Bryter ikke alle bånd

Vi må diskutere hva slags kirke vi ønsker i fremtiden, skriver fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud i Aftenposten 9. februar 2011.

Kirken og staten står overfor et stor juridisk og prinsipielt vendepunkt når Grunnloven endres. Endringene kan bli store i neste stortingsperiode, og vi må diskutere hva slags kirke vi ønsker i fremtiden.

Nylig sendte jeg ut et høringsnotat om konsekvenser av endringer i grunnlovsparagrafene om statskirkeordningen. Alle partiene ble i 2008 enige om det fremtidige forholdet mellom stat og kirke, og denne avtalen er kjent som kirkeforliket. Når jeg reiser rundt, snakker med folk eller møter journalister, får jeg et inntrykk av at det er en del usikkerhet knyttet til hva kirkeforliket faktisk er.

La meg derfor slå fast at kirkeforlikets essens er at grunnlovsbestemmelsene om statskirken endres. Nå foreslår vi altså en forfatningsreform. Det viktige med denne reformen er etter min mening ikke alle de endringene den umiddelbart fører til, men at Grunnlovens bånd mellom staten og Den norske kirke blir løsere. Det åpner for en videre utvikling av kirkeordningen, for eksempel gjennom ytterligere endringer i kirkeloven.

Den gjengse oppfatningen om at staten og kirken nå bryter alle bånd, er derfor mildt sagt feil.
Forliket fra 2008 slår derimot fast at vesentlige elementer i statskirkeordningen skal videreføres ut forliksperioden som varer til 2013: Den norske kirke skal fortsatt ha en særskilt forankring i Grunnloven, Stortinget skal fortsatt vedta en egen lov for Den norske kirke, og kirken skal ikke defineres som eget rettssubjekt. Staten skal fortsatt være arbeidsgiver for prestene og lønne disse. Kommunene skal fortsatt ha en lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes drift.

Hva som vil komme av kirkelige forvaltningsreformer i en eventuell ny runde – altså i en senere stortingsperiode, er det ennå for tidlig å si noe om. Jeg er kjent med at Kirkerådet har initiert et bredt anlagt arbeid om dette, et arbeid som også går ut over rammene i forliket. Denne våren skal det i regi av Kirkerådet holdes seminarer i alle bispedømmene om saken. Stortinget har også nedsatt en egen referansegruppe for kirkesaker, med sikte på å finne fram til brede politiske forlik også i fortsettelsen.

Den norske kirke er nå i en demokratireform, med mål om å forankre kirkens valgte organer i et bredere velgergrunnlag. For meg er det sentralt at demokratiet i kirken fungerer godt før vi drøfter eventuelle forvaltningsmessige endringer. Utfordringene ligger særlig i å få presentert kandidatene og få nok deltagelse til valg til kirkelige organer. Når demokratireformen er gjennomført og evaluert, åpnes det for å gjøre endringer i alle de grunnlovsparagrafene som omhandler forholdet mellom staten og Den norske kirke.

Etter Kirkemøtet i høst er det enkelte steder skapt et bilde av at arbeidet med å få på plass et helt nytt lov- og regelverk for Den norske kirke nå framskyndes kraftig. Dette er ikke riktig. Grunnlovsendringene vil tre i kraft straks de vedtas så lenge Stortinget ikke bestemmer noe annet.

Det jeg nå sender på høring, handler om hvilke konsekvenser de foreslåtte endringene i Grunnloven vil ha innenfor rammen av kirkeforliket. Per i dag er dette derfor en prinsipiell forfatningsreform fremfor en praktisk forvaltningsreform. Mange vil nok bli overrasket over at grunnlovsendringene ikke innebærer store endringer i denne fasen. I hovedsak dreier det seg om å flytte ansettelsesmyndigheten for proster og biskoper fra kirkelig statsråd til kirkelige organer, slik forliket sier.

Jeg ser fram til debatten omkring grunnlovsendringene vi nå har vurdert konsekvensene av. Arbeidet med høringssvarene, sammen med en evaluering av kirkevalgene i 2009 og 2011, vil danne grunnlag for å følge opp kirkeforliket i Stortinget våren 2012.

Selv om de konkrete endringsforslagene som nå sendes på høring, ikke synes å være store, innebærer denne fasen et stort juridisk og prinsipielt vendepunkt for både staten og kirken. Det har vært og er et tverrpolitisk ønske om å ivareta både kontinuitet og endring for Den norske kirke på samme tid. Derfor er det er klokt å nå gå skrittvis fram, slik at Den norske kirkes medlemmer fortsatt skal kjenne seg hjemme i ei åpen og raus folkekirke.