Inkludering av norske rom og romanifolk/tatere i Norge

- Som nordisk samarbeidsminister for den norske regjering, er jeg veldig godt fornøyd med at konferansen har et nordisk perspektiv. Konferansen gir oss en god mulighet for å utveksle erfaringer og kunnskap, sa fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud i sin tale til Nordisk konferanse om rom/romani på Voksenåsen i Oslo.. 

Talemanus, med forbehold om endringer under framføring.

 

Kjære nordiske kollegaer, foredragsholdere og konferansedeltakere!

Først vil jeg takke Voksenåsen for invitasjonen. Og for å ha tatt initiativ til denne konferansen.

Jeg vet at flere representanter for rom og romanifolket/taterne har deltatt i forberedelsene. Takk også til dere! Jeg vil dessuten få ønske integrasjonsminister i Sverige – Erik Ullenhag – og andre deltakere fra både Sverige og Finland – velkommen! Takk for at dere har tatt turen til Oslo for å dele erfaringer med oss.

Jeg her i dag som minister – eller statsråd – med ansvar for koordinering av politikk og tiltak for nasjonale minoriteter. Herunder romanifolket/taterne og norske rom.

Som nordisk samarbeidsminister for den norske regjering, er jeg veldig godt fornøyd med at konferansen har et nordisk perspektiv. Konferansen gir oss en god mulighet for å utveksle erfaringer og kunnskap.

Vi skal feire 200-års jubileum for den norske grunnloven i 2014. Voksenåsen markerer menneskerettighetenes plass i Grunnloven ved å sette fokus på nasjonale minoriteter. Historien har vist at det ikke er noen selvfølge at de nasjonale minoritetene omfattes av menneskerettighetene. Derfor er det viktig at Voksenåsen tar opp situasjonen til rom og romanifolket/taterne. Og samtidig ser dette i et nordisk perspektiv.

Retten til utdanning er en viktig menneskerettighet. 

Skolegang er ikke bare en mulighet. Det er også en plikt. Grunn- og videregående skole legger grunnlaget for et selvstendig liv. Og gir muligheter for egne valg av videre utdanning og arbeid.

Det norske samfunnet er en velferdsstat. Forutsetningen for velferdsstaten er at alle skal kunne benytte seg av de rettighetene den gir. Samtidig forventes det at alle bidrar til at velferdsstaten fungerer etter hensikten. En sentral del av dette er å få opplæring og utdanning – som kvalifiserer til en plass i arbeidslivet.

Mitt mål er klart: Alle norske rombarn og barn av romanifolket/taterne skal få grunnskoleopplæring, og de skal få mulighet til å fullføre videregående skole. Å nå dette målet er det viktigste vi står overfor i politikken overfor rom.

Norske rom og romanifolket/taterne må, som andre, ta del i den rettigheten og plikten det er å gå på skolen – og kvalifisere seg på lik linje med andre for å delta i det norske samfunnet. Foreldrene har derfor en viktig oppgave i å motivere og støtte barna i skolegangen.

Skolen må være et trygt og godt sted å være. Både elever og foreldre må oppleve skoledagen som noe positivt. Samtidig må de selv også se at skolen er en helt nødvendig del av veien mot voksenlivet. Jeg vet at mange rom og romanifolk/tatere forteller at de dessverre ikke opplever skolen sånn. 

Mange barn fra disse to nasjonale minoritetene går heldigvis i skole. Og klarer seg bra. Men det er fortsatt for mange, spesielt norske rombarn, som ikke går på skolen – eller som bare gjennomfører deler av skolegangen.

Vi må snakke om hvordan barna best mulig kan finne seg til rette i skolen. Vi må sørge for en skole som både elevene, lærerne og foreldrene opplever som god, relevant og trygg. Her må foreldre og myndigheter arbeide sammen. Vi må ha en god dialog om dette. Men målet vårt må være det samme: At barna skal få best mulig sjanser i livet. Skolegang er en forutsetning for dét.

Tillit til myndighetene er ingen selvfølge. Spesielt for rom og romanifolket/taterne, som har vært utsatt for fornorskning og overgrep fra myndighetenes side gjennom historien. Fortsatt er det mange rom som opplever diskriminering og episoder i skolehverdagen, som kan gjøre at skolen oppfattes som utrygg. Det er myndighetene som må ta hovedansvaret for at tilliten til skolen gjenopprettes.

Når det gjelder romanifolket/taterne har den norske stat erkjent ansvar og bedt om unnskyldning. Samtidig er reglene for individuell erstatning blitt enklere. 

Glomdalsmuseets avdeling for romanifolket/taternes kultur er ment å være en kompensasjon for de skadevirkningene fornorskningspolitikken har hatt for romanifolket/taterne, særlig når det gjelder romanifolkets/taternes kultur. Det er på denne bakgrunn også opprettet et kulturfond for romanifolket/taterne. 

Det finnes mye materiale om overgrepene, som har skjedd tidligere. Og om statens ansvar. Romanifolket/taterne har likevel ønsket en ytterligere kartlegging, og en bedre belysning av statens ansvar. Særlig vurdert opp mot menneskerettighetene. 

Dette ønsket har regjeringen imøtekommet. Det er nedsatt et uavhengig statlig utvalg, som skal kartlegge og undersøke de forholdene som romanifolket/taterne har ønsket å undersøke. Vi håper dette utvalget kan gi et grunnlag for å styrke tilliten til myndighetene. 

Arbeidet i utvalget har ikke vært enkelt, med metodiske og forskningsetiske utfordringer og utskifting av personer. I august får utvalget en ny leder: høykommissær for nasjonale minoriteter i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), og tidligere utenriksminister i Norge, Knut Vollebæk.  

Norske rom har – på sin side – fulgt med i prosessen mellom romanifolket/taterne og staten. Romorganisasjonene har skrevet et brev til meg med ønske om å få klarlagt hva som skjedde med norske rom før, under og etter 2. verdenskrig, i tilknytning til Holocaust. 

Etter det vi vet ble 68 norske rom avvist på grensen mellom Tyskland og Danmark i 1934. Avvisningen skjedde etter instruks fra norske myndigheter i Oslo. Mange av de som ble avvist, ble senere drept i Holocaust. Forslaget om å kartlegge, og få klarhet i hva som skjedde, er et godt initiativ. 

Et kartleggingsarbeid vil ha størst mulighet til å bli anerkjent som kunnskapsgrunnlag dersom arbeidet blir gjort i dialog med norske rom, i forkant og i alle fall underveis. Hvordan vi skal gjøre dette i praksis, må vi komme tilbake til. 

Rom og romanifolket/taterne har forskjellige erfaringer med det norske samfunnet og med de norske myndighetene. Det er viktig at både rom og romanifolket/taterne kan fremme sine interesser på en effektiv og konstruktiv måte. 

Selvorganisering og organisasjonsbygging har vært en prioritert oppgave for oss. Vi gir derfor økonomisk støtte til roms og romanifolket/taternes organisasjoner. 

Jeg mener denne prioriteringen har gitt rom og romanifolket/taterne et bedre utgangspunkt for dialogen med myndighetene enn før. 

Hvor foregår så dialogen?

Vi har opprettet et Kontaktforum mellom de nasjonale minoritetene og myndighetene. Der er alle de 5 nasjonale minoritetene med: Både jøder, kvener/norskfinner, rom, romanifolk/tatere og skogfinner. (I Norge er samer derimot anerkjent som urfolk.) Formålet med Kontaktforum er dialog. Og å skape gode former for samhandling. 

Vi har også egne møter med rom og med romanifolket/taterne i noen saker. Vi har forsøkt å få til en ordning med ”et samråd med rom”, med fastere møter. Men her har vi et stykke vei igjen – for å få dialogen til å bli god og regelmessig. 

I oppbygging av organisasjoner – og i arbeidet med selvorganisering – møter vi en annen utfordring: representativitet. Altså: Hvem skal kunne si at han eller hun representerer eller er talsperson for en gruppe? Og hvem skal kunne si ”jeg er rom” eller ”jeg tilhører Romanifolket/taterne”? 

I dag er det opp til hver enkelt å selv definere sin etniske identitet og tilhørighet.    

Vi bruker altså ikke kriterier for identifisering som nasjonal minoritet, sånn vi til en viss grad gjør i samepolitikken. Der bruker vi kriterier knyttet til språk og familietilhørighet – i tillegg til selvidentifiseringen: At du føler deg som same. Disse kriteriene må være til stede for å kunne stå i Sametingets valgmanntall. Det vil si at du vil kunne velges som representant til Sametinget og selv kan stemme ved Sametingsvalget. Mangelen på kriterier har skapt uenighet og til dels konflikter internt hos rom og romanifolket/taterne. Myndighetene vet ikke alltid om synspunktene til enkeltpersoner i disse gruppene er representative og har tilslutning ”på grasrota” eller blant folk flest i gruppene. Men vi velger fortsatt selvidentifisering som utgangspunkt for om en person tilhører rom eller romanifolket/taterne. 

Etter at Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999, har politikken vært å utarbeide tiltak – i størst mulig grad i samarbeid med de nasjonale minoritetene selv. Dette oppfordres landene til i rammekonvensjonens paragraf 15.  Det er viktig for oss å ha et sånt samarbeid med rom og romanifolket/taterne og deres organisasjoner. 

Både rom og romani har vært tydelige på at de ikke ønsket planer, forskning og utredninger. Men de har ønsket konkret oppfølging av enkeltsaker de syntes var viktige. 

Det var stor spredning i hva de nasjonale minoritetene anså som viktig:
-          For jødene var det koshermat.
-          For skogfinnene var det museer.
-          For kvenene var det språk.
-          For romanifolket/taterne var det oppreising og bedre erstatningsordninger.
-          Og for rom var det voksenopplæring. 

Dette ble fulgt opp – i samarbeid med gruppene. Samtidig ble støtteordningen til organisasjonenes drift og prosjekter videreutviklet. Rom og romanifolket/taterne fikk en tydeligere stemme overfor myndighetene – gjennom bedre selvorganisering.                                                          

I 2009 kom en egen Handlingsplan for norske rom i Oslo. Her ble voksenopplæringen videreført og utvidet. En egen veiledningstjeneste for rom ble opprettet. Dette heter nå ”Romtiltaket”. Romtiltaket ble presentert under konferansen i går. 

Aktivitetene under Romtiltaket, som Voksenopplæringen og kvalifisering av skoleassistenter, ser jeg som viktige virkemidler for å få flere rombarn inn i skolen – og gjennom skolen.

Romanifolket/taterne var – og er – opptatt av barnas skolegang. De har ønsket å gjøre skolesituasjonen tryggere og mer inkluderende for barn av romanifolket/taterne. Romanifolket/taterne har ønsket å bidra selv for å oppnå dette – gjennom å presentere sin kultur og historie i skolen. Sånn oppsto prosjektet Romani fra barn til voksen.

Prosjektet har vært vellykket – og det er nå et permanent tiltak ved visse skoler. Jeg har også nylig hørt at det har vært gode erfaringer med et liknende romprosjekt i Oslo. Dette er svært positivt. 

Kultur står sentralt både for rom og romanifolket/taterne. Romanifolket/taterne har mange kulturaktiviteter på gang – gjennom organisasjoner og enkeltpersoner. De har nå mulighet til å få støtte både fra staten og gjennom Romanifolket/taternes kulturfond.

Konferansen her på Voksenåsen har også fått støtte fra Romanifolket/taternes kulturfond.  

Kulturen til rom vises med alle sine farger – gjennom dans, musikk og sang – både på den internasjonale romdagen 8. april og på den årlige Sigøynerfestivalen i september. Begge arrangementene får støtte fra myndighetene.  

Jeg vet at norske rom ønsker seg et eget kulturhus. Jeg besøkte i 2010 Romskt kultursentrum i Stockholm. Her fikk jeg vite at alle romorganisasjonene hadde samarbeidet om å få til senteret. Jeg kan ikke love et sånt senter i Oslo, men jeg vet at et nært samarbeid mellom alle romorganisasjonene er en nødvendig forutsetning for å få det til. 

Avslutningsvis vil jeg – som nordisk samarbeidsminister – understreke betydningen av de mange formene for nordisk samarbeid: Samarbeid skjer både uformelt og formelt, mellom minoritetsorganisasjoner og på myndighetsnivå. Og det skjer mye god læring og erfaringsutveksling.  

Jeg vet at det er mye kontakt og kulturell utveksling mellom minoritetene selv, på tvers av de nordiske grensene – både når det gjelder rom og romanifolket/taterne. Det er fruktbart og kan styrke identitet og kultur.  

Prosjektet Det skandinaviske reisendekartet (Den skandinaviska resandekartan på svensk) ved Østfoldmuseene – er et eksempel på samarbeid over grensen.  

De aktuelle departementene i Sverige, Finland og Norge har også etablert et samarbeid om nasjonale minoriteter. Her tas blant annet situasjonen til rom og romani opp. Sverige vil være vertskap for samarbeidsmøtet i 2013.  

Vi i Norge lærer gjerne av Sverige og Finland, som både har flere personer med rombakgrunn og lenger erfaring med politikkutforming på området. Selv var jeg på studiebesøk i Sverige høsten 2010. Der hadde jeg gleden av å møte integrasjonsminister Erik Ullenhag. Jeg merket meg de tiltakene Sverige har når det gjelder skole – spesielt utdanning av romassistenter – med stor interesse.                                                          

Representanter for rom og romani må selv vurdere hvordan de ønsker å fortsette sitt nordiske samarbeid. Det håper jeg å høre mer om i paneldebatten som kommer. Den ser jeg fram til.

Takk for oppmerksomheten!