Forvaltningskonferansen 2011

 

Med forbehold om endringer under framføringen:

Kjære forvaltningsbyråkrater

Det er hyggelig å få lov til å åpne Difis årlige forvaltningskonferanse. Jeg oppfatter dette som den viktigste møteplassen for statlige byråkrater opptatt av og sysselsatt med forvaltningspolitikk.

For uforstående eller utenforstående høres forvaltningspolitikk kanskje traust og kjedelig ut. Det er mulig det er traust, men det er også komplekst, vanskelig og ikke minst viktig. Viktig for at innbyggere og næringsliv skal få best mulig tjenester, og viktig for at det skal være enkelt å forholde seg til forvaltningen. Forvaltningspolitikk dreier seg om virkemidler og rammebetingelser for at forvaltningen skal fungere best mulig. For at vi skal få best mulig måloppnåelse innenfor sektorene, for eksempel på områder som høyere utdanning, miljø og helse. Det dreier seg om hvordan forvaltningen skal organiseres og styres. Om hvordan vi sikrer effektivitet, rettssikkerhet og faglighet innenfor rammen av demokrati og politisk styring.

Med så mange sentrale personer i statsforvaltningen samlet har jeg lyst til å reflektere litt rundt et forvaltningspolitisk tema som jeg og resten av regjeringen har høyt på agendaen, et tema som også berører departementenes rolle: Hvordan skal vi få fortgang i arbeidet med å få en digitalisert forvaltning og realisere målsettingen om et digitalt førstevalg?

La meg starte med utgangspunktet:

• Så å si alle i Norge har tilgang til pc og internett. Og de benytter det daglig.
• For noen år siden lå vi i toppen når det gjaldt offentlig bruk av IKT, sammenliknet med EU-landene. I dag er vi bare middels gode.
• Nesten alle statlige etater har sine skjemaer liggende ute på nett. Men bare en tredjedel av dem kan fylles ut og sendes inn elektronisk. Og andelen som behandles elektronisk er enda lavere.

Skal vi gi næringsliv og innbyggere et reelt digitalt førstevalg må dette på plass. Innbyggere og næringsliv må ikke bare finne skjemaene på nett. De må kunne håndteres og sendes inn enkelt på nett også. Og skal vi ta ut gevinstene ved digitalisering må vi komme lenger enn bare å sette strøm på skjemaene: Informasjon som leveres inn en gang må benyttes flere steder i forvaltningen. Forvaltningen må makte å samarbeide slik at man kan løse innbyggere og næringslivets utfordringer uten at de må forholde seg til en rekke offentlige etater og statlige virksomheter. Vi kan ikke la organisasjonsgrensene som ble til i en annen tid, og kanskje med andre begrunnelser, hindre forvaltningen i å levere tjenester på en måte som gjør det enklest mulig for innbyggere og næringsliv.

Skal vi få til digitalisering av forvaltningen og digitalt førstevalg kreves økt trykk, økt vilje til å prioritere, og det kreves at sektorer og virksomheter tenker samarbeid på tvers.

Det er flere årsaker til at digitaliseringen av offentlig forvaltning går tregere enn vi skulle ønske. Statsforvaltningen er basert på linjeprinsippet, der den enkelte statlige virksomhet/sektor selv er ansvarlig for bl.a. bruk av IKT. Fordelen med linjeprinsippet er at virksomheten/sektoren selv har ansvaret for å bruke de virkemidler som anses best for å ivareta deres behov. Mye bra skjer ved at mye initiativ ligger i virksomhetene. Lånekassen og Skatteetaten viser at det gir gode resultater: Innvilgelsen av lånesøknaden kan være et tastetrykk unna. Og innlevering av selvangivelsen er ikke hva det engang var (og takk for det).

Men arbeidet med digitalisering kan ikke bare skje nedenfra. Vi må ha større trykk ovenfra, fra departementene og fra regjeringen. Det er nødvendig for å få til mer, og det er nødvendig for å få fortgang i digitaliseringen av forvaltningen. Men ikke minst er det nødvendig fordi samarbeid på tvers av sektorer kan være vanskelig. Det er meget krevende å etablere og drifte løsninger for flere sektorer, inkludert finansiering av fellestiltak, særlig der andre i stor grad får gevinstene eller der gevinstene er spredt enten i tid eller mellom aktører.

For å fornye forvaltningen og realisere digitalt førstevalg til beste for innbyggere og næringsliv, tror jeg det er tre ting som kreves:
- Det kreves vilje og evne til å prioritere digitalt førstevalg på politisk nivå og departementene imellom.
- Det kreves bedre tilrettelegging av felleskomponenter som den enkelte sektor og virksomhet kan ta i bruk for å realisere digitale løsninger. Det dreier seg blant annet om å lage finansieringsordninger som stimulerer til bruk (og ikke det motsatte).
- Og for det tredje kreves det vilje og evne i den enkelte sektor til å stimulere til samarbeid på tvers. Gode digitale tjenester krever bedre samarbeid og samhandling på tvers av virksomhetsgrenser og sektorer. Vi trenger ledere som tenker på tvers.

Hva er departementenes rolle for å realisere en digitalisert forvaltning og digitalt førstevalg? Departementene må være pådriver og tilrettelegger.

I hvilken grad fyller departementene denne rollen i dag?

Riksrevisjonen har gjennomført en undersøkelse om elektronisk informasjonsutveksling i forvaltningen som tyder på at mulighetene ikke utnyttes godt nok. Bare én av fire virksomheter vurderer sitt eget fagdepartement i som en pådriver (i nokså stor eller svært stor grad).

Jeg var på en stor konferanse om IKT i offentlig sektor i høst. Der hørte jeg Ida Børresen, direktøren for UDI, fortelle om digitalisering av utlendingsforvaltningen – effektprogrammet –  og hvordan digitaliseringen legger grunnlag for mer effektiv saksbehandling og forenkler søknadsprosessen for asylsøkere og innvandrere.

Men hun fortalte noe annet jeg bet meg merke i. Hun sa at dersom hun hadde problemer av økonomisk, lovgivningsmessig eller faglig karakter kunne hun ta dem opp med departementet, og få gode svar mer eller mindre på stående fot. Men når hun ønsket støtte eller hjelp på IKT-området hadde hun ingen å gå til. Fokus i departementet og kompetansen i departementet var på andre forhold, andre spørsmål. Skal vi klare å få fortgang i digitaliseringen av forvaltningen, skal vi klare å få til digitalt førstevalg, må departementet være pådriver og tilrettelegger, og stille krav. 

Departementene er viktige instrumenter i skjæringspunktet mellom politikk og fag, mellom politikk og forvaltning. Difis rapport viser at mye er forandret, og dagen i dag kommer sikkert til å fokusere mye på endringer som har skjedd og endringer som er nødvendig.

I min åpning av denne konferansen har jeg lyst til å legge vekt på det bestandige. Regjeringer kommer og går. Med seg til statsrådskontorene har statsrådene programmer de er valgt på å gjennomføre. Departementene er, og har vært, arnesteder for å omsette politikk til virkelighet. Gjøre programposter om til lov og regelverk, tilskudd og offentlige tiltak – for å nevne det mest selvfølgelige. Rammebetingelsene er annerledes i dag enn i 1905. Samfunnet er mer komplekst. Befolkningen er rikere og bedre utdannet. Media er mer pågående. Politikken er mindre ytterliggående. Og i takt med at det offentliges oppgaver har tiltatt, har oppgaver som tidligere lå i departementene blitt overtatt av andre. Men kjernen er hovedsakelig den samme. Departementene er organisasjoner i skjæringspunktet mellom politikk og fag, og er organisasjoner for å omsette politikk til virkelighet.

Derfor går Dahl Jacobsens ord om embetsverkets nøytralitet og lojalitet aldri av mote: For skiftende regjeringer er det viktig at embetsverket er lojal til den sittende statsråd, samtidig som embetsverket er lojalt uansett hvem statsråden måtte være og hvilket parti vedkommende kommer fra. For evnen til å gi gode råd og evne å sette ny politikk ut i livet er det tre stikkord som er viktige:

• Embetsverket må ha den nødvendige fagkompetanse (og med et komplekst samfunn er kravene til fagkompetanse ikke lave)
• Embetsverket må ha kontinuitet (erfaringsbasert kunnskap er viktig)
• Embetsverket må ha faglig integritet (det er viktig at statsråden får høre motforestillingene, slik at når en sak skal gjennomføres kommer ikke eventuelle problemer som noen overraskelse).

Jeg ønsker dere en god forvaltningskonferanse med viktige spørsmål og temaer på dagsorden. Til slutt vil jeg gi en honnør til Difi for å sette dette viktige forvaltningspolitiske temaet på dagsorden.

Lykke til!