Tale til Presteforeningens generalforsamling

Med forbehold om endringer under fremføring:

 

Kjære generalforsamling

Innledning
Ei glad og frimodig folkekirke er helt avhengig av dyktige prester som trives i jobben. Uten dere har vi ingen folkekirke. Vi så det veldig tydelig etter 22. juli i fjor. Kirkas folk gjorde en formidabel innsats. Jeg møtte mange av dere og er glad og stolt over å være medlem i ei kirke som så raskt, og med så høy kvalitet, klarte å takle så mange utfordringer. Dette var folkekirka på sitt beste. Tusen takk til dere som var i direkte kontakt med skadde, pårørende og andre berørte! Og takk også til alle dere andre som var ”bakkemannskap” og tettet hullene etter kolleger som var mer direkte opptatt med håndteringen av tragedien.   

Prestetjenesten er svært viktig for lokalmiljøene våre og for det norske samfunnet. Som dere vet, står vi overfor store rekrutteringsutfordringer i årene som kommer. Alle som er opptatt av at det skal være prester nok i Den norske kirke om 10 og 20 år, må bidra til å få fram et positivt og godt bilde av hvordan det er å leve og jobbe som prest. For noen uker siden kunne jeg sende ut en gladmelding om prester:

• Siden 2009 er det blitt 40 flere prestestillinger.
• Flere teologer søker tilbake til prestestillinger.
• Det er lavt sykefravær blant prestene.
• Prester bruker mer tid og penger på etter- og videreutdanning enn mange andre yrkesgrupper.
• Og det er en bedret økonomisk situasjon i de fleste bispedømmene.

Meldinga var basert på opplysninger fra etatsstatikken. Siden begynnelsen av 2000-tallet har departementet, sammen med bispedømmerådene, arbeidet med å få fram gode opplysninger om utviklingen i antallet prestestillinger og andre forhold som berører prestetjenesten. Som ved all statistikk vil det kunne oppstå diskusjoner om hvilke metoder som skal legges til grunn, og hvordan tallene kan brukes. Det er viktig at vi skaffer oss god kunnskap om utviklinga på dette området, og departementet vil gjerne invitere Presteforeningen med i et tettere samarbeid om videreutvikling av etatsstatistikken. Skal vi skaffe prestetjenesten et omdømme som får flere til å søke kirkelige stillinger, må vi stå sammen om det. Samtidig må vi jobbe sammen for å få arbeidsvilkår som er rekrutterende. Jeg er glad for det konstruktive samarbeidet vi har med Presteforeningen om begge deler.

Prestetjenesten framover
De ytre rammene for prestetjenesten har endret seg voldsomt over noen tiår. Den gamle embetsmannen hadde et regelsett å forholde seg til, og ut over det, styrte han seg selv. Nå har vi fått nye tjenesteordninger, regulert fritid og beredskapsordning. For kort tid siden kom også en ny ordning for ”røde dager” på plass. Prestene har gått fra å være ene-prester og ene-ansvarlige året rundt til å bli arbeidstakere med prosten som leder, regulert fritid og krav til teamarbeid. Dette har vært gjennomført for å bedre arbeidsvilkårene og sørge for best mulig arbeidsfordeling og bruk av kompetanse i prostiet.

Evaluering av prostereformen
Endringer i organisering av prestetjenesten er altså ikke noe nytt. Men av og til er det klokt å stoppe opp og evaluere før man går videre. Derfor har vi nå startet en evaluering av prostereformen. Det er viktig å vite om vi har nådd målene med den, eller om vi trenger å justere noe for å få mest mulig ut av reformen. Presteforeningen vil få to representanter i ei referansegruppe. Og jeg håper alle vil være positivt innstilt når dere etter hvert får spørsmål om å bidra med informasjon inn i evalueringen.

Boplikt
Dere skal diskutere boplikt på denne generalforsamlingen. Som dere har skjønt etter debatten i Stortinget for kort tid siden, kan det også komme endringer på dette feltet. Det er viktig å stille seg spørsmål om dagens ordning er den best tenkelige for å ivareta prestetjenesten og prestene, men også andre hensyn. Boplikt har så godt som forsvunnet overalt ellers i samfunnet. Er det den beste måten å sikre prester tjenlige boliger? Her er jeg spent på hva dere kommer fram til.

Stat og kirke
Det framtidige forholdet mellom stat og kirke opptar naturligvis mange av dere. Det som skjer i Stortinget nå i vår, er en forfatningsreform. Det gjøres grunnleggende og omfattende endringer i Grunnloven. Den norske kirke går fra å være statens religionsvesen til tydeligere å bli ett trossamfunn blant flere.  Men grunnlovsreformen skaper ikke i seg selv store endringer i kirken. Proster og biskoper vil heretter bli ansatt av kirkelige organer. Men dere vil fortsatt være statstjenestemenn.
Mitt parti har allerede i dag et punkt i sitt program om en forvaltningsreform i kirken. Jeg er kjent med arbeidet som skjer i kirken med utvikling av modeller for ny organisering. Partienes programmer for neste stortingsperiode vil være viktige for å vite mer om både retning og tempo i dette arbeidet. Det er viktig at store endringer blir godt utredet før de settes i verk. Og vi vil sørge for at medbestemmelsen blir overholdt i prosessen.  Staten vil ikke gi fra seg arbeidsgiveransvaret uten at vi mener en ny ordning er forsvarlig.

Staten har i 500 år vært prestenes arbeidsgiver. Sånt setter spor og endres ikke så lett over natta. Uansett hvilke endringer som skjer med kirkeordningen, vil staten være opptatt av å bevare prestetjenesten som en helt nødvendig tjeneste i alle lokalsamfunn. 

Rekruttering
Jeg refererte innledningsvis til noen positive tall fra etatsstatistikken. Det er også noen tall som uroer meg. Gjennomsnittsalderen blant prestene er høy. Vi trenger fortsatt å jobbe sammen for økt rekruttering.  Vi har satt i gang en del konkrete tiltak, og flere tiltak kommer.   

• Flere bispedømmer har fått anledning til å gi rekrutteringstilskudd ved tilsetting.
• Vi arbeider med å få på plass et innføringsprogram for alle de første åra av prestetjenesten.
• Et arbeidsglede-/omdømmeprosjekt er utarbeidet sammen med KA.
• Agder og Telemark bispedømme prøver ut et ungdomsprosjekt og et livsfaseprosjekt med tanke på rekruttering.
• Aktiv rekruttering fra andre land som har overskudd av prester.

Mye tyder på at økt oppmerksomhet på rekruttering i seg sjøl får flere til å søke på stillinger eller ta presteutdanning. Det beste og viktigste rekrutteringsarbeidet skjer likevel ute i menighetene. Kirka er helt avhengig av at dere skaper et godt omdømme for prestetjenesten og utfordrer unge mennesker til å bli prester.

Jeg ser også at dere skal ha opp en sak om krav til likestilling i egne organer. På dette området har kirka noen utfordringer, og det er viktig at Presteforeningen på denne måten går i bresjen. Det står det respekt av.

Økonomistyring
Det er bispedømmerådene som i dag har ansvaret for å forvalte og fordele bevilgningene til prestetjenesten. Selv om økonomisituasjonen i bispedømmene nå generelt må sies å være god, er det noen som sliter. I et system med rammebudsjettering har alle virksomheter et ansvar for å holde orden i økonomien, slik at budsjettrammene ikke overskrides. Dette er også noe hovedsammenslutningene i staten har støttet opp om. Selv om det alltid vil være behov for å opprette flere prestestillinger, må ikke bispedømmerådene fristes til å presse budsjettene slik at det ikke lenger er rom for vikarer, kompetanseutvikling og en god lønnsutvikling blant prestene. Samtidig ser jeg at det er utfordringer knytta til demografiske endringer, folks fritidsmønster og flere andre ting.
I Soria Moria-erklæringa lovte vi flere preste- og diakonstillinger fordi vi ser at det er behov for det. I fjor kom det 5 millioner til dette formålet. Og denne stortingsperioden er ennå ikke over. Det er fortsatt mulig å få til mer på dette, men jeg tør selvsagt ikke love noe. Samtidig er det trosopplæringa som har vært førsteprioritet fra kirka de siste 10 åra, og til den har det kommet 203 millioner så langt. I ei tid der de aller fleste land og kirker kutter i sine budsjetter, har det vært rom for økninger nesten hvert år hos oss. Det skal vi være glade for. Samtidig er det viktig å understreke at budsjettene skal holdes. Det er, som sagt, bispedømmerådets ansvar å påse at midlene brukes rett. Det er også viktig for rekruttering til prestestillinger at bispedømmene styrer økonomien på en god måte. Overforbruk og påfølgende innsparinger bidrar ikke til godt arbeidsmiljø og godt omdømme. Så skal vi som politikere gjøre det vi kan for øke bevilgningene.

Religionspolitikk
Som politiker er jeg opptatt av å beholde den åpne folkekirka. Samtidig er det  viktig at kirka er ett blant flere tros- og livssynssamfunn i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Jeg tror at religionspolitikken vil komme mer på dagsordenen i alle de politiske partiene i tida framover. I høst skal Stålsettutvalget levere sin utredning om statens tros-og livssynspolitikk. Da vil vi få nye innspill til hvordan tros- og livsynspolitikken i vårt samfunn kan ordnes for framtida.

I 2013 er det stortingsvalg igjen. Etter valget vil vi vite mer om framdriften i stat-kirkesaken. Som den forrige kirkestatsråden sa: Toget er satt på skinner. Jeg vil tilføye at vi får se hvor høy hastighet vi skal ha, og hvor mange stasjoner det blir underveis. En ting er sikkert: En kirke som vil nå ut med budskapet sitt, må uansett legge til rette for en godt fungerende prestetjeneste. Og som jeg sa tidligere: Staten gir ikke fra seg arbeidsgiveransvaret for prestene i en ny ordning før vi mener at den er fullt ut forsvarlig. 

Fortsatt god generalforsamling!