EU-samarbeidets neste steg

ROMA LENGE LEVE: Roma-trakatene fra 1957 så en stund ut til å bli erstattet av den foreslåtte EU-forfatningen. Det går nå mot en enklere traktat som bare modifiserer Roma-traktatene, slik man gjorde i Maastricht i 1992, i Amsterdam i 1997 og i Nice i 2001.

For to år siden sa franske og nederlandske velgere nei til den foreslåtte forfatningstraktaten, og sendte på det viset det europeiske samarbeidet inn i en krise - én i en serie av kriser unionen har stått overfor siden den spede starten med kull- og stålunionen i 1952.

Den da nye presidenten av Europakommisjonen, José Manuel Barroso, erklærte en uoffisiell ”tenkepause”, som nå har vart i to år. Da Tyskland tok over det roterende formannskapet i Rådet ved nyttår, gjorde forbundskansler Angela Merkel det klart at hun hadde til hensikt å få EU ut av den institusjonelle hengemyren unionen etter manges oppfatning befinner seg i.

Med få uker igjen av det tyske formannskapet går det nå mot en nærmere avklaring av hva som vil skje med dokumentet tidligere kjent som forfatningstraktaten. Derfor vendes alle øyne denne uken mot Justus Lipsius-bygningen i Brussel, Ministerrådets hovedkvarter, der EU-landenes regjeringssjefer skal samles 21. og 22. juni. Der skal de forsøke å hamre ned en løsning alle kan enes om, og som kan få det europeiske samarbeidet til å fungere bedre.

Hvorfor en forfatning?

Hva er så hensikten med hele øvelsen? Arbeidet med en forfatningstraktat ble satt i gang i etterkant av Nice-traktaten fra 2001, som var et politisk kompromiss etter oppskriften: Ingen var virkelig fornøyd med avtalen. Et såkalt ”forfatningskonvent” ble nedsatt for å føre i pennen en grunnlov som forenet det eksisterende overlappende avtaleverket og EF-domstolens rettspraksis i én tekst. Hensikten var å gjøre et EU på 15 land, som i nær fremtid ville fordobles i størrelse, bedre i stand til å fatte gode beslutninger på en effektiv og demokratisk måte.

I tillegg til den institusjonelle opprydningen fantes en annen begrunnelse for forfatningstraktaten som sjeldnere trekkes frem: Prosessen frem mot en forfatning, der EUs borgere var tenkt å skulle følge og debattere forfatningen, skulle gi innbyggerne i medlemslandene et eierskapsforhold til det europeiske integrasjonsprosjektet. Den skulle bringe EU nærmere folket, sa man den gang.

Den føderalistiske fløyen i konventet fikk til en viss grad gehør for ideen om å gjøre teksten til grunnlag for en europeisk forfatningspatriotisme, og dermed en styrket europeisk identitet. Blant annet ble Europaflagget (blått med stjerner), Europahymnen (Beethoven og Schillers An die Freude), Europadagen (9. mai) og mottoet ”Forent i mangfold” gjort til offisielle symboler i den opprinnelige ordlyden fra forfatningen.

Hemmelighold og skytteldiplomati

Så møtte altså forfatningsarbeidet brått veggen idet franske og nederlandske velgere gikk til urnene på forsommeren 2005. Det finnes mange meninger om årsakene til at velgerne stemte nei til den nye forfatningen: Grovt sett mener én leir at neistemmene var en motreaksjon mot et mer liberalt EU, mens en annen leir mener at resultatet heller må forstås som at velgerne benyttet anledningen til å gi sine egne, upopulære politikere en nesestyver.

Når Tyskland nå vil forsøke å redde i land en institusjonell reform, er fremgangsmåten en ganske annen. Berlin har valgt å forhandle bilateralt mellom alle de 27 hovedstedene i dagens EU, og ideen om å involvere ”folk flest” gjennom åpne høringer og debatter er langt på vei skrinlagt. Tyskerne har under vårens formannskap ikke gjort skam på munnhellet om at ”politikk er det muliges kunst”: tysk diplomati har hatt hendene fulle med å kartlegge til punkt og prikke hvor langt hvert medlemsland kan være villige til å strekke seg på hvilke punkter, og på hvilke områder hvert land setter foten ned. Så stort er hemmeligholdet som preger forhandlingene at det selv i Brussel hersker stor uvisshet om hva som vil legges frem når regjeringssjefene møtes torsdag ettermiddag.

 

MERKELS MESTERSTYKKE: Tysklands forbundskansler Angela Merkel har arbeidet på spreng hele våren for å komme til enighet mellom medlemslandene. En avtale ved sommerens toppmøte i Brussel ville være en betydelig fjær i hatten for det tyske formannskapet.

 

Selv om man ved å lese europeiske aviser for tiden lett kan få inntrykk av det motsatte, er medlemslandene enige i mye og mangt. For det første, banalt som det kan høres ut, er de enige om hva som bør være utfallet av toppmøtet denne uken: En handlingsplan som forteller hvordan landene skal få gjennomført den planlagte reformen av institusjonene og traktatverket før Europavalget i 2009.

De store spørsmålene

Men når det gjelder hvilke endringer som skal gjøres, og nøyaktig hvordan man skal komme dit man vil, hersker det større uenighet. Det er like fullt mulig å skimte løsningen i grove trekk. For det første: De landene som har ratifisert den opprinnelige forfatningstraktaten, 18 i alt, må innse at forfatningen i den formen den hadde, legges død i sin nåværende form.

Mye av det substansielle innholdet i forfatningen beholdes likevel, i form av en såkalt revisjonstraktat.  I stedet for å erstatte dagens traktatverk med en helt ny forfatning, viderefører EU-landene heller den ”gamle” metoden med å flikke på Roma-traktatene fra 1957 slik man gjorde i Maastricht i 1992, i Amsterdam i 1997 og i Nice i 2001.

For det andre: En del institusjonelle endringer er det mer eller mindre unison oppslutning om blant medlemslandene, slik at det er mulig å spå nokså sikkert om hvilke endringer som kommer til å bli gjennomført.

Dette er i all hovedsak endringer som bare endrer måten EU fatter beslutninger, og ikke grunnleggende endrer ansvarsfordelingen mellom medlemslandene og det overnasjonale nivået. Dersom traktaten derimot inneholder klausuler som gir EU nye fullmakter, vil dette lettere skape krav om folkeavstemning i en del land, særlig i Storbritannia, der pressen og velgerne er velkjent for sin evne til å tøyle begeistringen for det europeiske samarbeidet.

Dette er de viktiste sakene EU-lederne skal enes om