Arbeid gir velferd

Fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasruds 1. mai -tale i Levanger 2011.

 

Arbeid gir velferd

Tusen takk for at jeg fikk komme hit til Levanger på 1. mai – og det i selveste jubileumsåret. Levanger har en lang og stolt historie.

Levanger spiller også en viktig rolle i Arbeiderbevegelsens historie. Dette er ei historie dere kjenner godt til gjennom spelet til Thorvald Sund, som beskriver hvordan tranitteropprøret ble slått tilbake i løpet av tre dramatiske dager i 1851. Det var ett av startskuddene for den organiserte Arbeiderbevegelsen. Det førte til at Nord-Trøndelag seinere ble kalt det røde amt.

Selv er jeg oppvokst med historia om Randsfjordkonflikten. I 1920 falt tømmerprisene. Skogeierne var vante med at fløterne underbøy hverandre og de senket lønna med mer enn prisfallet. Da fløterne nektet å ta arbeid, svarte skogeierne med politi og militærmakt. Det var starten på stolte skogarbeidertradisjoner på Hadeland.

Feiringa i dag, her på Levanger, på Hadeland og i resten av landet er et levende bevis på at politi og militærmakt ikke kunne slå tilbake rettferdskravene til den gryende Arbeiderbevegelsen.

Vi skal ikke trekke sammenligningen for langt, men i dag reiser andre folk seg i protest mot herskerklassen og manglende politiske rettigheter. Herskere i Nord-Afrika og Midt-Østen som aldri har tillatt demokratisk politisk aktivitet, møter en bølge av protester. De møter oppdemmet raseri og krav om frihet og rettferdighet.

Også nå møtes politiske krav med militærmakt. Vi vet ikke hvor det ender. Det vi vet, er at vi må støtte de demokratiske kreftene. Vi er ikke på voldsmaktens side.

Vi kan ikke akseptere at eneherskere tar hevn på egne innbyggere – innbyggere som ikke har gjort annet enn å kreve sine demokratiske rettigheter.  Vi skal støtte opp om demokrati- og fredsbestrebelsene.

I ly av de store omveltningene i Nord-Afrika og i arabiske land, lever over fire millioner statsløse palestinske flyktninger ulike steder i Midt- Østen, etter 62 år i eksil. Svært mange av dem føler seg tilsidesatt i de storpolitiske prosessene.
De har krav på vår støtte.

1. mai-aksjon til Norsk Folkehjelp går nettopp til de palestinske flytningene. Folkehjelpa er til stede i flyktningleirene i Gaza, Vestbredden og Libanon. De arbeider for å gi palestinerne en lettere hverdag og støtter deres kamp for rettferdighet. Så støtt opp om Folkehjelpas aksjon!

Vi skal akte historien. Vi skal skue utover, men vi skal også være stolte over det norsk arbeiderbevegelse har fått til. Samtidig skal vi se framover. Vi skal sette oss nye mål. Vi skal delta i den politiske kampen som også utspiller seg i dag.

I to stortingsvalg på rad har folk stemt for fellesskap, for velferd framfor skattelette. Høyre og Fremskrittspartiet sier nå at de ikke ønsker å gå til angrep på velferdstjenestene – de er like for barnehager, sykehjem, sykehus og skole som Arbeiderpartiet.

De vil bare gjøre det annerledes. De vil slippe de private til. ”Arbeiderbevegelsen er allergisk mot private løsninger,” hevder de.

Til det er det å si: Nei, Arbeiderbevegelsen er ikke allergisk mot private løsninger. Vi har mange helse- og sosialtjenester der det offentlige benytter seg av andre tilbydere enn stat og kommuner.
- Det er slik for barnehager.
- Fastlegene er private næringsdrivende.
- Mange rehabiliteringstjenester drives av private.

Vi bruker private tilbydere som et supplement til offentlig regi. Når Kirkens Bymisjon og Norsk Folkehjelp kan bidra, er det bra.

Men konkurranseutsetting og privatisering er noe annet! Da skal det private drive istedenfor det offentlige. Det blir ikke mer velferd av det.

”Jo,” sies det. ”Det blir mer velferd fordi private er mer effektive.”

Ja, det er det vi har sett eksempler på i det siste. Adecco og andre har åpenbart drevet sine sykehjem mer effektivt. Det har de klart ved å bryte norsk lov, drive rovdrift på ansatte og lønne arbeidsfolk under tariff.

Det er ikke slik vi vil ha det!

På nyåret trommet NHO sammen hundrevis av samfunnets topper til årskonferanse. De skulle diskutere velferdsfella.

Tanken er åpenbart at for gode sosiale ordninger for folk flest, gjør at vi heller går på trygd enn å arbeide.

Det skal være mer lønnsomt for den enkelte å arbeide framfor å la det være. Den som ikke kan arbeide, skal sikres inntekt det er mulig å leve av. Vi skal gjøre det enklere å komme i arbeid, ikke den som står utenfor fattigere!

Det er ikke riktig, slik NHO påsto, at det er færre som arbeider i dag enn tidligere. Sysselsettingen har økt.
Norge er av de landene med absolutt høyest sysselsetting – ikke minst blant kvinner.

Men mange kvinner er undersysselsatte – de ønsker å jobbe mer. Bruken av ufrivillig deltid må ned.

Men vi kan ikke forby deltidsarbeid – mange ønsker i perioder å arbeide mindre enn hel dag.Vi vil ikke lykkes med et inkluderende arbeidsliv, å holde eldre lengre i jobb eller tilby syke kontakt med arbeidsplassen sin, om vi ikke også aksepterer deltidsarbeid. Deltid for én ansatt, betyr deltid også for den som skal fylle den delen av stillingen som da blir ubesatt.
 
Det vi må få slutt på, er at arbeidstakere får deltidsstillinger, men må stå til disposisjon for arbeidsgiveren i ei arbeidstid langt ut over dette. Om du har arbeidet mer enn det stillingsbrøken din tilsier over en bestemt periode – ja, da skal du ha rett til ei stilling som tilsvarer det du faktisk arbeider. Dette må vi lovfeste.

Arbeidsgiver skal heller ikke kunne lyse ut nye stillinger og usaklig hindre de deltidsansatte å øke stillingen sin. Deltidsansattes fortrinnsrett til heltidsstilling må bli reell.

Men aller viktigst: Kommuner og andre arbeidsgivere som har mange deltidsstillinger, må gå gjennom vaktordningene sine slik at vi kan få slutt på unødvendig bruk av deltid.

I Norge har vi klart å kombinere høy økonomisk vekst, lav ledighet, et regulert arbeidsmarked og storstilt utbygging av offentlige velferdstjenester på én og samme tid. Dette har vakt internasjonal oppsikt. Jens og andre blir invitert verden rundt for å snakke om hvordan dette er mulig.

For hva er det vi har fått til? Siden 2005 har vi:
- Skapt 300 000 flere arbeidsplasser enn da vi overtok. 200 000 av disse er kommet i privat næringsliv.
- 40 000 flere arbeider i kommunene, med barnevern, barnehager, i skoler. De produserer velferd hver eneste dag!
- Vi har full barnehagedekning.
- Vi har økt forskningsinnsatsen.
- Vi har gjennomført tidenes satsing på veg og jernbane.
- Vi har gjennomført kulturløftet.

Dette har vi klart mens verden har vært gjennom det største økonomiske tilbakeslaget siden mellomkrigstida. Dette har vi klart mens resten av Europa har kuttet i budsjettene, folk har demonstrert og streiket. Dette har vi klart mens millioner av europeere har blitt arbeidsløse.

Vi har noe å være stolte over. Dette er ingen selvfølge. Det er politikk. Det er prioriteringer. Resultatene kommer ikke av seg selv. Vi kunne valgt annerledes.
Andre land har valgt annerledes. Høyresida mente at vi burde ha gjort det.

Norge og Sverige brukte om lag like mye penger på å bøte på finanskrisa. I Sverige brukte de den kjente borgerlige oppskrifta: Skattelette. Så håpet de at noen av dem som fikk skattelette skulle bruke noen av pengene på å skape arbeidsplasser.

I Norge satte vi pengene inn i konkrete arbeidsoppgaver: Bygge skoler, veier og gjennomføre store vedlikeholdsoppgaver. Vi satte sammen en egen verftspakke fordi vi så at denne industrien sleit. Vi så at lokalsamfunn langs hele kysten kunne bli rammet.

Vi satte pengene direkte inn der de ville gi arbeid. Og hva er resultatet: I Sverige steig ledigheten opp mot 10 prosent. Norge har Europas laveste ledighet: en tredel av gjennomsnittet i EU!

Norge er faktisk det landet i OECD som først har fått produksjonen tilbake til 2008-nivå! Vi har klart oss bedre enn de fleste andre land gjennom det kraftige internasjonale tilbakeslaget.

Dette er politikk. Det er prioritering.

”Vi skal bruke de store pengene på de viktige tingene,” sier Jens. ”Mennesker, ikke milliarder,” er visstnok tittelen på boka til Erna Solberg.

Høyre har kommet til at de ikke ønsker en debatt med oss om hvor mye vi bruker på viktige samfunnsområder. Det skjønner jeg godt.

De har sett at de nå i to valg har tapt prioriteringsdebatten med Arbeiderbevegelsen og regjeringa.

Men da er vi også til kjernen. For politikk dreier seg om å prioritere. Å prioritere arbeid til alle, dreier seg om å prioritere det som virkelig er viktig for mennesker.

EUs 20 millioner arbeidsledige er 20 millioner enkeltskjebner, som hver eneste dag strever for å holde hodet over vannet. Det er millioner av ungdommer som aldri har opplevd å være i arbeid. Det er mennesker!

Ja, om det ikke dreier seg om hvor mange milliarder vi bruker, så dreier det seg jammen om hvordan vi vil bruke dem!

Vi vet hvem som rammes når ledigheten stiger. Det er ikke Høyres kjernevelgere som rammes når industriarbeidsplasser forsvinner.

Vi vet at arbeid gir velferd. Arbeid gir velferd til den enkelte. Arbeid gir velferd for fellesskapet.

I år etter år har Norge fått råd fra internasjonale økonomer om større lønnsforskjeller, færre offentlige velferdsordninger og å svekke fagbevegelsen sin innflytelse. Høyre-sida har applaudert.

En sterk og ansvarlig fagbevegelse sørger for et velorganisert arbeidsliv. De som konkurrerer med utlandet forhandler først under lønnsoppgjørene. Resten av arbeidslivet følger malen. Andre skal ikke kunne stikke av fra hovedfeltet og skape et lønnspress som i neste omgang velter sårbare arbeidsplasser.

Dette er et solidaritetsprosjekt.

Det er mye man kan si om Høyre og Fremskrittspartiet, men at de er forkjempere for en sterk fagbevegelse, er vel å ta litt i?

Store forskjeller skaper flere motsetninger og større konflikter.

Små lønnsforskjeller er også en fordel for norsk næringsliv. Høykompetent arbeidskraft er billig i Norge, sammenlignet med mange andre land.
I tillegg har vanlige arbeidstakere i Norge høy kompetanse. Dette er også til fordel for næringslivet.

Når Høyre og Fremskrittspartiet i sine stortingsdokumenter skriver at ”lønnsstrukturen bør være mindre sammenpresset” – ja, da skal vi lytte. Det de ber om, er større lønnsforskjeller.

Når høyresidas partier går til angrep på arbeidsmiljøloven, når de heller vil ha individuell lønnsdannelse og kritiserer et samarbeid mellom politikk og fagbevegelse – ja da angriper de den norske modellen.

Norge har færre arbeidskonflikter enn land vi kan sammenligne oss med. Det er også til fordel for næringslivet. Hovedpoenget er at et velorganisert arbeidsliv med en samlende fagbevegelse er en av de viktigste bærebjelkene i den norske modellen.

Norsk fagbevegelse og den modellen for lønnsdannelse som vi har, er en styrke for norsk eksportrettet næringsliv.

Jeg tror en god del vendte seg til Arbeiderpartiet ved forrige valg fordi de forsto at mye sto på spill da finanskrisa bølget over Europa. At vi hadde orden i norsk økonomi, gjorde det mulig for oss å bruke mer penger når det var nødvendig. For å klare oss gjennom dårlige tider, må vi holde orden i de gode tidene.

Baksiden av dette er at vi må stramme inn igjen etterpå. En slik periode står vi foran nå. Og det er aldri enkelt å forklare hvorfor vi ikke kan bruke mer penger når de finnes.

Da skal vi huske på: Allerede i dag bruker vi mye oljepenger i statsbudsjettet. Siden vi fant oljen, har vi faktisk brukt opp halvparten!

Men over tid skal vi ikke bruke mer av oljepengene enn at vi kan opprettholde realverdien av oljeformuen.

Det handler om at vår generasjon ikke skal bruke opp pengene for neste generasjon.

Men det dreier seg også om at økonomien må være i balanse. Får vi for høy kronekurs, høy rente og høyere lønnsvekst enn våre konkurrenter, vil ikke norske bedrifter kunne konkurrere på verdensmarkedet. Da forsvinner arbeidsplasser i industrien og i andre eksportnæringer. Det var det som skjedde i 2002 og 2003. Da forsvant 25 000 industriarbeidsplasser på kort tid.

Når noen snakker om at det er kjedelig administrasjon å ta vare på økonomien – da skal vi slå tilbake: Det er politikk å sørge for arbeid til alle!

Vi skal nå ut i valgkampen. Da må vi få fram forskjellene!
Vi skal vise fram resultatene. Men vi skal også se framover. Det er mer å ta tak i.

Alle som trenger sykehjemsplass eller heldøgns omsorgsbolig, skal få det. Slik er det ikke i dag. Regjeringa har satt seg som mål å få full sykehjemsdekning. Fram til 2015 skal vi etablere minst 12 000 flere omsorgsplasser. Hvis det trengs mer, skal vi bygge enda flere.

Kommunene skal få tilskudd til det antallet sykehjemsplasser og heldøgns omsorgsplasser som er nødvendig. I tillegg innfører vi en verdighetsgaranti. Eldre og andre pleietrengende skal få den hjelpen de trenger.

I 2040 må vi ha 120 tusen flere ansatte i pleie- og omsorgssektoren – bare for å opprettholde det tilbudet vi har i dag. Og det er jo noen av oss som kan tenke seg en aldri så liten kvalitetsheving i tillegg!

Årskullene ligger på rundt 50 tusen. Vi må altså i tre år utdanne samtlige ungdommer som helsearbeidere for å fylle gapet fram mot 2040. Da ser vi at bare å opprettholde tilbudet vil være et av de største løftene dette samfunnet noensinne har gjort. Jeg er faktisk ikke sikker på om vi har tatt dette helt inn over oss.

Om pleie- og omsorgssektoren svikter, ja da svikter noe av det fundamentale i samfunnet vårt. Igjen vil det være en svikt som er sosialt urettferdig. De som sitter godt i det – ja de klarer seg godt også med privat finansiering og private ordninger. 

Det siste halvåret har det vært mye debatt om nedlegging av sykehus. Vi skal ikke legge ned. Vi skal bygge nye. Men vi må ta diskusjonen om funksjonsfordeling mellom sykehusene.

Alt kan ikke være som det har vært. Samfunnet forandrer seg. Ny teknologi gjør det mulig å behandle tilstander som vi for få år siden ikke kunne gjøre noe med. Men det koster. Det dreier seg ikke bare om penger. Først og fremst dreier det seg om å ha kompetente fagmiljøer.

Om du blir brannskadet, ber du ikke om å bli kjørt til det nærmeste sykehuset, men til Haukeland. Om du trenger avansert kreftbehandling, vil du ikke protestere på å bli sendt til Radiumhospitalet, selv om et annet sykehus er nærmere.  Om du får slag, vil du ønske å bli sendt til Kristiansand.

Vi må ha en bedre arbeidsdeling mellom sykehusene. Ikke for å spare penger, men for å bidra til bedre fagmiljø.

Vi må spørre oss hva som vil være det beste tilbudet – ikke i dag eller i morgen – men for mange år framover.

Vi må få hele helsesystemet til å fungere bedre. Det er dette samhandlingsreformen handler om. Vi må gjøre det lønnsomt for kommunene å sette inn tiltak tidlig. De oppgavene som kan løses av kommunene – gjerne i samarbeid – skal løses der framfor på sykehusene.

Jeg har ingen tro på at vi i åra som kommer, vil bruke mindre penger på helse. Men vi må få best mulig helsetjenester ut av de pengene vi bruker.

En sterk offentlig sektor har stor oppslutning. Forrige valg viste det. Folk sa nei til skattelette og ja til fellesgoder.

Det viste også innbyggerundersøkelsen fra i fjor vinter. Undersøkelsen dreide seg om synet på offentlige tjenester. Her sier 86 prosent av de spurte at de mener Norge er nær ved å være et perfekt land å leve og bo i. Det er sant! Jeg tror det er noen land i verden som vil misunne oss dette resultatet!

Folk aksepterer et høyt skattenivå. Men folk har samtidig store forventninger til kvaliteten på de offentlige tjenestene. Det har de rett til.

Derfor skal vi forbedre, forsterke og fornye velferdsordningene. Og det holder ikke bare å forsterke. Vi må også forbedre og fornye!

Vi må jobbe smartere. Vi må frigjøre arbeidskraft til pleie- og omsorgssektorene, til utdanning, barnevern og andre områder der folk trengs for å løse oppgavene.

Fornying gir bedre offentlige tjenester og nye, spennende arbeidsoppgaver.
Jeg skal ta noen eksempler.

Det er ikke mange årene siden vi satt én gang i året med bunker av lønnsslipper, bankutskrifter og kvittering fra barnehagen. På tro og ære jobba vi oss gjennom sjølmeldinga.

Nå får vi den tilsendt ferdig utfylt. Om alt stemmer, trenger vi ikke gjøre noen ting. Vi har fått bedre service – det er enklere og vi sparer tid.

Også skatteetaten har spart tid og brydderi. Elektronisk sjølmelding er et gigantisk effektiviseringstiltak i skatteetaten. Det er langt mindre feil. Arbeidskraft er flytta fra kontroll av blanketter til innsats mot skatteunndragelse.

Men dette var ikke bare et stort IKT-prosjekt. Det er like mye endring av kultur og tankesett: Fra å kontrollere at innbyggerne fylte ut riktig informasjon – informasjon som skatteetaten faktisk sjøl satt på – til å tenke: ”Hvordan kan vi bruke den informasjonen vi har, slik at det blir enklest mulig for innbyggerne?”

I Kristiansand får folk beskjed på SMS om snøbrøyting. Folk får ikke bare beskjed om å flytte bilen sin, men også hvor det er ledige parkeringsplasser. Resultatet er mindre tid bortkasta på borttauing, bedre snøbrøyting og ikke minst: Folk er kjempefornøyde.

Noen kommuner prøver nå ut elektronisk resept. Når dette rulles ut i hele landet, betyr det at du og jeg kan gå til et hvilket som helst apotek og hente ut medisinen – uten å måtte ha med oss resept. Etter hvert kan vi også på vår egen PC ha opplysninger om hvilke gyldige resepter vi har og hvor mye vi har igjen på dem.

Vi får bedre oversikt. Det skjer færre feilutskrivinger. Apotekene og legene har spart tid og penger. Dette er helse i hver sparte krone!

Nå får du automatisk tilsendt frikort når du har nådd egenandelstaket for helsetjenester. Du slipper å ta vare på alle kvitteringene og du slipper å sende dem inn. NAV slipper å skrive dem av. Halvparten av dem som i dag arbeider med frikort, kan i framtida bruke tida si til å hjelpe dem som trenger det.

I vinter la Trond og Sigbjørn fram forslag om forenkling av revisjonsplikten for småbedrifter. Dette alene betyr at småbedriftene kan spare om lag 2 milliarder kroner. Det merkes! Til og med NHO-sjefen, John G Bernander, måtte innrømme: ”Dette er tidenes forenklingstiltak.”

Nå er vi gang med å forenkle aksjeloven. Det vil også merkes!

Alt dette er eksempler på at det er mulig å forbedre, forsterke og fornye og samtidig få bedre tjenester ut av pengene. Det er slik vi må tenke, det er slik vi må jobbe framover.

Vi skal alltid strekke oss lengre.

Men la oss også være stolte over det vi får til!

Og la oss ta vare på det beste i den norske modellen: Spleiselaget hvor alle skal bidra. Der alle sikres trygghet og grunnlag for et verdig liv.

Vi skal sikre arbeid til alle og skape morgendagens arbeidsplasser.

Husk at den internasjonale oppgangen fortsatt er nokså skjør. En rekke negative hendelser i verden bidrar til usikkerhet:
- Høy og økende statsgjeld fører til at de fleste land vi handler med, må stramme inn offentlige budsjetter.
- Økte oljepriser og økte matvarepriser kan gi økt inflasjon og høyere renter i mange land.
- Uroen i de nordafrikanske statene og jordskjelvet i Japan, vil kunne få følger som vi ennå ikke kjenner til.

Dette kan slå inn over Norge også. Derfor må vi hegne om det vi har fått til.
Vi skal ikke en eneste dag unnlate å minne om: Det viktigste vi gjør for arbeidsfolk er å holde orden i økonomien. Blir renta for høy og kronekursen for lav, vil dette ødelegge for de konkurranseutsatte næringene.

Men vi skal også huske en ting til: Et godt sikkerhetsnett og gode velferdsordninger bidrar til at økonomiske tilbakeslag og omstillinger skaper mindre problemer for enkeltmennesker.

Og dét skaper også mindre problemer for næringslivet vårt. Den norske modellen har gitt oss en av verdens mest omstillingsdyktige økonomier.

For det er kombinasjonen av en sterk og ansvarlig fagbevegelse, gode felles ordninger for dem som blir arbeidsledig eller syke og orden i økonomien – det er det som gir resultatene som andre land misunner oss.
 
Det er denne kombinasjonen som bidrar til tilliten mellom offentlige myndigheter, organisasjonene i arbeidsmarkedet og befolkningen. Tilliten er avgjørende for evnen til å samarbeide om felles løft når det kreves.

Skaper vi mer, får vi mer å dele. Men også omvendt: Er vi flinke til å dele, skaper vi også mer.

Arbeid skaper velferd. Vi lever av hverandres arbeid. Men også omvendt: Gode velferdsordninger gagner arbeidsfolk. Høykompetente og trygge arbeidsfolk gagner næringslivet.

Det er denne sammenhengen som er Arbeiderpartiets varemerke. Det er dette vi skal slåss for.

Vi kommer til å gå inn i en valgkamp der Høyre og Fremskrittspartiet vil framstille valget som om velgerne vil få det samme med dem som med oss, bare litt ekstra. De kommer til å framstille oss som mer opptatt av systemer enn mennesker. De kommer til å si at de er for velfredsordningene, de vil bare ha litt mer av dem. Det vil være et enkelt budskap.

Men du får ikke noe ekstra. Du får noe annet. Prioriteringene er forskjellige.

Vi skal vise forskjellene. Vi skal vise fram resultatene. Vi skal vinne valget i 2011 og 2013!