Formål

Med utgangspunkt i EUs årlige program for det utenriks- og sikkerhetspolitiske området (FUSP) har departementet utarbeidet et arbeidsprogram for Norges samarbeid med EU. Arbeidsprogrammet bør være et bidrag til utestasjoners og fagseksjoners dialog med EU og EU-landene. Det inngår for øvrig som en konkretisering på FUSP-området av den overordnede handlingsplan for regjeringens Europa-politikk

Våre formelle påvirkningsmuligheter overfor EU-systemet er begrenset. Derfor er de uformelle kanalene vårt viktigste verktøy. FUSP-arbeidsprogrammet skal identifisere politiske områder blant EUs prioriteringer hvor Norge har en særlig interesse av eller mulighet til å samarbeide med EU. I planen inngår en kort omtale av EUs hovedmålsettinger for perioden og Norges interesse eller ambisjon for hvert felt. Arbeidsprogrammet vil bli oppdatert i tråd med EUs FUSP-arbeidsprogram hvert år i januar.

I departementet bør fagseksjonene aktivt trekke EUs synspunkter inn i sine vurderinger av sentrale spørsmålsstillinger relatert til vårt samarbeide med de respektive land og regioner, og stasjonene også utenfor EU-området forventes å ha nær kontakt med sine EU-kolleger. Økt samarbeid og koordinering mellom EU-delegasjonen, ambassadene i de ulike regioner og hjemmeapparatet er viktig for å fremme norske interesser. Utvidet møtevirksomhet mellom Rådssekretariatet/Kommisjonen og UD bør være en målsetting.

Bakgrunn

EUs sikkerhetsstrategi, prosessen rundt forfatningstraktaten, utvidelsen til 25 medlemsland og den praktiske politikken de siste årene peker i følgende retning:

• EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid ekspanderer
• Samarbeidet om utenriks- og sikkerhetspolitikken forblir mellomstatlig. Kommisjonen har samtidig de facto en betydelig rolle gitt at den styrer fellesskapets bistand til 150 land
• Utvidelsen i antall medlemsland gjør intern koordinering i EU krevende;
• Politikken blir mer sektorovergripende, idet justis- og innenrikspolitiske virkemidler blir inkludert i en bred utenrikspolitisk sammenheng

At EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid ekspanderer skyldes først og fremst et klart ønske i medlemslandene om å styrke EU som global aktør. Norges utenrikspolitikk ligger i de fleste saker svært nær EUs. Et samarbeid med EU er hensiktsmessig på mange utenrikspolitiske områder gitt EUs utenrikspolitiske tyngde.

Vår tilknytning til FUSP er sterkest på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området (ESDP), der Norge deltar i ulike typer militært og sivilt samarbeid med EU. Norges formelle tilknytning til FUSP er for øvrig begrenset. Norge har i tilknytning til EØS-avtalen en politisk dialog med EU om utenrikspolitiske spørsmål. Denne omfatter møter på embetsnivå (EUs utenrikspolitiske arbeidsgrupper), og konsultasjoner om utenrikspolitiske emner under EØS-rådsmøtet (hvert halvår). I tillegg kommer et møte på utenriksministernivå hvert halvår mellom Norge og EUs formannskap. Omfanget av dialogen er blitt noe redusert etter EUs utvidelse. Videre har Norge mulighet til å slutte seg til EUs utenrikspolitiskeerklæringer, og gjør det i om lag 90 prosent av tilfellene. Vi slutter oss ofte til EUs 'felles holdninger' og EUs innlegg i internasjonale organisasjoner

Det tunge koordineringsarbeidet internt i det utvidede EU har gitt mindre tilgang for tredjeland som Norge. Slik sett er det urealistisk å tro at norske myndigheter kan ha nevneverdig innflytelse på EUs interne prosesser på FUSP-området. Norge vil tjene på å sette inn kreftene der vi har offensive interesser. Følgende områder bør ha prioritet fra norsk side i kontakt med EU:

• Nordområdene/Russland - en helhetlig tilnærming som inkluderer Den nordlige dimensjon, ENP(EUs naboskapspolitikk), de fire samarbeidsrom med Russland samt energi- og ressursforvaltnin
• Sivil og militær konfliktforebygging og krisehåndtering i rammen av ESDP
• Freds- og forsoningsarbeid

Norsk arbeidsprogram for FUSP-området for 2006. Sentrale områder.

1. EUs naboland

Russland/nordområdene

EU definerer Russland som sitt viktigste naboland. Samtidig ser man forholdet til Russland i en større regional kontekst (jfr. naboskapspolitikken). Samarbeidet mellom Russland og EU er omfattende og reguleres gjennom avtalen om de fire 'samarbeidsrom' som ble vedtatt i mai 2005. Avtaleverket inkluderer formaliserte konsultasjoner på alle nivå og innenfor en rekke ulike områder. Operasjonalisering og implementering av inngåtte avtaler, inkl. 'veikartene' for de fire samarbeidsrom, er en hovedprioritet fremover. Finansieringsinstrumentet for EUs naboskapspolitikk, ENPI, skal også omfatte Russland og vil være klart til bruk i 2007. EU skal sammen med partnerlandene Russland, Norge og Island utarbeide en ny plattform for videreføring av EUs nordlige dimensjon etter 31.1.2007 da den nåværende utgår. Det ventes at Finland under sin formannskapsperiode høsten 2006 vil spille en aktiv rolle for å få den nye plattformen vedtatt samt oppjustere betydningen av saksfeltet.

Norge deler EUs målsettinger for Russland, nemlig støtte til demokratisering, utvikling av rettsstaten og markedsøkonomisk reform gjennom et tettest mulig samarbeid med Russland på flest mulig områder. For Norge er samarbeid og utvikling i nord prioritert, særlig på områder som ressursforvaltning, energi og miljø. Norge har viktig kompetanse på Russland og gode kontakter på ulike nivå, mens EU og de store medlemslandene har unike kanaler til den russiske toppledelsen. Utveksling av kompetanse, analyser og politiske vurderinger er nyttig for begge parter, og Norge bør søke å ta mer aktivt del i utformingen av europeisk Russlandspolitikk. Samtidig er det viktig å synliggjøre Norges innsats i Russland overfor EU. Høynivåkontaktene med EU og EU-landene bør styrkes gjennom aktiv besøksutveksling. Kontaktene om Russland på arbeidsnivå bør også styrkes og utnyttes mer systematisk i forhold til Kommisjonen, Rådssekretariatet og medlemslandene.

Fra norsk side er en i ferd med å igangsette systematiske dialoger mellom Norge og EUs institusjoner og sentrale medlemsland. Målsettingen med aktive og målrettede nordområdedialoger er å bidra til internasjonal forståelse for og oppslutning om "norske synspunkter vedrørende Svalbard, fiskerisone, olje og gassutvinning og god miljøforvaltning", jfr. Soria Moria-erklæringen. Det vil også være viktig å få større innsikt i andre lands interesser, motiver og tenkemåter. Det er særlig energiaspektet som forventes å vekke interesse i EU.

Fra norsk side vil det dessuten være viktig å holde EUs oppmerksomhet mot det regionale samarbeidet i nordområdene. Tre av de seks landene som deltar i Barentssamarbeidet er EU-medlemmer, i tillegg til at Kommisjonen er medlem. EU selv anser også de regionale rådene (Barents- og Østersjørådet) som viktige samarbeidspartnere i utviklingen av den nordlige dimensjon. Norge bør videreføre arbeidet for å sikre en større og mer effektiv EU-finansiering av samarbeidstiltak i Barentsregionen.

Øvrige naboland i øst og sørøst

EUs forhold til sine øvrige naboland i øst skal utdypes gjennom EUs naboskapspolitikk (ENP) og utviklingen av finansieringsinstrumentet ENPI, som skal tas i bruk i 2007. Samarbeidet med Ukraina skal styrkes på de fleste områder, og ENP-handlingsplaner for Ukraina og Moldova ble undertegnet i mai 2005. I Sør-Kaukaus er det igangsatt forhandlinger med Armenia og Georgia om ENP-handlingsplaner, og tilsvarende med Aserbajdsjan igangsettes i løpet av 2006. Samarbeidet med Hviterussland ligger p.t. nede pga den politiske situasjon i landet.

Fra norsk side deles EUs målsettinger for disse landene, og norske prosjekttildelinger i Sør-Kaukasus og Moldova retter seg, i likhet med ENP-handlingsplanene, mot konfliktforebygging, demokratisering, utbygging av rettsstaten osv. Det er utarbeidet en norsk handlingsplan for Sør-Kaukasus. Når det gjelder Ukraina, arbeides det med grensekryssende prosjekter mellom nye EU-medlemsland og Ukraina under EØS-finansierings-ordningene. Det bør fra norsk side arbeides for å synliggjøre den norske innsatsen overfor EU i de aktuelle landene. Der det er formålstjenlig kan norske prosjekter koordineres med EUs prosjekter over ENPI. Norge legger opp til et styrket prosjektsamarbeid med Ukraina i kommende år. I Hviterussland legges vekt på tiltak for å styrke det sivile samfunn.

EU ønsker å bruke OSSE som et instrument for å oppnå målsetningene for naboskapspolitikken. Norge bør, som et aktivt medlem av OSSE, utnytte de muligheter dette gir til å komme i direkte inngrep med FUSP.

En ny samarbeidsavtale mellom EU og Europarådet ventes inngått i 2006. Som aktivt medlem vil Norge gjennom Europarådet kunne delta i prosjektarbeid med EU i Kaukasus, Russland og på Vest-Balkan.

Vest-Balkan:

EU: En positiv utvikling på Vest-Balkan er gitt høy prioritet under det østerrikske formannskap. EUs Thessaloniki-agenda og Stabiliserings- og assosieringsprosessen (SAP) legges til grunn for det videre arbeidet for å styrke landenes utsikter til EU-medlemskap. Konkret vil EU følge statusforhandlingene og standardimplementeringen i Kosovo nøye, bistå montenegrinske partier og myndigheter i spørsmålet om folkeavstemning om forholdet til Serbia, samt videreføre forhandlingene om en stabiliserings- og assosieringsavtale (SAA) med hhv Serbia-Montenegro og Bosnia-Hercegovina. SAA-forhandlingene med Albania går trolig mot en avslutning, mens medlemskapsforhandlingene med Kroatia kommer i gang. EU vil dessuten legge opp til en prosess i forhold til Makedonia for å bidra til igangsettelse av medlemskapsforhandlinger på et senere tidspunkt. Krav om samarbeid med ICTY er et gjennomgangstema overfor alle relevante partnere på Vest-Balkan. Det forventes at EUs engasjement i regionen vil bli styrket ytterligere i tiden fremover og at EU-ledete politi- og militæroperasjoner i regionen vil bli videreført.

For Norge er det viktig å støtte den felles europeiske anstrengelse for stabilisering og utvikling på Vest-Balkan. Norges innsats på Vest-Balkan følger en omforent internasjonal tilnærming, der støtte for integrasjon i euroatlantiske strukturer (EU og NATO) er det bærende element. Norge vil gjennom sin prosjektbistand støtte reformarbeidet og implementeringen av europeiske standarder for å bidra til nærmere integrasjon, i samspill og samarbeid med EU. Norge vil videre bidra til denne målsettingen gjennom fortsatt deltakelse i EUs militære og sivile krisehåndteringsoperasjoner på Vest-Balkan.

Naboland i Middelhavsregionen og Midtøsten

EU har inkludert land rundt Middelhavet og i Midtøsten i sin naboskapspolitikk. Arbeidet med å utvikle og gjennomføre handlingsplaner for disse landene ses i sammenheng med en videreføring av Barcelona-prosessen og EUs strategiske partnerskap for Midtøsten. EU har gjennom disse prosessene signalisert økt vilje til å videreutvikle de politiske, økonomiske og sosiale forbindelsene til Maghreb-landene. Handlingsplaner med Tunis, Marokko, Jordan, Israel og Det palestinske området ble undertegnet i 2005, og handlingsplaner med Egypt og Libanon er under utvikling. Demokratiutvikling, konfliktforebygging, fattigdomsbekjempelse, bedrede økonomiske rammevilkår og forebygging av rekruttering til terrornettverk er blant de prioriterte sakene.

Norge deler EUs målsettinger for landene i regionen, som kan ses i sammenheng med et generelt fokus på fremme av demokrati i regionen. En tett dialog med Kommisjonen og det aktuelle formannskapsland om den israelsk-palestinske konflikt og giversamarbeidets innretning vil fortsatt bli prioritert høyt, både lokalt og på hovedstadsnivå. Norge er blant de største giverne til den palestinske befolkning, og har formannskapet i det internasjonale giverforumet (AHLC). EU og USA er 'co-sponsors' for formannskapet (se også pkt 3 Fred- og forsoningsprosesser).

Iran og Irak(ikke inkludert under naboskapspolitikken)

EU følger nøye med på utviklingen i Iran, både mht spørsmålet om utvikling av kjernefysiske våpen og i menneskerettighetsspørsmål. EU satser på en samlet opptreden i Irak, med vektlegging av bistand, opplæring av politistyrker og rettsreform.

For Norge har samarbeidet med EU om menneskerettighetsspørsmål i Iran vist seg særlig effektivt. Dette bør følges opp. Norge har støttet EU3s forhandlinger og stemte i likhet med EU-landene for en resolusjon på IAEAs ekstraordinære styremøte i februar 2006 som innebærer en innrapportering av Iran til FNs Sikkerhetsråd. I likhet med EU arbeider Norge for å få løst spørsmålet gjennom forhandlinger. Det er derfor viktig å videreføre dialogen med Iran og understreke de krav det internasjonale samfunnet stiller til landet. Når det gjelder Irak, har vår egen bistand nylig vært opp til vurdering. Det er av stor betydning at vi holdes oppdatert om EUs initiativ og prioriteringer. Utveksling av erfaringer med opplæring av politistyrker bør prioriteres.

2. Sikkerhetsspørsmål

EU vil fortsette arbeidet for å styrke sin evne til å gjennomføre sivil og militær krisehåndtering (Civilian Headline Goal 2008 og Headline Goal 2010), og for å oppnå en bedre samordning og utvikling av medlemsstatenes militære ressurser. Forsvarsbyrået (EDA) vil her bli et sentralt element. EDA vil også spille en viktig rolle for militær forskning og teknologiutvikling, for å styrke europeisk forsvarsindustri og for å skape et europeisk marked for forsvarsinnkjøp. I løpet av høsten 2006 skal EU etter planen ha på plass et oppdatert styrkeregister (Force Catalogue) basert på innmelding fra medlemsstatene. Innsatsstyrkene (EU Battle Groups) skal være fullt operative fra 2007 og vil gi EU økt evne til hurtig deployering. De vil styrke EUs evne til konfliktforebygging, fredsbevaring og fredsoppretting i situasjoner som ikke krever store militære styrker. De vil også kunne bli anvendt i operasjoner etter anmodning fra FN, med særlig vekt på Afrika.

EU leder tidlig i 2006 9 militære og sivile operasjoner på Balkan, i Afrika, Midtøsten og Asia, samt bidrar til AUs operasjon i Darfur. 5 av disse operasjonene ble innledet i 2005, som viser at etterspørselen etter EUs krisehåndteringsbistand øker. Operasjon Althea i Bosnia er basert på avtalen om bruk av NATOs ressurser (Berlin+). Styrket koordinering av sivile og militære virkemidler ved krisehåndteringsoperasjoner vil fortsatt bli viet stor oppmerksomhet.

Norge bør ta sikte på en effektiv utnyttelse av samarbeidsavtalen med EDA, ved størst mulig norsk deltakelse i relevante forskningsprogrammer og –prosjekter og ved å sikre innpass for norsk forsvarsindustri. Vi bør aktivt bruke samarbeidet med Sverige, Finland og Estland om den nordiske innsatsgruppen som et ståsted til å sikre innsyn i den videre praktiske utvikling av det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i EU. Norsk deltakelse i bidragsyterkomitéene til operasjonene bør også benyttes til å skaffe oss best mulig tilgang til informasjon og påvirkningsmuligheter. Deployering av den nordiske innsatsstyrken vil bli basert på et klart og tydelig FN-mandat. Norge bør ta sikte på å melde styrker til EUs opptaterte styrkeregister.

Norge bør arbeide for en styrking og utvidelse av den politiske dialogen mellom NATO og EU med sikte på å utvikle en felles tilnærming til felles sikkerhetspolitiske utfordringer. Vi bør arbeide for styrket militær samarbeidsordning mellom NATO og EU, bl.a gjennom møter i den felles kapabilitetsgruppen. Det er viktig at norske offiserer i NATOs permanente liaison til EUs militære stab (EUMS) har god kjennskap til norske politiske og militære prioriteringer knyttet til ESDP . På sivil side bør vi uttrykke vilje til å bistå med norske eksperter i nye krisehåndteringsoperasjoner.

Bekjempelse av terrorisme, ikke-spredning og nedrustning

For EU har kampen mot terrorisme høy prioritet, og i dette arbeidet er det nødvendig å ta i bruk såvel militære som innenriks-, justis- og utenrikspolitiske virkemidler. EU har vedtatt en terrorismestrategi og en handlingsplan som oppdateres jevnlig, seneste versjon vedtatt på toppmøtet desember 2005. EU har plukket ut syv prioriterte land som medlemslandene samarbeider spesielt med for å øke deres evne til å bekjempe terrorisme Samarbeidet innebærer teknisk assistanse og/eller politisk dialog.

EU legger vekt på å oppnå konkrete resultater med hensyn til ikke-spredning og nedrustning. Derfor er det en målsetting å implementere EUs strategi mot spredning av masseødeleggelsesvåpen, å følge opp EUs 'felles holdning' fra NPT-konferansen i 2005, samt å etablere en samlet EU-holdning til FNs tilsynskonferanse for håndvåpen og de to tilsynskonferanser for Konvensjonen om inhumane våpen (CCW) og Biologivåpenkonvensjonen (BTWC) (alle i 2006). Felles holdning vedrørende Kjemivåpenkonvensjonen (OPCW) og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) vil også gjennomgås og eventuelt utvides.

Norge har de samme mål for global stabilitet og sikkerhet som EU samt særlige interesser i Europa og Europas nærområder. Selv om Norge på bakgrunn av vår rolle i aktivt fredsarbeid har trukket sin tilslutning til EUs terroristlisting (som er vedlegg til en EU-posisjon fra 2001 om bekjempelse av terrorisme), er vår målsetting fortsatt å ha et nært samarbeid med EU på feltet terrorismebekjempelse – bilateralt og i multilaterale fora som FN, OSSE og Europarådet. Dette i lys av de felles utfordringer man står overfor, og i lys av at EUs tiltak innen flere sektorer vil ha direkte implikasjoner for norske interesser. Fra norsk side bør man jevnlig informere EU om de prosjekter Norge finansierer i tredjeland som kan bidra til å bekjempe terrorisme.

Norge deler EUs synspunkter på de fleste nedrustnings- og ikke-spredningsspørsmål og har et nært samarbeid med EU på de fleste områder. Dette bør videreføres. Norge og EU samarbeider også nært i kampen for å redusere trusselen fra masseødeleggelsesvåpen. Norge følger EUs adferdskodeks for eksport av forsvarsmateriell og har faste halvårlige utvekslinger av alle lisensavslag under et møte med EUs troika på embetsnivå. Samarbeidet er nyttig for begge parter og bør videreføres.

3. Freds- og forsoningsprosesser

EU har økende ambisjoner på freds- og forsoningsområdet. EU ønsker å bidra aktivt til en løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne i tråd med Veikartet for fred, og er utplassert i området som ledd i politisamarbeidet (EU-POL COPPS) og Rafah-avtalen (EU-BAM). Fra september 2005 har EU en observatørstyrke i Aceh, Indonesia, som overvåker inngått fredsavtale mellom myndighetene og separatistbevegelsen. EU har også en omfattende konflikt-håndteringskomponent i sine engasjementer i Afrika.

For Norge er EU-dimensjonen i det norske fred- og forsoningsarbeidet viktig. Vi samarbeider tett med EU i fredsprosessen på Sri Lanka, hvor EU er en del av 'co-chairs'-gruppen som for øvrig består av USA og Japan. Norge har også bidratt til EUs overvåkingsmisjon i Aceh, og har signalisert at man kommer til å fortsette med dette også i 2006.

Norge har et nært samarbeid med EU om innretningen på internasjonal bistand til Det palestinske området, som ledd i forberedelser til en palestinsk statsdannelse i en fremforhandlet tostatsløsning mellom Israel og palestinerne. Til tross for tilbakeslag i fredsprosessen består dette målet.

4. Utviklingssamarbeid

EU godkjente i desember 2005 forslaget til en revidert utviklingspolitikk. Denne trekker opp felles generelle målsettinger for alle EU-landenes nasjonale utviklingspolitikk, samt retningslinjer for Kommisjonens administrasjon av EUs utviklingspolitikk. Her er inkludert FNs tusenårsmål og forpliktelsene fra ”Finansiering for utvikling-konferansen” i Monterrey, oppfølging av Paris-erklæringen om et mer effektivt utviklingssamarbeid og forpliktelser fra andre internasjonale erklæringer/møter. Matvaresikkerhet, handel, jordbruk og hiv/aids-problematikken vil fortsatt være tematiske hovedpunkt. EU ønsker økt giverkoordinering på lokalt nivå, og åpner også for nært samarbeid med givere utenfor EU-kretsen.

Fra norsk side blir det fortsatt viktig å samarbeide nært med EU både i politikkutformingen innenfor OECD/DAC og i den konkrete oppfølgingen på landnivå. Paris-erklæringen (”The Paris Declaration on Aid Effectiveness”) forplikter og krever praktiske grep på landnivå. Fra norsk side vil det søkes samarbeid med Kommisjonen og sentrale medlemsland for å sikre god harmonisering og godt giversamarbeid på landnivå. Innenfor flere av de temaområder som EU har løftet fram, er det rom for nært samarbeid. Dette gjelder ikke minst hiv/aids-problematikken og de utfordringer som knytter seg til helsepersonellkrisen i Afrika. Med EU-utvidelsen er det også kommet til en rekke nye giverland uten erfaring med moderne utviklingssamarbeid. Fra norsk side bør det fortsatt gis oppmerksomhet til disse landene, slik at de nye ressursene som kommer inn i det internasjonale utviklingssamarbeidet bidrar positivt til realisering av tusenårsmålene. Flere medlemsland vil bli oppfordret til å følge UK og andres eksempel og utarbeide konkrete opptrappingsplaner for å nå FNs målsetning om et bistandsvolum på 0,7% av BNI.

5. Menneskerettigheter

EU styrker sitt MR-arbeid og har vedtatt retningslinjer på feltet. EU har løpende MR-dialoger med Kina, Iran og Russland (hvorav kun dialogen med Russland p.t. er operativ). Det forhandles om en omlegging av Senteret for overvåking av rasisme og xenofobi i Wien til et byrå for grunnleggende rettigheter ("European Fundamental Rights Agency"), som vil være operasjonelt fra 2007.

Fra norsk side bør vi vurdere en eventuell bilateral tilknytningsform til EU-byrået. Omfanget av byråets mandat og virkeområde er fortsatt til diskusjon innad i EU, men det er klart at sentrale oppgaver blir å samle informasjon om menneskerettigheter i EU og gi råd til EUs institusjoner. Fra norsk side vil vi kunne dra nytte av erfaringene fra EU-landene i arbeidet med menneskerettigheter i tillegg til at vi vil få sammenlignbare data på europeisk nivå. Fra norsk side er det et hovedpoeng å få fram at byrået må bidra til synergi og komplementere Europarådets MR-arbeid for å unngå dobbeltarbeid på et felt som Europarådet allerede ivaretar på en tilfredsstillende måte.

6. WTO

EU er en av hovedaktørene i de pågående WTO-forhandlingene og også i det regulære arbeidet i WTO, ikke minst som en sentral bruker av tvisteløsningssystemet bl.a. i en rekke saker i forhold til USA. EUs politikk i WTO utøves av Kommisjonen mens medlemslandene spiller en relativt beskjeden rolle.

For Norge er det viktig å ha et nært og godt forhold til EU som en av hovedaktørene i forhandlingene. Det er Kommisjonen vi fra norsk side primært forholder oss til i den forbindelse. Vi deler interesser med EU på mange områder. I utgangspunktet er både EU og Norge tilhengere av å videreutvikle et regelbasert internasjonalt handelssystem som skaper stabile og forutsigbare rammebetingelser, og av å integrere utviklingslandene bedre i dette systemet og i den internasjonale handelen. Både EU og Norge legger samtidig betydelig vekt på å beholde rimelige muligheter til tollbeskyttelse og subsidier i landbruket. EU og Norge har felles interesser når det gjelder bedre markedsadgang for varer og tjenester. Også når det gjelder handel og miljø, handel og utvikling, immaterialrett, offentlige anskaffelser, tvistesaker m.m. finnes det fellestrekk.

7. Andre regioner

Transatlantiske forbindelser

EU vil fortsatt prioritere dialog med USA. Etter toppmøtet EU-USA i juni 2005 skal særlig det økonomiske partnerskapet styrkes, samt samarbeidet om å bekjempe terrorisme. Samtidig vektlegges fra EUs side spørsmål klimaspørsmål, konflikthåndtering, godt styresett m.m. som tema i dialogen med USA. Det vil fremover legges vekt på implementering av de ulike avtalene og erklæringene fra toppmøtet i juni i fjor.

Norge må forholde seg til at den direkte kontakten mellom USA og EU styrkes. Flere EU-land understreker dessuten at dialogen i Alliansen bør begrenses til rene NATO-spørsmål. Det er naturlig at noen spørsmål drøftes direkte mellom USA og EU. For Norge som ikke-medlem av EU er det imidlertid av meget stor betydning at NATO forblir det sentrale forum for reelle sikkerhetspolitiske konsultasjoner mellom USA og Europa. Vi må også arbeide målrettet for å unngå at NATO reduseres til en kollektiv forsvarsorganisasjon. Vårt mål må være et strategisk partnerskap mellom NATO og EU, inkludert bredt anlagte konsultasjoner, og at ESDP utvikles i samarbeid med NATO.

Afrika

EU: Storbritannia prioriterte Afrika under sitt formannskap, og en egen Afrika-strategi ble vedtatt på toppmøtet i desember 2005. Implementering av denne blir sentral i tiden framover. EU vil utvikle relasjonene med Afrika på alle nivå: regionalt, sub-regionalt og med de individuelle landene. I disse relasjonene vil det særlig legges vekt på konfliktforebygging, -håndtering og –løsning. EU har som ambisjon å støtte Afrikas egen evne til fredsstøttende operasjoner bl.a. gjennom Den afrikanske union (AU) og bruk av EUs fredsmekanisme for Afrika. Bidrag til AUs innsats i Darfur forventes å fortsette i 2006, samt videre krisehåndtering som måtte bli påkrevet (særlig fokus på Etiopia/Eritrea, Somalia, Nord-Uganda, De store sjøer, Elfenbenskysten og Liberia). EU vil også arbeide med afrikanske organisasjoner og internasjonale partnere om tema som handel med håndvåpen, barn i konflikter, og virkningen av hiv/aids, samt arbeide for frie og rettferdige valg.

For Norge er EUs politikk overfor Afrika av stor interesse. Norge og EU har sammenfallende målsettinger i forhold til Afrika og arbeider innenfor de samme områdene. Norge og andre sentrale givere har sammen med EU signert en rammeavtale med AU, hvor konfliktforebygging og -håndtering står sentralt. Det vil være viktig at man i dialogen med EU viser til denne avtalen og understreker betydningen av denne, samt av samarbeid om kapasitetsbygging (fredsarbeid, konflikthåndtering) i Afrika. Det vil dessuten være viktig at Norge i dialogen med EU understreker betydningen av den internasjonale harmoniseringsagendaen. Fra norsk side vil vi kunne støtte opp om EUs målsettinger for utvikling i Afrika bl.a. gjennom at vi i 2006 sammen med G8-formannskapet Russland og to afrikanske land vil ha ledelsen i Africa Partnership Forum. Det er ellers ønskelig å ha tett dialog med EU om utviklingen i enkeltland i Afrika og i de regionale organisasjonene, om fremme av demokrati og forebygging av terrorisme samt om utviklingsagendaen. På norsk side legger man i stor grad vekt på EUs vurderinger i forhold til vårt samarbeid med de enkelte afrikanske land.

Asia

EU vil bygge strategisk partnerskap med Kina, India og Japan. EU har blitt Kinas største handelspartner, og det rettslige grunnlaget for samarbeid med Kina må bringes opp til samme nivå. På multilateralt nivå vil EU fortsette sitt samarbeid gjennom ASEM og med andre regionale enheter. Tiltak som følge av flodbølgekatastrofen i Asia ble prioritert høyt gjennom hele 2005. Fra september 2005 har EU en observatørstyrke i Aceh, Indonesia, som overvåker inngått fredsavtale mellom myndighetene og separatist-bevegelsen.

For Norge gjør asiatiske lands økende politiske og økonomiske betydning – regionalt og globalt – det viktig å intensivere det bilaterale samarbeidet med de respektive stormakter i Asia, og å dra nytte av deres samarbeid med EU. Norge må i så måte selv ta initiativ og aktivt bruke høynivåkontaktene med EU og med EU-landene i informasjonsutveksling og i policy-spørsmål. Fra EUs side er det bl.a. interesse for vårt utviklings-, forsonings- og MR-engasjement i Asia og for samarbeidet i Schengen-sammenheng. Fra norsk side er det særlig interesse for handels-/næringslivsspørsmål, den politiske dialog (herunder konfliktforebygging), nedrustning og ikke-spredning, demokratibygging/MR og utviklingsspørsmål.

Kontakter i uformelle og formelle møtefora bør utnyttes bedre, ikke minst når det gjelder møter mellom EU og Asia. ASEM-møtet i Helsingfors i 2006 er i så måte spesielt viktig.

Latin-Amerika og Karibia

En viktig begivenhet blir toppmøtet mellom EU og Latin-Amerika som finner sted i Wien i mai 2006, der en rekke multilaterale spørsmål og utviklingssaker vil stå på agendaen. EU går ellers inn for å finalisere forhandlingene om en assosieringsavtale med MERCOSUR, og det vurderes om tilsvarende forhandlinger skal åpnes med 'The Andean Community' og Sentral-Amerika. Man vil også videreføre forhandlinger om økonomiske partnerskapsavtaler med de karibiske ACP-land (Africa, Caribbean, Pacific).

For Norge er det viktig å følge med på utviklingen i forholdet mellom EU og MERCOSUR, som kan ha innflytelse på forhandlingene mellom EFTA og MERCOSUR. Videre er det viktig å følge med på utviklingen i EUs forhold til Cuba, med spesielt fokus på kontakten med dissidenter og myndigheter. Når det gjelder Nicaragua, der EU er en betydelig giver, er samarbeidet med EU særdeles viktig ettersom Norge også nå har gått inn for budsjettstøtte.