Fornying for velferd

I Soria Moria står det at vi skal forsterke, forbedre og fornye de offentlige velferdsordningene.  Vi er ganske flinke til å forsterke og forbedre, men vi må være enda flinkere til å fornye.

Dersom økt levetid gir flere friske år, så vil arbeidskraftbehovet øke med vel 120 000 årsverk fram mot 2040 innenfor helse- og omsorgssektoren for å opprettholde det tilbudet vi har i dag. Samtidig krever vi bedre kvalitet og mer individuelle tjenester. Derfor er det nødvendig med en grundig debatt om hvordan vi kan løse oppgavene på en bedre måte enn det vi gjør i dag.

Vi er godt skodd for en diskusjon med dem som ønsker å redusere de offentlige velferdsordningene.  Men vår velferdsmodell tåler ikke at barnevernsbarn ikke blir fulgt opp, rusmisbrukere ikke blir tatt på alvor eller at store deler av ungdomskullene ikke fullfører videregående skole. For å skape rom for prioriterte områder, må vi tørre å si nei til nye velferdstiltak på andre områder. Vi må tørre å redusere innsatsen på enkelte områder, rett og slett for å få nok folk og penger til å løse de store velferdsoppgavene.

Fornying av velferdsstaten handler i bunn og grunn om to ting. På den ene sida må vi være villige til å prioritere. Da må noe nedprioriteres. Vi må av og til må si at selv om dette er en god sak, er det altså slik at vi nå heller vil prioritere barn, helse og omsorg.

Den andre sida handler om at offentlig sektor må løse oppgavene på en annen måte. Husk at gjennomsnittsbefolkninga i Norge aldri har vært så rik, vi har aldri hatt så høy utdanning, aldri hatt så mye fritid og vi har aldri levd så lenge som nå. Befolkninga i dag og de neste tiårene har helt andre krav og forventninger til offentlig sektor enn det vi hadde da grunnsteinene i velferdsstaten ble lagt.

Velferdsordninger tilpasset den enkelte, brukerretting, individuelle ordninger, uansett hva vi kaller det, så dreier det seg egentlig om at vi ønsker å bli møtt som individer og å bli tatt på alvor med de ressurser og skavanker vi har. For å få til dette, må vi si nei til ropet om stadig mer rettighetsfesting. Vi trenger godt skjønn framfor juridiske regler.
Vi må løse de offentlige oppgavene mer effektivt. Framtidas arbeidstakere krever mer enn før. De vil ha en spennende og utfordrende jobb, de vil ha fulle stillinger og ei lønn de kan leve av.
 
Vi må også tørre å se på om vi løser oppgavene på en riktig måte. Innenfor helsesektoren skal samhandlingsreformen få tjenestene til å henge mer sammen.  Bedre samarbeid gir bedre tjenester. Vi må også være villige til å diskutere kommunestruktur.

Offentlig sektor må ta i bruk den teknologien som gjør kommunikasjonen mellom den enkelte innbygger og det offentlige enkel, effektiv og ubyråkratisk. Elektroniske skjema, søknader, spørsmål og svar, blogger og facebook kommer til å erstatte brev og henvendelser over skranke. Vi får en døgnåpen forvaltning.

Å fornye offentlig sektor er en utfordrende og krevende jobb. Men den må gjøres, av oss!