50 år med kvinnelige prester

19. mars er det 50 år siden Ingrid Bjerkås ble ordinert til prestetjeneste i Vang kirke i Hedmark. Hun var en pioner som verken lot seg stanse av Quisling, alder eller konservative biskoper.

Alt i 1938 vedtok Stortinget at kvinner kunne ordineres til prestetjeneste. I 1956 ble tillegget om at kvinner ikke burde ansettes der menigheten var i mot dette, fjernet. Men uten ei modig kvinne som var villig til å være den første, og en biskop som våget å gå mot alle sine kollegaer, ville kvinnelige prester bare vært en teoretisk mulighet. Den første kvinna som blei ordinert, hadde da også tidligere vist sin styrke og sitt mot.

Dette ble tydelig demonstrert da den 39 år gamle hjemmeværende tobarnsmor fra Bærum, i 1941 skrev brev til Vidkun Quisling. Brevet hadde følgende oppfordring: ”Oppløs partiet Deres, og innrøm overfor Dem selv og verden at den veien De har gått ikke fører oppover – men nedover i ulykken.” Bjerkås hørte ikke noe fra Quisling, og skrev et nytt brev. Denne gangen fikk hun svar, i form av en innkalling til samtale med NS. Etter et møte med en NS-psykiater fikk hun den tvilsomme medisinske diagnosen ”jøssingismus psykopatica”, og en anbefaling om psykiatrisk observasjon. Dette var ikke den eneste protestaksjonen mot NS-regimet Ingrid Bjerkås deltok i. Hun deltok også på en foreldredemonstrasjon mot NS’ fengsling av lærere som ikke ville underskrive på at de var inneforstått med NS-regimets nye samfunnsordning. Dette medførte et opphetet møte med Quisling selv. Da Bjerkås senere klaget til rikskommissær Terboven over ”alle de pinsler og mord og grusomheter som var kommet til landet i hans kjølvann”, ble hun arrestert og sendt til Grini. Der var hun, før hun ble overført til lukket avdeling på Bærum sykehus, hvor hun ble til før jul i 1944.

Hun lot seg ikke knekke. Og etter å ha fullført teologistudiet 57 år gammel, mente Ingrid Bjerkås at det å bli prest var ”den eneste riktige veien å gå”.  Dette var et ekko av det hun tjue år tidligere skrev til Quisling om at ”den som gjør det riktige, ikke behøver å være redd for noen eller noe, for han har Gud med sig.” Likevel koster det å være tro mot det man mener er rett, bryte barrierer og være den første. Det fikk også Ingrid Bjerkås erfare. Den konservative delen av kirken var svært negative til kvinnelige prester, og to tredeler av bispekorpset nektet å forholde seg til ordinasjonen av Bjerkås. 14. april 1961 utnevnte likevel kongen i statsråd Ingrid Bjerkås til sokneprest i Berg og Torsken på Senja i Troms.

Den norske kirke kan se tilbake på 50 år med kvinner i prestetjeneste. I dag er omlag 30 prosent av Den norske kirkes prester kvinner. Det er flott å stoppe opp etter femti år og se tilbake på den utviklingen som har vært. Ingrid Bjerkås fortjener å bli hedret for sitt mot til å bane veien for en viktig sak. Hennes pionerinnsats la grunnlaget for at vi i 1993 fikk Nordens første kvinnelige biskop, Rosemarie Köhn, og at vi nå, som første land i Norden, har en kvinnelig leder av Bispemøtet. 

Selv om motstanden var hard for femti år siden, er det i dag heldigvis brei enighet om at likeverdige prestetjeneste for kvinner og menn er en bra ting for folkekirka. Likestillingsarbeidet er et kontinuerlig arbeid som fortsatt krever vår oppmerksomhet. Hittil er det kongen i kirkelig statsråd som har sørget for at kvinner har fått lederstillinger som proster og biskoper. Når kirka selv overtar dette ansvaret, vil det kreve et aktivt arbeid for å opprettholde en bevissthet om at vi ønsker både kvinner og menn i kirkelige lederstillinger. Og ettersom nye generasjoner av kvinner entrer prekestolene, kreves et bevisst arbeid med å legge til rette for at de kan trives og utvikle sin egen presterolle til beste for kirka.

Men nå i mars på Hamar, og seinere i juni på Senja, er det tid for å stoppe opp i takknemlighet til henne som vågde å gå dørstokkmila og åpnet veien for seinere generasjoner av kvinnelige prester i kirka vår!