En offentlig sektor som tar mulighetene i bruk

 

Med forbehold om endringer under fremføring:

Kjære alle fremmøtte!

Først vil jeg si tusen takk for invitasjonen til å holde foredrag her på Tekna-konferansen! Dette er en av årets viktige møteplasser for å diskutere de mulighetene og utfordringene som ligger i bruken av ny teknologi innen pleie- og omsorgsfeltet, den såkalte velferdsteknologien.
Dette er et viktig tema for meg og for regjeringen. Derfor satte vi ned Hagenutvalget. Her er det muligheter, men også noen utfordringer.
Det betyr at det offentlige stadig må videreutvikle tjenestetilbudet sitt. Det betyr at tjenestene skal rette seg etter brukernes behov. Og det betyr at vi finner effektive og gode måter å løse oppgavene på, slik at ressursene blir brukt fornuftig.

Norge er et godt land å bo i. Noe av det vi har størst grunn til å være stolte av, er velferdssamfunnet vårt. I Soria Moria-erklæringen har regjeringen slått fast at vi skal jobbe for å forsterke, forbedre og fornye velferdsordningene. Vi satser på fellesskapsløsninger og en sterk offentlig sektor også for fremtiden.

Et godt offentlig velferdstilbud er ikke noe som kommer av seg selv. Det er et resultat av politiske valg. Og det er flere utviklingstrekk som truer velferden dersom vi ikke passer på. For det første må vi erkjenne at olje- og gasseventyret om noen år kommer til å ende. For det andre blir det stadig færre yrkesaktive for hver omsorgstrengende i landet vårt. Og for det tredje har du og jeg stadig økende forventninger til behandling og tjenester vi mottar fra det offentlige. Disse forventningene blir ikke mindre i møtet med framtidas kravstore eldre og omsorgstrengende.

Alt dette setter offentlig sektor under press, og det får noen konsekvenser for oss som jobber i forvaltningen. For å spissformulere litt: Kommuner og andre offentlige virksomheter skal løse oppgavene raskere og med færre ressurser. De skal tilby tjenester når brukeren trenger det og på den måten som brukeren ønsker. Og de offentlige etatene må hele tiden være innovative for å klare dette.
Jeg tror vi fort kan bli enig om at utvikling og bruk  av ny teknologi spiller en viktig rolle i hvordan vi møter utfordringene som offentlig sektor står overfor.

Mediene liker å slå opp problemene i velferdsstaten, men hva mener innbyggerne? Difi gjennomførte i 2009 og 2010 Innbyggerundersøkelsen, som viser i hvilken grad brukerne er fornøyd med 23 utvalgte offentlige tjenester. Bildet ser stort sett ganske bra ut, men undersøkelsen viser også at det er store oppgaver å jobbe med. For eksempel er det gjennomgående lav tilfredshet blant folk flest når det gjelder ventetid, saksbehandlingstid og tilgjengelighet for offentlige tjenester. Kanskje det største tankekorset er at så mange som 58 % svarte at det offentlige sløser med ressursene. Det må vi ta på alvor. I sin oppsummering konkluderer Difi blant annet med at det er store muligheter for effektivisering og bedre brukertilpasning ved å ta i bruk elektroniske selvbetjeningsløsninger i større grad. Og da er vi inne på dagens tema.

Den gode og dårlige nyheten er at utfordringene ikke kommer til å forsvinne av seg selv. Vi er midt oppi en av de store, teknologiske revolusjonene. Som vi alle vet, har IT-utviklingen det siste tiåret ført til store endringer, både i samfunnet som helhet og i livene til hver enkelt av oss. Endringene er gjennomgripende og skjer raskt, antakelig enda raskere enn de fleste av oss hadde forestilt oss for ti år siden. Vi ser nye mønstre for å skaffe informasjon, kjøpe varer og tjenester, utføre arbeid, ha sosial kontakt og så videre.

Den teknologiske utviklingen gir store muligheter for bedre tjenester fra det offentlige. Det er vel ganske opplagt at her er det mange spennende oppgaver å gripe tak i for nytenkende teknologer fremover. Og dem er det sikkert mange av på denne konferansen.

I arbeidet med å fornye forvaltningen må vi sette brukeren i fokus. Hvilke tjenester har brukeren behov for og hvilke situasjoner er hun i når hun har disse behovene? Når, hvor og hvordan ønsker hun tjenestene levert? Hvilke tjenester burde eventuelt bli levert eller tilbudt uten at hun har bedt om det? Hva avgjør om hun blir fornøyd?
La dette være noe av bakteppet når jeg nå går over til velferdsteknologi mer spesifikt.

Det er flere grunner enn dem jeg hittil har nevnt som viser at vi står foran store utfordringer innen pleie og omsorg i tida som kommer. Antall pleietrengende eldre vil øke, og det samme vil konkurransen om arbeidskraften. Gruppen over 80 år mer enn fordobles fra 2020 til 2050. Og kanskje vil vi mangle så mye som 38 000 årsverk innen pleie og omsorg i 2030. Selv om vi skulle ha penger nok, risikerer vi at vi får for få folk i omsorgen. Det kommer nemlig ikke folk opp av oljebrønner.

Det ligger i dagen av vi er nødt til å tenke nytt på dette området, og det gjør regjeringen gjennom sitt pågående arbeid med å fornye offentlig sektor. Det gjelder både det å sette brukerens behov i sentrum og å gjøre det enklere for de ansatte å få mest mulig ut av arbeidstida si.

Det er her velferdsteknologien kommer inn. Norsk forvaltning skal ha som ambisjon å være blant de aller fremste i verden til å bruke ny teknologi. Dette vil bety mye for de pleie- og omsorgstrengende brukerne våre, og for bedriftenes verdiskapning og konkurranseevne. Den teknologiske utviklingen gir store muligheter for økt produktivitet og kvalitet, også i det offentlige. Teknologien kan gi oss både mer fornøyde brukere og bedre utnyttelse av ressursene, en typisk vinn-vinn-situasjon med andre ord.

Økt bruk av velferdsteknologi er slik jeg ser det en forutsetning for å takle de omsorgsbehovene og de rammebetingelsene vi møter i tida som kommer.

Det betyr ikke at vi vil la roboter overta omsorgen og gjøre den kald og upersonlig. For den som trenger hjelp vil fortsatt deltakelse, mestring, sosial kontakt, trygghet og verdighet være sentrale verdier. Tvert imot skal teknologien hjelpe oss til å ta vare på disse verdiene i måten vi gir pleie og omsorg på. Samtidig gjør teknologien det mulig å involvere de pårørende på en langt mer aktiv måte enn før, og gi også de pårørende nødvendig trygghet for at deres nærmeste har det bra.

De teknologiske mulighetene er i ferd med å bli mange, selv om ikke alle løsningene er kommet like langt.

Såkalt ”smarthusteknologi” kan blant annet varsle fallulykker, som er en alvorlig utfordring, slik Hagenutvalget påpeker. Den kan varsle brann og åpne og lukke dører. Brann er dessverre et økende problem for hjemmeboende omsorgstrengende. Video og bruk av skype kan øke kontakten med hjemmehjelp og pårørende. Dette kan avhjelpe den ensomheten som er en annen stor utfordring for hjemmeboende og pleietrengende enslige. Ensomhet og mangel på stimulering kan fremskynde utvikling av demens, den kanskje største helseutfordringen vi har i eldreomsorgen.

Medisinske sensorer kan overvåke hjerte og blodtrykk. Digitale hjelpere kan minne om medisinbruk og måltider. Bruk av GPS kan gjøre det unødvendig å låse folk inne. Her er det selvsagt også krevende personvernvurderinger. Dette er bare noen eksempler på hva ny teknologi kan brukes til, og jeg kunne nevnt mange flere.

Ved å ta i bruk teknologi  kan ansatte få frigjort mer tid til omsorg og behandling, og nå flere brukere enn de gjør i dagens situasjon. Og ikke minst kan eldre bo lenger i sitt eget hjem, slik mange ønsker. 

Utfordringen er å ta mulighetene i bruk og her ligger vi etter, det er bare å innrømme. Bruken er på et lavnivå rent teknologisk. Trygghetsalarmene slik de brukes mange steder er en teknologi som er 25 år gammel, mens  nye varianter med kommunikasjons- og sikkerhetsløsninger i tillegg til alarmfunksjonen foreligger.

Hvorfor går det så langsomt? Det finnes vel ikke et enkelt svar på det spørsmålet, men kunnskap, holdninger og opplæring er noen stikkord.

Det at vi har fått så mange muligheter, betyr heller ikke at alle teknologiske problemer er ryddet av veien. For eksempel er standardisering et viktig tema på dette området som på alle andre når vi snakker om IKT i offentlig sektor. Det kan ikke være slik at pleietrengende eldre må har en rekke fjernkontroller å forholde seg til. Her må også næringen bidra, og kanskje må staten gå inn i et samarbeid med offentlige og private aktører og internasjonale myndigheter for å utvikle standarder. Som ansvarlig statsråd på dette feltet vil jeg følge utviklingen fremover nøye.

Pleie- og omsorgssektoren er  en av de største sektorene i offentlig forvaltning. Den kommunale pleie-og omsorgstjenesten utgjør over  1/3 av kommunenes samlede driftsutgifter,  som i inneværende år er 407 milliarder på pleie- og omsorgstjenester. Det betyr at vi bruker mellom 140-170 milliarder kroner. 123.000 årsverk ga tjenester til 260.000 personer.  Dette store antallet betyr at selv små forbedringer gir store gevinster.

Med den lave bruken vi har av velferdsteknologi i dag er derfor potensialet stort. En analyse gjort av NORUT i samarbeid med KS fra 2009 i hjemmebasert omsorg har beregnet den samfunnsøkonomiske gevinsten ved bruk av såkalt smarthusteknologi og videokommunikasjon til rundt formidable 8 milliarder kroner i året.  Slike tall kan alltid diskuteres, men størrelsen illustrerer at dette må bli en viktig strategi i den omleggingen av pleie- og omsorgssektoren som presser seg fram.

Men som på de fleste områder må vi så for å kunne høste. Å utstyre en leilighet med såkalt ”smarthusløsninger” som gjør det mulig å opprettholde hjemmebasert omsorg så lenge brukeren kan bevege seg uten assistanse fra pleiepersonell, koster i dag i størrelsesorden mellom 70 og 90.000 kroner.  Sammenliknet med kostnader til pleie- og omsorgspersonell er investeringen liten, men mulighetene store.
 
Som jeg har vært inne på, er brukerretting og brukermedvirkning viktige spørsmål i regjeringens fornying av offentlig sektor.

Bruken av IKT og Internett er omfattende i Norge, så en skulle tro at innbyggerne er modne for å ta i bruk mulighetene.  Nærmere 80% av landets innbyggere er daglig på nettet, og også eldre er i økende grad inne på blant annet de sosiale mediene.

Men en undersøkelse KS nylig har gjort, tyder på at vi i for liten grad informerer brukere og pårørende om hvilke muligheter som finnes og i for liten grad spør brukere og pårørende hva de ønsker. Her må vi og kan vi bli mye bedre.

Brukere og pårørende vil også være viktige for å utvikle ny teknologi, gjennom å definere egne behov og ønsker. Her er det en viktig kilde til fortsatt innovasjon og nytenking, som forutsetter samspill mellom brukere, pårørende, kommuner og næringslivet.  Et godt samarbeid mellom alle berørte er nødvendig for å skape nye muligheter og fortsatte nyvinninger i velferdsteknologi.

I denne forbindelsen vil jeg nevne en erfaring som Bærum kommune har gjort, nemlig at vi må tilpasse løsningene til den enkelte brukers behov for å få fornøyde brukere.

Næringslivet er og blir en viktig samarbeidspartner for det offentlige på dette området. Det er i dialog mellom næringsliv og det offentlige at vi kan få den utvikling i pleie-og omsorgstjenstene som vi ønsker, og samtidig utvikle vårt eget næringsliv og den private verdiskapningen.

Her bør det også være et viktig privat marked gjennom at brukere og ikke minst pårørende selv skaffer seg noen at de mulighetene teknologien gir for omsorg og trygghet i hverdagen. Jeg tror mange ønsker også å kunne ta et eget ansvar for dette, og teknologien åpner nye muligheter for å tilfredsstille slike ønsker. Dette gjelder først og fremst hjemmeboende. Men vi må ha fellesløsninger for å sikre nødvendig samordning.

Det er allerede etablert et samarbeid mellom sentrale departementer inkludert mitt eget og næringslivet og NHO ved Abelia, for å bidra til den videre utviklingen.

Vi har i dag teknologiske og industrielle miljøer som kan levere teknologien og møte behovene. De fleste av disse selskapene finner vi i IT-bransjen. I veldig stor grad er jo IT en integrert del av velferdsteknologien.

Bruk av velferdsteknologi reiser noen etiske spørsmål. Bruken må baseres på samtykke, og vi har regler for hva som kan anses som et gyldig samtykke, uten at jeg skal gå nærmere inn på disse her. Det kan for eksempel være etisk problematisk å bruke teknologi som gir fortløpende informasjon om en persons aktiviteter og gjøremål.  På den andre siden kan pårørende og andre oppleve det som etisk uforsvarlig å ikke vite hvor personen er, og kanskje risikere alvorlige hendelser uten at disse bli oppdaget i tide. Men vi må være bevisste på hva som er uberettiget overvåking og som krenker personvernet.

De etiske dilemmaene og handlingsalternativene må diskuteres og vurderes i det konkret tilfellet. Noen viktige hensyn som må ses i sammenheng kan være: Bevegelsesfrihet, opplevelsen av trygghet og mestring, livskvalitet og egne og pårørendes ønsker. Kanskje kan vi bruke Min Side for å gi nødvendige samtykker som gjelder for framtida.

Vi bør tenke på hvem som vil ha størst nytte av tiltaket og om det er interessekonflikter mellom de aktuelle målgruppene og hvordan disse i så fall best kan avveies.

En god ledetråd når det gjelder etiske valg som dette, er: ”Det er forskjell på å bli overvåket og bli våket over”.

Dette er et sitat jeg har lånt fra en veileder SINTEF har utarbeidet om velferdsteknologi og etiske utfordringer, og som jeg synes sier mye bra.

Hva ønsker så regjeringen å gjøre fremover på området, for å få det til ”å løsne”?
Hagenutvalgets innstilling med en rekke interessant forslag skal nå på bred høring, og det vil i seg selv skape oppmerksomhet rundt temaet, både i mediebildet og ute i tjenesten selv. Regjeringen vil selvsagt nøye vurdere forslag og høringssynspunkter.  Den dialogen vi har med næringslivet og KS vil selvsagt videreføres.  Det er viktig at kommunene ser de mulighetene som ligger her. Kommunene står sentralt på dette området, som de viktigste tjenesteleverandørene.

Hvis vi skal lykkes, er det avgjørende at kommunal sektor klarer sin del av jobben, på dette området som på en rekke andre.  ”Å la de tusen blomster blomstre” er et fast uttrykk som passer godt i den årstiden vi er inne i. Og de som er opptatt av standarder, vet at det kreves en god del innsats for å få et bra resultat. Det kan nok dukke opp fine blomster rundt omkring, men det er ikke overalt at vekstvilkårene er på topp. Skal man få en frodig hage kan det være smart å samle innsatsen og lage gode bed hvor vi kan gjødsle og vanne blomsterplantene så de har det best mulig.

Et stykke på vei er det slik med IT og bruk av ny teknologi også. Det er mange faktorer som skal til for å lykkes Det må finnes fagfolk som kan frigjøre tid for å tenke nytt, det må være en administrativ ledelse som forstår hva som kreves, og det må være politikere som er villige til å prioritere. Noen få kommuner er i gang med dette arbeidet. Jeg har tro på at vi kan nå lenger hvis vi samarbeider. Vi bør bli flinkere til å lære av hverandres erfaringer og dra nytte av de løsningene som andre lager. Det er ikke særlig god bruk av ressurser at mange prøver å finne løsninger på de samme problemene. Vi må sammen med KS bidra til den videre utvikling på området.

Det er tilsvarende utfordringer på flere områder når det gjelde IT og ny teknologi i kommunene, som vi nå er i ferd med å adressere.

Så ser jeg at det er bør vurderes å få mer av dette temaet inn i grunnutdanningen for helsepersonell, noe som i liten grad er tilfelle pr. dags dato. Det er et spørsmål jeg eventuelt må ta opp med mine kollegaer på utdanningsfeltet. 

Lov- og regelverket på dette feltet er kanskje blitt hengende noe etter utviklingen det også, så det kan være at vi må se nærmere på enkelte forhold her.

Noen vil kanskje hevde at vi ønsker å bruke velferdsteknologi for å spare penger.  Jeg håper at jeg gjennom dette innlegget har fått fram at det ikke er tilfelle. Vi ønsker å bruke velferdsteknologi for fortsatt å holde et godt kvalitetsnivå innen pleie- og omsorg og bruke de ansattes arbeidstid på best mulig måte. At dette vil gjøre oss mer effektive i tillegg, er en virkning som ingen ansvarlig regjering vil ha noe imot.

Å sette i gang piloter er jo ofte en vei å gå, men det spørs om ikke teknologiutviklingen er kommet såpass langt at det vi snakker om er mer å få gjort noe på bred front enn å sette i gang noen få piloter. Det er klart et spørsmål regjeringen må vurdere i oppfølgingen av Hagenutvalgets innstilling.

Men stat og kommune kan ikke klare dette alene. Vi er også avhengige av at næringslivet, frivillige, pårørende og de ansatte selv og deres organisasjoner ser og forstår mulighetene og griper dem.

Dette er et underutviklet område innen velferdspolitikken, og jeg har nå forsøkt å skissere noe av det vi kommer til å ta tak i sammen med dere.

Til slutt vil jeg igjen takke Tekna for å sette et viktig velferdspolitisk spørsmål på dagsorden.

Takk for oppmerksomheten.