Fornying av offentlig sektor ved bruk av IKT

Bruk av IKT er den enkeltfaktoren som kan bidra mest til positiv fornying i de kommende 20 åra, sa fornyingsminister Rigmor Aasrud i sitt åpningsforedrag på NOKIOS-konferansen i Trondheim 27. oktober 2010.

Med forbehold om endringer under fremføring:
 

Det er hyggelig å få muligheten til å stå her. Som ansvarlig for regjeringas IKT-politikk skal jeg få snakke om hvordan vi skal bruke IKT til å fornye offentlig sektor.

Jeg mener at norsk forvaltning skal ha som ambisjon å være blant de aller fremste i verden til å bruke IKT. Dette vil bety mye for innbyggerne og for bedriftenes konkurranseevne. Også for det IKT-ralterte næringslivet i Norge vil nyte godt av det.

Hvem kan være uenige? La meg i denne sammenheng få minne om et sitat fra George W. Bush: ”enten er du med meg, eller så er du mot meg”. Ut i fra reaksjonen deres er det ikke behov for å dra det så langt i denne forsamlingen. Og jeg pleier ikke å sitere Bush så mye heller.

Min erfaring er at de aller fleste som jobber med IKT i offentlig sektor helhjertet støtter opp om arbeidet med å bringe fram gode løsninger.  Jeg legger derfor til grunn for mitt arbeid, at dere er med meg!

Selv om vi vet hvor vi skal, er det nyttig å se hvor vi er. For tre uker siden la Sigbjørn – finansministeren - fram statsbudsjettet. Siden jeg regner med at dere er en oppdatert forsamling, skal jeg ikke gjenta alt det han sa. Men det viktigste kan gjentas: I Norge har vi et velferdssamfunn vi kan være stolte av. Det har også hjulpet oss til å komme bedre gjennom finanskrisa enn de fleste andre land. Men vi må fortsette å skape arbeidsplasser som kan støtte opp under velferdssamfunnet. Som vi alle vet, oljen tar slutt en dag. Og befolkningen blir i snitt eldre, noe som vil kreve flere velferdsgoder enn i dag. Heldigvis: internasjonale studier viser at offentlig sektor i Norge fungerer bedre enn i mange andre land. Omstillingsdyktige etater og ansatte som medvirker, har mye av æren for dette.

Men det er alltid noen men:
De siste årene har tempoet i fornyingen av offentlig sektor vært på det jevne. Dette kan over tid føre til at bedriftenes og folks tillit til offentlig sektor gradvis svekkes. Innbyggerundersøkelsen viser misnøye med en del offentlige tjenester, selv om bildet i all hovedsak ser godt ut. I undersøkelsen svarte 58 % at det offentlige sløser med ressursene. Det er en veldig klar melding fra befolkninga som vi må ta alvor. Kanskje vil en middels god offentlig sektor gjøre det vanskeligere å forsvare fellesskapsløsninger.

Som fornyingsminister skal jeg sørge for at offentlig sektor skaper gode rammebetingelser for både verdiskapning og velferdsproduksjon. Vi har som sagt en stor og sterk offentlig sektor i Norge. Dette er resultat av bevisste politiske valg, og er fundamentet for velferdssamfunnet vårt. En sterk offentlig sektor er resultat av kontinuerlig forbedring, kompetente ansatte og godt samspill med innbyggere og næringsliv.

Men, som Vømmøl synger, ”det e itjno som kjæm tå sæ sjøl”. Offentlig sektor trenger innovasjon, vi må klare å bruke nye ideer på nyttige måter. Innovasjon i offentlig sektor betyr for meg to ting. Det betyr at vi jevnt og trutt må skape og tenke nytt i offentlig sektor. Det betyr også at offentlig sektor er avhengig av, og må legge til rette for innovative markedsaktører.

Det siste tiåret har IKT-utviklingen betydd en omveltning i samfunnet. Vi ser nye mønstre for å skaffe informasjon, kjøpe varer og tjenester, utføre arbeid, ha sosial kontakt og så videre. Endringene er gjennomgripende og det skjer meget raskt. Den teknologiske utviklingen gir store muligheter for bedre tjenester, også i det offentlige. Det blir teknisk enklere å utnytte store mengder data fra ulike kilder. Brukerne kan selv bidra til å løse enkelte oppgaver sammen med det offentlige. Nye metoder for kommunikasjon kan få stor betydning for servicen. Teknologien gir muligheter for flere og vesentlig bedre offentlige tjenester enn de vi har i dag. Erfaringene fra suksesser som forhåndsutfylt selvangivelse og frikort i helsetjenesten viser at systematisk arbeid over tid gir resultater. Men det krever at vi revurderer etablerte måter å jobbe på. Og vi må finne gode samarbeidsformer over organisasjonsgrensene.

I dagens situasjon mener jeg bruk av IKT er den enkeltfaktoren som kan bidra mest til positiv fornying i de kommende 20 åra. En utfordring ligger i at offentlig sektor, slik den ser ut i dag, ikke er tilpasset dagens teknologi og teknologibruk. Norwegian og Skandiabanken beviste i hver sine bransjer hvor mye enklere alt kan gjøres hvis virksomhetene bygges opp fra grunnen av. Statens posisjon likner imidlertid den SAS og DnB Nor var i, som må omstille fra noe, og ikke kan starte med blanke ark. Det er langt mer krevende for en slik organisasjon, som ikke er utformet med utgangspunkt i moderne teknologi, å ta ut gevinstene av ny teknologi, enn det vil være for nykommere. Det positive er at IKT-basert fornying framover kan kombinere redusert ressursbruk med økt brukertilfredshet. Det er en klar vinn-vinn-situasjon som gir oss et godt utgangspunkt for den videre jobbinga.

Kjenner dere til Wimp? Wimp er en streamingtjeneste for musikk på nettet, og en konkurrent til Spotify. Den er norsk, og den sørger for å distribuere musikk lovlig. Musikere og rettighetshavere får betalt. Det er faktisk ikke verst. I alle fall ikke når vi tenker på at salg av tradisjonelle CDer stuper, og at de fleste unge har mp3-spilleren sin stappfull av ulovlig nedlastet musikk. I en slik situasjon skulle vi kanskje tro musikkbransjen omfavnet enhver ny modell som sørget for inntjening.
Det har ikke skjedd. Bransjen og musikere har vært til dels svært skeptiske, og vært opptatt av å bevare de gamle fordelingsmodellene.
Og for all del, det kan være gode grunner til det –å selge CDer på 90-tallet ga mer penger i kassen enn å streames på Wimp og Spotify i dag.

Musikkbransjen får vel egentlig svare for seg selv. Jeg nevner dette fordi jeg mener det illustrerer hvor utfordrende det kan være å møte ny teknologi og endrede forventninger hos brukerne.  For også vi i offentlig sektor kan komme i situasjoner hvor landskapet endrer seg så mye og så fort, at hele måten vi leverer tjenester på må revurderes. Fornying innebærer at vi må orientere oss i landskapet, og tilpasse oss de endringene som kommer. Som med WIMP er det ikke teknologien som er hinderet. Med fare for å overforenkle – og det skal jeg kanskje være forsiktig med her – teknologien er faktisk ganske rett frem. Det jeg er redd for er at vi av og til blir sittende å forsvare en eller annen måte å gjøre ting på, som vi egentlig vet er en dårlig måte. Enten er den for dyr, for dårlig eller begge deler. Dette er ikke en mistillit til dere som jobber med dette i det daglige, for jeg vet dere gjør en god jobb. Men vi trenger å være på ”alerten”, og hele tiden bruke tilbakemeldinger fra innbyggerne for å tilpasse tjenestetilbudet de behov som utvikler seg.

Innbyggerundersøkelsen
Innbyggerundersøkelsen er en slik type tilbakemelding. I fjor undersøkte vi de store publikumsrettede offentlige tjenestene. Jeg var inne på undersøkelsen i sted, og nevnte at et flertall mener vi i offentlig sektor ikke er i stand til å utnytte ressursene våre godt nok. De synes det offentlige sløser med ressursene. Hovedinntrykket er likevel at et klart flertall av innbyggerne er svært tilfredse med å bo i Norge og i egen kommune. Men samtidig ga undersøkelsen flere vekkere. Samferdselssektoren, NAV, det offentliges kommunikasjonsevner og omsorgssektoren fikk temmelig blandet kritikk. Vi må klare å fylle dette forbedringspotensialet.

I år har vi gjennomført del 2 av undersøkelsen. Der går vi i detalj inn i enkelttjenester, og ber om innbyggernes vurdering av disse. Resultatene vil bli klare i løpet av noen uker. Så her er det bare å stålsette seg og vente i spenning noen uker til.

Digitalt førstevalg
For å møte disse utfordringene har jeg åpnet for et strategivalg for framtidens offentlige tjenester som vi kaller Digitalt førstevalg. Det har ingenting verken med stortingsvalg eller kommunevalget å gjøre, men betyr at den digitale – altså den elektroniske – måten å tilby tjenestene på skal være den foretrukne. Altså førstevalget.

Digitalt førstevalg betyr at tjenestene skal tilbys digitalt, og at man aktivt må velge manuelle løsninger hvis man foretrekker det. Tjenester som er godt egnet for digitalisering er for eksempel innsending av søknader, timebestillinger, utsending av vedtak og ulike former for rapporteringer. Tjenester som krever brukernærhet vil ikke være omfattet av disse planene, og opprettholdelse av et manuelt tjenestetilbud til brukere som ikke kommuniserer digitalt, må være et underliggende premiss for utviklingen. Men gradvis bør flere tjenester i prinsippet kun tilbys digitalt. Åpningen for manuelle tilbud bør kun forbeholdes særskilte tilfeller. Hel-digitaliserte tjenester bør først tilbys brukergrupper med gode forutsetninger for å ta de i bruk, som næringsliv og yngre aldersgrupper. Allerede i dag ser vi at enkelte innbyggerrettede tjenester som lånesøknader i Lånekassen og opptak til høyere utdanning i praksis bare tilbys digitalt.

Digitalt førstevalg er betegnelsen på det politiske fundamentet. Men for å komme dit er det mye som må på plass. Hvordan kan vi lykkes med en slik politikk, og samtidig sikre befolkningens fortsatte tilslutning til at vi må løse samfunnsoppgaver i fellesskap.

Vi trenger mer kunnskap før vi kan meisle ut alle tiltakene for å få realisert det digitale førstevalget. Derfor innebærer første del av arbeidet som nå har startet opp en kartleggingsfase:

• Hva er status på digitale tjenester i forvaltningen i dag, og hva er planene framover?
• Hvilke kriterier er det rimelig å sette for et digitalt førstevalg?
• Hvilke juridiske hindre finnes?
• Hvilke gevinster kan vi se for oss? Er dette samfunnsøkonomisk lønnsomt?

Difi er nå i gang med kartleggingen. En del av dere har antakeligvis allerede hørt fra Difi i denne sammenhengen, andre vil komme til å høre fra dem. Målet er å lage en handlingsplan som inneholder forslag til tiltak for realisering av et digitalt førstevalg.

Og la det være sagt, jeg er selvsagt klar over at vår bruk av teknologien kan skape utfordringer knyttet til personvern og annen datasikkerhet. Erfaringer viser imidlertid at dette er mulig å håndtere tilfredsstillende. Samtidig ser jeg at ikke alle kommer til å delta i denne rivende utviklingen. Men alle skal oppleve et godt møte med det offentlige. Gjør vi oppgavene effektivt, kan vi yte god service der det trengs også til de som ikke er på nett.

Deling av offentlige data
Men innovasjon i det offentlige må være mer enn å lage gode tjenester fra det offentlige.

Jeg brukte Wimp som eksempel i sted. En tilsvarende musikktjeneste fra Sverige tok for ikke lenge siden kontakt med Steve Jobs. Steve Jobs er som mange kanskje vet øverste sjef i Apple. Han er av mange rangert som verdens mektigste mann innen teknologi. Dette svenske firmaet ønsket å få sin app for streaming av musikk godkjent for bruk på Iphone. Normalt tar dette en ukes tid. Å få tilgang til iPhone-brukermassen er svært viktig i dette markedet. Det kan være forskjellen mellom å være eller ikke å være. Etter fem ukers venting tok de mot til seg, og skrev en e-post til Steve Jobs hvor de lurte på hvorfor Apple ikke bare kunne godkjenne app’en.

Han svarte i all enkelthet: ”We sell music too”. Vi selger også musikk…

Jeg får lyst til å snakke om konkurransepolitikk når jeg hører slikt, jeg er jo tross alt også konkurranseminister. Men jeg fortsetter på sporet om fornying og innovasjon, siden jeg tror det er det dere vil høre mer om.

Jeg tar nemlig opp denne historien fordi jeg frykter at det kan være et eksempel på hvordan vi i offentlig sektor kan tenke. At vi er avvisende når noen vil bruke av den kunnskapen vi har, og den informasjonen vi kontrollerer. At vi setter på bremsene på, mens vi mumler ”det er våre data og det er vi som skal levere tjenestene i den forbindelse”.

La meg gi et eksempel:
I dag er det slik at alle som graver opp fortau og veier må søke om tillatelse til dette fra kommunen. Tenk om disse dataene blir gjort tilgjengelig i maskinlesbare formater. Da kan noen lage en tjeneste som gir deg beskjed når det skjer noe på veien du pleier å bruke til jobb. Kanskje et trivielt eksempel, men verdiskapningspotensialet knyttet til viderebruk av offentlige data kan være betydelig. Viderebruk av offentlige data gir altså potensial for verdiskaping gjennom utvikling av nye, kreative og nyttige tjenester.

Og med kreativ mener jeg ikke artig, søtt eller sjarmerende. Dette handler om samfunnsøkonomi, børs og butikk. En EU-undersøkelse har beregnet verdiskapningspotensialet knyttet til viderebruk av offentlige data til 27 milliarder euro totalt sett for hele Europa. Vi har foreløpig ikke egne tall for Norge, men vil snart utrede dette.

Dessuten er det slik at tilgjengeliggjøring av offentlige data også vil bidra til å lette tilgangen til data for andre offentlige etater. Dermed styrkes samordningen og effektiviteten i forvaltningen. Og for det tredje kan åpenhet om offentlige data bidra til å gjøre forvaltningen mer gjennomsiktig og dermed styrke demokratiet.

I tilknytning til dette har jeg lansert nettstedet data.norge.no. Nettstedet skal gi oversikt over tilgjengelige data fra forvaltningen, og det skal også være en møteplass der engasjerte folk kan gi diskutere hva som trengs. Og at mange er opptatt av dette og vil diskutere dette har jeg lagt godt merke til. Det startet som en blogg tidligere i år, men tar i stadig større grad form av å bli et kilderegister. Under workshopen departementet mitt arrangerte i går ble den første betaversjonen av data.norge.no ”åpnet”. Jeg sier ”åpnet” og ikke ”lansert”, fordi nettstedet ikke er ferdig. Men vi vil gjerne ha kommentarer og innspill underveis i utviklingsprosessen. Derfor er den første betaversjonen gjort tilgjengelig på beta.data.norge.no 

I april inviterte jeg leserne av Computerworld og data.norge.no til idémyldring om hva dine drømmedata er. Ett av forslagene vi fikk inn var Kulturdepartementets oversikt over idrettsanlegg. Da rådataene fra idrettsanleggsregisteret ble lagt ut i et maskinlesbart format i august, var den neste utfordringen klar: Lag noe med disse dataene!

Det lille utviklerselskapet Dinimo har tatt utfordringen, og laget en app til mobiltelefoner. Med denne appen kan man finne nærmeste idrettsanlegg, filtrere etter type idrettsanlegg, og til og med legge inn rettelser i koordinatene til idrettsanleggene dersom de skulle være feil. Appen ”Finn idrettsanlegget” er allerede tilgjengelig på appstore, og dere kan lese mer om den på data.norge.no.

Nettskap
Vi har satt i gang andre spennende tiltak også. Ett av disse er knyttet til brukergenerert innhold på nett og såkalt Web 2.0-teknologi. Vi har sett at denne utviklingen i stor grad har endret måten vi bruker Internett på og kommuniserer på. Utviklingen innen offentlig data og viderebruk har fått en helt ny aktualitet som følge av denne utviklingen.

Det vi har skjønt er at staten og offentlig sektor også må utnytte den såkalte delekulturen på nett, ut i fra våre forutsetninger og behov.

Rett før sommeren lanserte jeg nettskap 2.0. Dette var en engangs støtteordning i begrenset omfang. 2,5 millioner kroner delte vi ut. Hensikten var å stimulere til utvikling av nye tjenester basert på web 2.0-teknologi , brukergenerert innhold og gjerne offentlige data. Vi fikk overveldende respons. Etter seks uker hadde vi 140 søknader med et totalt søknadsbeløp på 28 mill. 17 prosjekter fikk støtte.. Tre av prosjektene presenterte seg under workshopen vi arrangerte i går. To fra Trondheim – Riverflow og Vitenwiki – og ett basert i Oslo-området – ”Borgerkanalen”. Jeg er veldig spent på fortsettelsen.

Apropos Nettskap, Difi har også sendt ett av sine utviklingsteam hit til Nokios, og sammen har vi invitert alle som er interessert i å *lage noe* med offentlige data til å gjøre nettopp det disse dagene. Vi har kalt det «nettskapssprint»! Akkurat nå sitter noen av de som er med på nettskapssprinten inne på møterommet «Festningen», som ligger rett bak denne salen og jobber med offentlige data. Har du en liten pause i programmet er du hjertelig velkommen til å stikke innom og slå av en prat.

Samordning og fellesføringer
Avslutningsvis vil jeg ta opp en gammel klassiker, nemlig behovet for samordning av IKT-utviklingen i forvaltningen. Noen av dere har sikkert hørt om det før. Regjeringa har i flere år jobbet med dette området. Og vi begynner å bli gode på en del ting.

MinID er en dundrende suksess. 2,3 millioner brukere har logget seg inn på en av tjenestene fra 21 statlige etater og 180 kommuner som bruker ID-porten. I løpet av november vil ID-porten utvides med funksjonalitet for å støtte eID på nivå 4, altså høyt sikkerhetsnivå. Dette vil åpne opp for alle de tjenestene som ikke eksisterer i dag på grunn av manglende sikkerhet. Spesielt innen helsesektoren kan en ha store forventninger til nye tjenester. eID på høyt sikkerhetsnivå er også en forutsetning for å få realisert et digitalt førstevalg.

AltInn er et annet strålende godt eksempel. Fra etableringen i 2003 til nå har 50 millioner skjemaer fra 32 deltakende etater blitt sendt gjennom løsningen, og 400 000 bedrifter har gått over fra papir til elektronisk innlevering. Og nå står Altinn 2 på trappene. Den vil bli en av de helt sentrale felleskomponentene for utvikling av samhandlede løsninger for e-forvaltning.

Slike store og viktige IKT-relaterte satsinger kunne ikke bli realisert uten at regjeringen med jevne mellomrom diskuterer IKT i regjeringskonferansene. Regjeringen har behandlet og fått på plass:

• et arbeid og regelverk for felles standarder
• felles, obligatoriske arkitekturprinsipper
• fellesløsninger som en infrastruktur for elektronisk ID og AltInn
• et krav om å benytte elektroniske fakturaer
• og en plattform for utvikling av e-forvaltningstjenester gjennom nye Altinn

Men dette er selvfølgelig gammelt nytt for dere. Å ta disse løsningene og prinsippene i bruk er allerede gjeldende krav. I fjor laget Fornyingsdepartmentet to rundskriv som gikk til alle statlige virksomheter. Det ene handlet om hvilke fellesløsninger som skulle benyttes. Det andre ga overordnede føringer for IKT-relaterte investeringer i staten, særlig med tanke på arbeidet med å fremme budsjettforslag.

I løpet av kort tid kommer et nytt rundskriv, som erstatter disse to.
Ved siden av å redegjøre for hvilke krav regjeringen setter for IKT-relaterte investeringer, vil rundskrivet ha fokus på behovet for mer helhet og sammenheng. Samordnet utvikling, forvaltning og drift av IKT-løsninger er noen av stikkordene. Difi i samarbeid med SSØ har utviklet et veiledningsverktøy som skal hjelpe departementer og offentlige virksomheter til å holde seg til kravene gjennom planleggings- og gjennomføringsfasen. Verktøyet heter Prosjektveiviseren, og dere finner det på prosjektveiviseren.no.

Hvor er så kommunene i dette? IKT er utvilsomt viktig for hvordan de løser sine oppgaver. Kommunene skal i hovedsak tilby de samme primærtjenester til sine innbyggere og sitt næringsliv, og trenger dermed i stor grad de samme elektroniske støttetjenestene. Videre må den enkelte kommune forholde seg til statsetatenes IKT-løsninger. Det er dermed grunnlag for et omfattende samarbeid om IKT-løsninger i kommunal sektor. Dette kan være kostnadsbesparende, og det kan frigjøre kompetanse og ressurser i kommunene. Mer samarbeid på IKT-området kan også motvirke at det oppstår store forskjeller mellom tjenestetilbudet kommunene tilbyr.

Dette er et område vi nok i for liten grad har vært opptatt av. Det vil vi gjøre noe med, og jeg og kommunalministeren har i samarbeid med KS etablert et prosjekt som skal se nærmere på hvordan vi kan få etablert mer samordning og fellesløsninger også innen kommunal sektor. Viljen er, slik jeg opplever det, stor fra alle parter.

Jeg håper dere får en god konferanse, og kan gå tilbake til arbeidsplassene med fornyet tro på innovasjon og samordning i offentlig forvaltning.

Takk for meg, så håper jeg å se mange av dere på paneldebatten senere i dag.