IKT- samarbeid på tvers av organisasjonsgrensene

Med forbehold om endringer under fremføring:

Takk for invitasjonen, det er hyggelig å være her!
Kommunene er et viktig tema for meg. Ikke bare fordi jeg har jobbet mange år i lokalpolitikken. Som fornyingsminister vet jeg godt at kommunene står for en stor del av folks møte med offentlig sektor. Hvis vi skal lykkes med fornying av offentlig sektor, er det avgjørende at kommunal sektor klarer sin del av jobben.

Det betyr at kommunene stadig må videreutvikle tjenestetilbudet sitt. Det betyr at tjenestene skal rette seg etter brukernes behov. Og det betyr at kommunene finner effektive og gode måter å løse oppgavene på, slik at ressursene blir brukt fornuftig.

Norge er et godt land å bo i. Noe av det vi har størst grunn til å være stolte av, er velferdssamfunnet vårt. I Soria Moria-erklæringen har regjeringen slått fast at vi skal jobbe for å forsterke, forbedre og fornye velferdsordningene. Vi satser på fellesskapsløsninger og en sterk offentlig sektor også for fremtiden.

Velferdsordningene er ikke noe som kommer av seg selv. De er et resultat av politiske valg. Vi ser nå at det er flere trusler mot velferden. For det første så kan vi ikke surfe på oljebølgen i all evighet. For det andre blir det stadig færre yrkesaktive for hver omsorgstrengende i landet vårt. Og for det tredje har du og jeg stadig økende forventninger til behandling og tjenester vi mottar fra det offentlige.

Alt dette setter offentlig sektor under press, og det får noen konsekvenser for oss som jobber i forvaltningen. For å spissformulere litt: Kommuner og andre offentlige virksomheter skal løse oppgavene raskere og med færre ressurser. De skal tilby tjenester på det tidspunktet og på den måten som brukeren ønsker. Og de skal hele tiden klare å tenke nytt om måten de løser oppgavene sine på.
----
Lykkes vi i dette arbeidet? Difi gjennomførte i 2009 og 2010 Innbyggerundersøkelsen, som viser i hvilken grad brukerne er fornøyd med 23 utvalgte offentlige tjenester. Bildet ser stort sett ganske bra ut, men undersøkelsen viser også at det er store oppgaver å jobbe med. For eksempel er det gjennomgående lav tilfredshet blant folk flest når det gjelder ventetid, saksbehandlingstid og tilgjengelighet for offentlige tjenester. Så mange som 58 % svarte at det offentlige sløser med ressursene. I sin oppsummering konkluderer Difi blant annet med at det er store muligheter for effektivisering og bedre brukertilpasning ved å ta i bruk internett og elektroniske selvbetjeningsløsninger i større grad.

Det kan også være greit å sammenlikne norsk e-forvaltning med andre land for å få en pekepinn om hvordan vi ligger an. Tidligere i år kom det en rapport fra EU som konkluderte med at Norge er midt på treet i europeisk sammenheng. Selv om vi stadig gjør fremskritt, er det flere land som går enda fortere fremover. Vi er ganske gode på tjenester til næringslivet, men vi er bare middels flinke til å tilby innbyggertjenester som setter brukerens behov i sentrum. Ifølge denne undersøkelsen er det ikke minst innenfor helsesektoren at vi kan lage mange flere elektroniske tjenester for innbyggerne.

Nå er det flere måter å lese slike undersøkelser på. Og de siste årene har vi oppnådd mye som det er grunn til å være stolte av. Men jeg er opptatt av at vi tar dette som en påminnelse om at vi ikke kan lene oss tilbake i selvtilfredshet. Vi har stadig en jobb å gjøre.
----
Det er brukerperspektivet som skal gi kompasskursen for digitaliseringen av offentlig sektor. Derfor har vi satt en overskrift for dette arbeidet: ”Digitalt førstevalg”.

Det har ingenting med kommunevalg å gjøre, men betyr at den digitale – altså den elektroniske – måten å tilby tjenestene på, skal være den foretrukne.
Altså førstevalget.

Digitalt førstevalg betyr at tjenestene skal tilbys digitalt. Folk må aktivt velge manuelle løsninger hvis man foretrekker det. Tjenester som er godt egnet for digitalisering er for eksempel innsending av søknader, timebestillinger, utsending av vedtak og ulike former for rapporteringer.

Tjenester som krever brukernærhet vil ikke være omfattet av disse planene. Det må være et underliggende premiss at vi skal opprettholde et manuelt tjenestetilbud til brukere som ikke kommuniserer digitalt. Men gradvis bør flere tjenester i prinsippet kun tilbys digitalt. Manuelle tilbud bør kun forbeholdes særskilte tilfeller.

Hel-digitaliserte tjenester bør først tilbys brukergrupper med gode forutsetninger for å ta dem i bruk, som næringsliv og yngre aldersgrupper. Allerede i dag ser vi at enkelte innbyggerrettede tjenester som lånesøknader i Lånekassen og opptak til høyere utdanning i praksis bare tilbys digitalt. Men også de eldre aldersgruppene tar i bruk elektroniske tjenester. Så mye som 40 prosent av pensjonssøknadene mottatt av NAV, er elektroniske.

Difi har nettopp levert en rapport til meg som viser hva statlige virksomheter mener er til hinder for et digitalt førstevalg – og hva som må til for å komme dit. Rapporten viser at engasjementet ute i virksomhetene og i departementene er stort når det gjelder å legge vekt på digital tjenesteutvikling rettet mot både innbyggere og næringsliv. Rapporten fra Difi gir meg en god pekepinn på hva vi skal jobbe med for å legge til rette for digital tjenesteutvikling og digitalt førstevalg.

Den første typen av hindringer som ble trukket frem handler om hvordan vi finansierer fellesløsninger. MinID og Altinn er glimrende eksempler på fellesløsninger, men Difi-rapporten etterlyser finansieringsmodeller som gjør at vi kan gjøre fremskritt raskere. Her må vi også finne frem til løsninger som bidrar til at også kommunene kan få full nytte av fellesløsningene.

Den andre typen av hindringer handler om regelverk. Virksomhetene peker på at vi må ha regelverk som er tilpasset en digital hverdag fremfor et papirsamfunn, slik at vi kan satse på digital kommunikasjon og elektronisk saksbehandling. Det er jeg helt enig i. Derfor er jeg, som et første skritt, allerede i gang med å vurdere endringer i eforvaltningsforskriften. 

Den tredje typen av hindringer handler om politisk vilje og prioriteringer. Virksomhetene etterlyser sterkere politiske prioriteringer, og en klar overordnet plan for innføring av elektroniske løsninger i staten i følge rapporten fra Difi. Når virksomhetene etterlyser en felles plan, er det noe jeg tar på alvor. Vi er i gang med å lage en digital agenda for Norge. Rapporten om digitalt førstevalg vil være et sentralt element i det arbeidet.

Til sist peker Difi på at det er store forskjeller mellom virksomhetene når det gjelder holdninger, kunnskap, type utfordringer og faktiske prioriteringer av IT som virkemiddel i tjenesteutviklingen. Et helt grunnleggende premiss i det videre arbeidet er derfor at offentlige virksomheter har kunnskap om og forstår at digitalisering kan bidra til at nettopp deres virksomhet og deres brukere vil få en enklere og mer effektiv hverdag, samtidig som tjenestene blir bedre.

----
I arbeidet med den digitale forvaltningen er det brukeren som skal stå i sentrum.
- Hvilke tjenester har hun behov for?
- I hvilke situasjoner er hun i når hun har disse behovene?
- Når, hvor og på hvilken måte ønsker hun tjenestene levert?
- Kan vi tilby tjenester også om hun ikke eksplisitt har bedt om det? Elektronisk frikort for helsetjenester er et eksempel på dette.
- Hva avgjør om hun blir fornøyd?

Hvis vi setter oss i brukerens situasjon, er det uinteressant hvilke offentlige instanser som står for tjenesten. Som brukere er vi først og fremst opptatt av at vi får de tjenestene vi trenger, når vi trenger dem.

Mange tjenester krever bidrag fra flere offentlige virksomheter. Men som bruker skal vi ikke trenge å bry oss med det. Virksomhetene må samarbeide bak kulissene. Brukeren skal ikke være samordningsinstans! Spar oss for detaljene!

Det er mange eksempler på at brukerne har behov for ulike tjenester fra flere forskjellige offentlige instanser. Noen av dere kjenner kanskje arbeidet med såkalte e-dialoger. E-dialogen skal gjøre at du som bruker blir sluset greit gjennom det som må ordnes med det offentlige i visse typiske situasjoner:

- For eksempel når man skal ha barn.
Helt fra graviditet og fram til det nye barnet er året gammelt, er det mye dialog med det offentlige.
Det involverer blant andre kommunehelsetjenesten, sykehuset, folkeregisteret og NAV.
I framtida burde dette bli mye mer strømlinjeformet, slik at foreldre kan konsentrere seg om det som virkelig er viktig, nemlig barnet.

- Et annet eksempel er ”EDAG”.
Det står for Elektronisk Dialog med Arbeidsgiver.
Finansministeren sendte i vår et forslag om dette på høring.
EDAG handler om enklere innrapportering fra arbeidsgiverne.
Det innebærer en felles innrapporteringsløsning for arbeidsgivere til skatteetaten, NAV og SSB.
Besparelsene for næringslivet er anslått til en halv milliard kroner per år!

Disse eksemplene viser at offentlig sektor nå blir utfordret på å lage gode brukertjenester som spenner over organisasjonsgrenser og forvaltningsnivåer. Da må vi på offentlig side klarer å stokke beina på en slik måte at det blir enklere for brukeren. Det handler om hvordan vi organiserer oppgavene og arbeidsprosessene som understøtter tjenestene.

Oppgavene går ofte på tvers av etatsgrenser. Noen ganger burde det, i hvert fall i teorien, være ganske enkelt å legge til rette for dette, men andre ganger er det behov for et komplekst samspill av ulike arbeidsprosesser, systemer og registre.

Da står IKT-utfordringene i kø. For å møte utfordringene må vi samarbeide bedre, på tvers av både organisasjonsgrenser og forvaltningsnivåer.

----
En av de virkelig store oppgavene som vi gyver løs på nå, er samhandlingsreformen. Og den skal det snakkes mye om, både på denne konferansen og andre steder. Samhandlingsreformen betyr omfattende omstilling i kommunene.

Nå har ikke jeg noen trylleformel for hvordan hver enkelt kommune skal håndtere samhandlingsreformen – jeg tenker at dere i hver enkelt kommune har bedre og mer konkrete svar på hvordan dette bør gjøres lokalt.

Men jeg føler meg ganske sikker på at mye av svaret ligger nettopp i – samhandling. Reformen er et godt eksempel på endringsprosesser som krever at vi klarer å finne løsninger i fellesskap.

Kommunene står for en stor del av folks møte med offentlig sektor.  Hvis vi skal lykkes med fornying av offentlig sektor, og ikke minst med digitalt førstevalg, er det avgjørende at kommunal sektor klarer sin del av jobben.

Rundt om i landet er det mange kommuner som har gått sammen om å løse IKT-oppgaver i fellesskap. Jeg tror det interkommunale samarbeidet er verdifullt. Men det er da grunnlag for mer samarbeid, er det ikke? Når vi ser på hele kommunal sektor under ett, er bildet fremdeles at vi i altfor stor grad sitter på hver vår tue og strever med de samme problemene.

Det er behov for bedre IKT-samarbeid i kommunal sektor. Og det er behov for bedre IKT-samarbeid mellom staten og kommunene.
• Hvordan skal vi få til det?
• Hvordan skal vi ”rigge” det opp?

I fjor tok jeg initiativ til et samarbeid mellom FAD, KRD, KS og Difi for å finne svar på disse problemstillingene. Anbefalingene fra arbeidsgruppen er klar nå. Så vidt jeg forstår har allerede KS satt i gang et arbeid for å vurdere en del spørsmål nærmere.

Jeg tolker det slik at vi er på et spennende, riktig og godt spor.

Det er tydeligvis slik at de enkelte aktørene har en ganske lik oppfatning av utfordringene. Vi har også ganske like tanker om hvilken retning vi må gå for å finne gode løsninger. Vi har sikkert ikke to streker under alle svarene ennå, men noen hovedtrekk tror jeg er tydelige nok:
For det første må vi sørge for et klarere og tettere samarbeid om IKT mellom kommune og stat.
• Staten må være en partner for kommunene på IKT-området.
Vi må arbeide for at statlige og nasjonale fellesløsninger, slik som Altinn, MinID, folkeregisteret og flere andre, blir lagt til rette slik at kommunene kan dra nytte av dem.
• Vi må sørge for at kommunenes utfordringer og behov kommer på bordet når staten planlegger store IKT-systemer, IKT-arkitekturer og IKT-strategier. Men da kan ikke kommunesektoren ha over 400 stemmer som snakker i munnen på hverandre!
• Kommunene må finne fram til én instans som kan få fullmakt til å representere dem i møtet med staten i IKT-saker.
For det andre tror jeg det er nødvendig å holde fast ved et poeng som en rekke rådmenn og ordførere har tatt opp med meg: IKT er faktisk ikke det viktigste temaet for det lokale selvstyret.
• Hver enkelt kommune kan ikke heise selvstyrefanen og insistere på å bestemme alle tekniske og funksjonelle detaljer for en IKT-løsning.
• Det én kommune har laget, kan være godt nok også for den neste kommunen.

For det tredje bør vi lage organisasjonsstrukturer som bygger opp under arbeidet med fellesløsninger for kommunene.
• Det å skaffe til veie gode elektroniske tjenester og løsninger, skjer best i et miljø hvor man kan jobbe systematisk og bygge kompetanse over tid. For å lykkes bør disse aktivitetene skje innenfor rammene av en fast organisering.
Det er faktisk en del spørsmål vi må tenke godt gjennom for å få til et løft i IKT-utviklingen i kommunene. Men jeg tror vi nå staker ut en bra kurs. De tiltakene jeg har vært inne på kan bety mye i arbeidet med framtidas digitale kommuner og for arbeidet med digitalt førstevalg.
----

En ting jeg er opptatt av at vi har med oss i fornyingsarbeidet er at det handler om mer enn bare å lage gode tjenester fra det offentlige. Vi må også se hvordan IKT-utviklingen i offentlig sektor kan bidra til at også andre kan nyte godt av det. Tilgjengeliggjøring av offentlige data for viderebruk for eksempel. Viderebruk av offentlige data gir potensial for verdiskaping gjennom utvikling av nye, kreative og nyttige tjenester.
Slike store og viktige IKT-relaterte satsinger kunne ikke bli realisert uten at regjeringen med jevne mellomrom diskuterer IKT i regjeringskonferansene. Regjeringen har behandlet og fått på plass:
• et arbeid og regelverk for felles standarder
• felles, obligatoriske arkitekturprinsipper
• fellesløsninger som en infrastruktur for elektronisk ID og AltInn
• innføring av elektroniske fakturaer
• og en plattform for utvikling av e-forvaltningstjenester gjennom nye Altinn
Vi peker på åpne IKT-standarder som skal gjøre det enklere å samhandle elektronisk, både internt i offentlig sektor og med omverdenen. Og vi har satt opp et sett av arkitekturprinsipper som alle statsetater skal følge. Vi har satt kraft bak disse tiltakene. Krav om bruk av IKT-standarder er fastsatt i forskrift, og kravet om å følge arkitekturprinsippene er bygget inn i budsjettprosessene. Nye prosjekter som ikke følger prinsippene, og som viser seg å ta for lite hensyn til hva som tjener fellesskapet best, kan få problemer med finansieringen.
Vi sender hvert år ut et rundskriv til alle statlige virksomheter. Ved siden av å redegjøre for hvilke krav regjeringen setter for IKT-relaterte investeringer, har rundskrivet fokus på behovet for mer helhet og sammenheng. Samordnet utvikling, forvaltning og drift av IKT-løsninger er noen av stikkordene. Difi i samarbeid med SSØ har utviklet et veiledningsverktøy som skal hjelpe offentlige virksomheter til å holde seg til kravene gjennom planleggings- og gjennomføringsfasen. Verktøyet heter Prosjektveiviseren, og dere finner det på prosjektveiviseren.no. Jeg tror dette er noe som mange kommuner kan ha stor nytte og glede av dette.

Akkurat disse tingene er ikke nødvendigvis det mest spektakulære vi driver med. Men det er viktige forutsetninger som må være på plass dersom offentlig sektor skal kunne drive god tjenesteutvikling og nærme oss et digitalt førstevalg. Det er mange små skritt vi hele tida tar for å få til den forvaltningen vi ønsker og som brukerne forventer.
----
Som fornyingsminister er jeg opptatt av at offentlig sektor skaper gode rammebetingelser for både verdiskapning og velferdsproduksjon. Da er vi avhengige av kontinuerlig fornying, godt samspill med innbyggere og næringsliv og en offentlig sektor som er samordnet og effektiv. For å nå målene er det viktig at vi nå etablerer bedre og mer systematisk IKT-samarbeid, både i kommunal sektor og mellom kommune og stat.

Takk for meg og lykke til med konferansen!