Regjeringens bredbåndspolitikk

Med forbehold om endringer under fremføring.

 

Jeg vil begynne med å si litt om hvorfor vi skal ha en bredbåndspolitikk. Deretter vil jeg si noe om hva som er målet for regjeringens bredbåndspolitikk og til sist vil jeg si litt om hvordan vi forhåpentligvis skal nå dette målet.

Men først, altså, hvorfor har vi en bredbåndspolitikk?

Bredbånd er ikke er noe mål i seg selv, akkurat som teknologi ikke er et mål i seg selv. Det er hvordan vi bruker denne infrastrukturen og teknologien som har betydning, og som er det egentlige, eller bakenforliggende, målet.

Bruk av bredbånd kan gi bedre hverdag for skolebarn og redusere klimagassutslipp. Det kan bidra til en bedre hverdag for de eldre og de som trenger omsorg. Det kan skape nye jobber og øke verdiskapning i samfunnet. Det er dette som er målsetningene. Blant annet.

For å få til dette er tilgang til bredbånd en helt nødvendig forutsetning.

Bredbånd, eller høyhastighets Internettilgang, er en forutsetning for verdiskapning, for sysselsetting og fornying – både i næringslivet og i offentlig sektor. Gode elektroniske kommunikasjonstjenester er selve blodomløpet i et velfungerende og moderne økonomi.

Det er en klar sammenheng mellom fornyingen av offentlig sektor og økt bruk av digitale løsninger i næringslivet på den ene siden, og IKT-bransjens næringsinteresser på den andre siden.

Vi må ta i bruk nye IKT-løsninger for å fornye offentlig sektor og for å få realisert gevinstene av bredbånd og Internett i samfunnet ellers. Det er IKT-bransjen som skal utvikle og levere de tekniske løsningene.

Vi vil få til det vi kaller digitalt førstevalg i offentlig sektor. Den digitale kanalen skal være den foretrukne kanalen i kommunikasjonen mellom det offentlige og innbyggerne. For at det skal bli en realitet må alle, eller i hvert fall nesten alle, være på nett.

Norge ligger langt framme i de aller fleste internasjonale undersøkelser (OECD, EU) både når det gjelder hvor mange som er på nett og når det gjelder bruk av IKT for øvrig. Og det er bra.

Norge har også et godt bredbåndstilbud, selv om mange mener at det burde vært bedre. Så å si alle har mulighet for å få bredbånd der de bor, og de aller fleste har også et svært godt tilbud. 

Jeg vet at noen vil mene at ikke alle disse har ”ekte” bredbånd – det vil jeg komme tilbake til.

Det er en utfordring å sørge for at alle deler av landet får et godt nok tilbud. Det er de sentrale strøkene som har det beste tilbudet av høykapasitets bredbånd.  Det er store geografiske forskjeller når det gjelder de virkelig høye hastighetene.

Disse forskjellene ble ikke akkurat mindre når de siste tilbudene fra kabel-TV -operatørene og VDSL-tilbudet fra Telenor ble lansert.
Da flagret ord som superbredbånd og bredbåndskrig.

Men det er verdt å merke seg at SSB i en av sine nyere publikasjoner
skriver at forskjellene mellom de mer sentrale og mindre sentrale kommunene når det gjelder bruk av bredbånd faktisk er blitt mindre ,og ikke større, i perioden 2003 – 2009.

Dette er jo i så fall en gledelig utvikling.

Det at vi har et godt bredbåndstilbud i Norge er selvsagt ikke noe regjeringen skal ta all æren for. Men samtidig mener jeg det er liten tvil om at regjeringen har gjort mye riktig i bredbåndpolitikken.

Hovedinnretningen av bredbåndspolitikken har de siste 10 år vært basert på en markedsbasert og teknologinøytral strategi.

• Myndighetene har i størst mulig grad overlatt til tilbydere å vurdere behov og kostnader for utbygging, og latt disse sørge for en størst mulig kommersiell dekning.
• I noen områder har det vært for kostbart for tilbydere å bygge ut.
  Både statlige og regionale myndigheter har bevilget tilskudd til utbygging i slike ulønnsomme områder.
• I perioden 2006 – 2010 er det bevilget i underkant av 1 milliard statlige kroner til bredbåndsformål.
• Disse midlene har bidratt til at over 100 000 innbyggere som trolig ellers ikke ville fått noe tilbud, har fått et bredbåndstilbud.
  

Så hvor er det vi skal? Hva er målet vårt for bredbåndspolitikken?

Det er mange som mener mye om bredbåndsmål i Norge – eller det de hevder er mangel på mål. Noen peker på Sverige og Danmark med 100 Mbit/s.

Vi sier altså i Soria Moria-plattformen at:

”Regjeringa vil […] fortsette arbeidet for å tilrettelegge for bredbånd med tilstrekkelig kapasitet til å møte fremtidige behov innen skole, helse, næringsliv og husholdninger i hele landet.”

Dette er faktisk et svært ambisiøst mål. Hvis vi når dette målet, ja da har vi uten tvil levert på bredbånd.

Men mange vil kanskje spørre:

• Hva er nå egentlig tilstrekkelig kapasitet?
• Og hvilke behov snakker vi om?
• Er det regjeringens oppgave å legge til rette for at et hvert behov av alle former for høyhastighets bredbånd skal tilfredsstilles?
• Skal Regjeringen legge til rette for at alle hustander skal kunne overføre 10 samtidige HD-video -strømmer over Internett- tilknytningen sin, via nett-tv, mobil-tv og YouTube? De fleste vil kanskje mene at dette ikke er statens oppgave. 
• Og hva er behovet om 5 eller 10 år?

I følge SSB dobles nesten kapasitetsbehovet sånn cirka hvert annet år. Så med dette som utgangspunkt, vil en gjennomsnittlig bredbåndskunde ha rundt 30 Mbit/s i 2015.

Dette er jo bare tall-spinn, selvsagt, men det er jo interessant at EU har sagt at alle skal kunne få 30 Mbit/s – men først i 2020.

Det vi i alle fall kan være sikre på, er at hva som anses som tilstekkelig bredbånd endrer seg raskt over tid. Det gjør det både vanskelig og kanskje ikke så meningsfylt å definere bredbånd som én bestemt hastighet verken i dag eller om fem eller ti år?

La oss gå litt tilbake i tid, til september 2003. Da ble den foreløpig eneste stortingsmelding om bredbånd lagt frem. Hva var gjengs bredbånd på den tiden, dvs. i 2003?

I følge SSB var gjennomsnittlig bredbåndshastighet godt under 1 Mbit/s. Heller ikke denne meldingen inneholdt noen konkrete mål om at alle skulle ha 10, 20 eller 100 Mbit/s i 2011.

Ville det ha gjort noen forskjell for hva slags tilbud vi nå har fått? Jeg tror ikke det.

For noen virker det jo som det nærmest er blitt et krav om at vi skal sette et mål, fordi det er et mål i seg selv.Jeg vil gjerne problematisere dette.

En opplagt fare ved å sette et slikt konkret mål er at dette egentlig innebærer et inngrep i markedet.

Som et eksempel: Konsulentselskapet Nexia har regnet ut at et eventuelt mål om 50 Mbit/s til alle vil koste mellom 7 og 14 milliarder kroner i offentlige tilskudd dersom dette skal nås innen 2015. Det er vel unødvendig å si at beløp av denne størrelsesorden neppe kommer til å bli bevilget over statsbudsjettet til bredbånd med det første.
 
Men bare det at det oppstår en forventning om offentlige midler, kan bidra til å bremse private investeringer. 

Mange steder i Norge har man fått til utrolig mye bra bredbånd, med veldig begrensede midler. Det har vært dugnader, folkemøter og stor lokal innsats. Hvordan ville det ha gått hvis regjeringen for fem år siden gikk ut og lovte 100 Mbit/s til alle? Jeg tror det kunne ha ødelagt noe av denne lokale innsatsen. Og jeg tror utbyggere hadde satt planlagt utbygging på vent, for å få del i – eller kanskje i frykt for – offentlige midler.

Så hvordan skal vi da nå dette målet vi har satt oss, hvis vi ikke skal bevilge 7 eller 14 milliarder til bredbånd?

Det viktigste budskapet mitt i dag er egentlig følgende:

Regjeringa vil videreføre den politikken som den rød-grønne regjeringen har ført siden 2005. Regjeringen mener fortsatt at det er viktig at markedet, og da mener jeg brukerne – det vil si husholdningene, bedriftene og det offentlige – og tilbyderne skal være hoveddrivkraften i bredbåndsutviklingen i Norge.

Og når jeg sier tilbydere mener jeg både tilbydere av nettverk og internettilknytning, og jeg mener tilbydere av elektronisk innhold. Det absolutt viktigste vi som myndigheter kan gjøre er å legge til rette for den markedsbaserte utbyggingen.

Og hvordan skal vi, det vil si det offentlige, legge til rette?

For det første skal vi legge til rette for lavest mulig utbyggingskostnad. Myndigheter har faktisk stor mulighet til å påvike lønnsomheten til utbyggerne og dermed påvirke hvor langt markedet bygger uten offentlige tilskudd.

Tiltak som gir bedre tilgang til eksisterende føringsveier er kanskje det viktigste. Gravekostnader utgjør fortsatt en stor andel av kostnadene ved å rulle ut fast bredbånd. Det kan dreie seg om relativt enkle tiltak som at det legges trekkrør for fiber når det graves for andre formål, eller at det ikke stilles for strenge krav til leggedybder som gjør det for kostbart å få fram fiberen.

Kommuner og fylkeskommuner spiller en spesielt viktig rolle i denne sammenheng. Det gjøres veldig mye viktig og godt bredbåndsarbeid i kommuner og fylkeskommuner rundt om i landet. Men spesielt kommunene har også et viktig ansvar for å legge til rette for framføring av bredbånd.

• Kommunene er planmyndighet, kommunene har ansvar for lokal næringsutvikling og kommunen er en viktig grunneier.
• Kommuner råder over viktige framføringsveier for elektronisk kommunikasjon, slik som bygninger, stolperekker, veier og arealer.
• Spesielt bør kommuner se eierskap til vei i sammenheng med utbygging av annen infrastruktur. Veien skal ikke bare brukes til kjøretøy, men er også en trasé for annen viktig infrastruktur som vann, strøm og bredbånd.

Vi får stadig rapporter fra utbyggere som melder om strenge kommunale krav til kabelfremføring.

I noen tilfeller har kravene ført til stopp i utbyggingen av bredbånd, noe som igjen rammer kommunens innbyggere og næringsliv. På denne måten kan enkelte kommuner i sin iver etter å unngå stadig og upopulær graving i vei, bidra til at innbyggerne på denne måten ikke får tilgang til moderne bredbåndsnett.

En viktig sak i denne sammenheng er en forskrift etter veilovens §32 som fortsatt er til behandling i Samferdselsdepartementet, og som jeg vet mange i bransjen er opptatt av. Jeg er trygg på at Samferdselsdepartementet loser denne i havn på en god måte.

For det andre vil vi legge til rette for konkurranse.

Vi må gjennom forvaltning av regelverket for elektronisk kommunikasjon, legge til rette for velfungerende bredbåndsmarkeder.

Effektiv konkurranse og lave etableringshindringer kan bidra til å fremme utbygging av raskt bredbånd over hele landet.

Konkurransetilsynet har det overordnede ansvaret for konkurransen i Norge, mens det sektorspesifikke regelverket for elektronisk kommunikasjon forvaltes av Samferdselsdepartementet.

Lars Erik Bartnes vil antagelig si mer om hvordan dette regelverket skal bidra til økt bredbåndsutbygging senere i programmet.

Regjeringen har besluttet at frekvensbåndet 790-862 MHz skal gjøres tilgjengelig for mobilt bredbånd – den digitale dividende.

Dette er en beslutning vi tror skal gi et bredbåndsløft mange steder, spesielt i grisgrendte strøk. Dette frekvensbåndet har tekniske egenskaper som gjør at det når langt. Og sammen med utviklingen innen mobilkommunikasjon åpner dette for nye muligheter i områder som i dag helt eller delvis mangler bredbåndsdekning.

Jeg regner med at Lars Erik vil si mer om dette også.

For det tredje er det viktig at regjeringen følger nøye med på den kommersielle utbyggingen:

Hvilke muligheter teknologien gir og hvilke behov brukerne har.
I de områder hvor vi med sikkerhet kan si at det ikke kommer et kommersielt tilbud, vil vi også i fremtiden vurdere å bidra økonomisk til at det kommer et tilbud.  

Kommunal- og regionaldepartementet bevilget denne måneden 128 millioner kroner til bredbånd i det distriktspolitiske virkeområdet.

Det er her storparten av de som i dag ikke har bredbånd bor og det er her det med all sannsynlighet vil bli dyrest å oppnå et tilbud med høyere kapasiteter. Midlene skal først og fremst benyttes til å gi bredbåndstilbud til de som ikke har noe tilbud fra før av.

Men i fylker med full dekning kan midlene, etter avtale med departementet, benyttes til å bygge ut et tilbud med høyere kapasitet. Det er samtidig viktig at disse midlene brukes på en måte som ikke fortrenger private investeringer, og dette er fylkeskommunenes ansvar.

For øvrig er det fortsatt slik at regjeringa ikke favoriserer bestemte bredbåndsteknologier. Mange brukere foretrekker mobile løsninger mens andre vil ha den nærmest ubegrensede hastighet fiberen gir. For andre igjen er det godt nok med en ADSL-linje eller bredbånd via kabel-TV nettet.

Vi tror markedsaktørene  –  det vil si tilbydere og brukere  –  har bedre grunnlag enn politikerne til å avgjøre hvilke teknologier og løsninger som skal benyttes.

Og sist, men ikke minst: Forutsigbarhet og stabile rammevilkår er viktig.

Fornyingsdepartementet og også statsråden har avholdt flere samråd med representanter for bredbåndsbransjen den siste tiden.

I disse møtene fikk vi mange gode innspill til hvordan regjeringens bredbåndsstrategi bør utformes. Det var ett tema som gikk igjen fra flere.

• Det var ikke økte subsidier eller støtteordninger, men det var forutsigbare og gode rammevilkår.
• En ryddig offentlig sektor som legger rette for en markedsbasert utbygging.
• En offentlig sektor som etterspør elektroniske løsninger.
  

Dette er viktige signaler.

Departementet har allerede startet arbeidet med utarbeidelse av en IKT politisk strategi – en strategi for verdiskaping, innovasjon og vekst gjennom utvikling og avansert bruk av IKT.
 
Foreløpig er arbeidstittel ”en digital agenda for Norge”. Som en del av dette arbeidet vil vi også utarbeide en bredbåndsstrategi som utmeisler og konkretiserer regjeringens bredbåndspolitikk.

Men jeg vil presisere at dette ikke betyr at vi står foran store skift i politikken. Og det betyr heller ikke at det nå vil komme statlige bevilgninger i milliardklassen til utbygging.

Oppsummert vil jeg si at regjeringen vil forsøke å styre verken bredbåndsmarkedet eller den teknologiske utviklingen.

Regjeringens hovedoppgave er å skape gode forutsetninger for markedet og fjerne unødvendige hindringer for utbyggingen.

Det er markedsaktørene som driver den teknologiske utviklingen, utviklingen av nye tjenester og forretningsmodeller, og som gjør investeringer i infrastruktur og nettverk.

Den dynamikken og innovasjonskraften som finnes i dette markedet ønsker vi å ta vare på og stimulere.