Presteforeningens landskonferanse

Tale av kirkeminister Rigmor Aasrud på Presteforeningens landskonferanse 2011.

Med forbehold om endringer under fremføring:

Kjære prester og øvrige deltakere på landskonferansen,

Dere har samla mye og brei kompetanse til drøftinga deres det neste døgnet. Ja, det er nesten så en skulle vøri med sjøl! Jeg er sikker på at det blir presentert mange tanker og gode ideer for dere. Og jeg håper at dere får ei nyttig meiningsutveksling om presterolla, organisering, kirkeforliket og omstilling. Som kirkeminister er jeg sjølsagt opptatt av at flest mulig tar del i samtalen om en videre utviklinga av Den norske kirke også etter at denna Stortingsperioden er over. Det opptar meg, mine Stortingskollegaer og partikollegaer og også mange av medlemmene i kirka. Det er viktig at samtalen føres i så mange åpne rom som mulig og at flest mulig deltar. Derfor er jeg glad for at Presteforeningen som landets eldste og største fagforening blant presta, tar denne saken opp slik dere nå gjør.

Etter at jeg blei kirkeminister, opplever jeg stadig at folk har behov for å fortelle meg om egne opplevelser med kirka lokalt. Det er som regel gode fortellinger om det en prest har betydd for familien eller enkeltmennesker i spesielle situasjoner. Det kan være i forbindelse med en begravelse eller barnedåp, et spesielt godt konfirmantopplegg eller trosopplærings-arrangement. Men oftest knytter fortellingene seg til møtet med en prest som hadde tid og forståelse til å være et medmenneske og som ga hjelp i en spesiell situasjon.

Dette har gjort meg enda mer oppmerksom på hvor viktig dere som prester er og hvor viktig det er at det fins nok av dere og at det er god kvalitet på den tjenesten dere utfører.
For av og til får jeg også vonde historier. Da kan det handle om en prest som ikke ga seg tid til å lytte i forbindelse med en begravelse, eller som ikke viste empati i forbindelse med et sørgebud. Eller det kan være en prest som få får noe ut av å lytte til.

Dessverre – og også sjølsagt - er det slik: Dere betyr mye for mange. Da merkes det også så godt når denne tjenesten ikke fungerer etter forventningene. Sjøl om dere ikke alltid merker deres egen suksess ved økt tilstrømming til kirkene, så er dere viktige fordi dere er der og representerer ei bru til det hellige som vi alminnelige kirkemedlemmer har behov for.

Dette gjør meg bare enda mer fokusert på å jobbe med rekruttering til presteyrket og her sitter dere sjøl med mange av nøklene for at vi skal lykkes. Et godt omdømme og rause og stolte prester trenger vi mange av hvis vi skal klare å rekruttere flere! Vi skal være med å legge til rette for gode arbeidsforhold og forventer at dere vil være med og skape det gode ryktet slik at 55+ generasjonen ikke blir den siste vi hadde nok av blant prestene!
Prestene er folkekirkas viktigste ansikt utad i bygd og by. Den gode sjøltilliten må dere ta med dere – også i møte med mulige endringer.

Jeg er også administrasjonsminister og ”personalminister” for alle statsansatte. Det hviler derfor et spesielt ansvar på meg for å sikre korrekt og god behandling av alle saker jeg har ansvar for. Når sakene også omhandler ansattes arbeidsvilkår, er dette særlig viktig. Trygghet og forutsigbarhet er viktig i omstillingsprosesser. Kirkeforliket er en slik prosess, som vi vil ta ansvar for å håndtere på korrekt måte.

Så er jeg også fornyingsminister. Da handler det om å fornye for å bevare det beste av det vi har og samtidig legge til rette for noe nytt. Omstillingsprosesser inneholder alltid et element av uforutsigbarhet, og det må være meiningsbryting i prosessen fram mot endelige vedtak.

Jeg forstår at mange i kirkas ledelse er utålmodige etter å tegne ut en ny virkelighet etter 2013. Jeg ser også at det kan være grunner for det. Likevel må jeg holde fast ved at det fortsatt er de politiske partiene på Stortinget som sitter med nøkkelen til videre framdrift. Her er det ikke fatta noen vedtak om en evt fortsettelse av prosessen etter utløpet av kirkeforliksperioden. Det er derfor alt for tidlig for meg å si noe om dette nå. Vi har fullt fokus på å oppfylle kirkeforliket. Hva som skjer etterpå, må vi evt komme tilbake til.

Likevel er jeg altså glad for at dere tar debatten her. For på dette stadiet er det den åpne debatten i kirkelige organer som er viktig. Seinere vil dette sikkert utkrystallisere seg i formelle prosesser i kirkelige organer der jeg regner med at dere som fagforening også bidrar.

Men en endring av prestenes arbeidsforhold blir det først når staten evt fatter vedtak om det. Der er vi ikke nå. Men skulle vi komme dit, vil vi sikre at fornyingsarbeidet skjer i nært samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner, og innenfor rammebetingelsene som gjelder i staten. Det handler ikke bare om formell medbestemmelse, men et ønske om å skape best mulig prosesser og kommunikasjon i respekt for at statlige og nasjonalkirkelig demokratiske organer har hver sine roller i dette.

Å jobbe med fornying innebærer å se mulighetene i noe nytt, ikke bare verdiene i det man har fra før. Jeg håper det vil være deres konstruktive innfallsvinkel framover. Fornying skaper nye muligheter. Samtidig vil prestene være svært viktige symbolbærere også i møte med endring.

Folk flest må kjenne igjen kirka si på tross av de ytre endringene som nå skjer. Det handler ikke nødvendigvis mest om det vi sier eller de lovparagrafer vi vedtar, men desto mer om det dere gjør og den dere er i alle våre lokalsamfunn.

Lykke til med konferansen og utvikling av et godt debattklima rundt fornyingsspørsmål!