På tidens reise

Statsråd Rigmor Aasruds tale i forbindelse med åpningen av utstillingen ”På tidens reise” på Peder Balke senteret på Østre Toten 4. mai 2013 . Utstillingen er Østre Totens bidrag for å synliggjøre jubileet for kvinners stemmerett i Norge.

Talemanus, med forbehold om endringer under framføring.

 

Tusen takk for at jeg fikk komme hit til Østre Toten, og åpningen av utstillingen ”På tidens reise” med Gruppe Taiga her på Peder Balke-senteret.

Kunstnerne i Gruppe Taiga har ikke valgt navnet sitt tilfeldig.
Taigaen er beltet av barskog som som strekker seg rundt hele kloden på vår breddegrad.
I Norge munner taigaen ut på Hedmark.

Og når Gruppe Taiga har valgt å kalle seg opp etter dette enorme sammenhengende beltet skogbeltet, så har det på et vis hele kunstens vesen i seg.

For de tre Hedmarkskunstnerne Ingema Hoff, Ingun Kleppan og Ragnhild Arneberg er Taigaen med sine dype røtter og susende trekroner en del av det nære og kjente. Samtidig er det det nære i det store.

Og slik er det jo også med kunst.

Det er det store, det verdensomspennende, og åpne, samtidig som det er det som treffer hver enkelt av oss aller nærmest.

I år er det stemmerettsjubileum.
Og jeg står her som kvinnelig statsråd og åpner en utstilling av tre kvinnelige kunstnere.
Jeg kan også ta med den kvinnelige kultursjefen i Østre-Toten som er ansvarlig for at denne utstillingen vises.

På hver vår måte utøver vi retten til å uttrykke oss.

En rett som konkretiseres gjennom at norske kvinners stemme i 1913 ble ansett for viktig nok til å være med i samfunnsdebatten. Til å bli hørt.
Det er det all grunn til å markere.

Det er lett å tenke at vi er kommet langt i dag. Og det har vi jo på mange områder.
Mye er på plass.
Men, som det jo ofte sies i forbindelse med likestilling, er ikke alt på plass.

Utfordringene er der fremdeles, de er bare annerledes. Kanskje mer usynlige.

For noen uker siden samlet jeg kvinner som markerer seg innenfor IKT i Norge til et frokostmøte.
Dette er drivende dyktige damer som har valgt en karriere som de fleste kvinner ikke velger.

Hadde de ikke fulgt sin interesse og siktet seg inn på IKT Hadde et norsk fagmiljø vært mange kloke hoder fattigere. Men disse kvinnene forteller at siden slutten av nittitallet har færre og færre kvinner søkt seg til IKT-bransjen. Det er foruroligende.
Kvinners stemme er viktig.

Og i dag er det et viktig poeng at kvinner også skal kunne velge uten å være bundet av forventningene til kvinnerollen. Kvinnerollen, og mannsrollen, skal være fri nok til at man skal kunne ta de uvanlige valgene uten at det stilles store spørsmål ved det.

Det skal ikke være forventningene utenfra om hvem du skal være som skal avgjøre hvilken livsvei man velger.

Det skal man bestemme ut fra hvem man er.
Kvinner og menn skal ha samme rett til å heve sin røst uten at noen mener de burde tie. Det handler ikke om særbehandling, men om likeverdighet.

Da er det viktig å huske at stemmeretten, som vi fikk for hundre år siden, er selve verktøyet til å sørge for at samfunnet er likeverdig. Det å bli lyttet til er selve utgangspunktet for endring.

Stemmeretten gir oss retten til å bli hørt.
Uten stemmeretten hadde vi ikke vært der vi er i dag.
Verken vi som mennesker eller Norge som land.

Også her gjelder det både det store og det nære.
Det handler om retten til å være med å forme samfunnet og bidra med sine evner. 

Utstillingen som åpnes i dag er Østre Totens bidrag for å synliggjøre jubileet for kvinners stemmerett i Norge.

Rammen om formidlingen er ideen om at et utvalg kjente kvinneskikkelser møtes.
De tre kunstnerne i Gruppe Taiga har valgt seg navngitte kvinner fra fortiden.
Kvinnene vi får møte i utstillingen var betydelige i sin samtid, viktige i nåtiden og inspirerende for fremtiden.

Dermed klarte jo de også dette magiske. Å skape det store av det lille. Å bruke sitt liv, sin hverdag, sine evner til å forandre historien.

Jeg har lyst til å snakke litt spesielt om en av kvinnene som portretteres, nemlig Camilla Collett.

Det er naturlig å nevne henne spesielt ettersom vi i år også markerer at det er 200 år siden Camilla Collett ble født. Og Collett vokste jo opp i Eidsvoll, bare noen mil sør for der vi er nå.

Camilla Collett opplevde jo aldri at norske kvinner fikk sin stemmerett, men hun var og er en stor inspirasjonskilde for alle de som har kjempet for likeverdet mellom kjønnene siden da.

Før noen annen hevet hun sin stemme og snakket om kvinners vilkår og rettigheter.

Da romanen Amtmandens døttre, som er regnet som en av Norges første romaner, og Norges første samfunnskritiskeroman, kom ut i 1854, ble den utgitt anonymt.

I romanen kritiserer Collett datidens kvinneideal som tilsa at kvinner skulle være tilbakeholdne og beskjedne, ikke tale offentlig, ikke få utdanning, men bruke sin tid og engasjement på å være sin manns hustru.

Det sier seg selv at dersom kvinner hadde fortsatt med det så hadde verden vært et langt fattigere sted.
Jeg er stolt av å være den som får åpne utstillingen ”På tidens reise” med Gruppe Taiga her på Peder Balke-senteret.

Og jeg er dypt takknemlig for den jobben som ble gjort av disse kvinnene, som sørget for at vi andre i dag har retten til å høres. I dag ser vi det de ikke visste. At hver enkelt kan gjøre en forskjell. En enkeltperson kan ha stor betydning.

Og med det som bakteppe vil jeg oppfordre hver enkelt av dere til å bruke stemmeretten nå til høsten.
Husk at stemmeretten er noe av det mest verdifulle vi har.

Den gir oss retten til å høres.