Like konkurransevilkår i hele EØS-området

I likhet med de andre Efta-landene hadde Norge en frihandelsavtale med EF fra 1973. De bilaterale avtalene mellom EF og Efta-landene dekket bare deler av handelen mellom dem. Norges frihandelsavtale med EF gjaldt i første rekke avvikling av toll på industrivarer.

Gjennom Enhetsakten, som trådte i kraft i 1987, la de daværende tolv EF-landene grunnlaget for gjennomføringen av et felles marked. Enhetsakten førte til nye utfordringer for handelen mellom Efta og EF. Gjennomføringen av det indre marked innebar at Efta-landene risikerte å møte handelshindringer som var avviklet internt mellom medlemslandene i EF. Norge og de øvrige Efta-landene mente at dette ville føre til svekkelse av egne bedrifters konkurransekraft i forhold til konkurrentene i EF. Dette var en viktig foranledning for Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeids­området, EØS-avtalen. 

EØS-avtalen ble undertegnet av medlemsstatene i EF og Efta 2. mai 1992. Da besto Efta av 7 medlemsland og EF av 12. I 1994 hadde Østerrike, Sverige, Finland og Norge folkeavstemning om medlemskap i EU. Norske velgere sa nei, mens det ble flertall for medlemskap i de tre andre landene. Dermed ble EU-siden utvidet til 15 land og Efta-siden i EØS redusert til tre land. Efta-landet Sveits er ikke medlem av EØS, men har egne bilaterale avtaler med EU på en rekke sektorer.

I mai 2004 ble ytterligere 10 nye land medlemmer i EU, og 1. januar 2007 ble Bulgaria og Romania medlemmer. 1. juli 2013 ble Kroatia medlem av EU, og 11. april 2014 ble landet også en del av EØS-avtalen. EØS-avtalen består i dag av EUs 28 medlemsland og de tre Efta-landene Island, Liechtenstein og Norge.

Det overordnede målet med EØS-avtalen er å knytte EØS/Efta-landene til EUs indre marked. Gjennom utvikling og forvaltning av et felles regelverk er formålet å skape like konkurransevilkår i hele EØS-området på de felt som omfattes av avtalen. EØS-avtalen gjør Norge til del av EUs indre marked ved at vi i norsk rett gjennomfører EUs regler om fritt varebytte og fri bevegelighet for kapital, tjenester og personer.

Store deler av EU-retten, inkludert bestemmelsene om de fire friheter og konkurransebestemmelsene, ble ved undertegnelsen innlemmet i EØS-avtalen. I tillegg er avtalen grunnlag for samarbeid om blant annet miljøvern, utdanning, forskning og teknologisk utvikling, informasjonstjenester, likestilling, statistikk, små- og mellomstore bedrifter, kultur- og mediespørsmål, turisme, sivil beredskap, helse- og forbrukerspørsmål, arbeidslivsspørsmål og sosiale spørsmål.