omkring 4-5 ganger besløpet i lån fra ovennevnte institusjoner.

2)  Godt styresett mekanisme (Governance Facility) pålydende 300 millioner Euro årlig, som en tilleggsbevilgning for ytterligere å støtte partnerlandenes implementering av Handlingsplanene.

Det nye ENPI vil også omfatte bistand til Russland, slik at tilsammen 17 land vil dekkes av det nye instrumentet. I Parlamentets uttalelse i forbindelse med vedtaket 9.oktober trekkes i tillegg Nordlig Dimensjon med de 4 partnerne Russland, Norge, Island og EU frem som en viktig ramme og ENPI skal også bidra til å finansiere prioriteringer innenfor ND. Dette er et viktig signal med tanke på all kritikken som har vært fremført fordi det ikke har vært egne virkemidler knyttet til den tidligere handlingsplanen for Nordlig Dimensjon.

Det overordnede målet for ENPI er å fremme politiske, økonomiske og sosiale reformer i nabolandene ved en sterkere integrasjon med EU/medlemslandene gjennom det nye instrumentet. Dette omfatter både samarbeid mellom nabolandene (regionalt samarbeid) og mellom naboland(ene) og EU og EUs medlemsland. Stabilitet, sikkerhet og økonomisk vekst er viktige mål for dette samarbeidet. I forordningen trekkes det frem ca. 30 områder for samarbeid under det nye instrumentet. Det vil være ulike prioriteringer og dermed ulike prosjekter i de enkelte land avhengig av hvilke utfordringer en står overfor på det politiske, økonomiske og sosiale området. Samarbeidsområdene omfatter bl.a. overordnede prioriteringer som å fremme politisk dialog og reformer, utvikling av lovverket på alle områder, styrking av nasjonale institusjoner som kan medvirke en effektiv implementering av samarbeids-og assosieringsavtalene, miljø og bærekraftig utvikling, regional utvikling, demokrati og menneskerettigheter, inklusive kvinners og barns rettigheter, asyl-og migrasjon, bekjempelse av organisert kriminalitet og terror, trafficking, grenseregionalt samarbeid og folk til folk samarbeid. Mer sektorspesifikke samarbeidsområder er helse, matsikkerhet energi og energieffektivisering, telekommunikasjon og transport m.v.

ENPI består av to hovedpillarer. Den ene er de såkalte handlingsplanene for de enkelte land og er finansielt desidert størst. Innenfor denne pillaren kan det også utvikles fler-lands (multi-country) programmer, for eksempel mellom enkelte partnerland og EUs medlemsland hvor en står overfor felles utfordringer og hvor slike program vil være til fordel for begge parter. Russland og EU har besluttet å utvikle sitt spesifikke strategiske partnerskap basert på de fire ”common spaces”, og ENPI vil bli anvendt til å støtte oppunder denne strategien og fremme grenseoverskridende samarbeid mellom Russland og EUs medlemsland.

Den andre hovedpillaren er ENPI CBC, dvs grenseregionalt samarbeid mellom et eller flere av EUs medlemsland og et eller flere  partnerland. Et eget strategi dokument for ENPI CBC er utarbeidet i september 2006 og dette skal sammen med Indikativt Program 2007-2013 vedtas formelt av Kommisjonen senere. Grenseregionalt samarbeid er en viktig prioritet innenfor ENP og er også viktige elementer i Barcelona-prosessen og Nordlig Dimensjon. Formålet med grenseregionalt samarbeid på EUs eksterne grenser er å støtte og oppmuntre til en bærekraftig utvikling på begge sider av grensen, å bidra til å utjevne forskjeller i levestandard på tvers av grensene og for å møte utfordingene og mulighetene  som følger av EUs utvidelse og som følge av nærheten og samarbeidet mellom regioner på tvers av land eller sjøgrenser.

Også Norge kan delta for fullt i ENPI CBC og vil delta i to programmer, ENPI CBC i nord (tidligere Kolarctic-programmet) sammen med Sverige, Finland og Nordvest – Russland). På norsk side omfatter programmet de tre nordligste fylkene. I tillegg er Norge med i INTERREG Østersjøen, som også vil ha en ENPI komponent. Norge har indikativt satt av 7 mill euro til det nye ENPI CBC i nord og 6 mill euro til Østersjøen for 7-årsperioden.

Utvikling av program og implementeringen av disse for de enkelte land- og flerlandsprogrammene skal foretas i samarbeid/partnerskap mellom Kommisjonen og partnerlandene. Partnerlandene skal i dette arbeidet trekke inn relevante partnere, spesielt fra regionalt og lokalt nivå, men også NGO og andre organisasjoner. Normalt skal prosjekter under ENPI kofinansieres fra mottakerlandene. I spesielle tilfelle kan prosjekter finansieres i sin helhet fra ENPI.

En annen type kofinansiering eller parallell finansiering av prosjekter kan finne sted ved at medlemsland, EØS EFTA land og Sveits, internasjonale organisasjoner, bedrifter mv, bidrar med finansiering. I slike tilfelle skal prosjektet deles i klare sub-prosjekter som hver er finansiert av de forskjellige bidragsyterne slik at sluttbruken til enhver tid kan identifiseres på de enkelte giverne.

Det er Kommisjonen som godkjenner programmene og fatter vedtak om allokering av finansielle ressurser fra ENPI til disse basert på transparente og objektive kriterier. Mottagere av støtte kan være partnerland og regioner (flere land), regionalt og kommunalt nivå  i de enkelte land, internasjonale organisasjoner, inkludert FN organisasjoner, EU institusjoner og organisasjoner. I tillegg kan en rekke andre aktører, også fra EØS EFTA landene motta støtte så lenge støtten bidrar til å nå målsettingene for ENPI, dvs. er til nytte for partnerlandene. ENPI vil bli jevnlig evaluert, bl.a. en midt-veis evaluering i 2010.

Deltakelse i offentlige anbudsinnbydelser på prosjekter finansiert under ENPI er åpen for alle juridiske personer fra EUs medlemsland, fra partnerlandene, fra landene som får førtiltredelsesstøtte fra IPA og fra EØS EFTA landene. Under visse forutsetninger kan også aktører fra andre land delta i offentlige anbudsinnbydelser, bl.a. dersom disse landene gir bidrag til prosjektene. Dette betyr at under ENPI, kan norske aktører delta på lik linje med aktører fra de nevnte landene i konkurreransen om oppdrag og leveranser. Dette var ikke tidligere tilfelle under TACIS og åpner et nytt og relativt stort marked for norsk næringsliv.

11,18 millarder Euro er avsatt for programperioden 2007-2013
 

Instrumentet for Utviklingsbistands (Development Cooperation Instrument/DCI)

I Kommisjonens opprinnelige budsjettforslag (2004) ble EUs utviklingsbistand foreslått samlet i ett felles finansieringsinstrument. I dette forslaget inngikk også  midler fra European Development Fund (bistand til land i Afrika, Karibien og Stillehavsområdet).

To år etter fremleggelsen av det første utkastet til langtidsbudsjett, ble det i juni 2006 klart at det ikke var noe flertall blant medlemslandene for å innlemme EDF i EUs ordinære budsjett. En stor del av EUs utviklingsbistand vil derfor fremdeles bli kanalisert gjennom en egen fondsstruktur med separat styre – og dermed ingen rolle for Europaparlamentet. Argumentene mot budsjettering av EDF midlene gikk hovedsakelig på at man fryktet mindre oppmerksomhet rundt bistanden til Afrika dersom alt skulle gjøres til en pott på EUs felles budsjett. I realiteten var det også stor motstand blant de landene som ved budsjettering måtte påregne å betale mer (gjennom budsjettering ville de enkelte lands bidrag blitt ilignet i henhold til den fordelingen som legges til grunn for fellesbudsjettet, men under EDF er det fremforhandling av bidrag gjennom såkalte påfyllingsforhandlinger). Det skal heller ikke unnslås at de tidligere kolonilandene i EU foretrekker dette arrangementet når det gjelder videreføring av bistand til sine tidligere ”klientstater”.

Det har vært en langvarig drakamp mellom Kommisjonen/Rådet på den ene siden og Europaparlamentet på den andre siden når det gjelder den endelige utformingen på dette instrumentet. Utviklingsområdet er eneste del av EUs utenrikspolitikk (FUSP) der Parlamentet har såkalt ”co-decision”. Det har derfor vært viktig for parlamentarikerne å ivareta sin rolle i denne prosessen. Kommisjonen har ønsket å  utvide sitt mandat og skape rom for økt fleksibilitet i gjennomføring av programmer og prosjekter. Dette ville ha medført endring av nåværende beslutningsprosess, i retning av at Kommisjonen selv skulle beslutte etter å ha mottatt råd (opinion) fra en ekspertkomite (komitologi-prosedyre). Gitt Parlamentets og Rådets (medlemslandenes) motstand, endte man opp med et kompromiss der Parlamentets co-decision ble opprettholdt. Videre har Parlamentet vært opptatt av at utviklingsinstrumentet (DCI) kun skulle omfatte bistand til utviklingsland. Det ble derfor opprettet et separat instrument for bistand til industrialiserte land (se nedenfor). Parlamentet fikk også i gjennom sitt forslag om å opprette et separat instrument for menneskerettighete, samt en kvantifiserbar målsetting om at 20% av de geografiske programmene skal gå til grunnutdanning samt grunnleggende helsetjenster.

Denne prosessen har tydeligjort at Parlamentet har klare ambisjoner om å gjøre seg gjeldende, også på utenriksområdet, og de har benyttet sin co-decision autoritet til å utøve stor innflytelse på den endelige utformingen av finansieringinstrumentet(ene) innenfor utviklingsområdet.

Instrumentet (DCI) vil ha både et geografisk og tematisk fokus, og innsatsen relaterer seg til fattigdomsstrategier og tusenårsmålene. DCI vil omfatte tematiske innsatser som ikke kan støttes gjennom land- og regionale strategier. Disse kan være støtte til HIV/AIDS, bidrag til NGOer m.m. Miljøsatsingen vil være både landstrategirelatert og som bidrag til globale prosesser (konvensjonsarbeid o.l.). De tematiske innsatsene forventes å være; investering i menneskelige ressurser, miljø- og naturressurs-forvaltning, samarbeide med NGOer og lokale myndigheter, matvaresikkerhet, samt migrasjon og utvikling. I tillegg vil finansieringsinstrumentet inneholde strukturtilpasningsstøtte til ACP-land som omfattes av sukkerprotokollen under Cotonou -avtalen.

Utviklingssamarbeidet baserer seg videre på følgende parametre: eierskap og partnerskap, deltakelse av det sivile samfunn, hensyn til kjønnsbasert utvikling (gender), styrke Parlamentets og Rådets rolle i å definere tematiske og geografiske prioriteter for utviklingssamarbeidet, effektivt integrere tverrgående temaer (gender, miljø, MR mfl.), påse at det er sammenheng mellom EUs interne og eksterne politikk og utviklingspolitikken, definere klare allokeringskriterier for bevilgede midler og utvikle transparente prosedyrer, samt øke bevilgningene i perioden 2007-2013.

ca.17 milliarder Euro er avsatt for programperioden 2007-2013

Finansielt instrument for å fremme demokrati og menneskerettigheter

Det vil bli opprettet ett separat instrument for å fremme bistand innenfor dette området (se omtale av forhandlingsprosessen under DCI ovenfor). Dette som resultatet av den vekt Europaparlamentet legger på synligjøring av EUs innsats innenfor MR og demokrati området.

Ca 124 millioner Euro er avsatt for budsjettåret 2007

Finansielt instrument til fremme av samarbeidet med industrieliserte- og andre høyinntekstland

Dette instrumentet vil være en revisjon og videreføring av eksistrende forordning som fokuserer på samarbeidet med industrialiserte land i Nord-Amerika og Asia (USA, Canada, Japan, Australia, New Zealand og Korea). Opprinnelige var dette instrumentet foreslått integrert i utviklingsinstrumentet (nevnt ovenfor) og utgjorde da ca. 1 % av totalsummen. Europaparlamentet og flere av medlemslandene mente at det var uheldig å sammenblande bistand til utviklingsland og industrialiserte land i samme instrument, og man ble derfor enig om å skille dette i ulike instrumenter. I det nye instrumentet vil man utvide kretsen av mulige samarbeidspartnere fra 6 til 17 land, til også å inkludere Golf-statene, Singapore, Taiwan, Hong Kong, Macao og Brunei i tillegg til de førnevnte. Midlene skal benyttes til å støtte økonomisk, kommersiell, akademisk, kulturell og andre former for utveksling og dialog mellom EU og disse landene. Det legges særlig vekt på samarbeid innenfor forskning, utdanning, energi, transport og miljø samt folk-til-folk aktiviteter. Formålet er å fremme EUs interesser ved å styrke forbindelsene med disse landene, som ofte er viktige partnere for EU, herunder i multilaterale organisasjoner.  

ca.170 millioner er avsatt for programperioden 2007-2013

Skrevet av Bergesen, Bjønnes, Kløvstad, Skjerpen og Viste