eKommune og tjenesteutvikling i lokalsamfunnet

 

Først vil jeg takke for invitasjonen hit til eKommune-konferansen. Personlig syns jeg dette er en veldig spennende anledning, ikke minst fordi det knytter sammen to områder som er viktige for meg. For det første har jeg mye av sjelen min i kommunesektoren etter å ha vært ordfører i Gran i 10 år. Og nå er jeg statsråd med ansvar for blant annet IKT-politikken. Det er flott å se en sal full av mennesker som ønsker å bruke teknologi for å bygge morgendagens kommuner!

Vi har en sterk og effektiv offentlig sektor i Norge. Regnet per innbygger har vi de høyeste offentlige utgiftene i OECD, nesten 200 000 kr på hver av oss i 2008. En stor offentlig sektor er resultat av bevisste politiske valg, og er fundamentet for velferdssamfunnet vårt.

I den nye regjeringserklæringen vår slår vi fast at vi vil forsterke, forbedre og fornye denne samfunnsmodellen. Vi vil satse på fellesskapsløsninger og en sterk offentlig sektor også i fremtiden.

Men dette gjør seg ikke av seg selv. Av flere grunner må vi nå ta grep for å sikre kjerneverdier i velferdssamfunnet.

For det første kan vi slå fast at det norske olje- og gasseventyret ikke varer evig. Noen av kurvene i den bransjen peker allerede nå nedover. Dette kan innvarsle overgangen til en ny, krevende fase i norsk økonomi. Jeg får si det som sentralbanksjefen: Vi er ikke noe utvalgt folk. Vi kan ikke belage oss på at vi kan klare alle kriser like godt som vi gjorde med finanskrisen denne gangen. Vi har behov for både et næringsliv og en offentlig sektor som er effektiv og omstillingsdyktig.

For det andre blir vi eldre. I dag har vi 219 000 eldre over 80 år. I 2030 vil dette tallet øke til 320 000. Hvis vi ikke gjør noe, vil vi mangle 120 000 årsverk i helsesektoren om 20 år. Det sies ofte at det er bruk for kloke hoder. Det er selvfølgelig sant, men det er også sårt behov for varme hender. Menneskene i dette landet er vår største ressurs, og den ressursen må vi bruke med vett.

For det tredje endrer vi oss, vi som bor i dette landet. Vi som bruker offentlige tjenester har stadig høyere forventninger. De siste årene har vi blitt vant til gode løsninger som gjør at vi kan få utført offentlige tjenester på nettet. I løpet av kort tid har det blitt en selvfølgelighet at man kan levere selvangivelsen elektronisk, og at søknadsprosesser av ymse slag foregår på nett. Forvaltningen må altså være i stand til å forbedre og omstille seg ganske raskt. Hvem av oss vet hvilke forventninger brukerne har om 5 eller 10 år? Jeg tror vi bør være ydmyke og erkjenne at vi neppe kan forutsi så presist hva fremtiden vil kreve av oss. Men til tross for at krystallkula kan være grumsete, så er det faktisk allerede nå at vi må starte forberedelsene for å kunne levere morgendagens tjenester.

Jeg tror vi ganske raskt kan bli enige om at IKT spiller en helt avgjørende rolle i svaret på disse utfordringene.

IKT kommer inn på flere måter:

IKT er en nøkkel til effektivisering av offentlig sektor, slik at vi kan bruke mindre ressurser på administrasjon og mer ressurser på velferd. La meg ta Skatteetaten som et eksempel. Etter at de begynte å tilby forhåndsutfylt selvangivelse på nett, har de spart inn ca 800 årsverk på dette området. Og annen fin gevinst av dette er jo at du og jeg også har fått det litt enklere! Altinn er et annet eksempel. Siden 2004 er det sendt inn 45 millioner skjemaer elektronisk gjennom denne portalen. Det betyr 45 millioner færre skjemaer som skal punches. Det er mye tid spart!

IKT er en nøkkel til bedre tjenester til innbyggere og næringsliv. Vi skal oppleve forvaltningen som lett tilgjengelig og at det går raskt og greit å få utført de ærendene vi har hos offentlige myndigheter. For oss innbyggere handler dette mye om ikke å bruke mye tid på ting som oppleves som trivialiteter i tilværelsen. For bedriftene kan effektive tjenester fra myndighetene faktisk også bidra til konkurransekraft overfor utenlandsk konkurranse.

IKT er en nøkkel til at så mange som mulig kan være med i informasjonssamfunnet og ta aktiv del i demokratiet vårt.
Vi har nå bortimot 100 prosent bredbåndsdekning i Norge. Fra alle kanter av landet kan man holde seg godt informert om viktige spørsmål i samfunnet. Det legges ut stadig mer informasjon om politiske prosesser på alle forvaltningsnivåer. Stortinget har laget en løsning for nett-tv, slik at alle kan følge møter og høringer direkte. Og i Møre og Romsdal har de eksperimentert med bruk av sosiale medier for å øke interessen for politikk blant de unge. Mulighetene er mange, og her har vi sannsynligvis bare så vidt sett starten på en spennende utvikling.

For å lykkes med alle de fasettene av IKT jeg har vært inne på, er det behov for en offensiv og bevisst nasjonal IKT-politikk, det jeg kaller vår digitale dagsorden. En viktig del av denne politikken er det jeg kaller Digitalt Førstevalg. Dette handler om at innbyggerne skal ha mulighet til å ordne sine ærender med det offentlige på nettet. Og dette skal være den primære kanalen for de tjenestene det passer for. Alle skal ha rett til å utveksle informasjon og dokumenter på en enhetlig og effektiv måte på tvers av hele offentlig sektor. Det skal ikke være nødvendig å avgi samme informasjon flere ganger. Brukerne skal oppleve at de har innsyn i egen sak og at det er enkelt og greit å følge saksbehandlingen.

En forutsetning for å realisere et digitalt førstevalg er at forvaltningen samarbeider på tvers av sektorer og forvaltningsnivå. Skatteetatens arbeid med e-dialoger er et eksempel på dette. Dette skal bidra til å gjøre forvaltningen enklere og mer intuitiv for innbyggerne. De skal slippe å forholde seg til en hel rekke forskjellige offentlige institusjoner for å utføre tjenester som logisk sett hører sammen.

Elektroniske tjenester er praktisk for brukerne og ressursbesparende for det offentlige. Vi kan illustrere dette ved å se på undersøkelsen som København kommune gjorde. Det viste seg at henvendelser som kom via nettløsninger kostet bare 2 prosent av hva de ville kostet ved personlig oppmøte på et kontor. Men det som kanskje overrasket noen var at henvendelser via e-post var aller dyrest. E-post åpner for henvendelser med mye sammensatt og til og med uklar informasjon. Dermed blir det liten mulighet til standardsvar, og det kan bli mye frem og tilbake før saken er håndtert.

En annen gevinst av å gjøre nettbaserte tjenester til den primære kanalen, er at vi kan bygge inn mekanismer som minner brukerne om hvilke rettigheter de har. Det blir lettere å kontrollere at alle får nyte godt av de rettighetene og godene de har krav på, uavhengig av hvor flinke de er til å følge med på dette selv.

Men hva betyr alt dette for IKT i kommunene? For det første er kommunene det viktigste kontaktpunktet mellom innbyggerne og det offentlige, og kommunene må stå sentralt i utviklingen av den elektroniske forvaltningen. Derfor er jeg svært opptatt av at vi i fellesskap skal finne gode løsninger for hvordan IKT best kan håndteres i kommunesektoren.

Fra min egen tid i kommunal sammenheng vet jeg godt at IKT kan være en krevende øvelse, ikke minst for små og mellomstore kommuner. Noen steder kan man oppleve at IT-funksjonen må ivaretas som en deltidsoppgave av en hverdagshelt som egentlig har en helt annen kompetanse. Det er ikke lett å være servicearbeider på alle kommunens printere og samtidig utvikle nyskapende selvbetjeningsløsninger for innbyggerne!

Totalt sett er det 19 prosent av kommunene som ikke tilbyr elektroniske publikumstjenester i det hele tatt. Blant kommunene med mindre enn 5000 innbyggere er tallene enda verre. Der er det så mye som en tredjedel som ikke tilbyr elektroniske selvbetjeningsløsninger.

Likevel er det klart at med 430 kommuner i landet er det et veldig sammensatt bilde. I den andre enden av skalaen finner vi kommuner med svært kompetente fagmiljøer som ligger langt fremme i den digitale utviklingen. Derfor fins det også mange gode eksempler som vi alle kan la oss inspirere av.

Vi kan glede oss over at en rekke kommuner er svært flinke til å utvikle elektroniske selvbetjeningsløsninger for publikum, for eksempel Øvre Eiker, Trondheim og Bergen. Erfaringen viser også at det er betydelige gevinster å hente fra dette arbeidet. Arendal har i samarbeid med KS kartlagt kostnadene ved mottak og behandling av ambulerende skjenkebevilling. De fant ut at kostnaden ved manuell behandling var 580 kroner. Elektronisk behandling på sin side kostet kun 40 kroner. Vi snakker her om en kostnadsbesparelse på 93 prosent. Samtidig ble saksbehandlingstiden redusert fra 14 til 2 dager. Behovet for personlig oppmøte ble redusert, noe som gir effektiviseringsgevinster også for søkerne.

Det er også flere kommuner som har kommet langt med å tenke systematisk på IKT-arkitektur, slik at man på en bedre måte kan sikre at IKT-løsninger samspiller, både internt i kommunen og i samhandlingen med omgivelsene. Jeg vil spesielt nevne Bergen og Bærum, som i samarbeid med KS og Difi har gjort et fremstøt for å vurdere en felles IKT-arkitektur for hele kommunal sektor. Dette er spennende arbeid som kan bli av stor betydning for arbeidet med e-kommunen.

Over hele landet er det mange som har erkjent at IKT-utfordringene ofte løses best når man trekker i lag. Det fins en rekke formaliserte eller uformelle arenaer hvor man kan samarbeide om disse spørsmålene. Interkommunalt samarbeid er relativt utbredt, det fins et IKT-forum i regi av KS, og det fins et ”kommunenes G10” hvor de 10 største kommunene kommer sammen, for å nevne noe.

Men til tross for alt dette er det altså mange kommuner som strever med IKT. Vi kan høre spørsmål som:

• Hvordan skal vi håndtere IKT-innkjøp på en fornuftig måte?
• Hvordan kan vi ta styringen over IKT selv, og unngå å bli styrt av vår IKT-leverandør?
• Hvordan kan vi ta stilling til en endeløs strøm av tekniske saker, for eksempel valget mellom Microsoft Office og OpenOffice?

Det er klart at mange kommuner ikke har teknisk kompetanse eller ressurser nok til å håndtere dette på en fullgod måte. Vi har behov for å komme et steg videre, og det gjør vi best i fellesskap.

• Vi må legge til rette for større grad av samarbeid om anskaffelse og utvikling av løsninger, slik at vi ikke finner opp hjulet unødvendig mange ganger.
• Vi må legge til rette for bedre elektronisk samhandling mellom kommuner, og mellom kommune og stat.
• Vi må sørge for at kommunene får mer hjelp til å håndtere tekniske spørsmål.

Dermed kan kommunene konsentrere seg om å skape velferd og stimulere til aktive lokaldemokratier.

Hvordan skal vi oppnå dette?

Jeg tror tiden er moden for at vi legger opp til enda mer IKT-samarbeid og IKT-koordinering i kommunesektoren.

Og jeg tror det er klokt å se dette i sammenheng med det som skjer i staten. Staten kan i noen sammenhenger gi drahjelp for kommunene, blant annet gjennom utvikling av felleskomponenter som mange vil ha nytte av. Men staten kan nok i andre tilfeller oppfattes mer som snubletråd. Blant annet oppleves nok ofte tilgangen til statlige fellesregistre og elektronisk samhandling med statsetater som krevende i kommunene. Noen av de viktige utfordringene ligger nettopp i grensesnittet mellom stat og kommune, og derfor er det viktig at stat og kommune legger ut på denne reisen sammen.

Hva har så skjedd i staten?  Etter at det i mange år var fritt frem for de enkelte statsetatene å gjøre det de ville på IKT-området, har vi nå svingt pendelen et stykke i retning av fellesløsninger og samordning. Vi peker på IKT-standarder som skal gjøre det enklere å samhandle elektronisk, både internt i offentlig sektor og med omverdenen. Og vi har satt opp et sett av arkitekturprinsipper som alle statsetater skal følge. Vi har satt kraft bak disse tiltakene. Krav om bruk av IKT-standarder er nå fastsatt i forskrift, og kravet om å følge arkitekturprinsippene er bygget inn i budsjettprosessene. Nye prosjekter som ikke følger prinsippene, og som viser seg å ta for lite hensyn til hva som tjener fellesskapet best, kan få problemer med finansieringen. Samordning og helhetstenkning på IKT-området er igjen på dagsordenen i staten.

Men styring i staten og overfor kommunene er to forskjellige ting. Vi har kommunalt selvstyre i Norge, og massive krav til kommunene er ikke veien å gå. Vi har behov for andre måter å gripe det an på.

FAD har nå satt i gang et prosjekt sammen med KRD, KS og Difi for å finne ut hvordan kommunesektoren kan forsterke samarbeidet på IKT-området - både for å møte dagens utfordringer og for å være i stand til å utnytte teknologiens muligheter i morgendagens e-kommune.

Dette prosjektet skal blant annet finne frem til hvilke IKT-relaterte oppgaver og funksjoner som egner seg best for samarbeid, og foreslå organisatoriske grep på tvers av kommunene slik at disse oppgavene kan løses mer rasjonelt. Arbeidsgruppen skal også finne ut hvilke utfordringer som må håndteres for at kabalen skal gå opp. Dette kan for eksempel være tiltak for felles IKT-arkitektur, eller det kan være juridiske problemstillinger som må løses.
 
Arbeidet skal munne ut i et sett anbefalinger til FAD og KRD ved utgangen av året. Jeg vet at arbeidsgruppa planlegger en åpen prosess, og alle interesserte kan gi sine innspill inn i arbeidet.

Jeg har store forventninger til dette arbeidet.

• Jeg ønsker meg svar på hvilke grep vi må ta for å gjøre det enklere for kommunene å forholde seg til statens mange ansikter
• Jeg ønsker meg svar på hvordan vi kan legge opp til en enklere håndtering av IKT i mindre kommuner
• Og jeg ønsker meg svar på hvordan offentlig sektor, og kommunene spesielt, kan legge enda større trykk på arbeidet med Digitalt Førstevalg.

For dette handler om hvordan offentlig sektor kan løse sine oppgaver mest mulig effektivt.

Det handler om hvordan du og jeg skal nyte godt av et godt tjenestetilbud.

Og det handler om hvordan vi forsterker, forbedrer og fornyer offentlig sektor, slik at vi kan bevare velferdssamfunnet vårt.

Jeg vil oppfordre dere alle til å bidra inn i arbeidet som nå er startet. Vi har nemlig behov for folk med gode ideer og sterkt engasjement! Konferanseprogrammet er lovende – jeg håper det vil gi dere inspirasjon til den viktige jobben dere har foran dere.

Lykke til med konferansen og takk for oppmerksomheten!