EØS-EVANGELIET

Folkedraktene skulle man bruke på høytidsdager for nasjonale markeringer, men til hverdags skulle man ha noe som var ledig og som alle kunne bruke uten å kle seg helt om.

Da budskapet om denne store omveltning nådde de seks EFTA-handelsmennene, sa de alle etter litt tids funderinger at dette var fine og varme stoffer som også de gjerne ville la seg ikle, for ikke å stå utenfor Brussels murer i kulden og skrike og fryse.

Det var i det Herrens år 1989 at de seks handelsmennene, to fra Alpene og fire fra Norden, kom til Brussel for å ta mål av seg til indre markedsdressen. Skreddermester Delors foreslo å kalle den for EØS-dressen, thi de var alle av samme ætt og hadde mange felles trekk. Han tok fram enhetsmålestokken fra 1986 og de ble etter hvert enige om både snitt og søm. Dressen skulle ha to ben, en for den store EF slekten og en for den mindre EFTA slekten, men jakken skulle være felles.

De var enige om at monetærvesten med alle de blinkende euroknappene som nå ble tilpasset i bakrommet, ikke skulle følge med i EØS dressen, fordi skreddermesteren ville sy den etter sitt eget hode. Heller ikke den litt harde forsvarshatten med sikkerhetsnål skulle inngå i kostymet, fordi de fleste av handelsmennene var nøytrale og kunne passe seg selv og sin handel og vandel, må vite.

Da hørtes det plutselig et brak som kom helt i fra Berlin hvor den indre bymur hadde ramlet sammen. Det ble stor oppstandelse i skredderstuen for dette sto det jo ikke noe om i handelsskredderbrevet fra 1960-tallet.

Da støvet hadde lagt seg, sa fire av EFTA-handelsmennene at nå vil vi prøve den andre dressen, den med vest og hatt til, mens du syr ferdig EØS-dressen. Da dressen var ferdig sydd, jodlet den ene handelsmannen fra Alpene og sa at han foretrakk sine gamle skinnbukser med gjøkur i vesten og fjær i hatten. Fire av de andre hang EØS-dressen til side i prøverommet og satte seg ned for å tilpasse seg den andre litt større dressen. Til slutt reiste alle handelsmennene med unntak av Islandur hjem fra Brussel med to dresser og spurte sine mødre hvilken de skulle kjøpe.

-Ta EU-dressen du, lød det i det andre alpehornet, rundt de tusen sjøer og fra mor Svea.
-Ta Rimi-dressen du, gutten min, sa Mor Norge, den er god nok for deg. Dessuten bryr vi oss ikke om hva naboene gjør. Vil de flotte seg på ball og treffe andre, får de sjøl betale. De havner nok snart i ulykka alle som en, pep det i gamlemor.

Og snipp snapp snute, dermed var eventyret om de seks bukkene Bruse som skulle til Brussel for å kjøpe klær, ute.

Men ikke helt.

Nå sitter Espen alene der oppe i nord og roter i oljebrenneren og ser at noen av knappene faller av dressen og at sømmene løsner. Dette til tross for at buksa i ettertid har fått sydd på både en veterinærlomme og en schengenlomme, for ikke å glemme den lille lommen med Liechtenstein-flagget. Og i det ene buksebeinet trekker det kaldt etter at tre av handelsmennene syntes det var varmere og mer intimt i det andre beinet. For ikke å snakke om hvor stort det andre benet ble i 2004.

Gjennom et lite hull øverst ved bukselomma kan han se opp på den gamle Maastrichtvesten med sikkerhetslommer og den nye euroklokken og ned på de nye arbeidsklare treskoene fra Amsterdam. Med NICE-modellen i lett elegante franske linjer ble det flytting både av knapper og lommer, for å kunne holde en XXL størrelse med 27 knapper på plass. Nå er rumenske og bulgarske lommer sydd på, og langt der borte i horisonten glimter de tyrkiske snabelskoene.

I et lite skap i Berlaymontbygningen henger det igjen en 1994 modelldress som samler støv. Den har krøpet litt og spørsmålet er om noen får den på seg, eller om det må tas nye mål. Nå er det kommet flere skreddere i butikken ved Schumanplassen, som alle har synspunkter på det framtidige motebildet. Prisene har gått opp i mellomtiden og det er slutt på unntakssøm og overgangshemper. Men er den til salgs? Kanskje, men det går ikke med American Express eller petrodollar.

€urocard , only please.