Opplysningsvesenets fond – mellom børs og katedral

For noen uker siden mottok jeg på vegne av regjeringen et opprop fra Vefsn kommune, hvor det ble tatt til orde for at Opplysningsvesenets fond burde brukes til å istandsette kirkebygg. Det heter i oppropet at fondet ikke tar samfunnsmessige hensyn. Oppropet er sendt alle landets kommuner, som er bedt om å gi sin tilslutning til oppropet.

Innlegg i lokalaviser juli/august 2013.

Det er mange, både kommuner, boligfestere og andre som mener Opplysningsvesenets fond (OVF) ikke tar sosiale og samfunnsmessige hensyn når fondet krever markedspriser eller på annen måte lar forretningsmessige hensyn veie tungt.

Jeg kan forstå synspunktet. Jeg ser også at dette ikke styrker fondets omdømme. Mange forbinder fondet med Den norske kirke og regner med at i alle fall kirken legger vekt på andre verdier enn penger.

Opprinnelsen

7. juni 2013 behandlet Stortinget den siste lovendringen innenfor rammen av  kirkeforliket. Dermed har vi nådd et foreløpig sluttpunkt i moderniseringen av statskirkeordningen. Den viktigste endringen skjedde 21. mai i fjor, da Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen ble opphevet.

Det hender jeg møter folk som tror at Norge nå har gjort som Sverige og skilt stat og kirke. Det er ikke helt riktig. Kirkeordningen i Norge og Sverige er forskjellige. En viktig forskjell er at den svenske kirken er selvfinansiert. Den norske kirken finansieres over offentlige budsjetter. Den svenske kirken har en formue på 36 milliarder kroner i form av eiendommer og finanskapital. Den norske kirke har ingen slik formue.

Derimot finnes det i Norge en formue som har sin opprinnelse i kirkelige eiendommer fra langt tilbake i tid, slik som i Sverige. I Norge er denne formuen samlet i Opplysningsvesenets fond.

Prestegårdene er opprinnelsen til fondet som ble dannet ved lov i 1821. Fondet eier seg selv og kalles gjerne en stiftelsesliknende innretning. Her i landet har vi knapt noen sammenliknbar rettslig konstruksjon.

Forvaltningen og formålet

Fondet er blant landets største grunneiere og en av de største eierne av kulturhistoriske bygninger og kulturmiljøer. Fondet er et slags knutepunkt i båndene mellom staten og kirken.

Opplysningsvesenets fond skal komme Den norske kirke til gode. Dette er fondets formål. En hovedoppgave for fondet er å holde tjenestebolig for prestene. Denne oppgaven alene koster fondet over 100 millioner kroner i året.

Fondets formue er i dag beregnet til godt og vel 7 milliarder kroner. Det meste av dette er bundet opp i eiendommer, som gir liten avkastning. Ca.1,8 milliarder kroner er finanskapital, som år om annet gir god avkastning. Selv om alle eiendommene ble solgt, er det bare avkastningen som kan brukes. Salgssummene tilhører grunnkapitalen. Grunnkapitalen er beskyttet av Grunnloven.

Helt siden fondet ble dannet, har det vært juridisk strid om det er kirken eller staten som er den egentlige eieren. Da stortingsmeldingen om staten og Den norske kirke ble lagt fram i 2008, konkluderte regjeringen med at eierskapet er et politisk spørsmål.

Det har gjennom årene ikke vært særlig strid om at staten utøver eierrettighetene og forvalter fondet. Grunnloven bestemmer fondet sitt formål. Det skal komme Den norske kirke til gode. Det forplikter staten. Dette var da også kjernen i Høyesterettsdommen fra 2010 om tomtefesteinstruksen. Flertallet i Høyesterett kom til at staten ikke kunne pålegge fondet å tilby boligfestere på fondets eiendommer gunstigere betingelser enn det festekontrakten og tomtefesteloven ga anledning til. Den praktiske konsekvensen av dommen er at fondet i tomtefestesaker, både med hensyn til festeavgift og innløsning, følger de alminnelige reglene om tomtefeste.

Jeg kan forstå boligeiere på fondets grunn som ønsker å kjøpe eller leie boligtomta til lavere pris enn det fondet tilbyr. Jeg kan forstå kommuner som mener fondet bør brukes til å restaurere kirkebygg. Og jeg kan forstå kirkens representanter som synes fondet bidrar for lite til Den norske kirke. Rammene som fondet er underlagt, gjør det ikke mulig å oppfylle alle forventningene. Fondet er ingen Sareptas krukke og sliter allerede i dag med å oppfylle de forpliktelsene det er pålagt.

Grunnloven

Det ligger et forslag i Stortinget om å endre Grunnloven slik at fondet kan brukes litt friere enn i dag. En grunnlovsendring er et politisk spørsmål. Forslaget vil nok på ny reise debatten om eierskapet til fondet. Etter mitt syn er eierskapet av mindre betydning enn spørsmålet om hva fondets midler blir brukt til og hvordan vi kan styrke fondets økonomiske bæreevne. Jeg tror ikke det er til samfunnets eller kirkens beste at midlene forvaltes slik at verdiene forsvinner.

Oppropet fra Vefsn er en påminnelse om at staten, kirken og fondet har et ansvar for å opplyse om hva fondet er og hva det ikke er. Oppropet er også en påminnelse om at fondet må tåle offentlighetens kritiske søkelys og stadig bli prøvet på sin evne til å opptre ryddig og etisk forsvarlig. Opplysningsvesenets fond er et offentlig fond som mer enn noen annen samfunnsinstitusjon skal bygge en bro mellom børs og katedral.