Tale ved Skammens stein

Det er med ydmykhet jeg står her – ved minnemarkeringen ved Skammens stein i dag – som flere statsråder og statssekretærer har gjort før meg.

Som statssekretær representerer jeg myndighetene. Vi har erkjent at myndighetene både har vært med på å gjennomføre og legitimere overgrep mot romanifolket eller taterne. Lobotomering – tvangssterilisering – og bortplassering av barn – har vært brukt for å tvinge gruppen til å tilpasse seg flertallets kultur og levemåte.  

Flere av mine forgjengere har bedt om unnskyldning og beklaget, på vegne av staten og storsamfunnet. Jeg slutter meg til den beklagelsen. Det er viktig å få kunnskap om overgrepene den norske stat har begått overfor romanifolket/taterne. Det er også viktig å få fram den uretten andre sto bak. Og som myndighetene unnlot å stoppe.

Arbeidet som gjøres gjennom romani/taterutvalget er av stor betydning i denne sammenhengen:
Utvalget skal undersøke norsk politikk overfor romanifolket/taterne – fra 1800-tallet og frem til i dag. Og hvilke konsekvenser denne politikken har hatt for enkeltmennesker – og for taterne/romanifolket i Norge som gruppe. Utvalget skal også vurdere funnene i lys av norsk lovgivning og de folkerettslige forpliktelsene som Norge var – og er – bundet av. Vi håper at det arbeidet utvalget gjør kan legge grunnlaget for videre forsoning mellom taterne/romanifolket og storsamfunnet. Utvalget er i gang med sitt arbeid, og jeg vet at flere av dere bidrar med den kunnskapen dere har.

En rapport fra et utvalg – om hva som har skjedd før – er likevel ikke nok. Vi trenger en politikk som ser framover. Først og fremst må vår politikk bidra til et samfunn som er bygget på likeverd og respekt. Vi er alle en del av et fellesskap – hvor våre holdninger og verdier er med på å definere hvordan samfunnet vårt skal se ut. Det er helt nødvendig med kunnskap – også blant oss som ikke tilhører romanifolket/taterne – for å skape forståelse og respekt for folkets historie. Og for denne historiens betydning for deres liv i dag.   

Det har vært vist noen sterke dokumentarer om romanifolket/taterne på TV de siste årene. Mange har sett programmene. Og disse har vært med på å øke kunnskapen om taternes/romanifolkets situasjon.  

Skolen er også en viktig arena:
Læreplan for Kunnskapsløftet inneholder i dag krav til skolene om å formidle kunnskap om de nasjonale minoritetene, og dermed også om taterne/romanifolket. Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO) er – på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet – i gang med å utvikle et temahefte om nasjonale minoriteter: Romanifolket/tateres kultur, historie og levesett er inkludert her. Heftet skal brukes av skoleledere, lærere og førskolelærere i planlegging av undervisning om minoriteter. Jeg har sett mange flotte eksempler på at romanifolket/taterne har funnet tilbake til en stolthet over egne tradisjoner. Til tross for mye motgang.

Mange av dere legger ned mye innsats for å formidle deres kultur. Midlene fra Romanifolkets/taternes kulturfond har gjort det mulig for dere å sette i gang flere tiltak – for å styrke deres egen kultur og deres eget språk. Dere kan også søke på midlene som er satt av til nasjonale minoriteter i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Glomdalsmuseets utstilling – Latjo Drom –  gir skoleelever og andre et levende bilde av taternes historie og levemåte. Museet – og spesielle temadager som arrangeres der – bidrar til mer kunnskap og bevissthet omkring taternes/ romanifolkets situasjon – før og nå. Prosjektet Reisendekartet – ved Østfoldmuseene – er også med på å formidle viktig kunnskap om taternes historie og tilknytning til Norge og Sverige.

I dag står vi sammen og minnes de som led, under en smertefull epoke i romanifolket/taternes historie. Samtidig håper jeg at vi kan arbeide sammen – for at romani-/taterkulturen skal kunne blomstre i et samfunn preget av gjensidig respekt og likeverd mellom ulike kulturer.

Tusen takk for oppmerksomheten.