Forny og bevar folkekirken

Endringen i statskirkeordningen skal styrke, og ikke svekke, Den norske kirke som folkekirke, skriver kirkeminister Rigmor Aasrud i en kronikk i Vårt Land 15. mars 2010.

Det er spennende tider for Den norske kirke. På flere områder foregår det reformer knyttet til kirkens organisering. For meg som fornyings- og kirkeminister er det viktig å understreke at vi skal fornye for å bevare folkekirken. Derfor er det et sentralt spørsmål hva som skal til for å bevare og utvikle kirka som folkets kirke, ei kirke som mennesker kjenner at de hører til i og kjenner seg ivaretatt av? Det er kanskje flere på det spørsmålet, men la meg peke på noen betydningsfulle forhold.

Det må legges til rette for at kirkas medlemmer får øve reell innflytelse, ikke bare på de større strategiske veivalg, men også på de små spørsmål i menighet og lokalsamfunn. I tråd med det politiske kirkeforliket gjennomføres det nå en demokratireform i Den norske kirke. Ved valgene i 2009 og 2011 gjøres det forsøk med ulike valgordninger.

Denne reformen skal bidra til at endringen i statskirkeordningen styrker, og ikke svekker, Den norske kirke som folkekirke. Kirkemedlemmenes tilhørighet til og innflytelse over Den norske kirke må styrkes. Jeg tror dette vil være et gode også for de som er ansatt i de ulike kirkelige stillingene. I samarbeid med tusener av frivillige er det de som former og bærer menighetenes virksomhet. Demokratireformen må derfor også handle om å utvikle en kultur for demokrati og medvirkning i kirken.

Trosopplæring
Den andre og like viktige forutsetningen for å bevare oppslutningen om folkekirken i kommende generasjoner er at det finnes et grunnlag i form av tilstrekkelig kunnskap om kristen tro og tradisjon. Dette er en oppgave som skolen før ivaretok på vegne av kirken. Fortsatt skal faget gi god kunnskap om kristen tro, men oppgaven å drive dåpsopplæring på kirkens egne premisser må ivaretas på en annen måte.

Dette er bakgrunnen for trosopplæringsreformen som ble påbegynt i 2004. Bevilgningsnivået for dette har i løpet av de årene som har gått blitt trappet opp til 170 millioner kroner.  Dette innebærer at trosopplæringen etter hvert innføres som varig ordning i alle landets menigheter. Å gi et bredt og systematisk opplæringstilbud til alle døpte er et virkemiddel. Målet er å sikre tro og tilhørighet til folkekirken for kommende generasjoner.

Prestetjenesten
Selv om medlemmenes innflytelse og kunnskapsnivå er viktig for å bevare folkekirken, er det likevel helt avgjørende hvordan kirkens medlemmer blir ivaretatt i møte med den lokale kirka. Det er i forbindelse med dåp, ved konfirmasjon, vielser og gravferd at kirka viser seg fram som en åpen, nær og tilgjengelig folkekirke. Her har prestene en helt selvfølgelig og sentral posisjon. De møter folk flest i samtaler i forbindelse med de kirkelige handlingene. De forretter ritualer og taler på en slik måte at mennesker kan oppleve seg møtt, tatt på alvor og verdsatt. Presten har også en viktig folkekirkelig rolle ved markeringer som samler mange mennesker når det er viktige begivenheter i lokalsamfunnet. Det er på mange måter riktig å si at det er presten som er folkekirken i praksis.

Derfor er det viktig for folkekirkens framtid at vi sikrer en fortsatt godt fungerende prestetjeneste. Det er dette som er målet for det utviklingsarbeidet som har pågått noen år med ny organisering og bedre ledelse av prestetjenesten. Vi må sikre en god personalpolitikk, at kompetanse utnyttes, og at toppbelastninger fordeles på flere.

Kirkebudsjettet
Dette er krevende omstillinger, som også henger sammen med økonomistyringen som bispedømmerådene utøver. Den uro om kirkebudsjettene som oppstod sist høst er et uttrykk for at dette er krevende. Vi kan nå, på grunnlag av rapportene til departementet for 2009, trekke noen konklusjoner.

Mange bispedømmer har hatt en stram budsjettsituasjon og flere har måttet gjennomføre innstrammingstiltak. En konklusjon er at tiltakene virket. Økonomien er nå i bedre balanse og bispedømmerådene fortjener ros for å ha fått dette til.
Økonomiske innstramminger må gjennomføres slik at prestene ikke må bære konsekvensene i form av merarbeid.

Prestene lokalt vil være de som møter reaksjonene fra folk flest og kanskje bli svar skyldig hvis folk ikke er fornøyd med nivået på den kirkelige betjeningen. Det er grunn til å berømme prestene for den innsatsen som har vært utvist for å få økonomien i balanse.

En viktig utfordring for prestetjenesten i årene framover er å få rekruttert nok prester til alle deler av landet. Stiftelsen Kirkeforskning avsluttet nylig et større forskningsprosjekt, som hadde til hensikt å kartlegge situasjonen og peke på tiltak som kan bedre den. Departementet samarbeider nå med de kirkelige instansene for å vurdere konkrete tiltak på bakgrunn av resultatene fra denne undersøkelsen.  Vi er innstilt på at det må iverksettes tiltak, både på kort og lang sikt.

Kirkene
Den fjerde faktoren jeg vil nevne når det gjelder å bevare folkekirken er å ta vare på kirkehusene. Vi så det igjen på Hønefoss da kirka deres brant; Kirka er viktig for folk flest! Det må tas vare på! Kirkehuset er viktig som gudstjenestehus, som sted for kirkelige handlinger, og også som kulturminne. Som bærere av tidligere generasjoners tro og tradisjoner taler kirkehusene til oss og vår tid, om at det er noe vi ikke må glemme, noe vi ikke har råd til å miste.

Når kirker brenner eller det kommer oppslag om dårlig kirkevedlikehold, ropes det gjerne på at staten må gripe inn og overta det økonomiske ansvaret for dette. Jeg er overbevist om at det er en dårlig strategi for folkekirken å svekke kommunenes ansvar for finansiering av kirkevedlikeholdet. Derfor har jeg sammen med miljøvernministeren sendt ut et brev til kommunene og de kirkelige fellesrådene der vi minner om det ansvar de har på dette området.

Kirkegårder
La meg til slutt nevne en faktor som ofte overses: Også kirkegårdene er en del av folkekirken. Mange steder ligger de rundt kirka, og folks tilhørighet til kirka handler ikke minst om at deres døde ligger gravlagt i ”kirkens jord”.

Kirkegårdene og gravferdsforvaltningen skal være for alle. Også for dem som ikke er medlem av Den norske kirke. Jeg tror det er bra, også for de andre trossamfunnene, at det er en instans som har forståelse for religiøs og livssynsmessige aspektet ved død og gravferd som står for denne forvaltningen. De politiske partiene har i det såkalte kirkeforliket sagt det samme: Dagens lovgivning på området skal videreføres. Samtidig skal det gjøres tilpasninger som ivaretar minoritetene.

Det siste er vi nå i gang med. Departementet vil i løpet av våren sende ut på høring forslag til endringer i gravferdslovene som sikter mot å legge bedre til rette for å imøtekomme tros- og livssynsminoritetenes behov. Jeg tror dette forslaget vil vise at det er mulig å imøtekomme dem som har andre religiøst eller livssynsmessig begrunnede ønsker, og samtidig opprettholde en gravferdsforvaltning som i sin hovedform og organisering avspeiler den tusenårige tradisjon vi har her i landet.

Det er en styrke for kirka at det har vært og fortsatt er bred politisk oppslutning om de hovedspørsmålene som jeg her har beskrevet. Det bidrar til å sikre forutsigbarhet og langsiktighet innenfor kirkepolitikken. Og det er det som må til om vi skal fornye og bevare folkekirken for kommende generasjoner.