Historisk arkiv

Et høyst hverdagslig diplomatliv

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Europaportalen

-Det er henting og bringing, syke barn, handling og laging av mat og matpakker – diplomatlivet er rett og slett høyst alminnelig og hverdagslig. Det sier ministerråd Unni Kløvstad som samtidig understreker at det har vært spennende å følge EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk i fire år fra orkesterplass.

Ministerråd Unni Kløvstad har ikke fått ryddet skreiverbordet enda, men hun tar seg likevel tid til å komme med noen betraktninger om sine fire år ved EU-delegasjonen. Foto: Frode Dal Fjeldavli, EU-delegasjonen.


Det store skriverbordet er fremdeles overfylt av dokumenter, og det er lite som tyder på at Unni Kløvstad bare har timer igjen før hun skal forlate kontoret på EU-delegasjonen, hvor hun har vært siden januar 2004.

Ekte europeere
Hun har mye å henge fingrene i, telefonen ringer stadig og hun løper fortsatt opp og ned i korridoren, til tross for at det blir stadig tyngre å bevege på seg. Det er ikke lenge igjen før hun blir mor for tredje gang. Datteren kom til året før familien flyttet til Brussel, mens den lille gutten som ventes rundt midten av desember i likhet med toåringen blir født i Brussel.

Det er ikke bare fødested som gjør barna til ekte europeere. Pappa Henri Schumacher er luxembourgsk diplomat, og med to diplomatforeldre fra to ulike utenlandstjenester ligger forholdene til rette for at barna vil få oppleve mye av Europa og verden for øvrig. Kløvstad har tosidig forhold til det;

- Det har potensial for å være veldig positivt å ha foreldre med to nasjonaliteter og å få bo ulike steder. Jeg håper det kan bidra til at de blir tolerante, kunnskapsrike mennesker som ser at det ikke bare er en måte å leve og gjøre ting på. Samtidig ser jeg faren for å bli rotløs. Det er viktig for meg å ha røtter, og det tror jeg er viktig for barna også.

Kløvstad møtte sin ektemann da de begge jobbet ved FN-delegasjonene i New York. Med to diplomater i familien blir flyttekabalen enda vanskeligere enn for andre diplomatfamilier. Etter New York har Kløvstad hatt to uteposteringer i Brussel, noe som har gjort kabalen litt lettere. Hun jobbet ved NATO-delegasjonen i 1998/99 under Kosovo-operasjonen. Deretter var det noen år i UD hjemme i Oslo før hun begynte på EU-delegasjonen i 2004. I hjemmeperioden var det mye pendling, og en tid hvor mannen tok permisjon.

Orkesterplass
Ved EU-delegasjonen har Kløvstad vært en del av ledelsen, og hun har hatt hovedansvaret for arbeidet med EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP/ESDP). Hun mener mye har skjedd i løpet av de fire årene hun har vært i Brussel. Både i forhold til hvordan Norge jobber med sakene, men hvordan også EU har utviklet seg:

- Samarbeidet på dette området har blitt tettere. Vi ser det ikke minst gjennom etablering av flere ESDP-operasjoner, først og fremst sivile, og større grad av felles EU posisjoner i en rekke internasjonale spørsmål. Det har vært interessant å se dette fra orkesterplass – for vi er jo ikke med i forestillingen, men vi sitter så nært som det er mulig, forklarer hun.

Den vanskelige påvirkningen
Unni Kløvstad mener EU-delegasjonen gjør en god jobb på informasjonsinnhenting. – Vi har gode nettverk både i Kommisjonen, Rådssekretariatet og i medlemslandene, så jeg tror vi er gode til å formidle relevant informasjon og vurderinger hjem, sier hun. Praktisering av åpenhet, involvering av eksterne miljøer og informasjonsarbeid generelt er områder hun mener delegasjonen har blitt mye bedre på mens hun har vært i Brussel. I den forstand føler hun at den aktive europapolitikken har levert:

- Den har resultert i at alle er mer bevisst åpenhetsdimensjonen ved arbeidet vårt – både hjemme og ute. Vi har også blitt flinkere til å se strategiske dimensjoner og å være kreative og fremsynte på hvordan vi fremstår og jobber overfor EU. Det gjør oss til bedre og mer relevante samarbeidspartnere for EU og øker våre sjanser for å oppnå resultater. Den store utfordringen er å fremme norske posisjoner på en måte som gjør dem relevante og som blir tatt hensyn til, påpeker hun.

Dette er en mer krevende oppgave og vil alltid være det så lenge Norge ikke er EU-medlem, understrekes det. Hvis hun klarer kan hun ved ukeslutt legge til side denne krevende jobben med å fremme norske interesser. Hun får likevel nok å henge fingrene i når hun nå forlater EU-delegasjonen etter 4 år og to fødsler.