Statlig anbudspolitikk og kontraktsstørrelser

Med forbehold om endringer under fremføring:

Det er nå temmelig nøyaktig en uke siden hurtigruteskipet MS Nord Norge la til kai her i Tromsø på sin direkteoverførte ferd fra Bergen til Kirkenes. Mange av oss titta innom, og jeg kan forsikre dere om at statsministerens interesse for ”verdens lengste TV-program” ikke bare ga seg utslag på Twitter og Facebook. Dette engasjerte både Jens og mange andre og var samtaletema også i regjeringen.

Nå handler det om å ta vare på muligheten som programmet fører med seg. Både i Norge og internasjonalt. Hele kysten vår, med Nord-Norge i spissen, har fått en gyllen mulighet. Nå skal dere ta vare mulighetene.
Men et langt TV-program alene er ikke nok. Det vet vi alle, også vi i regjeringa. Derfor starta vi arbeidet med den nye nordområdestrategien tidlig i vår periode. Den første strategien kom i 2007. For to år siden kom neste trinn – nye byggesteiner i nord, med Jonas og Jens i første rekke. Men hele regjeringa står bak og arbeidet med nordområdestrategien har blitt en viktig sak for alle statsråder. La meg derfor knytte noen ord til strategien og arbeidet helt innledningsvis, før jeg kommer nærmere inn på dagenes tema.

Det har vært et klart mål for regjeringas nordområdestrategi å finne en løsning på delelinjespørsmålet med Russland. Nå har vi levert. Men vi er ikke ved slutten. I et historisk perspektiv markerer enigheten – sammen med alt annet som er oppnådd de siste åra – starten på en epoke for utvikling og verdiskaping for generasjoner. Avtalen er skrevet under, alt er i orden og om 10 dager, den 7. juli trer avtalen i kraft. Avtalen åpner nye muligheter for petroleumsvirksomhet og samarbeid i områder av Barentshavet som hittil har vært stengt for slik aktivitet. Dette er også starten på et nytt kapittel med samarbeid med vår russiske nabo. Avtalen blir veldig viktig for hele Nord-Norge.

La meg ta kortversjonen av nordområdefortellingen:
 
For det første: Nordområdesatsingen er regjeringas viktigste strategiske satsing i utenrikspolitikken. Dette er den delen av Norges nærområder der mest er i forandring, der vi har avgjørende interesser å ivareta, og der vi har både ansvar og muligheter til å gjøre en forskjell.

For det andre: Det er en satsing som vil lykkes dersom vi får til det samspillet som må prege politikk i det 21. århundre: Evne til å se på tvers av sektorer, evne til å samarbeide offentlig og privat, evne til å videreutvikle samarbeid med andre land, og inngå nytt samarbeid og nye partnerskap.

For det tredje: Det er en satsing som vil lykkes om vi klarer å oppdatere våre mentale kart, trekke lærdom fra historien – men også justere våre tilvante tenkemåter, der vi har lært at å lese både gode og dårlige værtegn, der vi har trygghet til å justere kursen, slik at vi kan se en venn der vi før så en fiende, en utfordring der vi før så en fare, en mulighet der vi før så et problem.

De fire-fem årene har vi tatt viktige steg på denne veien.  Vi har tatt et internasjonalt lederskap. The High North er nå assosiert med Norge. Vi har satt i gang satsinger som følges opp i nasjonale og regionale planer og budsjetter. Gjennom omfattende dialog og kontakter på kryss og tvers har vi et veikart for den videre satsingen; viktige elementer er oppsummert i dokumentet ”Nye byggesteiner i nord”. Nå settes byggesteinene ut, én for én. Vi leverer på de målene vi har satt oss, skritt for skritt. Delelinjen er et eksempel på det.

Utenriksministeren har et samordningsansvar for nordområdepolitikken. Men vi har ikke én statsråd med ansvar for nordområdene. Alle mine kolleger er å anse som nordområdeministere, på sine felt.

La dette være bakteppet når jeg nå skal snakke nærmere om dagens tema, offentlig anskaffelser og kontraktsstørrelser. Et tema som er aktuelt hvis det går som vi håper og tror, at Nord-Norge skal ta vare på mulighetene for vekst og fremgang som nordområdestrategien legger opp til.

Jeg blir ofte møtt med spørsmålet om hva regjeringa gjør for å legge til rette for små bedrifters deltakelse i offentlige kontrakter, det være seg nordnorske bedrifter eller bedrifter lokalisert andre steder i landet. Jeg kan forsikre dere om at regjeringa er opptatt av å legge til rette for at små og mellomstore bedrifter kan delta i konkurranser om offentlige kontrakter. Disse bedriftene utgjør hoveddelen av norsk næringsliv. Over 99 prosent av bedriftene i Norge har 100 ansatte eller færre. Når nye bedrifter etableres og eksisterende bedrifter utvikler seg, skapes og opprettholdes arbeidsplasser. Derfor er det viktig å sørge for gode rammebetingelser for de små bedriftene.

I regjeringas innovasjonsmelding, som ble lagt frem i 2008, varslet vi at det skal utarbeides en strategi for små og mellomstore bedrifter. Nærings- og handelsdepartementet er godt i gang med dette arbeidet. Dette skjer i nært samarbeid med næringslivet. Det er blant annet etablert et strategisk råd bestående av bedriftsrepresentanter, næringsorganisasjoner og LO. Rådet ledes av nærings- og handelsministeren og gir innspill til arbeidet med strategien. Denne strategien vil belyse viktige områder som er av betydning for små og mellomstore bedrifter, og komme med nye tiltak.

Offentlig anskaffelser er en viktig del av strategien. Målet er å få flere små og mellomstore bedrifter til å delta i konkurranser om kontrakter i offentlig sektor. At flere små bedrifter deltar i konkurranser og blir tildelt oppdrag kan føre til at flere små bedrifter opplever økt vekst og utvikling og at flere bedrifter overlever. Dette vil også komme nordnorske bedrifter til gode.

Regelverket om offentlig anskaffelser – og kravet til kunngjøring av offentlige kontrakter er viktig – både for det offentlige og næringslivet. Dette er et regelverk som skal bidra til effektiv ressursbruk og økt verdiskaping i samfunnet, gjennom konkurranse. Det skal bidra til at det offentlige kjøper riktig kvalitet til riktig pris.
Og det offentlige kjøper inn for nesten 400 milliarder kroner i året når vi inkluderer oljesektoren.

• Det er mer enn det offentliges totale lønnsutgifter.
• Det er tre ganger så mye som de totale utgiftene til helsesektoren.
• Det tilsvarer 300 holmenkollbakker hvert år - for dem som skulle ønske det!

Derfor er jeg opptatt av at regelverket følges. På den måten får vi den beste ressursutnyttelsen og vi kan frigjøre penger til andre velferdsgoder.

Det følger av regelverket at alle leverandører – inkludert leverandører fra Nord-Norge – skal likebehandles. Det innebærer at leverandører fra Nord-Norge verken skal stilles bedre eller dårligere enn andre leverandører. Anskaffelsesregleverket tillater ikke at oppdragsgivere forbeholder kontraktene kun til bedrifter i en del av landet.

Men det er likevel fullt mulig, innenfor regelverket, å legge til rette for at små og mellomstore bedrifter skal kunne delta i offentlige konkurranser. Slik tilrettelegging vil også komme Nord-Norge til gode, med alle sine små bedrifter. Dette krever kunnskap og profesjonelle oppdragsgivere.

For regelverket er slik at det er opp til den enkelte oppdragsgiver å vurdere hvordan anskaffelsesprosessen skal organiseres og tilrettelegges, og hvilke krav som skal stilles. Og offentlige oppdragsgivere kan tilrettelegge anskaffelsene slik at det også blir mulig for små og mellomstore leverandører å nå opp i konkurransene.

For det første: Oppdragsgivere kan åpne opp for deltilbud på kontrakter og la være å slå enkeltkontrakter sammen til store kontrakter. Ved å tilrettelegge anskaffelsene vil det offentlige kunne oppnå både større konkurranse og lavere priser på sine innkjøp.

For det andre: Oppdragsgiverne bør unngå å stille unødvendig strenge krav til finansiell og teknisk kompetanse hos leverandørene. De valg oppdragsgiverne gjør, har ofte betydning for små bedrifters deltakelse. Vi ser at noen offentlige oppdragsgivere legger lista for høyt når de stiller krav til leverandørenes økonomiske stilling. For eksempel er det i praksis sjelden behov for å kreve bankgaranti for anskaffelse av ”hyllevarer” eller anskaffelser under 500 000 kroner. Hvor listen legges må stå i forhold til anskaffelsens art.

For det tredje: Oppdragsgiverne kan gi bedre tilgang til informasjon om mindre kontrakter. I dag er det slik at mange offentlige oppdragsgivere kunngjør informasjon om mindre kontrakter på egne hjemmesider og i lokalavisene. Mange går derfor glipp av kunngjøringer som er av interesse for dem. Doffin er tilrettelagt også for kunngjøring av mindre kontrakter, og oppdragsgiverne bør vurdere i den enkelte anskaffelse om de skal benytte seg av denne muligheten.

For det fjerde: Offentlige oppdragsgivere kan forhåndskunngjøre sine fremtidige planer, for eksempel kunngjøre hvilke anskaffelser de planlegger å gjennomføre neste år. Slik vil bedriftene, og særlig små og mellomstore leverandører,, kunne planlegge innsatsen sin og delta i flere konkurranser.

For det femte: Oppdragsgivere bør benytte seg av rimelige og balanserte kontraktsvilkår. Leverandørene opplever fra tid til annen at kontraktsvilkår fremstår som ubalanserte, og i vesentlig grad forrykker risikofordelingen i kontaktene. Dette er risiko som de mindre bedriftene ikke kan påta seg. Og små bedrifter har ofte liten innflytelse på utformingen av standardbetingelser i offentlige kontrakter. Jeg oppfordrer derfor offentlige oppdragsgivere til å bruke kontraktsklausuler som fremstår som rimelige og balanserte.

For det sjette: For små bedrifter kan det ofte være problematisk når det offentlige går sammen på oppdragsgiversiden, slik at anskaffelsene blir spesielt store og omfattende. Da kan det offentlige stimulere tilbyderne og små bedrifter til å samarbeide om større kontrakter, så lenge det skjer på en måte som ikke er i strid med konkurranselovgivningen. 

Så selv om det kan være mange utfordringer for små og mellomstore bedrifter som gjør at de ikke når opp i konkurransen om offentlig kontrakter, er det altså ikke selve regelverket som setter begrensinger for disse bedriftenes deltakelse. Det er mulig – innenfor anskaffelsesregelverket – å tenke smart for å fremme deltakelse for små og mellomstore bedrifter i offentlige konkurranser. Det gjelder å se det handlingsrommet man faktisk har og utnytte det! Men dette krever mer kunnskap og bevissthet hos oppdragsgivere.

Regjeringa jobber derfor mye med å heve kompetansen hos innkjøperne. Et viktig ledd i dette arbeidet er at vi i januar 2008 opprettet Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI). DIFI skal blant annet bidra med kompetanseheving om offentlig anskaffelser, både hos innkjøpere, virksomhetsledere og leverandører. Dette skjer blant annet gjennom nettverksbygging og utarbeiding av maler, verktøy og veiledningsmateriell. Mye av dette er tilgjengelig på nettet, adressen er: anskaffelser.no.

DIFI jobber også nå med veiledning tilpasset små og mellomstore bedrifter. Det skal gjøre det lettere for de mindre bedriftene å vite hvordan de skal forholde seg når de skal konkurrere om offentlig kontrakter. Det skal tilrettelegges informasjon om regelverket, generell veiledning om hvordan få tilgang til konkurranser og verktøy for små og mellomstore bedrifter. Dette er et tiltak som gjennomføres i samarbeid med NHO og Innovasjon Norge.

Mitt departement har også gitt DIFI i oppdrag å anskaffe en ny og forbedret versjon av vår nasjonale kunngjøringsdatabase DOFFIN. Difi skal derfor gjennomføre en ny konkurranse om operatøransvaret til DOFFIN. Vi oppfordrer da alle – også dere som representerer de mindre leverandørene – til å komme med innspill til forbedringer. Dette gir en mulighet for bedrifter i Nord-Norge og andre deler av landet til å fortelle hvordan de ønsker at DOFFIN skal bli i fremtiden. DIFI vil også gjøre sitt for å sørge for at også små bedrifter blir konsultert i denne prosessen.

Jeg vil også nevne at det er satt i gang en større prosess i EU med å modernisere anskaffelsesregelverket. Et av formålene med denne revisjonsprosessen er å se på forenkling av prosedyreregelverket for å gjøre det enklere for små og mellomstore bedrifter å delta i konkurranser om offentlige kontrakter. Når revisjonsprosessen i EU er ferdig, vil vi se på hvilke endringer det er behov for i det norske regelverket.

Et siste tema jeg har lyst til å snakke om, er offentlige anskaffelser og innovasjon. For at flere små bedrifter skal ha mulighet til å konkurrere om offentlig kontrakter må vi også ha fokus på å utvikle markedet. Offentlig innkjøp påvirker kvalitet og bidrar til innovasjon.

Derfor støtter regjeringa et nasjonalt program for leverandørutvikling. Dette programmet er først og fremst etablert for å fremme innovasjon ved offentlig anskaffelser, men det vil generelt bidra til en bedre dialog mellom oppdragsgivere og markedet. Dette vil også komme små bedrifter til gode. Initiativtakerne til programmet er NHO og KS, og programmet varer til 2014. Programmet har allerede bred oppslutning hos myndigheter, næringslivet, statlige etater og virksomheter, og kommunesektoren. Målet med programmet er å fremme næringsutvikling og øke kompetansen hos partene i offentlige kontrakter.

Det offentlige kan som en stor og betydningsfull kunde stimulere til produktutvikling og innovasjon hos sine leverandører ved å stille fremtidsrettede krav til det som etterspørres. Når leverandørene har god kunnskap om det offentliges behov, er de i bedre stand til å tilby innovative løsninger. Dette forutsetter gode planleggingsprosesser!

Vi vet at muligheten for dialog mellom innkjøper og leverandør i planleggingsfasen i altfor liten grad blir utnyttet som et ”mulighetsrom” for samspill når det gjelder å identifisere nye alternative produkter og løsninger. Men dette stiller også krav til dere som er leverandører til å komme opp med innovative løsninger. Regelverket om offentlig anskaffelser er knyttet til gjennomføringsfasen, og setter få begrensninger på anskaffelsens planleggingsfase. Dette mulighetsrommet må utnyttes, og her oppfordrer jeg også dere som leverandører til å komme mer på banen!

Offentlig anskaffelser bør, av alle aktører, utnyttes på en mer aktiv måte som stimulerer til konkurranse, næringsutvikling og innovasjon! Dette vil også nordnorske leverandører tjene på.

Takk for oppmerksomheten, lykke til med arbeidet og ta vare på mulighetene!