Nyttårsønske

I markedsdebatten i Stortinget i juni 1971 uttalte daværende leder for Utenriks-og konstitusjonskomiteen, Helge Seip, bl.a.:
”Det er i det hele tatt forbausende hvor lite de mer langsiktige utenrikspolitiske og for så vidt også de strategiske perspektivene som nå er i ferd med å ta form i Vest-Europa, har trengt inn i norsk markedsdebatt. Kanskje er formen for mye av vår markedsdebatt det beste uttrykk for hvor isolasjonistiske vi stort sett er her på berget i hele vår tankegang, selv om vi pynter opp resonnementer og innlegg med litt omsorg for utviklingsland og noen henvisninger til det helt store felleskap på vår klode ...”.

Det var i 1971. Er det noen som kjenner seg igjen? Om mulig er vi blitt enda mer opptatt av å bli likt og vise hvor prektige og gavemilde vi er. Ikke misforstå, det er bare rett og riktig at vi engasjerer oss til fordel for de som mest trenger det her i verden. Men vi behøver ikke derfor å opptre som moralister på en snever og selvopptatt måte.

Vi kommer ikke utenom at våre grunnleggende politiske, sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser er nært knyttet til utviklingen i EU. Våre veivalg endrer ikke det forhold at andres beslutninger får direkte virkninger for oss. Så lenge ikke alle er fortrolige med dette, vil EU-debatten derfor blusse opp fra tid til annen.

Det er krevende å ta vare på våre grunnleggende interesser i en verden hvor rammebetingelsene endres nær sagt fra dag til dag. Det er langt viktigere å forstå hva som skjer enn å underholdes av politikken. Det kan ikke være slik at regjering og storting viker unna for en grundig europadiskusjon fordi man ikke makter å heve debatten over organiserte interessers snevre horisont og over ja- og nei-standpunkter til norsk medlemskap i EU. Våre folkevalgtes visjoner og syn på de lange linjer er av grunnleggende betydning for å søke etter egnet utstyr til vår diplomatiske verktøykasse. I EU-apparatet i Brussel har man hørt om aktiv europapolitikk siden 1972. Der i gården anses denne periodevise demonstrasjon av besluttsomhet uten at det skjer noe bærekraftig nytt i opinionen, som medisin til innvortes bruk, uansett hvor aktiv ulike norske regjeringer vil at europapolitikken skal være… Og det er en historisk gjenganger.

Bortsett fra noen få meget innsiktsfulle politikere og meningsbærere, er det få som slipper forbi ytringsfrihetens dørvoktere for å kunne gi til beste informerte fremstillinger av hva som skjer ute i Europa og i denne sammenheng gi til beste noen veloverveide synspunkter for og imot norsk medlemskap. Det ender gjerne opp i hjelpeløs krangel som f. eks. i forbindelse med tjenestedirektivet. Men ytringsfrihetens dørvoktere synes mer villige til å slippe til de mange ivrige som ønsker å utbasunere i den tabloidiserte medieverden hvor framifrå vi er på den internasjonale arena. Det er en skjemmende ubalanse mellom den selvdyrkende debatten hjemme i stuen og den mer krevende debatt om forholdet til det geografiske nærmiljø som politisk, økonomisk og kulturelt betyr mest for oss selv i et kortidsperspektiv.

Man bør ta meningsmålinger med en god klype salt. Det gjelder ikke minst målinger av holdninger for eller imot EU-medlemskap. Vi vil ikke oppleve EU- målinger som vil være så utsagnskraftige at politikere risikofritt kan ri på en bølge av medvind i medlemskapsspørsmålet. En ny medlemskapsdebatt må utstå til folket har endret oppfatning, heter det. Det er de fleste enige i. Men folket kommer neppe til å endre oppfatning av seg selv. Det er politikerne som i så fall bør gå foran og vise lederskap. Her er det langt mellom drammene.

Vi står overfor utfordringer i Europa som innenfor en tidshorisont på ti til femten år vil bli preget av det Jacques Attali kaller projets à géométrie plurielle. Vårt nei var ikke det samme i 1972 som det var i 1994 – ei heller om vi kommer så langt i fremtiden: medlemmene er mange, samarbeidet krevende, komplekst og mangefasettert. Ja- og Nei-bevegelsene er gått ut på dato. Vi trenger et møtested hvor engasjerte ja- og nei-folk kan drøfte forholdet til Europa uten å ryke i tottene på hverandre ved bruk av primitive debattknep. Mitt nyttårsønske er et eget europeisk forum der vår plass i den europeiske politiske, økonomiske og kulturelle arkitektur blir et trekk ved en debattkultur som vi kan være bekjent av.