Fornying for velferd og demokrati

Med forbehold om endringer under framføring.

Kjære akademikere: Takk for invitasjonen, det er fint å være her. Dere har valgt en spennende overskrift for årets konferanse. Derfor vil jeg gjerne bruke anledningen til først å reflektere litt omkring to temaer jeg vanligvis ikke får anledning til å reflektere høyt om:

1. Kompetanse som en forutsetning for bærekraftige demokratiske prosesser
2. Hvordan kompetanse kan bidra til å sikre den enkeltes demokratiske rettigheter.

Jeg vil begynne med å slå fast følgende:

Aldri før har det norske samfunnet hatt så sterk økonomisk posisjon. Og aldri før har vi hatt så høy kompetanse.

I lys av den internasjonale økonomiske krisen må vi begrense budsjettveksten og å prioritere nøye hvordan vi forvalter ressursene framover. Derfor må både penger og kompetanse først og fremst brukes til

• å sikre arbeid for alle
• å videreutvikle velferden

Vår ambisjon er tydelig nedfelt i Soria Moria-erklæringen, og dere har kanskje kikka på regjeringsplattformen dere også: Regjeringa vil forbedre, forsterke og fornye de offentlige velferdsordningene - for at de skal være bærekraftige i en tid - hvor de demografiske utfordringene blir store.

Kompetanse
De seiner åra har det skjedd store endringer. En rekke oppgaver som tidligere ble løst innenfor statsforvaltninga, blir nå ivaretatt i statlige selskaper. Statsforvaltninga er mer enn noen gang et beslutningsapparat som er avhengig av medarbeidere med høy kompetanse. Staten har utviklet seg til å bli Norges største kunnskapsorganisasjon – med svært kvalifiserte medarbeidere. Over halvparten har i dag høyere utdanning.

Samtidig er det sånn at statlig forvaltning består av både store og små etater. Fra Universitetet i Oslo med nær 7000 ansatte – til Arbeidsretten med kun 2 ansatte. Forvaltning er et mylder av oppgaver - og trenger derfor et mangfold av kompetanse.

Det trengs spisskompetanse på høyst forskjellige områder: Innen forsvaret, politiet, samferdsels- og utdanningssektoren - for å nevne noen, og det er den enkelte virksomhet som selv må sørge for å ha nødvendig fagkompetanse, slik at den kan løse sine oppgaver best mulig, til det beste for innbyggerne. 

I tillegg til spisskompetanse, er det også viktig med tverrfaglig kompetanse. Ulike fagutdanninger nærmer seg samme utfordring på ulike måter. At ulike tilnærminger møtes og brynes mot hverandre – gir også gjerne bedre løsninger. Det er viktig å kunne jobbe på tvers. Klarer vi å ta i bruk den unike kompetansen som alle har, vil vi også kunne jobbe smartere. Det kan ikke være tvil om at ulik fagekspertise utfyller hverandre.

Jeg tror også at det er viktig at ansatte i staten har god innsikt i hvordan forvaltningaer skrudd sammen - og hvordan den fungerer. Slik kunnskap er en del av generalistkompetansen som det utvilsomt er behov for.

Generalistkompetanse har betydning som bindeledd mellom ulike profesjoner. Den trengs også når det skal utøves skjønn i komplekse saker. Særlig er det viktig i forbindelse med saker som er omfattet av rettighetslovgivningen. Kombinasjonen av solid faglig innsikt - og sunt skjønn - er påkrevet for at innbyggerne får det de har rett til.

Ja, rettssikkerheten til folk som bor her i landet kan svekkes hvis kompetansen i offentlig sektor ikke er god nok. Særlig gjelder det der det ikke finnes klare og tydelige regler - og sakene må avgjøres ved bruk av skjønn. Da er det viktig at skjønnet er kvalifisert og forsvarlig, at det er konsistent - og at det sikrer likebehandling.

Hvis vi skal få mer ut av ressursene må vi enten jobbe mer. Eller vi må jobbe bedre. Jeg tror det er mulig å finne bedre måter å organisere forvaltningen på. Jeg tror det er et potensial for fornying og forenkling. Jeg tror det er mulig å utvikle bedre og mer effektive arbeidsformer.  Vi er gode, men kan bli bedre.

Jeg er overbevist om at mange har kompetansen som trengs for at vi skal å få det til. Medarbeidere med kreativ kompetanse må få muligheter til å bruke sin kreativitet for å utvikle forvaltningaog velferden. Medarbeidere som evner å se måter å forenkle må få slippe til med sine ideer. Det samme gjelder medarbeidere som har særlig erfaring med endring og omstilling. 

Og selvsagt er det behov for generell IKT-kompetanse i alle deler av forvaltninga.

DIFI er nå i ferd med å gjennomføre en undersøkelse blant medarbeidere i staten. Flere av dere har kanskje deltatt. Foreløpige funn viser at: Nær 6 av 10 medarbeidere sier de har gode muligheter til å utvikle sin faglige og personlige kompetanse. Det syns jeg er positivt. Jeg ser frem til flere spennende funn – når rapporten foreligger før påske.

Statens ledere er viktige bidragsytere for å utvikle en sterk og effektiv offentlig sektor. Forvaltninga trenger ledere som kan lederskap. Lederskap er som dere veit også et fag. Det omfatter bevissthet, holdninger, kunnskaper og ferdigheter. Ledelsesfaget har ofte vært nedvurdert på bekostning av det områdefaglige. Slik kan det ikke fortsette. Forvaltninga trenger profesjonelle ledere. Plattform for ledelse i staten understreker dette på en god måte.

Lederne skal sørge for åpenhet og involvering. De skal invitere til medbestemmelse og samarbeid. Jeg forventer at lederne skaper attraktive arbeidsplasser, videreutvikler kompetanse og mangfold.

Norske ledere har ofte en uformell, støttende og lite autoritær lederstil. Vi vet at medarbeiderne i staten er høyt motiverte for å bruke de faglige ressursene sine. Medarbeiderskap handler om at ledere og medarbeidere sammen tar et ansvar for å utvikle et godt arbeidsmiljø - og for å oppnå de målene som virksomheten har satt seg.

Offentlig forvaltning står overfor utfordringer som krysser nasjonale og internasjonale grenser: Miljøforandringene, et mer sammensatt samfunn og en åpen økonomi. Alt dette gjør det stadig med krevende og komplekst å utforme en bærekraftig politikk. En slik politikk må bygge på bred og variert kunnskap og samhandling mellom ulike fagområder.

Grunnlaget for politiske avgjørelser må så langt som mulig være faglig dokumentert. Det kreves spisskompetanse, arbeidsdeling og samarbeid både for å treffe forsvarlige beslutninger - og for å sikre effektiv gjennomføring.

Offentlig forvaltning skal organiseres slik at den legger godt grunnlag for politisk styring og bred deltakelse. Forvaltninga skal gjøre det enkelt for innbyggere, organisasjoner og næringsliv. Forvaltninga skal bruke ressursene effektivt og miljøbevisst. Dette krever høy kompetanse og godt lederskap.

Kompetanse er viktig for å sikre en sterk og effektiv offentlig sektor. Statsforvaltninga må legge stor vekt på å rekruttere og beholde ledere og medarbeidere med høy kompetanse. Den demografiske utviklinga forteller oss at det på sikt blir vanskeligere både å tiltrekke seg – og å holde på – fremtidige medarbeidere. Staten vil måtte konkurrere med privat og kommunal sektor om knappe arbeidskraftressurser. Da må vi ha klare strategier for å møte utfordringene.

Da blir det selvsagt ekstra viktig at vi tar godt vare på og utvikler de medarbeiderne vi allerede har. Dette veit jeg at dere er veldig opptatt av, og det er bra. Statlige arbeidsgivere må møte medarbeidernes ønsker om bedre opplæring og utvikling i jobben. Vi bør oppmuntre alle til læring, uavhengig av alder og kompetansenivå. Kompetanse er den viktigste faktoren for å lykkes i arbeidslivet. Kompetente medarbeidere mestrer nye oppgaver - og møter framtidige utfordringer med trygghet. Derfor tror jeg kompetanseutvikling blir en av de viktigste oppgavene fremover.
Staten skal utnytte den fulle bredden i befolkningens kompetanse. Arbeidsstyrken skal i størst mulig grad speile mangfoldet i samfunnet. Derfor oppfordres alle kvalifiserte kandidater med ulik utdanning, arbeidserfaring og livserfaring til å søke jobb i staten.
Alle har vi en drøm: Vi har lyst til å vise at vi duger til noe – vi har lyst til å være til nytte. Spørsmålet er hvordan vi kan gjøre det mulig å realisere drømmen for de som er kvalifisert – for de som brenner etter å jobbe – men som likevel står utenfor arbeidslivet?  Vi trenger å ta i bruk all arbeidskraft – og vi trenger å tenke nytt! Verden rundt oss forandrer seg. Nye spørsmål og nye utfordringer krever nye svar.

Demokrati
I et demokratisk samfunn er det viktig at alle får muligheter til å delta - og gi sine synspunkter fritt til kjenne. Vårt demokratiske styresett er basert på at flertallets beslutninger legges til grunn for politiske vedtak. Men det hører med til demokratiets verdier og spilleregler - at også mindretallet blir respektert.

I saker av nasjonal betydning har vi lagt vekt på å finne løsninger som både regjering og opposisjon kan samle seg om. Eksempler fra nyere tid er blant annet: Skattereformen, pensjonsreformen, handlingsregelen - og endringene i forholdet mellom staten og Den norske kirke. I sånne prosesser får ikke noen av partene full uttelling, men alle får noe. Løsningene er preget av kompromisser som alle, eller flest mulig, kan stille seg bak. Tilsvarende prosesser foregår også mellom partene i arbeidslivet. Det handler rett og slett om at vi av og til må finne løsninger som kan stå seg over tid. Derfor vil det kanskje alltid være slik at i et godt kompromiss er det ingen som helt fornøyd. Et kompromiss med sterk slagside vil ha mindre sjanse til å overleve.

De fleste sakene blir imidlertid resultatet basert på flertallsbeslutninger. Mindretallet må gi seg eller tilpasse seg det som flertallet bestemmer. Dette har sine fordeler med tanke på å få gjennomført beslutninger. Samtidig er det viktig i et demokrati, at mindretallet ikke blir overkjørt. Mindretallet representerer ofte synspunkt som kan ha betydning for gode og fornuftige løsninger. 

Demokrati er mer enn stemmerretten. Demokrati er aktiv deltakelse og involvering. Regjeringen ønsker å legge til rette for dette på mange måter. Jeg vil arbeide med å utvikle en mer åpen og tilgjengelig forvaltning. I tråd med anbefalingene i Stortingsmeldingen om forvaltningspolitikken Ei forvaltning for demokrati og fellesskap – vil jeg at:

• Det skal bli lettere for innbyggerne å forholde seg til det offentlige.
• Det skal satses målbevisst på bedre brukerretting: Gjennom delegering til førstelinjen, ved å gjennomføre bruker- og innbyggerundersøkelser, og ved å tilpasse tjenestene til brukernes rettigheter og behov.
• IKT skal brukes slik at kommunikasjonen i størst mulig grad skjer digitalt.
• Arbeidet med et klart og enkelt språk, skal ha høy prioritet i årene som kommer. Vi kan ikke godta at folk som mottar svar fra det offentlige, ikke forstår om de har fått ja eller nei på en søknad.

Jeg har nå reflektert litt rundt begrepene kompetanse og demokrati.  Slår vi sammen de to begrepene oppstår et nytt: Kompetansedemokrati.

Kompetansedemokrati
Med kompetansedemokrati - mener jeg en demokratisk bruk av kompetansen.

Enhver medarbeider har sine kvalifikasjoner. Alle kan ikke bidra med like mye eller med det samme. Men mitt utgangspunkt er at alle kan bidra med noe. De ulike kompetansene kan være komplementære og utfylle hverandre. Alle må trekkes med ut fra sin kompetanse. Dette vil styrke selvfølelsen og være et insentiv til å bli enda mer kompetent innenfor sine områder. 

Jeg tror at forvaltninga nå har et særlig behov for kreative medarbeidere som kan benytte ulike arbeidsformer og metoder. Dette trengs både for å få til bedre løsninger og for å fornye og effektivisere tjenestene.

Kompetansedemokrati dreier seg også om at medarbeidere deler av sin kunnskap, sin innsikt og sin erfaring. Dette bidrar til at alle lærer litt mer - og blir litt bedre enn de var før. Slik kompetansedeling mellom medarbeidere bidrar også til å styrke demokratiet på arbeidsplassen. 

Ledere i forvaltninga har et særlig ansvar for å gi kompetansedemokratiet mening i praksis. Det skjer ved å legge forholdene til rette for en kultur preget av medarbeiderskap. En kultur som er romslig nok - til at alle kan hente det beste ut av seg selv. Alle vi som jobber i staten har et ansvar for å sikre en sterk og effektiv offentlig sektor. Da kreves godt lagspill og bred deltakelse.

Forskning har påvist sammenhenger mellom deltagelse, demokrati på arbeidsplassen og arbeidsmiljøet. Vi vet jo at  disse sammenhengene står helt sentralt i det vi kaller den nordiske arbeidslivsmodellen. At medarbeiderne deltar aktivt - er en forutsetning både for et velfungerende bedriftsdemokrati - og for utviklingen av et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Ja, det kan sies enda skarpere: Demokrati er en nødvendighet for et godt arbeidsmiljø. 

Kompetansedemokratiet handler også om at ansatte deltar i den offentlige debatten - og involverer seg i demokratiske prosesser. Grunnloven slår fast at offentlig ansatte har ytringsfrihet som andre borgere. Lojalitetsplikten setter noen grenser for hvor langt ytringsfriheten går. Men det er - og skal være - stort rom for å ytre seg offentlig. Det bidrar til at samfunnsdebatten skjer på et bedre grunnlag. Det beriker demokratiet. Og det stimulerer fagkompetansen.

Demokratikompetanse
Demokrati og utdanning står i et vekselforhold til hverandre. Demokratiet har vært en drivkraft for å bygge kompetanse i landet vårt. Samtidig har utdanningen lagt grunnlag for videreutvikling av demokratiet. Utdanningsnivået har økt i løpet av det siste tiåret. Og stadig flere yngre fullfører høyere utdanning – flertallet av disse er yngre kvinner.

Utdanning er en grunnleggende forutsetning for å utvikle og vedlikeholde demokratiet. Demokrati kommer ikke av seg selv. Demokratiske ideer må forsvares og holdes levende. Demokratiske institusjoner må få vekstvilkår. Alle trenger trening i å praktisere demokrati.

Utdanningen har også bidratt til å styrke innbyggernes demokratiske ferdigheter. Dette gjelder evner til å oppfatte informasjon, tolke og vurdere, trekke konklusjoner og ta beslutninger. Det gjelder også sosiale ferdigheter - eller ferdigheter til å handle. Å kunne lytte, samtale med andre, samarbeide, håndtere konflikter og bygge kompromisser.

Dette har gitt folk en kompetanse som har betydning for de demokratiske prosessene i samfunnet generelt - og ikke minst for bedriftsdemokratiet. På jobben betyr det medvirkning og involvering av ansatte, og medbestemmelse i henhold til avtaleverket.

Den demokratiske kompetansen har å gjøre med holdninger til andre. Det handler om evne til å vise åpenhet, om innlevelse i andres tanker og følelser, og om vilje til å kunne involvere personer med ulik utdanning og erfaringsbakgrunn. Ofte stilles krav om at ledere må ha slik kompetanse for å kunne være gode personalledere. Men dette er en generell kompetanse som har betydning for alle ansatte. Det dreier seg om å ha inkluderende holdninger - i motsetning til ekskluderende og nedvurderende holdninger.

Jeg mener det er viktig at alle som jobber i forvaltninga praktiserer inkluderende holdninger. I forhold til innbyggerne innebærer det å kunne sette seg inn i mottakernes sted. Det betyr også å tilpasse lovverk og tjenester - slik at de er forståelig for folk.

Det dreier seg derfor om å ha kommunikasjonskompetanse. Mottakerne må forstå det som blir sagt og skrevet. Hvis forvaltninga ikke evner å gjøre seg forstått, vil det stenge for demokratisk utvikling og hindre deltakelse. Et problem er at offentlige lover og andre dokumenter ofte er vanskelig tilgjengelige. Derfor er det viktig å arbeide videre med å bedre språket - og lage lover som er så enkle og lett forståelige som mulig.

Det ligger i demokratikompetansen at forvaltninga også ser betydninga av den kompetansen som finnes andre steder. Å innhente ekstern kunnskap er nødvendig for å supplere den kompetansen som finnes internt. Det kan skje på mange måter:

• Ved at fagfolk i ulike deler av forvaltninga pleier faglig kontakt med relevante forsknings- og kompetansemiljøer.
• Gjennom møteplasser og nettverk som knytter ulike fagmiljøer sammen. Partnerforum er et godt eksempel på det.
• Ved å kjøpe kompetansebaserte tjenester når det trengs.
• Gjennom brukermedvirkning og ulike former for rådslag.

Mandag Morgen tok nylig opp bruk av ekstern kompetanse i offentlig sektor. Jeg tror det fra tid til annen kan være en fordel med kritiske blikk utenfra. Vurderinger fra noen eksterne som går på om man gjør de riktige tingene – og om man løser oppgavene på best mulig måte. Det betyr nødvendigvis ikke at markedstenkingen gis større spillerom i offentlig sektor, slik noen frykter. Jeg har ingen tro på å kopiere markedsløsninger ukritisk. Når det er sagt – skal vi få en bedre og mer effektiv offentlig sektor – trenger vi nytenkning, fornying og omstilling.

Det fører meg over til noen av de konkrete utfordringene vi sammen står overfor. Hvordan bruke ressursene for å videreutvikle velferdsstaten?

Vilje og evne til velferd
Skal vi klare å møte utfordringene og finne de nye svarene, må vi både vise vilje og evne til fornying.

En forutsetning for å sikre velferden er en sterk og effektiv offentlig sektor. Folk må kunne stole på de offentlige løsningene. Vår offentlige sektor er stor sammenlignet med andre land. Regnet per innbygger har Norge de høyeste offentlige utgiftene i OECD, nesten 200.000 kroner på hver av oss i 2008.

En stor offentlig sektor er resultat av bevisste politiske valg. Regjeringa og Akademikerne har i stor grad stått på samme side her. Vi ønsker en velferdsstat der det offentlige har en sentral rolle. Vi bruker mange kroner på helse og utdanning - og for å skape økonomisk trygghet. Sånn sikrer vi innbyggerne rett til grunnleggende velferdstjenester. Det skal ikke være størrelsen på lommeboka som bestemmer om vi skal få den beste behandlinga når du er syk. Og god utdanning - skal ikke være forbeholdt de økonomisk sterkeste.

At offentlig sektor fortsatt skal være sterk, betyr ikke at den skal bli større. Den skal organiseres og ledes bedre . Og ikke minst det skal jobbes bedre. Økte forventninger blant folk, gjør det viktigere enn noen gang å være tydelig på hva man kan levere – og til hvilken kvalitet. Det skjer mye godt arbeid i statlig sektor som er usynlig for folk flest. La meg trekke frem ett eksempel: Utlendingsdirektoratet har etablert et system

• for å sikre at tjenestene har tilstrekkelig kvalitet
• som brukes av ledelsen og saksbehandlerne - og
• der målinger av resultat gir innspill til forbedringer

For dette arbeidet har UDI utmerket seg - og fått SSØ prisen i 2010. Jeg håper gode eksempler kan gi økt fokus på innovasjon og nytenkning – og være til inspirasjon  for alle andre. Mange synes sikkert de jobber bra, men det kommer aldri til å bli slik at vi ikke har noe å lære av andre.

Som jeg nevnte innledningsvis: Aldri før har Norge hatt en så sterk økonomisk posisjon. Mens andre land har måttet stramme inn, har ikke Norge stått under samme press på grunn av inntektene fra oljen. Sånn vil det ikke være framover. Vi har tatt inn mye av oljepengene i økonomien. Krisen har vist at markeder ikke kan overlates til seg selv – spesielt ikke finansmarkedene. Og krisen har vist oss betydningen av å ha orden i eget hus.

De nærmeste årene vil bli krevende. Vi må bruke ressursene bedre. For å skaffe rom for prioriteringer, vil vi på noen områder også måtte stramme inn. Vi kan ikke regne med den veksten som vi har vært vant til. Skal vi få bedre tjenester, må det skje gjennom å arbeide annerledes, smartere og bedre. På kort sikt vil handlingsrommet i budsjettpolitikken være begrenset. Det vil bli svært utfordrende å bringe bruken av oljepengene ned mot handlingsregelen. Men det er helt nødvendig at vi tar denne jobben. Og jeg er overbevist om med den samlede kompetanse vi har i dette landet, i det offentlige og det private, vil vi klare denne jobben.

For å opprettholde velferdsstaten vår, må vi fornye offentlig sektor. Regjeringen vil gå gjennom erfaringene. Vi vil legge vekt på hvordan medvirkning fra brukerne - og medbestemmelse fra de ansatte og deres organisasjoner - kan bidra i sånne prosesser. Vi vil stille spørsmål som: Er oppgavene løst så godt som mulig? Kan kvaliteten bli bedre? Sånne spørsmål er det nødvendig å stille hele tida. Og særlig når det økonomiske handlingsrommet blir mindre.

Regjeringa har derfor nylig tatt initiativ til ”samråd for arbeid”. Vi ønsker å legge til rette for en god dialog om utfordringene. Jeg inviterer Akademikerne med på denne dugnaden vi må i gang med. Målet vil være å oppnå en bred enighet om hvilke virkemidler som må til for å

• styrke vekstevnen i norsk økonomi
• styrke vår evne til å møte ”eldrebølgen” og
• øke tilgangen til arbeidskraft

La meg illustrere betydningen av arbeid med følgende eksempel: Verdien av vår samlede arbeidsinnsats utgjør 80 prosent av vår nasjonalformue. Pensjonsfondet – og verdien av gjenværende olje- og gass ressurser – utgjør i underkant av 10 prosent. Det viser hvor viktig det er å ta vare på – og utvikle – arbeidskraften. Det er arbeidslivet som bærer velferden på ryggen!

Ser vi 20 år fram i tid, vil vi få en kraftig økning i antall eldre. I dag er 219.000 innbyggere over 80 år. I 2030 vil antallet øke betydelig. Det vil bety et større press på helse- og omsorgstjenester. Samtidig vil antallet sysselsatte som andel av hele befolkningen reduseres. Stadig færre av oss - må forsørge stadig flere.

Vi bruker mye penger på offentlig velferd. Men må vi få mer kvalitet ut av de ressursene vi setter inn. Det kan se ut til at folks tilfredshet med offentlig sektor har falt. Intervjuundersøkelser i 1991 viste at 61 prosent var fornøyd. I 2004 falt andelen fornøyde til 56 prosent.

Jeg har nylig mottatt resultatene fra innbyggerundersøkelsen. Den gir et godt bilde av hvilke områder vi kan bli bedre på. Resultatene viser at innbyggerne er godt fornøyde med arbeid og utdanning, med oppvekstvilkår – og med ressursforvaltning for å nevne noen. I andre sektorer er det klare rom for forbedring. Det gjelder særlig for samferdsel, for pleie- og omsorgssektoren og NAV.

Verdt å merke seg er også at mange mener at de offentlige tjenestene er dyre i forhold til kvaliteten. 56 prosent svarer at det offentlige sløser med ressursene. Det er klar og tydelig beskjed vi alle bør ta inn over oss.

Vi kan mene hva vi vil om sånne oppfatninger. Vi kommer likevel ikke unna følgende: Oppfatningen av at det offentlige sløser, er ikke heldig for oss som ønsker å slå ring om velferdsstaten. Vi må ta sånt på alvor. Den beste måten å gjøre det på, er å løse oppgavene bedre - og å vise at ressursene blir brukt til beste for innbyggerne. Det kan ikke være tvil om at innbyggerne skal ha et godt møte med offentlig sektor!

Innbyggerkonferansen i 2007 indikerte at det er nokså grunnleggende ting folk prioriterer: Å bli møtt med respekt, klart språk og digitale selvbetjenings¬løsninger. Det må det være mulig å gjøre noe med.

Å utnytte digitale medier, vil være et sentralt element i fornyingsarbeidet i årene som kommer. Samtidig må vi akseptere at noen ikke kan eller vil være på nett. De skal også ha et godt tilbud. Norge ligger helt i teten internasjonalt på e-forvaltning.

Som akademikere har dere alle hatt et forhold til Statens Lånekasse for utdanning. Lånekassa ivaretar enkelte bankfunksjoner mot studenter. De siste tiåra har hele finansnæringa opplevd nærmest en digital revolusjon.

Tenk bare på nettbank. Brukerne gjør det selv. Banken sparer saksbehandling. Innovasjonen ligger i å sette sammen teknologi, som gir en mer effektiv tjeneste. Det kommer brukerne til gode i form av køer og tapt tid. Og det kommer tjenesteyter til gode i form av mer økt effektivitet.’

Lånekassa, som forvalter over 100 milliarder kroner, har innført digitale løsninger.  Søknadene er mer korrekte, tjenestene overfor brukerne er mye bedre, antallet telefonhenvendelser har gått drastisk ned. Flere og flere tar i bruk løsningene på nettet – og dialogen med brukerne blir mer effektiv. Fra og med i år, vil alle søke støtte på nett. Papirsøknader er dermed helt borte.

Og lånekassen sparer nær 20 millioner kroner årlig.

Lånekassa har gått foran. Vi har gjort mye med å utvikle digitale løsninger. Og èn ting kan jeg love: Vi skal gjøre mer, vi skal bli enda bedre!

Vi står ved et veiskille. Det er behov for å gjøre noe med det økende sykefraværet, og vi reforhandler IA-avtalen i disse dager. En annen stor utfordring er å bidra til at arbeidsledige som ikke innen kort tid finner seg jobb, får passende arbeidsmarkedstiltak.

Norge er et av landene i verden med høyeste sysselsetting. Vi må sørge for at det forblir sånn også i framtida. Men det kommer ikke av seg selv. Det krever at vi har vilje til å svare på de utfordringene vi står overfor - og at vi har evne til å sette tæring etter næring.

Vårt mål i fornyinga av offentlig sektor er å oppnå mer velferd og mindre administrasjon, mer lokal frihet og mindre detaljstyring. Brukernes behov skal stå i sentrum. Innflytelse og medbestemmelse er avgjørende for å få dette til.

Kompetanse og demokrati er viktig for å sikre en sterk offentlig sektor – og for å trygge velferden. En robust offentlig sektor er et resultat av bevisste valg. Men vi må få mer ut av de ressursene vi setter inn. Mitt mål er at innbyggerne skal ha et godt møte med det offentlige.

Kampen om arbeidskraften vil trolig bli hardere på sikt. Statlige virksomheter burde ha et godt utgangspunkt for å være attraktive arbeidsgivere også for morgendagens arbeidstakere.

Vi må jobbe målrettet med å videreutvikle de fortrinn staten har. Det arbeidet vil jeg invitere dere med på!

Takk for meg!