Legitim uenighet - ingen maktdemonstrasjon

- Jeg mener fortsatt det er legitimt at regjering og Storting har et annet syn på enkeltelementer i ordningen enn flertallet i Bispemøtet og Kirkemøtet har hatt, skriver kirkeminister Rigmor Aasrud i et innlegg i Vårt Land 18. oktober 2010.

En maktdemonstrasjon, kaller Magne Lerø departementets forslag til ny ordning for presesfunksjonen i Den norske kirke, som nå er ute på høring. Det er punktet om at regjeringen skal foreta det endelige valget av preses etter at Bispemøtet har nominert tre kandidater han reagerer på. I et innlegg i Vårt Land 11. oktober sammenligner Lerø Bispemøtet med et styre, og hevder at det knapt finnes et lederkollegium som ville funnet seg i en slik behandling.

Denne saken har skapt stort engasjement, og det er jeg glad for. Det har vært bred enighet om behovet for å styrke vilkårene for utøvelsen av presesfunksjonen, men det har også vært ulike og til dels sterke meninger om hvordan ordningen mer konkret bør utformes.

Det er som kjent kirkelige instanser som har tatt initiativ til å styrke presesfunksjonen ved å opprette et nytt og tolvte bispeembete. Det er også godt kjent at regjeringen og flertallet på Stortinget har vurdert noen av spørsmålene som saken reiser, på en annen måte enn Bispemøtet og Kirkemøtet, og på en annen måte enn Lerø nå gjør. Lerøs kommentar – slik jeg leser den – retter seg i alle fall delvis mot forrige runde i behandlingen av denne saken.

Jeg mener fortsatt det er legitimt at regjering og Storting har et annet syn på enkeltelementer i ordningen enn flertallet i Bispemøtet og Kirkemøtet har hatt. Poenget nå er at stortingsbehandlingen legger visse rammer for departementets videre oppfølging av saken.

Jeg vil peke på at ordningen for nominasjon og utnevning som er skissert i departementets høringsnotat, langt på vei bygger på forslagene fra Kirkemøtet og Bispemøtet tidligere i prosessen. Når presesfunksjonen skal organiseres som et nytt embete, og det har de kirkelige instansene lagt til grunn, må biskopen utnevnes i kirkelig statsråd. Det følger av Grunnloven. Bispemøtet kan ikke utnevne en embetsmann. Når Lerø videre sammenligner Bispemøtet med et alminnelig styre, er det etter min oppfatning ikke særlig treffende. Så må det legges til at regjeringen og Stortinget har gått inn for at prosessen forut for utnevning skal lede fram til forslag fra Bispemøtet om tre kandidater til departementet, mens de kirkelige instansene gikk inn for at Bispemøtet bare skulle foreslå en kandidat. Både Bispemøtet og Kirkemøtet foreslo imidlertid at prosessen skulle starte med at Bispemøtet nominerte tre kandidater blant de tjenestegjørende biskopene.

Forslaget til ny ordning er nå på høring. Jeg skal ikke ha meninger om hvordan de kirkelige instansene nå skal følge opp saken, men jeg ser fram til å motta høringsuttalelser fra de berørte instansene. Departementet vil naturligvis vurdere synspunkter og forslag fra høringsinstansene. Blant annet på grunnlag av høringsrunden vil departementet følge opp saken videre, og siktemålet er at en ny preses kan utnevnes i løpet våren 2011. Det viktigste i denne saken er å styrke presesfunksjonen i Bispemøtet.