Kartellkonferansen 2011

 

Med forbehold om endringer under framføring:

Kjære alle sammen

Takk for muligheten til å komme for å snakke til dere. LO stats kartellkonferanse er ikke en hvilken som helst forsamling. Det politiske verkstedet dere er skal man ikke undervurdere.

Gjennom å samle så mye kompetanse, erfaring og engasjement på en plass blir dere en maktfaktor i norsk politikk og samfunnsliv. Det bør dere fortsette å være.

22. juli
Terroraksjonene 22. juli i regjeringskvartalet og på Utøya er et gjennomgangstema på denne konferansen. Det ble omtalt i går. Og det ble omtalt tidligere i dag. Den nasjonale tragedien som rammet oss i sommer, kommer vi til å leve med i mange år framover.

Det uvirkelige ble virkelig. Det rammet hele nasjonen. Det kanskje viktigste budskapet etter 22. juli, og som sier mye om oss som et samfunn, er at dette var et angrep på oss som nasjon. På de grunnverdiene vi bygger samfunnet på. Demokrati, rettsstat, likeverd og likestilling.

Likevel rammet 22, juli oss også som individer. Torjus, sønn til min daværende politiske rådgiver mistet livet på Utøya (..)

I tillegg til disse to dimensjonene har angrepene 22. juli rammet mange av oss der vi jobber. Enten det er på vår arbeidsplass. På arbeidplassen til noen vi kjenner. Noen vi har delt et engasjement med.
 
8 personer mistet livet i regjeringskvartalet. Mange departement ble rammet. Seks av departementene - og SMK kan ikke bruke sine lokaler fordi de er ødelagt av eksplosjonen. Samtidig er mange tilbake på sine kontorer i en rekke departement. Vi står i forskjellige situasjoner. Men vi står i det sammen.

Måten vi har taklet 22. juli på speiler vår samfunnsmodell. En måte å bygge og organisere samfunnet på som vi kaller den i norske modellen. Dere vet hva den består av.  

Jeg vet at dette var et gjennomgangstema her på kartellkonferansen i fjor. La meg forsøke å gi et bilde på hvordan mine ansvarsområder henger sammen med den norske modellen.

Sterk, moderne offentlig sektor
I Norge har vi en sterk og moderne offentlig sektor. Vi søker løsninger i fellesskap fordi vi mener at det gir det beste tilbudet til flest mulig folk.

For å kunne opprettholde tjenestetilbudet og få mest mulig velferd for hver krone må det offentlige ta i bruk nye og moderne metoder og hjelpemidler.

Som de fleste andre i Norge, bruker jeg nettbank. Den eneste gangen jeg mottar papirbrev fra banken min, er når jeg mottar nytt betalingskort fordi det gamle har løpt ut. All annen kommunikasjon mellom meg og banken foregår på nett.

Med det offentlige derimot, kommuniserer jeg noen ganger på nett, men mye av kontakten er gjennom brev og fakturaer i posten, per telefon og enkelte ganger oppmøte på et offentlig kontor for å få gjort mine gjøremål.

Målet mitt er at vi skal kunne gjøre det aller meste digitalt i framtida.  Digital utveksling av informasjon med forvaltningen foregår via en personlig postkasse på nett. Har du tilgang til arkivinformasjon om deg selv og innsyn i saksbehandling via pc-en din hjemme. Har du behov for veiledning og informasjon, tilbyr det offentlige dette gjennom for eksempel chat eller veiledningsprogrammer på nett. Du blir varslet på sms om frister for opptak til skole, barnehage, innlevering av selvangivelse eller neste legetime.

Dette utgjør en del av vår visjon om en moderne og digital offentlig sektor.

Digitalt førstevalg
Regjeringens mål er digitalt førstevalg. Det betyr at kommunikasjonen med det offentlige som i dag skjer per papirbrev, telefon eller personlig oppmøte, i fremtiden i størst mulig grad skal skje digitalt, det vil si på nett.

En ny måling viser at 93 prosent av oss har PC og 92 prosent har internettilgang hjemme. 3, 1 millioner nordmenn bruker nettbank. Nesten halvparten av de over 66 år bruker nettbanken som sin dagligbank.

Tallene på bruk av internett og nettbank gir signaler om at de fleste av oss er klare for å møte det offentlige i stadig større grad på nett enn det vi gjør i dag.

I dag er det for eksempel sånn at du mottar papirfakturaen automatisk, og ønsker du e-faktura, må du be eksplisitt om det. Mange offentlige virksomheter gir oss ikke muligheten. Poenget med digitalt førstevalg er nettopp å tilrettelegge for det motsatte: Den digitale kommunikasjonen med det offentlige skal være det automatiske førstevalget – og ønsker du ikke-digital kontakt, må du be eksplisitt om det.

De som ikke kommuniserer digitalt, skal fortsatt få manuelt tjenestetilbud. De tjenestene som krever brukernærhet skal fortsatt ha det. Men førstevalget, utgangspunktet, skal være digitalt.

Hvorfor digitalt førstevalg?
Det er flere grunner til at vi nå satser på digitalt førstevalg.

Bruk av IKT og utvikling av digitale tjenester er det som kan bidra mest til positiv fornying i offentlig sektor i årene som kommer. Her er vi i kjernen av den norske modellen med en sterk og moderne offentlig sektor.   

Digital tjenester og digital samhandling frigjør tid i forvaltningen som tidligere er brukt på dataregistreringsarbeid, saksbehandling og rapportering. Frigjort tid kan hentes ut i bedre tjenester til brukerne som raskere saksbehandlingstid eller brukes på andre offentlige oppgaver som krever tilstedeværelse og personlig kontakt. Dess flere som tar i bruk digitale tjenester, dess mer ressurser kan vi bruke på andre samfunnsnyttige oppgaver.

Digitalt førstevalg vil altså

• Øke kvaliteten på tjenestene
• Spare penger
• Omfordeling av ressursene
• Bedre løsninger for befolkningen

Det er viktig å være klar over at en stor del av IKT-arbeidet må skje i hele offentlig sektor, ikke bare i staten. IKT-moderniseringen i NAV og til samhandlingsreformen i helse- og omsorgs-sektoren, som iverksettes gradvis fra årsskifte, er eksempler på store reformer som vil forandre måten vi møter disse tjenestene på. Begge disse eksemplene vil få betydning også for kommunene.

Digitaliseringen er en stor og krevende arbeidsoppgave, med langsiktig og systematisk innsats. Men jeg har tro på at det omtalte arbeidet kan bidra til økonomisk vekst, innovasjon og jobbskaping. Og det er det vi trenger nå, med bl.a. finanskrise i Europa.

Og bare så det er sagt: Digitaliseringen vil skje uansett. Vi kan velge å være med og styre utviklingen i dag, eller bli tvunget til å følge med på andres premisser om noen år.

Det er altså ikke spørsmål om du ønsker å digitalisere deg, men når du skal gjøre det. Som virksomhet, som leder, som ansatt – og for øvrig også som privatperson.

Hvilke endringer krever digitaliseringen?
Digitaliseringen vil kreve endringer i virksomhetene hovedsakelig på to områder:
For det første vil digitaliseringen endre måten vi jobber på. Det vil kreve digital kompetanse hos hver enkelt ansatt i bedrifter og virksomheten og i staten. Både i stat og kommune mangler ledere og medarbeidere strategisk it-kompetanse. Jeg tror det også er slik i næringslivet.

Digitaliseringen vil for det andre endre måten vi organiserer oss på

• Digitalisering og automatisering vil ”flytte” arbeidsoppgaver fra å punche skjemaer til andre oppgaver i virksomheten
• Digitaliseringen vil endrer måten virksomhetene tilbyr tjenestene sine, som i andre omgang vil endre hvordan virksomheten er organisert på

Banknæringen har vært gjennom de samme endringene. De fleste bankene har i dag ”tvunget” kundene over på nett, og i dag gjør kundene mye av jobben bankene gjorde før. Det betyr ikke at bankene ikke har ansatte lenger. De jobber bare med andre ting enn de gjorde før.

Digitaliseringen i offentlig sektor vil frigjøre tid til nye oppgaver. Saksbehandlere på NAV-kontor får mer tid til å gi råd, veiledning og ha direkte brukerkontakt.
De vil bruke mindre tid på administrative oppgaver.
Det gir åpenbare gevinster for virksomheten, men også for den ansatte, som kan bruke tiden på nyttigere ting enn å punche skjemaer 

Mange banker, slik som postbanken, Nordea, DNBnor – var i utgangspunktet ikke-digital bank som måtte digitalisere seg.
Deres digitaliseringsprosess førte i mange tilfeller at det ble satt strøm på papir.
De digitaliserte ”manuelle” prosesser. Det gir ikke alltid de beste tjenestene.

Andre banker, slik som Skandiabanken, startet som digital bank.
Både organiseringen og måten å tenke tjenester på fulgte derfor det digitale utgangspunktet. De hadde mulighet til å tenke ”digitalt” fra oppstart. Resultatet er toppscore i undersøkelser om brukertilfredshet og en bank som har vokst seg veldig stor på få år. Og det er jo et tankekors når en bank som Skandiabanken, som bare har ett kontor i hele Norge, scorer høyt på kategorien nærhet til kunden. Det sier litt om at man kan være til stede for brukerne uten å ha fysiske lokaler man møter brukerne i.

Dette må vi i det offentlige lære av! Vi har vært ikke-digitale og mye har foregått på papir og på skjemaer. Digitalisering handler ikke om å sette strøm på papir eller digitalisere papirskjemaene. Vi må nemlig tenke helt nytt: Vi skal ikke tilby digitale skjemaer, vi skal tilby digitale tjenester. Tjeneste er mer enn å fylle ut et skjema. Målet er at vi skal tilby brukeren noe mer enn vi kunne før. Vi har muligheten til å sammenstille opplysninger, sy sammen tjenester fra ulike etater slik at brukeren slipper å avlevere samme informasjon til mange ulike etater, eller forholde seg til mange ulike offentlige etater. Dette vil kreve organisatorisk og teknisk samhandling mellom flere etater eller virksomheter. Tjenesten kan for eksempel hente data/deltjenester fra andre virksomheter og presentere dette som én tjeneste.

Ny teknologi vil bety mye for hvordan arbeidslivet fungerer.
- Hjemmekontor
- Arbeidstid/tilgjengelighet med Ipad/Iphone
- Individuell tilpasning av arbeidsplassen gjennom digitale verktøy. F.eks blind person med opplesningshjelp.

Dette er utfordning og muligheter vi som arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjoner må ta med oss inn når vi lager rammer for hvordan arbeidslivet skal fungere.

Trepartssamarbeidet
Dere har hørt statsministeren og LO lederen kommentere den internasjonale økonomiske situasjonen tidligere i dag. Selv om Norge er foreløpig ikke er hardt rammet, vet vi at vi er sårbare. I en liten og åpen økonomi som den norske, der vi eksporterer mye, så vil en vanskelig internasjonal økonomisk situasjon ha betydning også for vår økonomi.

Derfor blir lønnsoppgjøret neste år krevende. Et viktig grunnlag for å kunne klare seg gjennom en slik vanskelig situasjon er å ha ansvarlige fagforeninger. Trepartssamarbeidet har vært en viktig forutsetning for den norske modellen.

Den viktigste faktoren for å lykkes er - når alt kommer til alt - vi som jobber i staten. Skal vi lykkes med å fornye statlig forvaltning, må vi utvikle kompetansen til den enkelte gjennom hele yrkeslivet. Fra første til siste arbeidsdag. Livslang læring vil være viktig for å rekruttere, beholde og inspirere faglig sterke og motiverte medarbeidere.

Ja, statlige ledere har selv pekt på at de viktigste utfordringene fremover vil være:

• Å skape motivasjon og engasjement – og
• Å utvikle medarbeidernes kompetanse.

Det er et lederansvar å legge til rette for et godt arbeidsmiljø for den enkelte uavhengig av livsfase. God ledelse er avgjørende for å skape og utvikle attraktive arbeidsplasser der de som allerede er ansatt ønsker å bli – og der andre ønsker å begynne. En god leder klarer begge deler – og har samtidig styring på økonomi og resultat.

Lederne har et særlig ansvar for å legge til rette for en kultur som er romslig nok til at alle kan hente det beste ut av seg selv. Gode ledere legger til rette for utvikling av medarbeiderne – og til deling av kompetanse. De legger til rette for en kultur preget av medarbeiderskap.

Det handler om at ledere og medarbeidere sammen tar et ansvar for å utvikle et godt arbeidsmiljø – og for å nå de måla en har satt seg. Om vi utvikler en kultur som er romslig nok til at alle kan hente det beste ut av seg selv - og bli litt bedre enn de var før. Det handler om å bidra til engasjement og arbeidsglede. Og det handler ikke minst om å bidra til samhold og samarbeid.

På 1970 og -80 tallet skjedde det noe som endret samfunnet vårt radikalt.
I denne perioden gikk nesten 360 000 kvinner ut i arbeidslivet. Det var en ønsket utvikling, og politikk ble formet for å få det til.

Nå er utfordringene å få inn flere funksjonshemmede og innvandrere. Alt for mange står uten jobb. Mye god kompetanse blir ikke brukt. Hvordan bygge ned barrierene som hindrer deltakelse? Hvordan få disse gruppene i arbeid? Det er en av de viktigste utfordringene som vi må klare å løse.

Funksjonshemmede opplever at døra til arbeidslivet ikke står vid åpen. Selv i perioder med markante oppgan i flere år, er andelen funksjonshemmede i jobb omtrent den samme. Det til tross for at 78.000 sier de ønsker å jobbe. Helt tilbake til 2004 har andelen av ansatte med nedsatt funksjonsevne ligget under 8 prosent. 

Hva er det som hindrer flere i å komme i jobb? En av årsakene kan være at en del funksjonshemmede har lite arbeidserfaring og dermed kommer de til kort når nye jobber lyses ut. Men vi må alle gå i oss selv. Vi må se på om våre egne holdninger skaper barrierer.

FAD, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Helsedirektoratet har nylig laget heftet ”Overser du kompetanse?”.
Der kan du lese et intervju med en ung mann som ble tilbudt uføretrygd etter videregående skole. Det takket han nei til. Senere tok han juridikum. Nå jobber han som advokat.
Denne unge mannen er ett eksempel på at selv om en har nedsatt funksjonsevne, kan en likevel ha gode ressurser – og mye å gi - i arbeidslivet.
Med nedsatt funksjonsevne og full arbeidsevne.

Å ha en jobb å gå til, gir gevinster for den enkelte.
Det gir muligheten til å bruke sin kompetanse – og til å realisere seg selv. Arbeid gir frihet til å ta egne valg - og styre sitt eget liv.
Til å utvikle egen identitet, selvoppfatning og trivsel.
Hvorfor skal ikke personer med funksjonshemming få oppleve dette?

Klarer vi å få til en mer mangfoldig personalpolitikk, klarer vi også å få til mer inkluderende arbeidsplasser. Inkluderende arbeidsplasser gir mangfold. Som dere vet - dette henger sammen.

Når medarbeidere opplever å bli tatt vare på, skapes trygghet og tillit.
Trygghet og tillit i arbeidslivet bidrar til å styrke medarbeidernes motivasjon, trivsel og ytelse.

I FAD har vi hatt et konstruktivt samarbeid med LO-Stat om IA-prosjekter i 2012 og 2013. Jeg vil takke for det engasjementet dere viser. Vi venter spent på de første resultatene fra dette arbeidet.

Regjeringa har en rekke konkrete tiltak på gang for å sikre økt rekruttering av personer med nedsatt funksjonsevne og innvandrerbakgrunn:

Ny nasjonal jobbstrategi: Neste år skal vi særlig jobbe opp mot unge under 30 år med nedsatt funksjonsevne. Det er i denne aldersgruppen at økningen i stønadsmottakere er størst. Overgangen mellom skole og arbeid er høyt prioritert. Målet er å få flere i jobb - og færre på stønad. Det vil gi gevinster på mange områder. Jobbstrategien er en direkte oppfølging av Soria Moria 2 - og et svar på delmål 2 i IA-avtalen.

Staten som arbeidsgiver må gjøre sitt for å realisere jobbstrategien. Vi ønsker blant annet å legge bedre til rette for traineeprogrammer for personer med nedsatt funksjonsevne. Traineeprogrammer blir heretter en fast ordning i statlig sektor. 

Den tredje runden med traineeprogram,  ble startet opp våren 2011. I alt deltar 17 statlige virksomheter og 24 traineer. Det var hele 200 søkere til programmet. Det gir et signal om at behovet er stort.

I samarbeid med AD, vil vi i FAD også vurdere om praksisplasser bør brukes i større utstrekning i statlige virksomheter.

Vi har hatt et forsøk med moderat kvotering av ikke-vestlige innvandrere i 12 statlige virksomheter. Der to søkere var tilnærmet likt kvalifisert, kunne man ansette den med ikke-vestlig bakgrunn. Dette forsøket vil vi gi en utvidet prøveperiode på 2-år.

I staten er vi på god vei. Andelen ansatte med innvandrerbakgrunn har gått jevnt opp på 2000-tallet. Fra under 6 prosent i 2006 – til 8 prosent i 2010.

Skal staten som arbeidsgiver rekruttere godt, må vi rekruttere bredt. En bredt sammensatt arbeidsstyrke som speiler befolkningen vil gi de beste tjenester. Mangfold gir bedre tjenester. Kort sagt: Flere innvandrere skal i jobb.

En rekke statlige arbeidsgivere jobber godt med mangfold.  Skatteetaten, Forsvaret, Politiet, Vegvesenet og NAV samarbeider gjennom et mangfolds-nettverk. I Skatteetaten arbeider de med å bygge mangfoldskompetanse inn i rekrutteringsarbeidet. Prosjektet er finansiert av kompetansemidler avsatt i tariffoppgjøret. Det er en viktig påminnelse om at det fins gode muligheter for økonomisk drahjelp for etater som viser vilje og har ideer til utviklingsarbeid. 

Politiet har hatt et prosjekt kalt ”Trygghet og tillit”.
Formålet var å gi politiet bedre ferdigheter til å snakke med ungdom med innvandrerbakgrunn.
Prosjektet har gitt politiet gode erfaringer.
Tjenestemennene opplever mer tillitt og respekt i innvandrermiljøene – og deres egen trivsel har økt.
Ikke minst har prosjektet bidratt til større interesse blant ungdom med innvandrerbakgrunn om å gå inn for en karriere i politiet.

Et annet godt eksempel står direktøren i Statens Vegvesen for. Han har gått tydelig ut med et krav til at ledere skal måles på om de oppnår økt mangfold i personalpolitikken. Vegvesenet har kartlagt status – og satt konkrete mål for hva man skal oppnå på dette feltet.   

Vegdirektøren har vist en tydelig vilje til å få til mer mangfold. På dette feltet er det svært viktig med tydelighet, lederforankring og ansvarliggjøring. Sånne eksempler trenger vi flere av!

Det finnes flere gode eksempler. Som flere må lære av. Det viser også at dette arbeidet må skje i alle deler av offentlig sektor.

Når jeg ser meg utover denne forsamlingen – kan jeg knapt se noen funksjonshemmede eller innvandrere. Hva sier det meg? Dere har også en jobb å gjøre. Vi skal gjøre vår, men dere må hjelpe til med å realisere regjeringas jobbstrategi.

Så til de godt voksne. Og det er jo – når jeg ser meg rundt her - de aller fleste av oss.

Vi vet at arbeidstakere i 60-årene har høyest trivsel på jobb. De er også en mer stabil arbeidskraft enn de yngre. Over halvparten av de spurte i Norsk seniorpolitisk barometer, kan tenke seg å jobbe etter at de har fått rett til pensjon. Andelen eldre som ønsker få brukt sin kompetanse og jobbe lenger  - har steget jevnt og trutt de siste årene.

Seniorer er spreke og har god arbeidslyst. Datamestringen øker også. Det er et betydelig potensial til å få seniorer til å stå i arbeid. I å beholde deres arbeidskraft lenger. Men mange av virksomhetene har ennå ikke noen seniorstrategi. Det er et tankekors.

Jeg delte nylig ut prisen for ”Årets seniorinitiativ 2011” til St. Olavs Hospital i Trondheim. De fikk prisen fordi de har skapt et positivt verdigrunnlag for den seniorpolitiske satsingen. St. Olavs Hospital har signalisert at de ønsker å beholde kompetanse og arbeidskraft. De ønsker at egne arbeidstakere skal føle seg verdsatt og respektert. Satsingen er forankret i alle ledd i organisasjonen.  Både arbeidsgivere og tillitsvalgte kan lære mye av hvordan de har gjort det på St. Olavs Hospital.

Å holde seniorene i arbeid er en sentral utfordring nå – og i årene fremover.
Ikke bare fordi det er ett av måla i IA-avtalen. Men også fordi 2012, vil være året for aktiv aldring i Europa.

Jeg synes det er urovekkende når Norsk seniorpolitisk barometer viser at ledere er villige til å diskriminere eldre medarbeidere, til tross for at det er ulovelig.

Seniorene er langt fra noen homogen gruppe. De er like forskjellige innbyrdes som andre aldersgrupper – og må behandles deretter. Noen har helseplager. Andre er i god form – og har mye å gi.

Det er behov for fleksible ordninger – og gode incentiver - som gjør det mulig å kombinere arbeid og pensjon. Eldre arbeidstakere har verdifull kompetanse som arbeidslivet trenger.

Men også her hviler det et krevende ansvar for mange av oss; det er jo ikke slik at alle er friske og raske når de er 70, ja noen preges av alder også tidligere. Det er en oppgave at alle kan forlate arbeidslivet med verdighet, og det kan være krevende å innse at tida er inne, dersom sykdommen har begynt å redusere den mentale helsen/dømmekraft.

IA-avtalen har nå virka i 10 år. Vi må innrømme at resultatene ikke er så gode som vi ønsker. Likevel: Situasjonen hadde trolig vært verre uten. Det tyder SINTEF-evalueringen fra 2009 på. Den viser at sykefraværet går mest ned i næringer med høy IA-andel. Vi har alle et ansvar for å være inkluderende. Og IA-avtalen gjelder i to år til, fram til nyttårsaften 2013. Det er lang tid å handle på! Grip mulighetene til å skape inkluderende og mangfoldige arbeidsplasser!

Det jeg har snakket om nå:

At vi løftet 360 000 kvinner i arbeidslivet på 70 og 80 tallet.
At vi tar grep for å inkludere stadig flere inn i arbeidslivet.
At vi må rekruttere bredere.
At vi utvider forsøket med moderat kvotering.
At vi jobber for å holde seniorer i arbeid.

Alt er viktig ledd i det tredje jeg vil trekke fram som viktig med den norske samfunnsmodellen.
Vi har det jeg vil kalle et fornuftig skattenivå. Et så lavt skattenivå som mulig og samtidig høyt nok til å dekke de utgiftene vi tar på oss. Et felles spleiselag.
Hvor vi har tettet mange skattehull.
Og at vi har et bredt skattegrunnlag.
Altså et felles spleiselag der så mange som mulig bidrar.
Derfor betydde kvinnenes innmarsj i arbeidslivet som jeg har snakket om utrolig mye for den norske velferden.

Vi vet allerede i dag en del om hvilke utfordringer velferdsstaten vil stå ovenfor i framtida. For å møte de er vi nødt til å utnytte ressursene enda bedre. Det viktigste verktøyet for dette er moderne løsninger for IKT. Det krever en nasjonal strategi, samarbeid på tvers av sektorer og at vi alle sammen bidrar.

Helt til slutt:

Norge har formannskapet i Nordisk Ministerråd i 2012. Velferdsstatens bærekraft er tema for vårt formannskap. Jeg har invitert inn igjen arbeidstaker og arbeidsgivere i vårt arbeid, og håper vi kan bruke 2012 til å diskutere disse utfordringene også i et nordisk perspektiv – et Norden som politisk er rødere enn på lenge og som trenger en grønn vekst for å sikre vår velferdsmodell.