Kompetanse er den nye olje

- Vi vil ikke klare å forbedre og forsterke velferdsordningene, uten at vi også fornyer dem, sa fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud da hun holdt åpningsforedraget på YS Stat konferansen 2011, 18. januar 2011.

Med forbehold om endringer under fremføring:

 

Tusen takk for invitasjonen! Jeg er glad for å få lov til å åpne YS Stat-konferansen 2011. Dere har valgt noen spennende og viktige tema for årets konferanse.

I lys av den internasjonale økonomiske krisen må vi prioritere nøye hvordan vi forvalter ressursene framover. Derfor må både penger og kompetanse først og fremst brukes til

• å sikre arbeid for alle
• å videreutvikle velferden

Om vi løfter blikket, ser vi at finanskrisa har påført verdensøkonomien store kostnader. Den største byrden bærer de mange titall millioner arbeidstakere rundt om i hele verden som har mistet sitt levebrød.

Alle må vi ta inn over oss den urovekkende situasjonen mange står oppe i. De grunnleggende utfordringene er langt på vei like – selv om vi her i landet står bedre rustet til å takle dem.

Regjeringa har brukt mye oljepenger for å motvirke den økonomiske krisa. Det har gitt resultater for oss i Norge. Det skal vi selvsagt glede oss over.

Vår største utfordring i dag er å skape arbeidsplasser som kan støtte opp under velferdssamfunnet i framtida. Vi trenger flest mulig i arbeid. Det blir bruk for alle hender i årene fremover. Det er det aller viktigste!

Vi må sørge for at våre medarbeidere har nødvendig kunnskap og kompetanse til å drive en moderne offentlig sektor.  Dette er viktig i dag. Og det blir enda viktigere – når oljen en gang tar slutt, og den dagen kommer nærmere for hver dag som går.

Og la meg derfor være tydelig på følgende: Vi vil ikke klare å forbedre og forsterke velferdsordningene, uten at vi også fornyer dem, og grunnen til det er at:

• Vi kan ikke fortsette å øke offentlige utgifter i den takten vi har gjort de siste årene.
• Vi har store og uløste velferdsoppgaver.
• Vi må bruke arbeidskraften – hender og hoder – der behovet er størst. Vi kan ikke kjøpe oss ut av problemene den dagen vi sitter der som pleietrengende – hvis det ikke er folk nok til å ta seg av oss.

Den nordiske modellen bygger på tillit og samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene.  Den britiske professoren Richard Wilkinson, mener den nordiske modellen er verdens beste. Han peker på at ulikhet er som sosial forurensing for et samfunn. Alle tjener på likhet.

Soria Moria kjenner dere sikkert like godt som meg: ”Vi vil forsterke, forbedre og fornye den norske samfunnsmodellen”, er gjennomgangsmelodien.

Skal vi klare det, må vi fornye og utvikle offentlig sektor, eller omstille som dere sier det i deres materiell. Det skal ikke være størrelsen på lommeboka som avgjør om man får tjenester av god kvalitet. Folk må kunne stole på de offentlige løsningene.

Derfor sier vi da også at ”Vi vil satse på fellesskapsløsninger og en sterk offentlig sektor også i framtida”.

Offentlig sektor er stor i Norge. Det har vært et politisk ønske. Vi har de høyeste offentlige utgiftene i OECD pr innbygger. Utgiftene utgjør nesten 200 000 kroner på hver av oss i 2009.

Økonomi og velferdsordninger henger tett sammen. Det er ikke mulig å forbedre velferdsordningene - uten orden i økonomien og systematisk fornyingsarbeid. Vi kan ikke forvente at veksten i de offentlige budsjetter skal fortsette i samme takt i årene som kommer;

• Oljepumpene går saktere. Inntektene vil avta.
• Bruken av oljepenger skal ned mot handlingsregelen.

Vi vet at det er store og uløste oppgaver for velferdssamfunnet. Det er kommunene som ivaretar brorparten av de offentlige velferdstjenestene. Og hva ser vi?

• Utbetalingene til pensjon, helse og omsorg vil øke.
• Bare det å opprettholde dagens standard innen pleie- og omsorgstjenestene - vil kreve om lag 125 000 flere årsverk innen 2050. Og noen av oss kunne kanskje ønske en liten standardheving i tillegg?
• Det blir færre i yrkesaktiv alder. Stadig færre vil måtte forsørge stadig flere av oss. I dag er det 5 i jobb for hver pensjonist. I 2050 vil det bare være 2,3 som jobber for hver pensjonist.
• Levealderen øker. I perioden 1990-2000 økte forventet levealder med 2 ½ år for menn - og 1 ½ for kvinner.

Kort sagt: Knapphet på arbeidskraft i åra framover, gjør at vi må bruke hender og hoder der de trengs mest - på de viktigste områdene.

Spørsmålet vi alle burde tenke gjennom er: Hvordan skal vi sikre at våre barn og barnebarn får nyte godt av vår velferd, når de engang trenger det, enten det er i morgen eller langt fram i tid?

For å opprett¬holde velferdsordningene må vi holde trykket på fornying og utvikling.  Jeg syns det er forstemmende når NHO, på sin årskonferanse nylig, serverer tvilsomme påstander om at andelen utenfor arbeidslivet har økt sterkt. Statistikken viser faktisk noe annet. Aldri før har Norge hatt en høyere andel i arbeid.

Vi gjennomfører nå store og krevende reformer i offentlig sektor. NAV-reformen er ennå ikke helt i havn. Den store samhandlingsreformen er på trappene. I politiet er de i gang med det som kalles resultatreformen. Den har som formål å effektivisere og gi en mer målrettet utnyttelse av ressursene i politietaten. Og pensjonsreformen er godt kjent for dere. Og det gleder meg at dere er villige til å se på konsekvensene av de vedtak dere har vært med på.

Alle har èn viktig ting til felles: Dette er ikke ”blå-kopi-reformer”, men tar tak i viktige utfordringer i sektorer som angår mange mennesker. Tida for reformer, som går ut på storstilt utskilling eller privatisering, bør være forbi.

Som samfunnsengasjerte mennesker må vi likevel stille spørsmål som: Er forvaltninga organisert på den mest fornuftige måten? Er oppgavene løst så effektivt som mulig? Kan kvaliteten på det som skal leveres bli bedre? Sånne spørsmål er det nødvendig å stille hele tida. Særlig når det økonomiske handlingsrommet blir mindre.

Her har YS og regjeringa felles interesse. Vi ønsker en sterkt og effektiv offentlig sektor. Da må vi også sammen lete etter de gode løsningene. Det er ofte medarbeiderne som først ser hva som kan bli bedre – og som også ser hvordan det kan gjøres. Det er jentene og gutta på ”gølvet” som er de beste fornyingsagentene.

Skal vi lykkes, må vi ha en bred tilnærming. Vi må ta folk på alvor og møte deres forventninger. Innbyggerne skal ha trygghet for grunnleggende velferdstjenester. Folks behov skal stå i sentrum.

Vi må vite hva folk forventer. Derfor har jeg fått gjennomført en nasjonal innbyggerundersøkelse, som vil bli gjentatt regelmessig. Det var naturligvis hyggelig å se at folk stort sett er ganske fornøyd. Det er selvsagt noe vi skal ta med oss og huske på. Likevel er det områder der folk er tydelig mindre fornøyd. Særlig gjelder det saksbehandling i myndighetsorganer.  Det gjelder også det å forstå brev og skjemaer, og hvilke klagemuligheter de har. Dessuten er det altfor mange som mener at de ikke blir møtt på en god måte, og at staten sløser.

Jeg veit at flere både i og utenfor forvaltninga har begynt å se etter svar. Jeg har satt mine folk til å følge med andre departement gjør på sine områder.  Ett eksempel: Arbeidsdepartementet har satt i gang flere tiltak for å redusere saksbehandlingstid og ventetid i NAV, et område som fikk lav skår.

Mye handler likevel om å få forvaltninga til å fungere på tvers, og å videreføre, styrke og innføre nye gode IKT-verktøy, og sørge for en god organisering.

Vi må avskaffe tungrodde rutiner.  Vi må fjerne foreldede søknadsprosedyrer, dokumentasjons- og rapporteringskrav. Vi må legge vekt på tydeligere og mer forståelig språk. Uansett om vi snakker med innbyggere, næringsliv eller ansatte.

Brukerne skal ha et godt møte med det offentlige. Da må våre medarbeidere ha høy bevissthet om verdier og etiske prinsipper. Jeg tror det blir stadig viktigere at statlige arbeidstakere har høy etisk kompetanse. Arbeidstakerorganisasjonene må selvsagt bidra til å bygge denne kompetansen.

I Stortingsmelding nr. 19 (2008-2009) Ei forvaltning for demokrati og fellesskap er verdiene oppsummert i: Demokrati, rettsikkerhet, faglig integritet og effektivitet. Bevisstheten om disse verdiene skal gjennomsyre praksis. De etiske retningslinjene i staten er laget for å støtte ledere og øvrige ansatte til å realisere verdiene i sitt daglige arbeid.

Vi må gripe mulighetene teknologien gir oss. Ny teknologi åpner for nye og bedre arbeidsprosesser. Rutinemessige oppgaver kan løses raskere og med lavere kostnad. Det gir mulighet for flere og bedre offentlige tjenester enn vi har i dag. Dette skal vi utnytte for hele offentlig sektor, slik Skatteetaten har lykkes med.

Vi skal sørge for at samhandlingen primært skjer elektronisk. Vi kaller det Digitalt førstevalg. Jeg tror det er liten tvil om at bruk av IKT er den enkeltfaktoren som kan bidra mest til fornying i de kommende 20 åra. Norge ligger helt i teten internasjonalt på e-forvaltning. Men vi må ikke bli selvtilfredse av den grunn. Vi skal bli enda bedre! Folk forventer mer av oss.

IKT-basert fornying kan bidra til at ressursene brukes bedre, og høyere brukertilfredshet. Det er en klar vinn-vinn situasjon for alle.

Vi må frigjøre ressurser – og vi må få mer for pengene. Velferdsstaten har store uløste oppgaver, særlig innen barnevern, skole, helse og omsorg. Vi må bruke de store pengene på de store oppgavene, sier statsministeren.

Jeg vet at mange av dere opplever forbedringer – forbedringer dere selv er med på å drive fram.  Skal vi makte å bevare og bygge ut velferdsstaten må vi fornye den i samsvar med folks behov. Hyppige og små skritt – er bedre enn få og store skippertak. God planlegging gir oss større handlingsrom når vi skal utforme framtidas forvaltning. Jeg ønsker meg:

• En forvaltning som møter folks forventninger.
• En forvaltning som leverer tjenester effektivt og med høy kvalitet.
• En forvaltning som utnytter de teknologiske mulighetene.

For å unngå eventuelle misforståelse, la meg med en gang vært helt tydelig: Effektivitet betyr ikke privatisering eller nedskjæringer i offentlige budsjetter. Effektivitet betyr ikke at medarbeiderne nødvendigvis tar beina på nakken - og løper enda fortere enn de gjør i dag. Heller ikke at lærerne skal snakke raskere – eller at barna skal spise fortere.

Vi må huske at offentlige tjenester er arbeidsintensive. Det er grenser for hva vi kan oppnå med mindre bruk av arbeidskraft. Derfor må vi tenke nytt. Vi må spørre oss selv om vi har de riktige tjenestene, om kvaliteten er god nok, om vi er hensiktsmessig organisert, om vi har effektive rutiner og prosesser? Og ikke minst, må vi bli enda flinkere til å utnytte de mulighetene som ny teknologi åpner for.

Den viktigste faktoren for å lykkes med å videreutvikle forvaltninga er - når alt kommer til alt - vi som jobber i staten. Derfor trenger vi kompetente ledere og medarbeidere. Vi trenger ledere og medarbeidere som:

• Har god forståelse for samfunnet rundt seg.
• Har tatt inn over seg hvem de er til for.
• Har vilje og evne til å spille hverandre gode.
• Som vil bruke sin kompetanse og kreativitet til å gjøre tjenestene bedre.
• Som viser raushet både overfor brukere og kolleger.

Folk forventer å møte kompetente medarbeidere i staten. Skal vi lykkes med fornying av statlig forvaltning, må vi utvikle kompetansen til den enkelte gjennom hele yrkeslivet, helt fra hun eller han begynner etter endt utdannelse og til de går av med pensjon. Livslang læring vil være et viktig virkemiddel for å rekruttere, beholde og inspirere faglig sterke og motiverte medarbeidere.

Partene har i mange år avsatt kompetansemidler ved hovedoppgjørene. Betydelige beløp er stilt til disposisjon for ulike formål. Hovedparten av midlene i inneværende tariffperiode, skal stimulere til ”nyskapende utviklingstiltak” innenfor

• mangfold og oppfølgning av den nye IA-avtalen,
• organisasjons- og ledelsesutvikling, og
• motvirke utstøting ved omstillinger.

Mange spennende søknader er kommet inn til de 25 millionene vi disponerer; Fra politiet, skatteetaten og kriminalomsorgen – for å nevne noen.

Jeg tror vi må se nærmere på hvordan vi kan få midlene til å rekke lengst mulig – og på hva slags prosjekter som gir mest mulig nytte. Det er derfor positivt at partene det siste året har vært opptatt av spredningsutfordringene. Erfaringer fra de prosjektene som lykkes best må spres.

Det er jo sånn de kommer andre til nytte. Å få til dette vil også være et godt bidrag til fornying. Jeg tar gjerne en nærmere dialog med hovedsammenslutningene om hvordan vi kan få til en bedre erfaringsutveksling enn det vi har i dag.

Medarbeiderundersøkelsen i staten fra 2010 viser at de største lederutfordringene framover er å motivere medarbeiderne og utvikle kompetanse og talent. Her har den enkelte også selv et ansvar.

For oss som arbeidsgivere, vil det være en utfordring å ta bedre vare på - og utvikle de medarbeiderne vi allerede har, sånn at de ønsker å bli. Lederne har et særlig ansvar for å legge til rette for en kultur som er romslig nok til at alle kan hente det beste ut av seg selv. Gode ledere legger til rette for utvikling av medarbeiderne – og til deling av kompetanse. De legger til rette for en kultur preget av medarbeiderskap.

Det handler om at ledere og medarbeidere sammen tar et ansvar for å utvikle et godt arbeidsmiljø – og for å nå de måla en har satt seg. Om  vi utvikler en kultur som er romslig nok til at alle kan hente det beste ut av seg selv og bli litt bedre enn de var før. Det handler om å bidra til engasjement og arbeidsglede. Og det handler ikke minst om å bidra til samhold og samarbeid.

Staten har i lang tid investert mye i opplæring. Ja, staten ligger i front i norsk arbeidsliv i å investere i medarbeidernes kompetanse. Mange virksomheter ønsker å satse på kunnskapsdeling. Andre etterlyser kompetansetiltak som er lett tilgjengelige - og som kan brukes uavhengig av tid og sted.

Forsvaret, Utenriksdepartementet og Skatteetaten har vært på banen i flere år med ulike e-læringsverktøy. Og flere kommer etter.  Difi har utviklet nye digitale læringsverktøy. Ett for nyansatte – og et annet for nye ledere. Målet vårt er å gjøre det lettere å dele kunnskap. Det jeg har sett, var veldig spennende. Jeg tror bruk av e-læring - vil bli et viktig verktøy framover.

Jeg er kjent med at sentralstyret i YS, har vedtatt inkluderende arbeidsliv som ett av sine satsingsområder. Det er bra – og det synliggjør på en god måte YS s rolle som ansvarlig samfunnsaktør.

Som dere vet, gjelder den nye IA-avtalen ut 2013. Jeg skal ikke gå i detaljer om innholdet.  Jeg vil likevel understreke at det er viktig å se måla i sammenheng. Noen ganger oppfattes IA-arbeidet som at det bare handler om å redusere sykefraværet. Men avtalen handler om mye mer.

Vi har tre delmål

• Vi skal redusere sykefraværet.
• Vi skal øke andelen funksjonshemmede med jobb.
• Vi skal legge til rette for at seniorer kan stå lenger i arbeid.

For å få en god gjennomføring av IA-avtalen må vi jobbe med alle tre delmåla. Da vil vi se at de faktisk utfyller hverandre. At de skaper et godt arbeidsmiljø som gagner alle. Vi har flere tiltak på trappene. Vi vil prioritere informasjons- og kompetansetiltak. Og vi vil legge til rette for at statlige virksomheter kan lære av hverandres gode erfaringer.

YS’ Arbeidslivsbarometer 2010 er interessant lesning. Den viser at IA-avtalen utgjør en forskjell: Vi ser at flere opplever at IA-bedrifter faktisk er mer inkluderende arbeidsplasser. Tilrettelegging synes å fungere bedre her - enn andre steder.  Undersøkelsen peker også på noen utfordringer: Mange er usikre på egen arbeidslivstilknytning om fem år. Om lag 30 prosent sier de er usikre på om de da fortsatt er i jobb. Blant disse, er det flere som opplever sin egen helse som usikker. Mange har vært langtidssykmeldt - og de har i mindre grad en trygg eller selvstendig jobb.

Skal vi holde flest mulig av disse i arbeid, må vi samarbeide om nærvær. Jeg, og resten av regjeringen, tror det er mulig å nå måla i IA-avtalen. Men bare hvis vi jobber på lag - og drar i samme retning. IA-arbeidet må forankres i ledelsen, og i samarbeidet med tillitsvalgte og verneombud.
Her kan YS Stat utgjøre en forskjell. Ved å trekke på alle tilgjengelige ressurser, kan vi sammen nå målene – bidra til et bedre arbeidsliv, økt verdiskaping og mer velferd.

Et av temaene som jeg er svært opptatt av er mangfold. Det er det flere grunner til. Det er nødvendig å ta i bruk all tilgjengelig arbeidskraft. Hvert år får staten over 10 000 nye tilsatte. Da skulle man også tro at det var enkelt å øke rekrutteringa av folk med nedsatt funksjonsevne. Men sånn er det ikke.

Vi må ta inn over oss at gode søkere også finnes blant personer med nedsatt funksjonsevne. Vi må skille mellom funksjonsevne og arbeidsevne. Vi må innse at mange kan få full arbeidsevne om de får noe tilrettelegging.  Vi skal bli enda bedre til å rekruttere mangfoldig.

Derfor har vi nylig lansert et nytt traineeprogram for personer med nedsatt funksjonsevne. Jeg håper på en bred deltakelse. Når vi telte opp i går var det kommet inn 451 søknader. Traineeprogrammene gir nyttig arbeidserfaring. Men programmene gir også en viktig mulighet for virksomhetene til å utvikle personalarbeidet. De gir verdifulle impulser og erfaringer som vi alle kan lære av. De virksomhetene som har deltatt tidligere, sier at de er overrasket over hvor lett det egentlig var å legge til rette for at personer med nedsatt funksjonsevne, kunne ta hele arbeidsevnen sin i bruk.

Vi har arbeidet med å få til en justering i forskriften til tjenestemannsloven, for å gjøre det mulig å tilsette traineer med nedsatt funksjonsevne midlertidig. Det vil gjøre det lettere for virksomhetene å delta i traineeprogrammer, fordi de ikke vil være avhengig av å tilsette traineene i for eksempel vikariater.
 
Jeg vil understreke at det er ikke aktuelt å åpne for flere midlertidige stillinger generelt i staten. Det er ikke snakk om å åpne for at alle med problemer på arbeidsmarkedet skal tilbys midlertidige stillinger. Og for å gjøre det helt klart: Å holde sårbare arbeidstakergrupper utenom faste stillinger, er ikke en utvikling vi ønsker.

Mange unge fullfører ikke videregående opplæring. Spesielt i fag- og yrkesopplæringen er frafallet stort. Vi vil styrke arbeidet for å få flere elever til å fullføre videregående utdanning.

Læreplasser er viktige for å sikre en trygg tilknytning til arbeidsmarkedet. Sammen med Kunnskapsdepartementet vil vi arbeide for at statlige virksomheter øker inntaket av lærlinger. Her har vi en jobb å gjøre og YS Stat kan bidra lokalt til å se på mulighetene til å ta inn lærlinger.

Mange statlige virksomheter gjennomfører undersøkelser for å måle tilfredshet, utvikling og arbeidsmiljø. Formålet er å bidra til motivasjon og engasjement, legge til rette for et godt arbeidsmiljø – og heve kvaliteten på statlige tjenester. Medarbeiderundersøkelser vil kunne gi viktige styringssignaler til ledere – og til dere som tillitsvalgte.

Kunnskapen kan også bidra til å forebygge helseproblemer og redusere sykefravær. Å gjennomføre undersøkelser er likevel bare halve jobben – de må selvsagt følges opp. Min oppfordring vil være: Ta vare på det positive - og gå løs på det som må forbedres! Positive effekter av medarbeiderundersøkelser kommer både virksomheten og den enkelte ansatte til gode.

Statlige virksomheter er avhengige av gode samarbeidsrelasjoner – mellom medarbeidere og ledelsen – og mellom partene lokalt. En felles forståelse av avtaleverket, er grunnlaget for et godt samarbeid.
Som dere vet, har FAD og hovedsammenslutningene i fellesskap gjennomført en rekke regionale samlinger de siste fire åra med tema ”Samarbeid og medbestemmelse”.  Flere tusen ledere og tillitsvalgte har vært med. Jeg er sikker på at mange av dere har deltatt. Og jeg har hørt at tilbakemeldingene har vært meget gode og det er jeg glad for.
Samarbeid og medbestemmelse i arbeidslivet krever solide kunnskaper og en god samarbeidskultur. Et sånt samarbeid er en sentral verdi i seg selv. Ja, det en del av demokratiet. Det bidrar til konstruktiv dialog, god omstillingsevne – og en høy produktivitet i næringsliv og forvaltning. Godt samarbeid bygges på:

• Gjensidig respekt.
• Gode prosesser.
• Gode personlige relasjoner.
• Forståelse av hverandres roller og ansvar.

En felles forståelse av kjørereglene i arbeidslivet må ligge i bunn. Men partene må også bruke reglene riktig. Det må skapes en kultur som kjennetegnes av respekt for hverandres rolle – en kultur som preges av tillit, åpenhet, vilje til å finne løsninger – og til å oppnå resultater. Uten en sånn samarbeidskultur vil ikke medbestemmelsen fungere.

La meg avslutningsvis trekke noen tråder tilbake til noe av det som skjedde i vår.

Jeg var glad for at partene i staten ble enige om lønnsoppgjøret under meglingen. Løsningen inneholder: Generelle tillegg, sentrale justeringer og lokale forhandlinger. Oppgjøret var et steg i riktig retning for likelønn. Og ikke minst: Oppgjøret gav en god lavlønnsprofil. I staten fikk kvinnegruppene om lag 200 millioner kroner mer enn de tradisjonelt ville ha fått. Dette bør vi alle være glade for!

I justeringsoppgjøret ble det avsatt særskilte potter til Skatteetaten. Pottene skulle gi minst 66% til kvinner og resultatet ble ca 72% til kvinner. Resultatet her, viser at potter som virkemiddel fungerer godt.

Partene, både de sentrale og lokale, viser med dette at det er mulig å arbeide for å utjevne lønnsforskjellene innen forsvarlige rammer - og innenfor det ordinære forhandlingssystemet. Det var viktig å få til! Ikke bare for statens skyld. Men også fordi vi vet at løsningen i staten har betydning for dem som forhandler etter oss.

Likelønn dreier seg om prioriteringer, ikke bevilgninger!

Kjære YS Stat!

• Aldri før har vi hatt så høy kompetanse.
• Aldri før har vi hatt så avansert teknologi.
• Aldri før har vi hatt det så godt økonomisk.

Og, la meg sterkt understreke: Aldri før har vi hatt så mange muligheter.

Vi må våge å ta debatten om hvordan velferden kan sikres for våre barn og barnebarn. Partene i arbeidslivet har et betydelig ansvar for at de gevinstene vi har oppnådd sammen ikke skusles bort. Til grunn for de veivalg vi gjør i dag, må det ligge et langsiktig perspektiv. For min del er jeg overbevist at YS Stat fortsatt vil bidra positivt til å videreutvikle offentlig forvaltning, velferdssamfunnet og norsk arbeidsliv.

Lykke til med konferansen. Jeg gleder meg til fortsatt godt samarbeid med dere!