Innledning

Norge er knyttet til viktige deler av EUs samarbeid på justis- og innenriksområdet, bl.a. når det gjelder videreutvikling av Schengen- og Dublin-regelverket. Det er samtidig nødvendig å ha god kunnskap om EUs prioriteringer på hele dette området. EUs aktivitet på disse feltene påvirker Norge direkte gjennom våre avtalemessige tilknytninger, men også indirekte på grunn av vår geografiske og politiske tilknytning til Europa. Det er også et faktum at EU i økende grad ser sine virkemidler i sammenheng. Det kan føre til større utfordringer når det gjelder å avgjøre hvilke instrumenter og tiltak som helt eller delvis berører Norge.

Høsten 2006 har Norge formannskapet i fellesorganet. Det betyr at den norske justis- eller arbeids- og inkluderingsministeren vil lede fellesorganet på ministernivå når det diskuterer Schengen-relevante saker. Likeledes vil den norske ambassadøren lede fellesorganet på ambassadør-nivå.

Rådets og Kommisjonens arbeidsprogrammer gir oversikt over hvilke saker EU prioriterer. De er viktige styringsdokumenter for EU, og har stor betydning for Norge selv om vi ikke deltar i beslutningsprosessen i Rådet og Europaparlamentet. EUs første treårige langtidsprogram ble vedtatt av Det europeiske råd i desember 2003. EU har siden 2002 også utarbeidet årlige arbeidsprogrammer. Programmet for det østerrikske og finske EU-formannskapet ble vedtatt i desember 2005. Her redegjøres det for planlagt fremdrift og nye forslag. Det gis også en foreløpig oversikt over hvilke saker som skal behandles på de ulike rådsmøtene. Kommisjonens arbeidsprogram ble lagt frem i januar i år. Alle disse dokumentene er viktige referanser for Norges arbeid med EU-saker.

I et EU med 25 medlemsland må allianser bygges og posisjoner avklares før vedtak i Brussel. Vi ser at også EU-landene legger større vekt enn tidligere på å trekke de bilaterale stasjonene inn i arbeidet med EU-sakene. Vi ønsker også å bidra til å styrke dialogen og samarbeidet om konkrete saker mellom EU-delegasjonen og de bilaterale ambassadene, og mellom utenriksstasjonene og fagansvarlige departementer/berørte etater i Norge.

Arbeidsprogrammet inneholder korte omtaler av enkeltsaker på EUs dagsorden der godt samspill mellom ute- og hjemmeapparatet vil kunne øke våre påvirkningsmuligheter overfor EU. Dette er med andre ord ikke ment som en uttømmende liste over de viktigste sakene i Norges forhold til EU på justis- og innenriksområdet, men snarere som en oversikt over saker hvor økt oppmerksomhet og mer systematisk arbeid fra utenriksstasjonene vil kunne gi merverdi, og hvor den offentlige debatten i tjenestelandet er av interesse for norske myndigheter.

Dokumentet skal oppdateres i forbindelse med at Rådets ettårige arbeidsprogram vedtas i desember. Neste oppdatering av dokumentet vil finne sted primo 2007.

Haag-programmet

EUs arbeidsprogrammer på justis- og innenriksfeltet vil de nærmeste årene være konsentrert om gjennomføringen av Haag-programmet, som angir målsetningene for samarbeidet i perioden 2004-2009. Haag-programmet legger betydelig vekt på å sikre et effektivt og praktisk samarbeid og å gjennomføre allerede vedtatte forpliktelser. Samarbeid om byrdefordeling mellom landene som anvender Schengen-regelverket blir viktigere. Det er også et sentralt element å bedre sammenhengen mellom EUs ulike politikkområder, inkludert mellom justis- og innenrikspolitikken og utenrikspolitikken.

En midtveisgjennomgang av Haag-programmet vil skje under det finske formannskapet høsten 2006. Sentrale punkter i den sammenheng vil være fremdriften i gjennomføringen av det nye Schengen informasjonssystemet (SIS II), som er en nødvendig forutsetning for operativ Schengen-deltakelse for de nye medlemslandene, og visuminformasjonssystemet VIS. Andre viktige elementer vil være arbeidet med visum- og tilbaketakelsesavtaler med tredjeland, et balansert felles europeisk asylsystem og styrket samarbeid mellom europeiske politimyndigheter.

Fra et norsk synspunkt kan man merke seg at Schengen-relevante instrumenter, som for eksempel SIS II og VIS, vil utgjøre en viktig del av EUs arbeid på justis- og innenriksfeltet de kommende år. Etter terrorangrepet mot USA høsten 2001 har det vært økt fokus på grensekontroll, visumpolitikken og politisamarbeidet. Dette er kjerneområder for Schengen-samarbeidet, og understreker at Schengen-instrumentene er viktige bestanddeler av EUs samarbeid.

Annen generasjon Schengen informasjonssystem - SIS II

En av hovedsakene på dette området de kommende år vil være etableringen av en ny generasjon Schengen informasjonssystem (SIS II). SIS er et system av elektroniske dataregistre som er opprettet for at myndighetene i medlemslandene skal kunne utveksle opplysninger om personer og gjenstander for utøvelse av ytre grensekontroll, for politiets etterforskning i straffesaker, og for å sikre offentlig orden og sikkerhet. Dagens system har ikke kapasitet til å håndtere nye medlemsland, og det er derfor nødvendig at et nytt system kommer på plass før disse landene kan bli fullverdig integrert i Schengen-samarbeidet. Kommisjonens forslag til regelverk for SIS II er omfattende. Det skal vedtas tre rettsakter som bl.a. definerer hva som kan registreres og hvem som skal ha adgang til systemet. I all hovedsak vil SIS II ha samme virkemåte som dagens Schengen informasjonssystem. SIS II skal etter planen være operativt våren 2007.

Norge deltar aktivt både i det tekniske samarbeidet mellom EU/Schengen-landene via den uformelle Stockholms-gruppen samt i forhandlingene om rettsaktene. Fra norsk side er det viktig å bidra til å klargjøre dagens regler ved å angi på en betryggende måte hvilke formål som kan begrunne søk i hvert tilfelle, og sette tydeligere grenser for myndighetenes forvaltning av personopplysninger i SIS. Det må også sikres en overordnet styring av SIS II som på tilfredsstillende måte ivaretar interessene til ikke-EU medlemmer som Norge og Island.

Visumsamarbeidet

Visum informasjonssystem (VIS)

Etableringen av VIS med biometriske kjennetegn er EUs hovedsatsing i 2006 og 2007 på visum-området. VIS skal være et felles datasystem med felles prosedyrer for utveksling av visumopplysninger mellom medlemsstatene. Systemet vil gjøre det vanskeligere å misbruke reisedokumenter og visa. Samarbeidet mellom visummyndigheter styrkes, og systemet vil forenkle identifikasjon og tilbakesendelse av personer som påtreffes uten lovlig opphold i et Schengen-land. I tilfelle en person søker asyl i et Schengen-land, vil det også være enklere å få avklart hvilket land som har plikt til å behandle asylsøknaden, basert på informasjon i VIS om hvilket land som har utstedt visum til vedkommende. Etter planen skal systemet være operativt i 2007.

Norge er i rute når det gjelder implementering av den nasjonale delen av VIS. Vi ligger også godt an med forberedelsene til etablering av de nødvendige installasjonene på utestasjonene. Et nordisk pilotprosjekt for utvidet representasjon på visumsaker er evaluert og besluttet videreført og utvidet. Samarbeidet er et viktig ledd i forberedelsene til VIS tilpasningen på utenriksstasjonene.

Reglene om personvern og datasikkerhet vil gjelde for enhver tilgang og bruk av systemet. Informasjon i systemet vil bli slettet automatisk etter fem år, eller så snart en visumsøker får statsborgerskap i et Schengen-land. Det foreligger en politisk enighet i EUs råd (i fellesorgan) om at VIS også skal være tilgjengelig for politi- og sikkerhetsmyndigheter i bekjempelse av organisert kriminalitet og terrorisme.

Lokalt konsulært samarbeid

Det er klart at medlemslandene i EU med utgangspunkt i behovet for VIS-installasjoner på de lokale utestasjonene vil sette et bredere konsulært samarbeide på dagsorden. Temaet har vært aktuelt lenge, men det er konfliktfylt fordi konsulatenes nasjonale identitet rører ved kjernen av landenes suverenitetsoppfatning. I EUs utkast til forfatningstraktat ble felles EU- utenriksstasjoner satt i fokus gjennom ideen om etablering av External Action Service. Selv om arbeidet med EAS foreløpig er lagt på vent, har utviklingen, bl.a. oppfølgingen av tsunamien, satt det konsulære samarbeidet høyt på dagsorden. Felles investeringer i VIS-utstyr er en første test på viljen til å arbeide sammen. Neste test blir spørsmålet om felles visumsøknadssentre. Grunnfilosofien, slik den framstår i dag, er å utvikle det praktiske samarbeidet så langt som mulig uten å la det bli overnasjonalt.

Det er i Norges interesse å kunne delta i utviklingen av dette praktiske samarbeidet. Selv om Norge deltar full ut i utviklingen av EUs felles visumsystem for Schengen-visa, er det ikke gitt at vi automatisk får være med på det EU-interne samarbeidet på utestasjonene. Norge vil derfor samarbeide aktivt med de nordiske landene i dette spørsmålet, slik at vi gjennom dette samarbeidet kan sikre oss best mulig inntak til de samarbeidsløsninger EU utvikler.

Videreutvikling av EUs felles visumpolitikk.

Aktuelle problemstillinger i utviklingen av EUs felles visumpolitikk er for tiden temaene visum-resiprositet og visum-fasiliteringsavtaler.

EUs politikk for visum-resiprositet dreier seg om å sikre gjensidighet mellom EU og tredjeland når det gjelder fritak for visumplikt. Utfordringen i dag er å sikre slik gjensidighet for alle EUs medlemsland overfor USA, Canada og Australia. Disse tre landene gir ikke visumfrihet til de nye medlemslandene i EU. Dette vil bli en langsiktig forhandlingssak, som håndteres av Europakommisjonen.

EUs naboland har overfor EU reist spørsmålet om egne visumavtaler der målet er visumfrihet til EU. EU har åpnet for forhandlinger om dette, men ikke med sikte på visumfrihet. EU aksepterer ideen om lettelser i visum-regimet overfor utvalgte tredjeland, men det må kombineres med avtaler om tilbaketakelse av personer som misbruker systemet. Med dette utgangspunktet har Kommisjonen forhandlet fram en avtale om visumfasilitering og tilbaketakelse med Russland. Tilsvarende forhandlinger pågår nå med Ukraina.

Kommisjonen representerer ikke Norge i slike forhandlinger. Vi har imidlertid avtale med EU om at forhandlingsprotokollene skal inneholde en klausul om at tilsvarende avtaler skal kunne inngås med Norge. Vår utfordring er å følge opp disse avtalene med egne bilaterale forhandlinger med de berørte landene. Eksempelvis vil det for vårt samarbeid med Russland i nord være viktig å få på plass fleksible ordninger innenfor rammen av Schengen-regelverket.

Etableringen av et felles europeisk asylsystem (CEAS)

Foruten Dublin- og Eurodac-samarbeidet, hvor Norge er avtalemessig tilknyttet, består EUs felles asylsystem av flere elementer hvor Norge ikke har formell tilknytning. Disse er blant annet minstestandarder for mottak av asylsøkere, kriterier for fastlegging av en asylsøkers status som flyktning, minimumsstandarder for prosedyrer for behandling av asylsøknader, samt utjevning av byrdefordeling. Disse elementene skal i tur og orden evalueres, etter hvert som de gjennomføres i medlemslandene. Når evalueringene er fullført vil Europakommisjonen vil følge opp med initiativ til eventuelle forbedringer av systemet. De fleste evalueringene vil kunne komme i begynnelsen av 2008, mens evalueringen av Dublin-samarbeidet vil foreligge høsten 2006. I tillegg til den formelle tilknytningen til Dublin-samarbeidet er Norge på uformelt grunnlag gitt innpass i to EU-fora hvor disse sakene vil bli diskutert. Det ene er Kommisjonens interne ekspertorgan om asylpraksis, Eurasil, og det andre er et forum for direktørene for medlemslandenes innvandringsdirektorater (GDISC).

For Norge er det viktig å bruke ressurser på å delta aktivt og konstruktivt i disse organene, slik at vi kan bidra til at systemene utvikles på måter vi føler oss tjent med. Gjennom disse vil vi kunne få innpass i den ovennevnte evalueringsprosessen. Slik vil vi også kunne bidra til at EU utvikler en effektiv og rettferdig asylpolitikk basert på klare regler.

Dublin-avtalen og Eurodac

Dublin-samarbeidet og fingeravtrykkregisteret Eurodac er viktig for avklaringen av deltakerlandenes ansvarsfordeling i behandlingen av asylsaker. For Norge er dette et viktig samarbeid. Det er to hovedbegivenheter i 2006 som vil kunne føre til endringer for oss.

For det første gjelder det inkludering av nye land i samarbeidet. Danmarks parallellavtale med EU er nå godkjent i Rådet og trådte i kraft 1. april 2006. Norges og Islands protokoll vedrørende Danmarks tilknytning trådte i kraft 1.mai. Liechtenstein og Sveits forhandler nå med EU med sikte på å innlemme Liechtenstein i Schengen- og Dublin-samarbeidet. Sveits har allerede inngått avtaler om tilslutning til Dublin- og Schengen-samarbeidet med EU og Norge/Island. Det gjenstår en ratifiseringsprosess for disse avtalene før de trer i kraft.

For det andre er EU nå inne i en viktig fase med evaluering av Dublin- og Eurodac-samarbeidet. Kommisjonens evalueringsrapport vil foreligge høsten 2006. Deretter vil medlemslandene diskutere denne rapporten. Det er viktig at Norge deltar aktivt i denne evalueringsprosessen, jf. over om CEAS.

Partnerskap med tredjeland om migrasjonshåndtering

En vellykket politikk på innvandringsfeltet er avhengig av et godt samarbeid med både opprinnelses- og transittland. Ulike former for bistand og assistanse fra mottakerlandene til de aktuelle opprinnelsesland kunne forebygge uregulert migrasjon. Assistansen/bistanden må tilpasses årsakene til at folk velger å forlate hjemlandet. Spekteret av årsaker og virkemidler er gjenstand for stor politisk diskusjon innad i EU, og organisasjonen er i dag involvert i en rekke prosjekter både i opprinnelsesland og i transittland.

Det er i Norges interesse å delta i flere slike prosjekter. Første betingelse for at Norge får en rolle i dette arbeidet vil være at vi internt definerer hva vi kan bidra med og hva vi ønsker å bidra med, og at vi klargjør hvilke arenaer og samarbeidspartnere som synes best egnet til å oppnå de ønskete resultater. Det er en økende bevissthet omkring sammenhenger mellom migrasjon og utvikling, både i EU og i Norge. Dette er et krevende arbeid som bl.a. anspores av den økte oppmerksomhet som FN har om disse problemstillingene Flere større arrangementer vil finne sted i 2006 i forhold til migrasjon og utvikling, blant annet FNs høynivådialog og en euro-afrikansk konferanse.

I tillegg kan det nevnes at Norge gjennom ICMPD (International Center for Migration Policy Development) i Wien, støtter prosjekter i tidligere CIS-land. Siktemålet med disse prosjektene er å forebygge og avdekke ulovlig innvandring og menneskehandel fra og gjennom disse landene, ved å bidra til at de selv bygge opp en infrastruktur på feltet som setter dem i stand til å håndtere problemene. EU er den viktigste økonomiske bidragsyter i disse prosjektene.

I samsvar med regjeringens handlingsplan mot handel med kvinner og barn pågår det et omfattende internasjonalt arbeid for å bekjempe og forebygge slik handel, der Utenriksdepartementet, Justisdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet er involvert. Arbeidet er særlig rettet mot de grunnleggende årsaker til slik handel, som både krever tiltak i opprinnelseslandene og bekjempelse av etterspørselen i mottakerlandene.

Grensekontroll

Bekjempelse av ulovlig innvandring har lenge vært høyt på dagsorden i EU. De sørlige EU-landene som grenser mot Middelhavet har krevd at de nordlige landene tar problemet på alvor og viser praktisk solidaritet. Etter terrorangrepet mot USA høsten 2001 har det kommet ytterligere en dimensjon til arbeidet med å forsterke grensekontrollen. Også andre former for grenseoverskridende kriminalitet, herunder menneskehandel, er økende i Europa. Dette krever at Norge gir høy prioritet til justis- og innenrikspolitisk samarbeid med andre europeiske land.

Norge deltar i det operative samarbeidet om grensekontroll og grenseovervåking på lik linje med EU-landene. Norges sjøgrense, landegrense mot Russland og lufthavner med trafikk til land utenfor Schengen-området utgjør Norges del av Schengen yttergrensen. Schengen-regelverket stiller krav til forsvarlig grensekontroll ved ytre grenser.

Norge deltar i EUs grensekontrollbyrå og har siden 1. oktober 2005 hatt en nasjonal ekspertstilling i byrået. Byrået skal koordinere medlemslandenes operasjonelle samarbeid knyttet til kontroll og overvåkning av den felles yttergrensen. Byrået skal også utarbeide risikoanalyser, koordinere opplæring av grensekontrollpersonell, følge med på relevant forskning, bistå medlemslandene med teknisk assistanse, samt yte nødvendig bistand for å koordinere samarbeidet om retur av personer med ulovlig opphold i medlemslandene. Det har tatt tid å etablere byrået, men det er forventet å bli en mer aktiv spiller de kommende år. Allerede i 2007 skal Kommisjonen i henhold til Haag-programmet foreta en evaluering av byråets virksomhet.

Kommisjonen har foreslått å opprette et Rammeprogram for solidaritet og håndtering av migrasjonsstrømmer for perioden 2007 – 2013. Det skal opprettes i alt fire fond, og rammevilkårene for disse er nedsatt i fire beslutninger som skal vedtas i løpet av 2006. Norge vil bli omfattet og delta i ett av disse fondene gjennom Schengen-avtalen, nemlig Yttergrensefondet . De tre andre er Flyktningfondet, Integreringsfondet og Returfondet. Formålet med Yttergrensefondet er å sikre en enhetlig og tilstrekkelig kontroll med de ytre grenser og fremme solidaritet og byrdefordeling mellom medlemsstatene.

Med etableringen av rammeprogrammet gir man den økonomiske støtte som kreves for å oppnå en enhetlig forvaltning og av de ytre grenser, og en effektiv håndtering av personbevegelser. Bakgrunnen er bl.a. utvidelsen av EU, og dermed Schengen-området, som innebærer at relativt få medlemsland vil ha yttergrensekontroll på vegne av fellesskapet, og dermed belastes en større del av utgiftene enn i dag. Fondet skal være operativt i perioden 2007-2013. Forslaget til beslutning om å etablere et yttergrensefond er ansett som Schengen-relevant, men Norge må likevel som ikke-EU land regulere enkelte spørsmål i en separat avtale. Forhandlingene om vilkårene for norsk deltakelse i fondet innledes ventelig første halvår 2006.

Praktisk håndbok for grensekontrollører

EU har nylig vedtatt en forordning om grensekontroll (Schengen Borders Code). Forordningen vil tre i kraft i september/oktober 2006. Forordningen er i all hovedsak en kodifisering og videreutvikling av gjeldende Schengen-regelverk på området. I denne sammenheng ble det besluttet at det i tillegg til forordningen skulle utarbeides en praktisk håndbok for grensekontrollørene som skal angi hvordan kontrollen faktisk skal foretas i de enkelte tilfellene. Håndboken må foreligge på tidspunktet for ikrafttredelse av forordningen om grensekontroll. Dette arbeidet er dermed høyt prioritert i rådsarbeidsgruppen for grensespørsmål.

Høsten 2005 ble det for andre gang gjennomført en Schengen-evaluering av de nordiske landenes regelverk, praksis og organisering av yttergrensekontrollen. Norge vurderer anbefalingene etter denne inspeksjonen, bl.a. i forbindelse med gjennomføring av den nye grensekontrollforordningen, og skal gi skriftlig tilbakemelding til EU i løpet av 2006.

I 2006 begynte den første Schengen-evalueringen av de nye medlemslandene. Norge vil – som tidligere – delta i disse evalueringene. Erfaringer fra disse evalueringene vil bli sett i sammenheng med mulige prosjekter under de nye EØS-finansieringsordningene på dette feltet.

Informasjonsutveksling

For tiden ligger det flere forslag til nye Schengen-rettsakter som dreier seg om ordninger for informasjonsutveksling mellom nasjonale myndigheter til behandling i fellesorganet. Initiativene er basert på felles trusselvurderinger og nye samarbeidsmuligheter som følger av ny teknologi.

Det foreligger to forslag til rammebeslutninger som utdyper regelverket om informasjonsutveksling som ledd i politisamarbeidet. Det første forslaget er et svensk initiativ til nærmere regulering av hva slags opplysninger nasjonale politimyndigheter skal gi på anmodning, og tidsfrister for behandling av slike anmodninger.

Det andre forslaget er et initiativ fra Kommisjonen om at visse typer informasjon som er søkbare for politiet via nasjonale databaser, skal gjøres tilgjengelig på samme vilkår for andre Schengen-lands politimyndigheter. Kommisjonen mener imidlertid at forslaget til et slikt tilgjengelighetsprinsipp er noe kvalitativt nytt, og ikke en videreutvikling av Schengen-regelverket. Norge har bestridt dette syn og lagt vekt på at det skal være et effektivt og likeverdig politisamarbeid mellom Schengen-landene.

Effektivisering av samarbeidet betyr ikke at personvernhensyn settes til side. Erfaringen fra forhandlingene i fellesorganet viser at det er en felles forståelse for at personopplysninger behandles slik at man ivaretar et høyt nivå for personvern. Samtidig må det sikres at politiets behov for informasjonsutveksling for å kunne forebygge og bekjempe internasjonal og organisert kriminalitet ivaretas.

Kommisjonen har lagt frem et forslag til rammebeslutning om styrket personvern for utveksling av opplysninger som ledd i politisamarbeid og rettslig samarbeid i straffesaker, som en videreutvikling av Schengen-regelverket. Dagens regler om personvern i Schengen, særlig personverndirektivet (95/46/EF) som tidligere er innlemmet i EØS-avtalen, gjelder for alt samarbeid som er forankret i EF-traktaten (1. søyle). Forslaget til rammebeslutning er langt på vei en forlengelse av personverndirektivets regler til å gjelde justissamarbeidet forankret i EU-traktaten (3. søyle), og er presentert i nær sammenheng med forslag til rammebeslutning om tilgjengelighetsprinsippet.

Norge støtter initiativet for å styrke personvernet i EUs justissamarbeid og anser dette som en forutsetning for et mer effektivt politisamarbeid om informasjonsutveksling. Dersom rammebeslutningen blir vedtatt i den form den er foreslått, vil den nødvendiggjøre betydelige endringer i norsk lovgivning. I Norge reguleres politiets registre av strafferegistreringsloven av 11. juni 1971 og ulike rundskriv. Justisdepartementet arbeider imidlertid med et nytt lovforslag om politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger (politiregisterloven). Arbeidet med lovforslaget er en oppfølging av NOU 2003:21 Kriminalitetsbekjempelse og personvern. Forhandlingene i fellesorganet startet i november 2005, og det er ikke avklart når disse vil være avsluttet.

Krisehåndtering

EU skal utvikle et system for å kunne håndtere kriser i EU med grenseoverskridende effekt innen juli 2006. Det tenkes blant annet på beskyttelse i tilfelle en kjemisk, biologisk, radiologisk eller kjernefysisk ulykke. I lys av flodbølgen i Sørøst-Asia er fokus også satt på EUs evne til å reagere raskt og samordnet i sivile beredskapssituasjoner utenfor EU. Sentrale elementer i et slikt system vil være felles opplæring, felles øvelser, ferdige operasjonelle planer, bedrede transportmulighetene og nytt varslingssystem. Medlemslandene oppfordres til å gi informasjon om hvilke moduler (personell og utstyr) som kan stilles til disposisjon for ulike formål, logistikk gis høyere prioritet, og det åpnes for at EU-kommisjonen kan leie inn utstyr der nasjonale kapasiteter ikke er tilgjengelige. Medlemslandene oppfordres dessuten til å komme med informasjon om militære kapasiteter ved henvendelser til operasjonssenteret.

Når det gjelder koordinering av assistanse i tredjeland, har EU etablert nær kontakt med FN (OCHA) og det foreslås en MoU mellom EU og FN for en styrket koordinering. Det er også en prioritet å styrke den politiske og operative koordinering innad i EU. Kommisjonens samordningsmekanisme for sivilt beredskap, som Norge deltar i gjennom EØS-avtalen, vil kunne få en mer operativ funksjon, og vår deltagelse i denne gir oss en rolle i forhold til utviklingen av de strukturer som nå planlegges. Forslagene til bedring på transportsiden innebærer til dels vanskelige grenseoppganger mellom medlemslandene og Kommisjonen. I likhet med Norge mener mange medlemsland at samordningsmekanismen fortsatt skal bygge på frivillige nasjonale bidrag.

Ekstern dimensjon

EU legger stadig større vekt på sammenhengen mellom utenrikspolitikken og justis- og innenrikssamarbeidet. Utfordringer som kontroll med migrasjonsstrømmer og bekjempelse av ulike former for grenseoverskridende kriminalitet møtes gjennom partnerskaps-, samarbeids- og assosieringsavtaler, handlingsplaner, naboskapspolitikken og tekniske bistands-programmer. Det er vedtatt en egen strategi for de utenrikspolitiske aspekter av justis- og innenrikspolitikken. Strategien for den eksterne dimensjonen fokuserer særlig på samarbeid med landene som omfattes av EUs naboskapspolitikk, Vest-Balkan, Russland og Afrika. En utvikling mot stabilitet og velstand i disse områdene er viktig også for Norge, og vi søker å støtte opp om EUs målsetninger, blant annet gjennom vår prosjektbistand til aktuelle regioner.