Betydningen av IKT for Norge

Med forbehold om endringer under fremføring. 

 

Først vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit til IT-tinget. Som ansvarlig for regjeringas IT-politikk er jeg veldig glad for å komme hit og snakke til dere, og ikke minst høre hva folk som dere som jobber i bransjen har å si.

Som politiker er jeg mest opptatt av hvor vi skal. La meg likevel først si noe om hvor vi er.

I Norge har vi et velferdssamfunn vi kan være stolte av. Vi har kommet oss bedre gjennom finanskrisa enn de fleste andre land. Men vi må fortsette å skape arbeidsplasser som kan støtte opp under velferdssamfunnet. Vi må sørge for at folk har den nødvendige kunnskapen og kompetansen for å kunne drive en sterk og moderne offentlig sektor og utvikle et fremtidsrettet næringsliv.

Hvorfor trenger vi nasjonal IKT-politikk?
Vi har en sterk offentlig sektor i Norge. Regnet per innbygger har vi de høyeste offentlige utgiftene i OECD, nesten 200 000 kr på hver av oss i 2008. En stor offentlig sektor er resultat av bevisste politiske valg, og er fundamentet for velferdssamfunnet vårt. En sterk offentlig sektor er resultat av kontinuerlig forbedring, kompetente ansatte og godt samspill med innbyggere og næringsliv.

I den nye regjeringserklæringen slår vi fast at vi vil forsterke, forbedre og fornye denne samfunnsmodellen. Vi vil satse på fellesskapsløsninger og en sterk offentlig sektor også i fremtiden.

Men dette skjer ikke av seg selv. Av flere grunner må vi nå ta grep for å sikre kjerneverdier i velferdssamfunnet.

For det første kan vi slå fast at det norske olje- og gasseventyret ikke varer evig. Noen av kurvene i den bransjen peker allerede nå nedover. Dette kan innvarsle overgangen til en ny, krevende fase i norsk økonomi. Jeg får si det som sentralbanksjefen: Vi er ikke noe utvalgt folk. Vi kan ikke belage oss på at vi kan klare alle kriser like godt som vi gjorde med finanskrisen denne gangen. Vi har behov for både et næringsliv og en offentlig sektor som er effektiv og omstillingsdyktig.

For det andre blir vi eldre. I dag har vi 600 000 eldre over 67 år. I 2030 vil dette tallet øke til 1 200 000. Hvis vi ikke gjør noe, vil vi mangle 120 000 årsverk i helsesektoren om 20 år. Det sies ofte at det er bruk for kloke hoder. Det er selvfølgelig sant, men det er også sårt behov for varme hender. Menneskene i dette landet er vår største ressurs, og den ressursen må vi bruke med vett.

For det tredje endrer vi oss, vi som bor i dette landet. Vi som bruker offentlige tjenester har stadig høyere forventninger. De siste årene har vi blitt vant til gode løsninger som gjør at vi kan få utført offentlige tjenester på nettet. I løpet av kort tid har det blitt en selvfølgelighet at man kan levere selvangivelsen elektronisk, og at søknadsprosesser av ymse slag foregår på nett. Forvaltningen må altså være i stand til å forbedre og omstille seg ganske raskt. Innbyggerne vil forvente individuelt tilpassede tjenester. Tjenester som er tilgjengelig der du er og når det passer deg. Og forventningene endrer seg raskt – i takt med teknologisk utvikling og nye brukermønstre.

Derfor trenger vi innovasjon, vi må klare å bruke nye ideer på nyttige måter. Innovasjon i offentlig sektor betyr for meg to ting. Det betyr at vi jevnt og trutt må skape og tenke nytt i offentlig sektor. Det betyr også at offentlig sektor er avhengig av, og må legge til rette for innovative markedsaktører – dere.

Det er jo nettopp dere. Derfor er jeg her for å snakke om betydningen av IKT for Norge og spesielt om betydningen av IKT for å sikre velferdssamfunnet. IKT er faktisk en av de aller viktigste drivere for å lykkes på områder som er viktige for Regjeringa, slik som sysselsetting, næringsutvikling og en sterk og god offentlig sektor. At IKT har denne viktige rollen i samfunnet gjenspeiles også i den i IKT-politiske dagsorden på europeisk nivå. Gjennom å vedta en Digital Agenda for Europa har EUs ledere slått fast at målrettet bruk av IKT i samfunnet vil bidra til innovasjon, økonomisk vekst og et bedre hverdagsliv for den enkelte innbygger og bedrift. Blant de områdene EU nå prioriterer, vil jeg spesielt nevne opprettelsen av et digitalt indre marked, tilgang til bredt bredbånd for alle, samt styrking av sikkerhet og tillit og digitale ferdigheter. Dette er temaer som også er viktige i norsk IKT- politikk og det er jo parallelt med at vi gjennom vårt samarbeid med EU skal gjøre vår del for å følge opp Europeisk Digital Agenda, vil vi fortsette arbeidet med viktige satsinger innenfor den nasjonale IKT-politikken.

Regjeringa har en rolle i å legge til rette for og påvirke måten IKT utvikles og tas i bruk på i samfunnet. Det er dette som er IKT-politikk. I takt med samfunns- og teknologiutviklinga har IKT-politikkens rolle endret seg. IKT-politikken er nå tyngre vevd inn i sektorpolitikkene enn tidligere. Dette skaper større behov for strategiske prioriteringer. Vi må prioritere områder som bidrar til videreutvikling av IKT-næringene, som gir økt verdiskaping og som sikrer digital kompetanse hos folk som bor i Norge. Vi må sørge for at IKT og IKT –næringene kan bidra til økt verdiskaping i andre næringer og i offentlig sektor. IKT står for en stor del av produktivitetsveksten i verden de siste 20 åra. En ofte sitert studie viser at om lag 50 prosent av produktivitetsveksten i Europa mellom 2000 og 2004 kan tilskrives effektivitetsgevinster i IKT-næringene og investeringer i IKT-utstyr.

Men vi kan ikke lenger bare fokusere på økt produktivitet. Bærekraftig utvikling er en av de viktigste sidene ved teknologipolitikken. Dette vil bli enda viktigere framover. Overgangen til et samfunn bygd på smart forvaltning av ressursene krever en enorm IKT-innsats. Dette gjelder energistyrte bygg, smarte energinett, intelligent logistikk og transport og nye elektroniske tjenester. Samtidig må vi gjøre vår egen IKT-bruk mindre energikrevende, gjøre statens datasentra grønnere, sette krav til innkjøp og legge til rette for grønn IKT som en vekstnæring.

IKT bidrar med til sammen 2 prosent av verdens samlede klimagassutslipp – omtrent like mye som all flytrafikk til sammen. Men IKT kan realisere gevinster som langt overgår dette. Prognoser viser at over 15 prosent av de samlede utslipp kan reduseres gjennom smart bruk av IKT.

Med andre ord, vi må utnytte IKT sitt potensial til å effektivisere både offentlig sektor og næringslivet – slik at vi jobber smartere, lever grønnere og nyter gode offentlige tjenester. For å lykkes med disse prioriteringene er det behov for en offensiv og bevisst nasjonal IKT-politikk.

IKT-politikken – i dag og framover
De siste fire åra har regjeringa gjort mye indremedisinsk og grunnleggende. Vi har bygd grunnmur og skaffet verktøy, vi har etablert DIFI – Direktoratet for forvaltning og IKT - og fastere rammer for samordning av offentlig IKT. Vi har bidratt til nesten 100 prosent bredbåndsdekning og vi har fått på plass en offentlig infrastruktur for eID.

eID har vært en stor suksess og nå er det 2 219 385 brukere.   I august fikk vi 21 205 nye brukere og totalt var det 1 657 144 brukere som logget seg på i august måned.                     

Denne jobben har hatt avgjørende betydning for offentlig sektors evne til å fornye seg og for å skape gode rammebetingelser for næringslivet. I nær framtid vil problemet med manglende hender i offentlig sektor bli mer akutt. Da må verktøyene som kan hjelpe oss stå klare. Innsatsen må gå videre fra IKT i administrasjon til smart bruk av IKT i områder som f. eks helse og omsorg og automatisering av arbeidsprosesser.

Jeg vil nå snakke om noen av de prioriterte områdene innen IKT-politikken. Dette er rammevilkår og forretningsmodeller for digitalt innhold, viderebruk av offentlige data, bredbånd og til sist men ikke minst, IKT-bruk i offentlig sektor.

Digitalt innhold
Vi får ofte høre at vi i Norge er langt framme når det gjelder IKT-bruk. Mange undersøkelser fra både inn- og utland viser dette, alle er vi jo bank – kasserere. Og dette er jo gode nyheter. Den digitale kompetansen er et fortrinn for Norge, men greier vi å høste gevinstene av dette? Her ligger det en utfordring. Klarer vi å utnytte IKT på en måte som gir økt verdiskapning – både i offentlig sektor og i næringsliv?

Derfor er jeg opptatt av at det legges til rette for utvikling av digitalt innhold og digital forretningsdrift. Jeg er opptatt av at avgifter og støtteordninger ikke favoriserer fysiske varer og innhold fremfor det som selges som bits og bytes på nettet. Vi må ha rammevilkår som fremmer nye og bærekraftige forretningsmodeller på nettet. Med andre ord er jeg opptatt av at vi har et rammeverk som er tilpasset en digital virkelighet og at virkemiddelbruken i utgangspunktet er mer plattformnøytral. Lykkes vi med dette, skaper vi gode og like vilkår for kunstnere og kreative bransjer, næringsutvikling og økt tilgang til kulturarven.  Og med økt tilgang fjerner vi også mye av motivasjonen for ulovlig fildeling på nettet.

Regjeringa har tatt flere initiativer på dette området. Kulturdepartementet har nedsatt mediestøtteutvalget som blant annet skal gjennomgå pressestøtten for å gjøre denne plattformnøytral. Arbeidet med å revidere åndsverksloven er i gang. Jeg legger ikke skjul på at moms-systemet byr på utfordringer når vi arbeider med dette. Vi har en jobb å gjøre for å finne enhetlige løsninger som kan sikre likebehandling av norske og internasjonale aktører.

Vi må fortsette å identifisere det som hindrer utvikling av gode forretningsmodeller på nettet. Dette kan være tungvinte administrative byrder, umodne markeder og betalingsløsninger eller utidsmessige reguleringer. Derfor vil vi se nærmere på rammebetingelsene for digitalt innhold og forretningsutvikling på nettet.

Som storbrukere av Internett og med høy digitale kompetanse i befolkningen har vi de beste forutsetninger for å lykkes med verdiskaping og digital innovasjon. Regjeringa skal gjøre sin del av jobben for å realisere dette potensialet.

Viderebruk
Hva er innovasjon? Det spørsmålet er det mange svar på, men jeg mener at vi kjenner det igjen når vi ser det. Det handler om å gjøre ting på nye, lure måter. Vi ønsker å bidra til økt innovasjon i samfunnet gjennom å gjøre offentlige data tilgjengelige. I tilknytning til dette har FAD lansert nettstedet data.norge.no. Nettstedet skal gi oversikt over tilgjengelige data og det skal også være en møteplass der engasjerte folk kan gi diskutere hva som trengs.

Et eksempel er at i dag er det slik at alle som graver opp fortau og veier må søke om tillatelse til dette fra kommunen. Tenk om disse dataene blir gjort tilgjengelig i maskinlesbare formater. Da kan noen lage en tjeneste som gir det beskjed når det skjer noe på veien du pleier å bruke til jobb. Kanskje et trivielt eksempel, men verdiskapningspotensialet knyttet til viderebruk av offentlige data er stort. Ingen tvil om det.

Viderebruk av offentlige data gir potensial for verdiskaping gjennom utvikling nye spennende og nyttige tjenester.

En EU-undersøkelse har beregnet verdiskapningspotensialet knyttet til viderebruk av offentlige data til 27 milliarder Euro totalt sett for hele Europa. Vi har foreløpig ikke egne tall for Norge, men er i ferd med å bestille en utredning som skal gi oss bedre informasjon om markedspotensialet knyttet til viderebruk av offentlige data i Norge. Mye av dette verdiskapningspotensialet ligger i å formidle offentlig informasjon på nye måter. Offentlige data, som for eksempel eiendoms- og kartdata, utgjør en råvare for nye produkter og tjenester som næringslivet kan tilby.

Men i tillegg vil tilgjengeliggjøring av offentlige data også bidra til å lette tilgangen til data for andre offentlige etater, dermed styrke samordningen og effektiviteten i offentlig sektor.

Og for det tredje kan åpenhet om offentlige data bidra til å gjøre forvaltningen mer gjennomsiktig og dermed styrke demokratiet.

Jeg vil oppfordre dere alle til å bidra inn i arbeidet som nå er startet. Vi har nemlig behov for folk med gode ideer og sterkt engasjement. Les hva andre mener og kom med egne ideer på data.norge.no. Vi tar gjerne imot tilbakemeldinger på den retningen vi styrer arbeidet i nå.

Nettskap
Vi jobber med prosjekter knyttet til brukergenerert innhold. Web 2.0-teknologi og sosiale medier har i stor grad endret måten vi bruker Internett på, kommuniserer på og skaper også grobunn for utvikling av nye innovative tjenester, på nye måter.

Et av de mest grunnleggende trekkene ved utviklingen er at den utfordrer etablerte tankemønstre, verdikjeder og roller. Det er ikke så mange år siden vi så denne utviklingen komme for fullt, med nettsamfunnet Facebook i spissen. Hvem så dette komme i forkant?

I denne måten å bruke nettet, teknologien og innholdet på, ligger det også innovasjonsmuligheter som staten bør legge best mulig til rette for. DIFI har laget en veileder som anbefaler offentlige virksomheter å ta i bruk og utnytte sosiale medier. Sosiale medier kan gi bedre og tidligere involvering av brukerne og raskere tilbakemeldinger fra målegruppene. Veilederen finner dere på Difis hjemmeside.

I vår lanserte vi nettskap 2.0, før sommeren, som en engangs stipendstøtteordning i begrenset omfang (2,5 mill). Hensikten var å stimulere til utvikling av nye tjenester basert på web 2.0-teknologi og brukergenerert innhold. Vi fikk overveldende respons, opp mot 140 søknader med et totalt søknadsbeløp på 28 mill på om lag seks uker. 17 prosjekter fikk støtte, og det totale beløpet var 2,5 mill.

Det er mange av disse prosjektene jeg kunne tenke meg å fortelle dere mer om, som for eksempel prosjektet ”Borgerportalen” fra Computas, som skal utarbeide en demo av et saksbehandlersystem for stedsbasert innrapportering om feil og mangler til det offentlige. Eller prosjektet ”Riverflow”, som skal knytte sammen den kollektive kunnskapen som finnes blant utøvere av elvesport i Norge, også satt sammen med data om vannføring i elvene rundt omkring i landet. Og, mens vi er ute i naturen, prosjektet ”DigJak Conserver”, som skal bli et digitalt forvaltnings- og dagboksystem for grunneier og jegere, som det jo er en del av på denne tida av året (ref. jaktsesongen).  Og som kirkeminister kan jeg si at prosjektet Digitale – dødsfall er interessant, så kan jo dere lure på hva det er for noe.

I tillegg til å stimulere til nye tjenester er en viktig målsetting med Nettskap-utlysningen å høste erfaringer og kunnskap om denne måten å samarbeide på, utvikle tjenester på, og å dele kunnskap på. Mange av prosjektene er svært ambisiøse og til dels eksperimentelle i sin natur.  Og det var akkurat det vi ønsket å oppnå med utlysningen, men det betyr også at det er risiko for at man ikke vil oppnå de målene man har satt i prosjektene.

Bredbånd
Men det er ikke nok å skape mer og bedre innhold på nett. Vi må også sørge for at folk får tilgang til dette innholdet. Og blant derfor har regjeringen ambisiøse mål for bredbåndsutbredelse.

Bredbånd og tilgang til internett anses i dag av de fleste som et helt nødvendig gode, dvs. en tjeneste som kan sammenliknes med tilgang til vei, vann og elektrisitet. Bredbånd med tilstrekkelig kapasitet er en viktig forutsetning for verdiskapning, sysselsetting og fornying – både i næringslivet og i offentlig sektor. Bredbånd gir dessuten gode muligheter for bosetting og et bærekraftig næringsliv utenom de store byene.

Regjeringa vil fortsette arbeidet med å tilrettelegge for bredbånd med tilstrekkelig kapasitet til å møte fremtidige behov innen skole, helse, næringsliv og husholdninger i hele landet. Politikken er, som tidligere, at vi overlater til markedsaktørene å bygge ut så langt det er markedsmessig grunnlag, mens myndighetene må vurdere støttetiltak i områder som helt klart ikke vil få et markedsbasert tilbud. Hvilke områder som ikke vil bli bygget ut på markedsmessige vilkår er vanskelig å forutsi. I forrige utbyggingsrunde spådde de fleste ekspertene at markedet vil dekke 60-65 prosent av husstandene. Resultatet ble imidlertid at markedet dekket ca 95 prosent av husstandene før myndighetene måtte gå inn med offentlig støtte.

I dag har nesten alle bedrifter og husholdninger et grunnleggende bredbåndstilbud, men for de høyere hastighetene har vi fortsatt noen utfordringer. Full bredbåndsdekning er ikke noe vi oppnår en gang for alle, men er en kontinuerlig prosess, ettersom behovet utvikler seg. I følge de siste tallene som vi har fått utarbeidet, og som er så ferske at de ennå ikke er offentliggjort, har rundt 75 prosent av befolkningen tilgang til 12 Mbit/s eller mer, mens rundt 55 prosent kan få 25 Mbit/s. Samtidig ser vi tegn til at utbyggingshastigheten ikke er like høy som tidligere for det aller bredeste bredbåndet. Og i tillegg er det store forskjeller i dekningen mellom fylker og mellom kommuner når det gjelder de høyere hastigheter. I Rogaland har for eksempel 65 prosent av befolkningen tilgang til fiberaksess, mens i Hedmark har kun rundt 4 prosent tilgang til de hastigheter fiberen gir. Hvis disse geografiske forskjellene vedvarer, kan det gi uheldige digitale skiller på sikt.
 
Myndighetene har mulighet til å påvike lønnsomheten til utbyggerne og kan dermed påvirke hvor langt markedet bygger uten offentlige tilskudd. Tiltak som gir bedre tilgang til eksisterende føringsveier er kanskje det viktigste. Gravekostnadene utgjør fortsatt en stor andel av kostnadene ved å rulle ut fast bredbånd. Det kan dreie seg om relativt enkle tiltak som at det legges trekkrør for fiber når det graves for andre formål, eller at det ikke stilles for strenge krav til leggedybder som gjør det for kostbart å få fram fiberen. Jeg vet at bransjen har hatt og fortsatt har en del utfordringer spesielt knyttet til føringsveier. Jeg kan i den forbindelse fortelle dere at samferdselsdepartementet har trukket tilbake graveforskriften.

Regjeringa har også bevilget penger til bredbåndsutbygging i år. Kommunal- og regionaldepartementet bevilget før sommeren 108 millioner kroner til bredbåndsutbygging som en del av næringsrettede midler til regional utvikling i det distriktspolitiske virkeområdet.  Dette er midler som skal brukes til å skaffe et tilbud til de husstandene som fremdeles ikke kan få bredbånd på kommersielle vilkår. Midlene skal brukes på en måte som ikke fortrenger private investeringer.

For øvrig er det fortsatt slik - om noen skulle tro noe annet – at Regjeringa ikke favoriserer bestemte bredbåndsteknologier. Mange brukere foretrekker mobile løsninger mens andre vil ha den nærmest ubegrensede hastighet fiberen gir. For andre igjen er det godt nok med en ADSL-linje eller bredbånd via kabel-TV nettet. Vi tror markedsaktørene – det vil si tilbydere og brukere - har bedre grunnlag enn politikerne til å avgjøre hvilke teknologier og løsninger som skal benyttes – Og om ikke lenge så er det auksjon om den Digitale Dividenden i regi av Samferdselsmyndighetene

Digitalt Førstevalg
En viktig del av IKT-politikken handler om hvordan det offentlige selv tar i bruk IKT. Det handler om elektroniske løsninger og om det jeg kaller Digitalt førstevalg. Digitalt førstevalg betyr at innbyggerne skal ha mulighet til å ordne sine ærender med det offentlige på nettet og at dette skal være den primære kanalen for de tjenestene det passer for.

Elektroniske tjenester er praktisk for brukerne og ressursbesparende for det offentlige. Arendal har i samarbeid med KS kartlagt kostnadene ved mottak og behandling av ambulerende skjenkebevilling. De fant ut at kostnaden ved manuell behandling var 580 kroner. Elektronisk behandling på sin side kostet kun 40 kroner. Vi snakker her om en kostnadsbesparelse på 93 prosent. Samtidig ble saksbehandlingstiden redusert fra 14 til 2 dager. Behovet for personlig oppmøte ble redusert, noe som gir effektiviseringsgevinster også for søkerne.

Et annet eksempel er NAVs netttjeneste Din Pensjon, som har hatt over 1,2 millioner innlogginger siden februar 2009. Gjennom denne tjenesten kan brukerne blant annet sende søknad om pensjon elektronisk og få søknaden automatisk behandlet. 60% av søknadene som er mottatt gjennom tjenesten er hittil behandlet automatisk, uten behov for manuell saksbehandling. Tjenesten har redusert saksbehandlingen fra måneder til minutter ved søknader uten kompliserende forhold.

Et tredje eksempel på digitalisering av offentlige tjenester, er innføring av elektronisk resept. Helsedirektoratet har startet utprøving av elektroniske resepter ved legekontorer og apotek i Os kommune, og har under oppstart en tilsvarende pilot i Larvik. eReseptprogrammet er ett av flere tiltak som inngår i Helse- og omsorgsdepartementets strategi for elektronisk samhandling i helsesektoren.

Elektroniske resepter vil bidra til tryggere legemiddelbruk, enklere rutiner og samfunnsøkonomiske gevinster.
Elektroniske resepter skaper større trygghet for pasient, for lege og for apotek. I tillegg vil elektroniske resepter gi store økonomiske gevinster på sikt. Apotekene i Norge ekspederer omtrent 27 millioner papir- og faksresepter årlig, så selv små forbedringer her vil ha store positive konsekvenser.

Etter utprøving i to kommuner vil helsedirektoratet, starte arbeidet med nasjonal utbredelse i hele landet. Dette vil foregå gradvis og starte i 2011.

Nå er det med andre ord snart slutt på at du får papirresept av doktoren eller at du kan skylde på bikkja eller barna når resepten forsvinner.  I stedet for at du får en resept i hånden hos legen, vil legen sende en elektronisk bestilling fra sin PC til en sentral database, som kalles reseptformidleren. Når du så går på apoteket oppgir du kun fødselsnummer og viser legitimasjon og får medisinene utlevert.

I tillegg til å gi bedre og billigere offentlige tjenester, bidrar tiltak som e-resept til utviklingsmuligheter i IKT-bransjen. Løsningen for elektroniske resepter er for øvrig et godt eksempel på offentlig-privat samarbeid. Løsningen følger verdikjeden og er utviklet på tvers av ulike fagsystemer og ansvarsgrenser. Slike samarbeid trenger vi mer av, bl.a. fordi teknologiutviklingen gjør det mulig og skaper behov for løsningsutvikling på tvers av etablerte virksomhetsgrenser.

Denne utviklingen stiller krav til gode behovsbeskrivelser og gode bestillinger, det vil si kompetanse i innkjøpsleddet.  Og den stiller selvsagt også krav til leverandørene. Dette skal jeg komme tilbake til om litt når jeg vil snakke om IKT-næringene og hvordan de spiller en nøkkelrolle når det gjelder økt digital verdiskapning.

Men før det vil jeg si et par ord om kommunesektoren. Kommunene har en svært viktig rolle i utviklingen av den elektroniske forvaltningen. Derfor er jeg svært opptatt av at vi i fellesskap skal finne gode løsninger for hvordan IKT best kan håndteres i kommunesektoren.  Fra min egen tid som ordfører i Gran kommune vet jeg godt at IKT kan være en krevende øvelse, ikke minst for små og mellomstore kommuner. Noen steder må IT-funksjonen ivaretas som en deltidsoppgave av en hverdagshelt som egentlig har en helt annen kompetanse. Det er ikke lett å være servicearbeider på alle kommunens printere og samtidig utvikle nyskapende selvbetjeningsløsninger for innbyggerne. Her er det etablert et samarbeid mellom FAD, KRD, KS, DIFI og enkeltkommuner.

Verdiskapning i IKT-næringene
Og hvor kommer så IKT-bransjen selv inn i alt dette? IKT-næringen er en av de største næringene i Norge, og er i seg selv en svært viktig del av vår nasjonale økonomi. Utviklingen på de fleste samfunnsfelt er i dag avhengig av et kunnskapsintensivt og nyskapende IKT-drevet næringsliv.

Verdiskapningen i IKT-sektoren var i følge SSB på over 70 milliarder kroner i 2008, en vekst på over 5 prosent fra året før. Dere representerer 5 % av fastlandsnorges totale eksport, i følge SSB-tall fra 2008. Og like viktig, hvis vi ser på import og eksport av IKT, er handelsbalansen forbedret med 14 % fra 2002 til 2008. Folk og næringsliv vil ha det dere lager, og ikke bare vi som bor i Norge. IKT-næringen i Norge er en konkurransedyktig og skapende næring. Det vil Regjeringa fortsette å bygge oppunder, både gjennom konkurransepolitikk, og ved å dele og legge til rette.

Som fornnyingsminister er jeg spesielt opptatt av sammenhengen mellom fornyingen av offentlig sektor, økt bruk av digitale løsninger i næringslivet og IKT-bransjens næringsinteresser. Vi må ta i bruk nye IKT-løsninger for å fornye offentlig sektor og for å få realisert gevinstene av IKT i samfunnet ellers. Digitalt førstevalg vil gi økt etterspørsel etter innovative IKT-løsninger fra offentlig sektor. Det er IKT-bransjen som skal utvikle og levere de tekniske løsningene.

Regelverket for offentlige anskaffelser skal primært sikre at offentlig midler blir brukt på en effektiv måte gjennom konkurranse og likebehandling av leverandører. Regelverket bidrar dessuten til større åpenhet og redusere mulighetene for misligheter og korrupsjon. 

Det er ikke noe krav i regelverket om at innovasjon skal vektlegges særskilt ved offentlige anskaffelser. Men samtidig er det innenfor regelverkets prosessuelle krav fullt mulig for offentlige innkjøpere å stimulere til at leverandørene kommer fram med nye eller forebedrede varer, prosesser og tjenester. For å fremme innovasjon og gode offentlige tjenester er det derfor som sagt viktig at innkjøpsorganisasjonen har god kompetanse både innkjøpsfaglig og når det gjelder riktig bruk av anskaffelsesreglene.

Regjeringen vil derfor legge til rette for at innkjøpernes kompetanse kan styrkes. DIFI s hovedoppgave å legge til rette for utvikling av innkjøpsnettverk og leverandørnett i offentlig sektor og bedre erfarings- og kompetanseoverføring mellom disse. Kompetansetiltak rettet spesifikt mot opplæring i innovative innkjøp og leverandørutvikling er noe direktoratet må se på. Direktoratet er en bidragsyter i NHO og KS`s leverandørutviklingsprosjekt som ble lansert i mars i år.

Offentlige Utviklings- og Forskningskontrakter er et annet viktig virkemiddel som bidrar til innovasjon gjennom et forpliktende kunde/leverandørsamarbeid mellom privat og offentlig sektor. Innovasjon Norge arbeider aktivt for at det skal bli flere utviklingsprosjekter med det offentlige som kunde.

Samtidig stiller utviklingen innen de store offentlige IKT-prosjektene sterke krav og store forventninger til leverandørsiden. Leverandørene, særlig når løsningsutviklingen er avhengig av flere leverandører samtidig, må anstrenge seg for å levere med forventet kvalitet til avtalt tidspunkt og pris. Leverandørene må forholde seg til økende kompleksitet og økende forventninger til hva teknologien skal kunne løse. Realiseringen av samhandlingsambisjonene i helsesektoren, for eksempel, vil kreve en meget kompetent leverandørindustri.

I tillegg til at det offentliges rolle som innkjøper bidrar til verdiskapning i IKT-næringen, vil regjeringens politikk knyttet til bruk av IKT i samfunnet generelt  - som for eksempel bredbåndspolitikk, politikk knyttet til digitalt innhold og IKT og klima - legge grunnlaget for økt verdiskapning i bransjen. Regjeringens rolle her vil først og fremst være å legge til rette for digital verdiskapning i IKT-næringen – og andre næringer - gjennom regelverkstilpasninger, ulike former for tilretteleggingstiltak samt eksisterende støtteordninger.

Vi har ikke tenkt ferdig og jeg ønsker derfor å være en kontinuerlig dialog med næringen. Jeg inviterer dere herved til å komme med innspill og gode forslag til hvordan IKT kan bidra til å bevare og videreutvikle velferdssamfunnet

Takk for oppmerksomheten!