Kirkerommets rolle etter 22. juli

I sorgen og uvissheten viste kirken seg fra sin beste side, skriver fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud. En forkortet versjon stod på trykk i Vårt Land 10. september 2011.

I tiden etter 22. juli har mange kirker vært åpne i hele landet. Mange har funnet trøst og trygghet i kirkens rom. Jeg har selv kjent på varmen og samholdet under gudstjenester i Oslo domkirke, Nidarosdomen og andre steder, og når jeg har gått alene inn i åpne kirker for å tenne lys og være stille.

Når sorgen slår inn hos oss, kjenner vi hvor vi hører til. Vi søker til de rommene som gir oss mening og håp. Derfor har kirkene spilt en viktig rolle de siste ukene. Samtidig har mange besøkt hverandres hellige rom for å vise respekt og samhold i en vanskelig tid. Det har vært godt å se, både som medmenneske og som kirkeminister. Blant de mange dyrt kjøpte erfaringer vi har vunnet etter angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya er en forsterket forståelse av kirkerommets betydning.

Vi har opplevd at kirkerommet kan være rommet der du får være i fred. Et rom for ettertanke, for å tenne lys, for å be. Der du kunne være, uten at noen trengte seg på. Uten at du måtte si noe. Du kunne være alene, og samtidig sammen med de andre som var der.

Når det som oppleves, er hendelser som ord ikke kan beskrive, er det godt med et stille rom. Et rom der det ordløse kan bli til en slags bønn ved at du tenner et lys. I kirkerommet har mennesker kjent seg beskyttet; i kirkerommet har man kunnet erkjenne sin sårbarhet.

Kirkerommet har også latt oss oppleve at vi alle er grunnleggende like. En viktig dimensjon i gudstroen er at alle mennesker er like mye verdt, både i forhold til Gud og i forhold til hverandre. Vi er alle som én uerstattelige. Vi er alle like sårbare. Vi trenger hverandre. Vi trenger hverandres støtte, hverandres solidaritet, hverandres kjærlighet.

Jeg tror det er viktig at vi som har ansvar i kirken tar med oss disse erfaringene om kirkerommets betydning videre. De minner oss om det egentlige og viktige. I sorgen og uvissheten viste kirken seg fra sin beste side. Vi som søkte den, opplevde noe som er viktig og dypt.

Mange har opplevd at de hører hjemme i kirkens rom. Det handler kanskje også om nærhet. Når distansen er borte, når barrierene vi i det daglige beskytter oss med er revet bort, kjenner vi hvor vi hører til.
Jeg har i møter med kirkeledere, prester, diakoner og andre kirkelige medarbeidere takket for innsatsen, og jeg vil gjerne gjenta den takken her. Takk til alle som har bidratt til å lette sorgen for andre ved å åpne kirkens rom for dem! Jeg er takknemlig og glad for den måten kirken møtte folks behov i denne krisen.

Det vi opplevde, var et angrep på det flerkulturelle og multireligiøse Norge. Derfor var det særdeles viktig at Den norske kirke i denne situasjonen ikke opptrådte invaderende eller overkjørte mennesker som har en annen tro eller et annet livssyn. Dette ble ivaretatt på en forbilledlig måte, både i møte med media og i møte med pårørende. Jeg er stolt av å tilhøre en slik kirke som formidler tro, håp og kjærlighet på denne måten, og som evner å møte mennesker med åpenhet, følsomhet og respekt for det enkelte menneskets valg og verdier.