Tale på årsmøtet til Frivillighet Norge

Vi vurderer ulike tiltak som kan bidra til at de fortrinnene ideelle organisasjoner har, blir verdsatt i anbudsrundene, sa fornyingsminister Rigmor Aasrud i sin tale på årsmøtet til Frivillighet Norge, 29. mars 2011.

Med forbehold om endringer under fremføring:

Tusen takk for invitasjonen!

Dere representerer et bredt spekter av det frivillige Norge. Dere er nesten som departementet mitt, sammensatt av organisasjoner eller fagfelt som spenner svært bredt. Enten dere representerer Speiderbevegelsen, idretten, FFO, Nei til EU, Europabevegelsen eller andre av de 250 organisasjonene som er medlem av Frivillighet Norge, skal dere vite at jobben dere gjør er av enorm betydning.

Dere har sikkert hørt det før, og jeg kan garantere at dere kommer til å høre det igjen. Og det er en åpenbar grunn til det. Det er nemlig sant: Uten den innsatsen som frivillige lag, foreninger, grupper og organisasjoner gjør i Norge, ville landet vårt vært noe annet enn det vi er i dag. Vi ville vært et fattigere samfunn og et dårligere samfunn.

Det er snart fire år siden regjeringa la fram frivillighetsmeldinga. Den kjenner dere naturligvis godt, så jeg skal ikke gjenta alt som står der. Men la meg understreke de fire prinsippene som vi bygger vår frivillighetspolitikk på og som er slått fast i meldinga:
• Bedre rammebetingelser for frivillig sektor
• Økte ressurser til lokal aktivitet og ”lavterskelaktivitet”
• Styrket inkludering og integrering
• Styrket kunnskap og forskning
Dere bidrar på en uvurderlig måte til det samfunnet vi har rundt om i landet vårt. I alle lokalsamfunn, blant annet slik jeg kjenner dette fra min egen hjemkommune Gran, gjør frivillige en fantastisk jobb. Vi har over 115.000 lag og foreninger i Norge. Innsatsen blir målt i like mange årsverk, altså 115.000. Eller like mange mennesker som bor i Bærum kommune.

Som fornyings-, administrasjons- og kirkeminister har jeg ansvaret for anskaffelsesregelverket.
Jeg har derfor hatt flere møter med mange av dere den siste tiden. 
Gjennom den tidligere jobben min som statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, fikk jeg også et godt innblikk i det dere driver.  

Dere er viktige leverandører av velferdstjenester.
Dere tilbyr et bredere spekter av tjenester enn mange andre private aktører – tjenester som i stor grad er basert på frivillig innsats.
Denne ekstrainnsatsen er enormt viktig for samfunnet.
I tillegg til de verdiene dere er med på å skape, skaper dere engasjement og dere er talerør for noen av de som trenger det mest.

Engasjementet deres handler ikke om profitt, men om å fylle et samfunnsansvar.

Mange av velferdstjenestene våre, startet på initiativ fra frivillige organisasjoner.
Dere så behovet før andre så det.
Dere tar initiativ til å sette i gang støttearbeid.
Frivillige organisasjoner bidrar dermed til nyskaping og nytenkning.

De frivillige organisasjonenes rammevilkår har vært oppe til debatt i Stortinget flere ganger den siste tiden.
Særlig har debatten dreid seg om kontraktene og anbudene for helse- og sosialtjenestene.

I de møtene jeg har hatt med frivillige organisasjoner, har jeg fått klar beskjed om de problemstillingene dere står overfor i anbudsprosessene.
Derfor jobber vi i FAD nå med å kartlegge situasjonen.
Vi vurderer ulike tiltak som kan bidra til at de fortrinnene ideelle organisasjoner har, blir verdsatt i anbudsrundene.

Det er særlig tre tema som organisasjonene har tatt opp med meg:
1. Hvordan kan vi sikre at den kvaliteten ideelle organisasjoner kan tilby, blir verdsatt når det offentlige inngår kontrakter om helse- og sosialtjenester?
2. Hvordan kan vi sørge for at oppdragsgivere er bevisste på at visse tjenester krever noe lengre kontraktsperioder enn andre?
3. Flere ideelle organisasjoner har inngått pensjonsavtaler med sine ansatte som er gunstigere – og dermed dyrere - enn enkelte av de andre private aktørene på markedet. Klarer vi å ta høyde for dette i anskaffelsesregelverket?

Hvordan sikre og verdsette kvalitet?
Når de frivillige organisasjonene har fortrinn framfor andre privat aktører, må innkjøpsprosessen bidra til at disse fortrinnene også verdsettes i konkurransen.
Jeg tror derfor flere av disse utfordringene langt på vei kan avta ved at det offentlige blir flinkere når de kjøper velferdstjenester.

Regelverket for offentlige anskaffelser gir rom for å tenke smart, nytt og annerledes.
Det gjelder å se det handlingsrommet man faktisk har som oppdragsgiver og å utnytte dette. På denne måten skapes bedre innkjøpere, bedre leverandører og bedre tjenester.
Vi må jobbe for at kompetansen blant innkjøpere og leverandører blir bedre.

Mye av kompetansehevingen skjer gjennom Direktoratet for forvaltning og IKT, Difi.
De gjør et viktig arbeid med å veilede og informere bl.a. gjennom sin nettside; anskaffelser.no.

Jeg har nå også gitt dem i oppgave å lage en veileder for kjøp av nettopp helse- og sosialtjenester. Vi tror at det er nødvendig. Dette området er særegent og byr på spesielle utfordringer. 

Likevel er det grunn til å minne om:
Uansett hvor flinke det offentlige blir i å lage anbudsprosesser og utforme kontrakter som legger vekt på kvalitet og brukernes behov, så vil det uansett være noen tilbydere som taper konkurransen om kontraktene.
Noen av dere taper også for hverandre.

Vi får ofte høre fra de frivillige organisasjonene at innkjøpere ikke legger nok vekt på kvalitet ved utforming av konkurransegrunnlag eller at kvalitetskriteriene ikke er utformet på en hensiktsmessig måte.

Jeg tror vi skal være så ærlige å innrømme at en del oppdragsgivere til tider har vært mer opptatt av at innkjøpene skal skje til riktig pris enn at de skal skje til riktig kvalitet.

Mye av dette skyldes rett og slett at det er lettere å sammenligne pris.
Og det er vanskelig å sette gode kvalitetskriterier for den typen tjenester dere tilbyr.

Det er vanskelig å måle kvalitet når det i stor grad dreier seg om relasjonelle forhold – hvor god omsorg du får.
I og med at vi også her snakker om sårbare grupper, kan vi ikke i for stor grad lene oss på at brukerne skal melde tilbake om hvordan kvaliteten oppfattes.

I tillegg må tjenestene tilpasses behovet til den enkelte bruker.
Det kan være store individuelle forskjeller på hva som er god behandling av ett menneske i motsetning til et annet.

Kvalitetskrav og kvalitetsmåling er ikke enkelt, men vi kan bli bedre.
Jeg vil også utfordre dere til å gå i dialog med oppdragsgiverne om hvordan vi kan få til bedre kvalitetskriterier. Her har vi mye å lære av hverandre.
Og jeg kommer til å si det samme til mine kolleger i regjeringen.

Gode innkjøp krever kunnskap om hvilket spillerom regelverket gir.
Innkjøperne har absolutt mulighet til å samrå seg med potensielle tilbydere før konkurransen lyses ut.
Oppdragsgivere må bli flinkere til å trekke inn brukere, fagmiljøer og tilbydere for å få kunnskap om hvordan brukernes behov best kan ivaretas.

Oppdragsgivere bør ha mer kontakt med de som tilbyr tjenester for å få oversikt over alternative løsninger og muligheter.
Regelverket gir større muligheter til dette, enn det som ofte er praksis i dag.
Bedre leverandører, gir bedre innkjøp og gir samfunnet bedre velferdstjenester.

Likevel skal vi ikke glemme at offentlig sektor skal forvalte ressursene på en effektiv og formålstjenlig måte.
Penger som unødig brukes til å finansiere noen tjenester, kunne alternativt vært brukt til å oppnå andre velferdsmål og finansiere andre velferdstjenester. Til en gitt kvalitet skal det rimeligste tilbudet velges. Da rekker pengene til velferd lengre.

Hva er riktig lengde på kontrakten?
Regelverket sier at rammekontrakter normalt ikke skal være lengre enn fire år. En del oppdragsgivere har nok bygd på denne fireårsregelen også for andre avtaler, for å være på den sikre siden. Men fireårsregelen gjelder altså bare for rammeavtaler der verdien overstiger 500 000. Til og med for rammeavtaler åpner regelverket for lengre kontrakter når forholdene tilsier det. For andre typer kontrakter gjelder det i utgangspunktet ingen bestemte krav til kontraktslengden.

For tjenester på helse- og omsorgsfeltet vil det ofte være et velbegrunnet behov for kontinuitet. Brukerne har behov for trygghet og stabilitet. I slike tilfeller vil det stort sett være adgang til å inngå kontrakter av lengre varighet. Dette bør oppdragsgiverne vurdere nøye fra anskaffelse til anskaffelse.

Som et konkret eksempel har Danmark akseptert en generell kontraktsvarighet på hele 10 år for drift av kommunale utleieboliger til personer med behov for omfattende service og pleie.

En annen grunn til å bruke lengre kontraktsperioder kan være at leveransen krever stor investeringer, både i materiell og faglig kompetanse. Det må lønne seg for tilbyderne å gjøre slike investeringer.

Men lange kontrakter er ikke utelukkende en fordel – heller ikke for dere. For husk: Med en lengre kontrakt for vinneren, blir også taperen av anbudet stående lengre uten kontrakt.
For lange kontrakter kan altså få uheldig og uønskede konsekvenser. Om flere tilbydere må legge ned får også oppdragsgiveren færre leverandører å velge mellom. Det kan igjen få konsekvenser for både pris og kvalitet på tjenestene.

Regelverket gir derfor visse føringer, selv om det ikke sier nøyaktig hva som er riktig kontraktslengde.
Først og fremst gjelder de grunnleggende prinsippene om konkurranse, likebehandling og krav til god for¬retnings¬skikk.
Dette tilsier at det ikke kan inngås kontrakter med lengre varighet enn nødvendig.

Mange av de tjenestene dere yter, er i konstant utvikling.
Dere bidrar heldigvis til å finne nye løsninger og til faglig utvikling.
Oppdragsgivere må også ta høyde for at behovet for tjenester kan endre seg.
Fleksibilitet er derfor også viktig ved kjøp av helse- og omsorgstjenester.
Dette må inn i vurderingen av kontraktslengden. Hensynet til brukeren må være det førende.

Kan vi ta høyde for ulike pensjonsordninger gjennom offentlige anskaffelser?
Vi vet at mange av dere har dyrere pensjonsforpliktelser enn noen av dem som dere konkurrerer mot.
Jeg kan med en gang si at dette klarer vi ikke å løse gjennom anskaffelsesregelverket. Vi kan heller ikke la staten overta pensjonsforpliktelsene.
I departementet ser vi nå på denne problemstillingen. Men den reiser altså en rekke kompliserte juridiske spørsmål.

Det jeg likevel kan love, er at vi nå ser på om vi fra sentralt hold kan sikre at oppdragsgivere faktisk stiller krav til lønns- og arbeidsvilkår hos dem som skal levere tjenester til det offentlige. Vi har forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. De siste ukenes hendelser viser at oppdragsgivere – altså stat og kommuner – kan bli flinkere til å følge opp dette.
-0-

Vi anerkjenner og setter stor pris på det arbeidet frivillige organisasjoner gjør.
Merverdiene dere skaper er også grunnen til at vi har et unntak i regelverket, som gjør det mulig å forbeholde anbudskonkurranser for ideelle organisasjoner som leverer helse- og sosialtjenester.

Det er godt mulig at dette unntaket bør benyttes i større grad.
Men vi kan ikke gjøre dette generelt for alle helse- og sosialtjenester.
Det finnes ikke ideelle organisasjoner som kan yte tjenester innen alle tjenestetypene. For noen tjenester, som for eksempel røntgentjenester, finnes det i dag kun ikke-frivillige leverandører. Det varierer også geografisk hvor ideelle organisasjoner faktisk kan yte tjenester.

Et generelt påbud er derfor ikke veien å gå. Men det er viktig at oppdragsgivere ser den kvaliteten og den merverdien de ideelle tilbyr og at de reelt vurderer om konkurransen skal forbeholdes ideelle organisasjoner.

Regjeringen ønsker å sikre utviklingen av et levende sivilsamfunn. Vi vil ha et nært samspill med frivillige organisasjoner. Vi ønsker å legge til rette for frivillig engasjement.
Gjennom frivillige organisasjoner deltar folk i meningsfylt og samfunnsnyttig arbeid.
Dere gir et uvurderlig bidrag til samfunnet, både gjennom tjenesteproduksjon og omfattende ulønnet innsats.

Tusen takk for meg!