Fylkesmannsembetene har en viktig rolle overfor kommunene

Plansaker er et godt eksempel på at det noen ganger kan være legitim motstrid mellom kommunale ønsker og langsiktige nasjonale interesser når det gjelder arealutnyttelse, skriver fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud i Kommunal Rapport nr. 39, 9. desember 2010.

Kommunal Rapport presenterte 21. oktober en undersøkelse som en personlig ”karakterbok” for fylkesmennene. Denne vinklingen er litt overraskende da det ikke er stilt et eneste spørsmål om fylkesmennenes egenskaper som ledere i spørreskjemaet.

Undersøkelsen er gjennomført for å få tilbakemelding fra ordførere og rådmenn om deres oppfatning av og erfaring med fylkesmannsembetene. Et sentralt tema i undersøkelsen er fylkesmannsembetenes viktige rolle som representant for nasjonale interesser samtidig som fylkesmannen skal ta hensyn til lokal variasjon og det kommunale folkestyret. Fylkesmannsembetene fikk samlet høy skår fra kommunene i denne undersøkelsen, selv om noen svakheter er påpekt.

Resultatene skal vi ta med oss i det videre arbeidet med å utvikle fylkesmannsembetene. Disse er ikke bare viktige i et nasjonalt perspektiv, men også etterspurte støttespillere for kommunene. I undersøkelsen som Difi nylig har gjennomført blant ordførere og rådmenn om deres oppfatning av hvor godt fylkesmannsembetene løser sine oppgaver mot kommunene, ble embetene belønnet med et gjennomsnittsskår på 4,4 på en skala fra1 til 6.

Svarerne berømmer fylkesmannsembetene for god fagkompetanse, i tillegg til at de er serviceinnstilte og tilgjengelige. Når hele 82 % av de som har svart mener at kommunikasjonen med fylkesmannsembetene er preget av åpenhet og tillit, er det et godt utgangspunkt for å få et enda bedre samspill mellom kommune og stat.  Svarerne gir uttrykk for at fylkesmannsembetene er den viktigste formidleren av statlige styringssignaler og at rettssikkerhetsoppgaver løses på en god måte. Rådgivning og veiledning oppleves som nyttig, og kommunetoppene mener fylkesmannsembetene har god kjennskap både til kommunene og til lokale forhold i fylket.

Svarerne gir også uttrykk for at fylkesmannsembetene er en viktig medspiller for kommunene, og i stor grad også en talsmann for fylket overfor sentrale myndigheter. Dette bekrefter det som fremheves i NIBR- rapport 2009:19 ”Fylkesmannen mellom lokalt folkestyre og statlig styring” om Fylkesmannens unike fagkompetanse i statsforvaltningen, basert på kombinasjonen av sektorkompetanse og distrikts- og regionkunnskap.

En av embetenes viktigste funksjoner er å formidle og følge opp regjeringens vedtatte politikk tilpasset de lokale forholdene i det enkelte fylke. Plansakene er et godt eksempel på at det noen ganger kan være legitim motstrid mellom kommunale ønsker og langsiktige nasjonale interesser når det gjelder arealutnyttelse. Det er naturlig at kommunene ikke vil være ”fornøyd” når nasjonale sektor- eller verneinteresser vinner frem i strid med kommunale utbyggingsønsker.

Det er et inntrykk fra undersøkelsen at Fylkesmannen får lavere skår der det er uenighet om nasjonal politikk. Det er også slik at der kommunene har et annet syn enn Fylkesmannen vises det lett til mangelfull respekt for det lokale demokratiet. Vi ser også at misnøyen med saksbehandlingstiden er størst for plansaker og byggesaker. Siden dette berører såpass mange, både enkeltindivider og næringslivet, er det naturlig med stor oppmerksomhet rundt disse sakene.

I Innbyggerundersøkelsen skårer Plan- og bygningskontoret i kommunene lavere enn andre myndighetsorganer når det gjelder faglig kompetanse, evne til å møte brukernes behov, muligheten for å fremføre en klage og lang saksbehandlingstid. Inntrykket er at oppgavenes karakter bidrar til en lavere gjennomsnittsskår. Her skilles det ikke mellom plansaker og byggesaker, men jeg mener resultatene underbygger fylkesmannsembetenes viktige veiledningsrolle overfor kommunene både i plan- og byggesaker.

Kommunal Rapport er opptatt av at fylkesmannsembetene skårer ulikt. Ulik skår må sees i sammenheng med at fylkesmannsembetene møter til dels svært ulike utfordringer rundt omkring i landet. Ulike resultater gir uansett et godt utgangspunkt for videre læring og utveksling av erfaringer mellom embetene. Resultatene gir dessuten viktige innspill til styringsdialogen mellom departementene og fylkesmannsembetene.