Demokrati i kirken

Av kirkestatsråd Rigmor Aasrud

Etter årets Kirkemøte i Tønsberg vakte det en viss oppmerksomhet da jeg pekte på at oppslutningen om kirkevalget til høsten har betydning for demokratireformen i Kirken. Media har særlig vært opptatt av hvor stor valgoppslutningen må være for at demokratireformen kan få godkjent-stempel. Stortinget har ikke satt et slikt måltall. Reformen er uansett et viktig grunnlag for den videre stat–kirke-prosessen. 

Kirkeforliket som ble inngått på Stortinget i 2008, sier at det skal gjennomføres en demokratireform i kirka før det kan gjøres endringer i Grunnloven som blant annet vil føre til at Den norske kirke selv kan ansette proster og biskoper. Kirka var selv med og la grunnlaget for denne reformen, som gjelder alle de demokratisk valgte rådene i kirka på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Det skal etableres reelle valgmuligheter, bruken av direktevalg skal økes, og kirkevalgene skal avholdes samtidig med offentlige valg.

Den delen av kirkestyret som regjeringa i dag har ansvar for, har bidratt til bredde i folkekirka. Når kirka etter planen selv skal ansette sine ledere, er det viktig at det gjøres av organer med demokratisk legitimitet hos medlemmene. Å sikre bredden i folkekirka er ikke bare viktig for politikerne, men også for svært mange av medlemmene i kirka.

Deltakelsen i valget til menighetsråd økte i 2009 med over 300 %, fra 4, 2 % i 2005 til 13, 1 %. Det ble valgt inn representanter med et breiere politisk, kirkelig og motivasjonsmessig grunnlag enn tidligere. Det betyr at innsatsen som er gjort for å følge opp kirkeforliket, allerede har hatt effekt. Kirka har kommet langt i arbeidet med demokratireformen. Det gjenstår likevel noe arbeid for å etablere reelle valgmuligheter.

De aller fleste kirkevalg er personvalg, ikke listevalg slik vi kjenner det fra andre politiske valg. Det gir noen utfordringer for kandidatpresentasjonen. Skal personvalg gi mening, må kandidatene være villige til å presentere seg sjøl på en slik måte at velgerne får får kunnskap om hva kandidaten står for, hvilken kompetanse hun har og hvilke saker han brenner for. Kandidatene må stå for noe som velgerne kan ta stilling til, og denne presentasjonen må velgerne få tilgang til. Dette er også en generell utfordring for det kirkelige demokratiet: Skal folk bli engasjert i kirka si, må de vite hva som er aktuelle problemstillinger og utfordringer. Vi er vant til at kirkelige organer jobber seg fram til stor grad av enighet i mange spørsmål. Men dersom medlemmer flest skal bli hørt i de styrende organene, må vi likevel våge åpen uenighet om prioriteringer og veivalg. Dette vil bli tydeligere og mer nødvendig ettersom kirka sjøl får større sjølråderett, og må gjøre klare veivalg i mange saker.

Arbeidet med en styrket demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene, dreier seg også om å bygge en solid demokratisk kultur, som inspirerer til engasjement og eierskap i kirka. Og valgoppslutning kan være en indikasjon på nettopp engasjement, eierskap og tillit til demokratiet.

Demokrati handler også om at strukturer og arbeidsmåter må bidra til nødvendig handlingsrom for reell styring. Dette innebærer blant annet at rådsmedlemmer, nye som gamle, må få nødvendig opplæring i plikter og ansvar. Jeg hører fra tid til annen hjertesukk fra kompetente rådsmedlemmer som sier de opplever liten reell innflytelse, eller at de drukner i sakspapirer og informasjon som gjør det vanskelig å få det nødvendige overblikket til å kunne ta gode, strategiske veivalg.

Demokratireformen gjelder ikke bare enkeltmedlemmers engasjement og deltakelse, men også forholdene mellom de ulike valgte kirkelige organene. Menighetsrådene må for eksempel oppleve at det er en sammenheng mellom deres sakskart og beslutninger og vedtak som fattes i bispedømmeråd og kirkemøte.

Valget i høst representerer en stor mulighet for kirka til å kommunisere med medlemmene sine og knytte nærmere bånd mellom styringsorganene og medlemmene. Den muligheten er jeg sikker på at kirkelige organer nytter fullt ut fram mot valgene i september.

Ved slutten av denne stortingsperioden må de politiske partiene fatte beslutninger om veien videre etter stat–kirke-forliket. Når vedtak om grunnlovsendringer er fattet, ligger veien åpen for nye endringer som kan gi Den norske kirke større selvstendighet i forhold til staten. Derfor blir arbeidet med partienes programmer fram mot neste valg et viktig skritt i den videre prosessen med å utvikle forholdet mellom staten og Den norske kirke.