Grunnlovsendringen – et skritt på veien mot full likestilling mellom trossamfunn?

Talemanus, med forbehold om endringer under fremføring: 

Som dere vet, ble Grunnlovens bestemmelser om den evangelisk-lutherske religion endret i Stortinget for et par dager siden.

Disse endringene kan beskrives som de største endringene i Den norske kirkes konstitusjonelle forhold siden reformasjonen. På samme tid kan de også beskrives som mindre justeringer i en statskirkeordning som ellers i all hovedsak videreføres.

Det nye er prinsipielt viktig, men det vil ikke bli så merkbart for folk flest. Den lokale kirke med prest og menighet fortsetter som før. Ingen skal oppleve at noen nå tar kirka fra dem.

Grunnlovsendringene skaper et nytt grunnlag for forholdet mellom staten og Den norske kirke. Den norske kirke går fra å være statens religionsvesen til å bli ett av flere trossamfunn som understøttes av staten på lik linje. Dette er en stor forfatningsreform.

Samtidig setter kirkeforliket, som alle partier på Stortinget inngikk i 2008, begrensninger i ytterligere endringer i relasjonen mellom stat og kirke nå. Disse begrensningene gjelder ut denne stortingsperioden.

Et historisk perspektiv
La oss gå litt tilbake i tid for å forsøke å forstå utviklingen fram til i dag.

Reformasjonen startet i Tyskland, men ble raskt et europeisk fenomen. Og den la et avgjørende grunnlag for den senere religionsfrihetstanken. Europa hadde hittil vært religiøst enhetlig. Nå ble det delt mellom et katolsk sør og et reformert nord. Nasjonalstatene som oppsto hadde en konfesjonell identitet.

Gjennom århundrene etterpå har Europas nasjoner på ulikt vis forsøkt å komme til rette med sin multireligiøse identitet. Forholdet mellom stat, sivilsamfunn og religion har utviklet seg svært forskjellig i land som Italia, Frankrike og Tyskland.

Den nordiske modellen, velferdsstaten, har bygd på en relativt homogen nasjonal identitet. Dette gjelder også religiøst, og det skiller oss fra de fleste andre land i Europa. Få steder ble statskirkeordningen fastere tømret og bedre befestet enn her.

De religiøse minoritetene har eksistert i Norge i flere hundre år. Men det er først nå at vi har begynt å erkjenne oss selv som et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Vi er mer enn noen gang en del av Europa, og en del av verden. Det utfordrer mange nedarvede tankeformer. Det utfordrer også vår måte å tenke om religion på.

Jeg oppfatter at det er dette som er hovedbegrunnelsen for de endringene som nå gjøres i forholdet mellom staten og Den norske kirke. Vi ønsker i større grad å behandle alle tros- og livssynssamfunn likt. Det innebærer at staten i større grad vil måtte forholde seg til Den norske kirke som et trossamfunn. Og at staten i større grad vil forholde seg til alle tros- og livssynssamfunnene på samme måte.

Samtidig ser vi at Den norske kirke har hatt en helt spesiell rolle i norsk historie. Den omfatter majoriteten av befolkningen – fortsatt er i underkant av 80 % medlemmer. Den spiller derfor en viktig rolle i sivilsamfunnet.

Hva er nytt?
Grunnlovsendringene representerer en forfatningsreform. Staten skal heretter forholde seg til alle tros- og livssynssamfunn på lik måte. Samtidig er Den norske kirke spesielt nevnt i grunnloven som Norges folkekirke. Som en konsekvens av grunnlovsendringene skal Den norske kirkes valgte organer nå tilsette proster og biskoper. Kirkemøtet skal fortsatt bestemme om kirkens liturgier, men ikke lenger på grunnlag av delegert myndighet fra Kongen.

Disse endringene gjør at Grunnlovens særskilte bestemmelser om Kongen som kirkestyre og om ”kirkelig statsråd” blir opphevet. Vi tar altså farvel med den tanken at statens ledelse kan representere kirka. Nå blir det opp til de valgte kirkelige organene å representere kirka. Derfor er det viktig at de velges gjennom en prosess som sikrer dem sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene enn de har hatt tidligere.

Endringene innebærer at kirkens virksomhet ikke lenger betraktes som statlig virksomhet, og at dens karakter av å være et selvstendig trossamfunn styrkes.

Hva forblir som før?
Kirkeforliket setter klare rammer for ytterligere endringer i denne stortingsperioden. Når Kirkerådet nå arbeider med planer for en ny kirkeordning, ligger vedtak om dette lenger fram i tid.

Mange ting blir altså som før:

• Den landsdekkende prestetjenesten, under prostenes og biskopenes ledelse, vil fortsatt være lønnet av staten, og prestene vil fortsatt være statlige tjenestemenn.
• Finansieringssystemet – det at kirka får sine driftsbudsjetter gjennom årlige bevilgninger fra stat og kommune – vil bestå.
• Det offentligrettslige preget, ved at kirkas valgte organer får sin myndighet fra lov, vil bestå. Og den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen vil fortsatt være en del av statsforvaltningen.
• Vi vil fortsatt ha en egen kirkelov, og med det en mer omfattende lovregulering av Den norske kirke enn andre tros- og livssynssamfunn.
• Kirka skal fortsatt som normalordning ha ansvar for gravferdsforvaltningen her i landet.

Folkekirke og religionsfrihet
Det vil fortsatt være et statlig og politisk engasjement for å bevare folkekirken. Jeg tror ikke dette bør være et problem for de øvrige tros- og livssynssamfunnene. Det gode samarbeidet som er bygget opp gjennom Norges kristne Råd og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn bør fortsette. Vi trenger mer samarbeid om viktige verdier. Vi trenger diskusjon om grunnleggende samfunnsverdier og religionens bidrag til å skape et godt samfunn å bo i for alle. Mitt inntrykk er at Den norske kirke tilpasser seg en flerkulturell og multireligiøs kontekst med respekt og åpenhet. Vi så det etter 22.juli i fjor. Imamen og presten sammen foran kista på Nesodden. Biskopen og muslimske ledere sammen i rosetog. Oslo domkirke ble et sted for folk med ulik tro og ulike livssyn. Når de viktigste verdiene våre rammes og skakes, søker vi sammen. Dette er viktige erfaringer å bygge videre på. Og vi trenger alles bidrag.

Når vi nå befinner oss i en situasjon med en majoritetskirke, kan dette også brukes positivt. Jeg vil peke på noen forhold som peker i den retningen:

• Den norske folkekirken har bidratt til at religion ikke oppfattes som et utelukkende privat fenomen, men hører til i ulike offentlige rom. Vi er vant til å forholde oss til at religiøs tolkning av tilværelsen uttrykkes i felles rituelle handlinger. Vi er vant til kirkelige markeringer knyttet til kongehuset og nasjonale begivenheter, sørgegudstjenester ved katastrofer og ulykker etc.
• Jeg opplever det slik at vi i dag, tydeligere enn for noen år siden, har lettere for ikke bare å tolerere, men også verdsette, religiøse livstydninger og verdier. Som kirkeminister ser jeg dette som en positiv utvikling. Jeg har liten sans for den harselerende religionsangsten som fortsatt av og til kommer til uttrykk i samfunnsdebatten.
• Derfor ønsker jeg ikke ”franske tilstander” i Norge, dvs. at religiøse ytringer, markeringer og symboler skal fjernes fra det offentlige rom. Tvert imot ønsker vi at samfunnet skal fungere multireligiøst ved at tro og livssyn kommer til uttrykk og er i dialog. Jeg mener at det fra samfunnets side er ønskelig å synliggjøre religiøst og livssynsmessig mangfold. Det er mulig å lære og å øve seg i å være religiøs og dialogisk.
• Norge er i hovedsak fortsatt mer preget av religiøs enhet enn av det nye mangfoldet. Den norske kirke har aldri hatt flere medlemmer enn i dag. Samtidig har aldri en større andel av befolkningen tilhørt andre tros- og livssynssamfunn.
• Folkekirken er i seg selv en arena der mennesker med ulike grader av og former for trosengasjement hører til sammen, og der de kan øves i å være sammen. Det er en av grunnene til at vi er opptatt av å ta vare på folkekirken. Den er for de mange, for folk flest. Den rommer både de med et høyt religiøst aktivitetsnivå og de som oppsøker kirken ved spesielle anledninger. Slik må det være. Dette er nettopp en verdi og et kjennetegn på en folkekirke.

Avslutning
21. mai vil nok bli stående som en milepæl i norsk religionshistorie. Og ja; det er et skritt på veien mot full likestilling mellom tros- og livssynssamfunn. Ikke fordi grunnlovsvedtakene på den datoen opphevet statskirkeordningen. Men fordi de la et nytt grunnlag for den norske religionspolitikken. Det er blant annet uttrykt i den nye § 16 med faneordene ”Norges Folkekirke” og formuleringen ”alle Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje”.

Videre endringer i Den norske kirkes lovverk kan nå gjøres med alminnelig flertall i Stortinget. Noen vil skynde seg videre, andre har behov for en pustepause. Vi må ha respekt for begge synspunkt. Men toget er satt på skinner, og retningen er satt. Vi vet i dag ikke helt hvor fort toget skal gå, og hvor mange stasjoner det er underveis.

For meg er det viktig å legge vekt på å bygge på brede forlik, og at vi har en skrittvis tilnærming også i fortsettelsen. Vi trenger samlende politiske prosesser når vi skal gjøre endringer på viktige samfunnsområder. Det har vi god tradisjon for i Norge. Og uansett må vi sørge for at det er den samme kirka som lever videre uavhengig av forholdet til staten.