Inkludering i arbeidslivet - hva gjør Staten som arbeidsgiver?

Med forbehold om endringer under framføring:

Takk for invitasjonen til gjestebud i Rådet for psykisk helse!

Det er en fin, gammel idé å invitere til gjestebud. Et gjestebud er ei hyggelig ramme for samtaler om viktige saker som vi alle er opptatt av å få gjort noe med. At dere i Rådet for psykisk helse gjør det i samarbeid med NAV og Helsedirektoratet, er veldig bra.

Jeg følte det naturlig å svare ja da jeg fikk invitasjonen hit – og det av minst 3 grunner:
- Som statsråd i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, er jeg øverste arbeidsgiver for ca 140.000 statsansatte.
- Som dere veit er jeg for tida statsråd i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, med ansvar for arbeidslivet som helhet, blant annet IA-avtalen.
- Gjennom de fire siste åra som statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet har jeg arbeidet med problemstillinger knyttet til psykisk helsearbeid.

Så jeg har mange innfallsvinkler til dagens tema.

”De viktigste kampene er dem vi ikke har spilt”, sa den gamle Rosenborg-treneren, Nils Arne Eggen ofte. Dette gjestebudet er en anledning til å snakke både om det som gjøres i dag, men like viktig om hvordan vi skal løse utfordringene framover.

Vi prøver stadig å bli bedre til å inkludere dem som kan og vil delta i arbeidslivet. Som i idretten, er inkludering i arbeidslivet en kontinuerlig utfordring. Det arbeidet blir ikke borte, selv om vi skulle vinne noen kamper. 

De aller fleste av dere er ledere med personalansvar i offentlig eller privat virksomhet.  Derfor vet dere naturligvis hva inkludering i arbeidslivet faktisk handler om.  Det handler naturligvis ikke bare om avtaler, systemer, rutiner, ordninger, støtteordninger og planer. Ikke det at alt dette kan ikke har betydning. Men inkludering i arbeidslivet handler om den enkelte. Det handler om folk. Det er også utgangspunktet for regjeringas politikk.

Folk trengs. Det er viktig for oss alle at noen har bruk for oss – at vi trengs. Det å være en som ingen har bruk for, kan være noe av det mest nedbrytende man kan oppleve.

For mange står utenfor arbeidslivet til tross for at vi trenger dem! Vi trenger folk i ulike sektorer, nå og enda mer i framtiden. Likevel klarer vi ikke å gi alle muligheter i arbeidslivet.

IA-arbeidet gir rammen for hvordan vi arbeider for å inkludere personer som står utenfor arbeidslivet – i samfunnet generelt og i staten spesielt. Personer som har opplevd psykiske problemer har verdifull erfaring, kompetanse og arbeidskraft som kan nyttes i arbeidslivet dersom forholdene blir lagt til rette for det.

Målet er at alle skal kunne delta i arbeidslivet med sine resurser og på sine premisser. Vi trenger arbeidskraften! I dag står for mange utenfor arbeidslivet. Skal vi snu utviklingen må alle gode krefter dra i samme retning!
Noen må gå foran i dette arbeidet. På programmet til dagens gjestebud er det flere som allerede gjør det. Men vi trenger flere som viser vei. Bedrifter og virksomheter som har vist vei, får større takhøyde og mer erfaringsmangfold.

Gjestebudet her i dag handler først og fremst om å inkludere folk som ikke kommer inn i arbeidslivet. Ord som psykiske lidelser, psykiatrisk pasient, depresjon og angst gir assosiasjoner til alvorlig syke mennesker som ikke kan være i arbeidslivet. Men jeg vil minne om at de aller fleste med psykiske lidelser er i arbeidslivet, mange uten at vi vet at de har problemer. Til en hver tid har en av fem psykiske plager. Heldigvis er de aller fleste i jobb.

Psykiske problemer er så mangt. Det er alt fra lettere depresjon som svært mange har kjent på, via sterke reaksjoner på alvorlige hendelser i livet til langvarige lidelser. Halvparten av oss vil oppleve psykiske problemer i løpet av livet. Derfor handler dette om folk flest – om deg og meg. Dette handler ikke om ”de andre”.

Psykiske lidelser og problemer rommer et stort mangfold av mennesker og tilstander. Derfor er det viktig ikke å trekke generelle slutninger basert på forestillinger om psykiske problemer. La ikke slike forestillinger være en unødig hindring når stillinger skal besettes!

Vi skal sjølsagt heller ikke glemme at også de som har langvarige, alvorlige lidelser kan delta i arbeidslivet. Det er ikke slik at den ene eller andre diagnosen per definisjon gjør en person ufør.

La meg derfor sterkt understreke følgende:
Å ikke få muligheter i arbeidslivet gjør faktisk symptomene på psykiske lidelser sterkere enn hvis man ble verdsatt i et felleskap som det en arbeidsplass er. De av oss som har en trygg jobb og et fellesskap å gå til hver dag – og det er jo de fleste – tenker kanskje ikke på dette i det daglige. Kanskje vi skulle tenke mer på dem som ikke har den samme muligheten.

Alle folk trengs og folk ønsker å jobbe. Derfor har regjeringen laget en strategiplan for arbeid og psykisk helse. Den er full av gode tiltak som skal gjøre det mulig å komme ut i arbeidslivet også for dem som står utenfor på grunn av problemer knyttet til psykisk helse.

Mange av dere kjenner planen godt. Disse gjestebudene som dere har hatt over hele landet, er et av tiltakene i planen.

Regjeringas strategiplan for arbeid og psykisk helse er uttrykk for en langsiktig satsing på dette viktige området. Ambisjonen er at alle instanser som jobber med personer med psykiske lidelser står sammen og bidrar til at alle blir inkludert i arbeidsliv og samfunnsliv. Det er en stor ambisjon som vil kreve innsats i åra framover.

Mange kan ha lettere psykiske plager, for eksempel som reaksjon på kriser som hører med til livet. Eller det kan være sjukdom og belastninger i familien. Gode og aksepterende arbeidsfellesskap kan gi avlastning for bekymringer. Arbeidsplassen er stort sett et helsebringende sted å være.                                                               

Når angst eller depresjoner gjør at du blir sjukmeldt, er det viktig å komme raskt tilbake, eller i hvert fall at du får god, tillitsfull oppfølging. Ved Senter for jobbmestring i NAV Østfold har et prosjekt siden 2006 gitt veiledning i forbindelse med psykisk sjukdom. De har greid å halvere sjukemeldingsperioden. Blant de som har fått veiledning, blir færre sjukemeldt på nytt. Ja faktisk er tilbakefallet cirka 5%  for de som har vært med i prosjektet, mot ca. 40% til vanlig.

Vi har satt i gang mange tiltak. Og det er sikkert mulig å gjøre mer. Men tiltak er ikke nok. Det ordinære arbeidslivet må være villig til å ta imot folk som av ulike grunner har hull i utdanningen og CV’en.

Rådet for psykisk helse arbeider med å bryte ned myter. Det er bra. Det eksisterer mange myter om hva folk kan og ikke kan gjøre, både blant arbeidsgivere og arbeidstakere. Også i Staten.

Bare i departementene arbeider det cirka 4600 mennesker. I hele statlig sektor som vi i FAD er øverste arbeidsgiver for, arbeider det i overkant av 140.000 mennesker. Staten ønsker å gå foran som et godt eksempel. Vi gjør mye, men sammen med våre etater kan vi gjøre mer. FAD har utfordret de lokale arbeidsgiverne på at de skal bidra.  Folk forventer at staten går foran. Det skulle bare mangle. Staten ønsker å benytte Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse til å styrke egen innsats.

Staten har strenge krav til likebehandling ved tilsettinger. Konkurransen om stillinger i staten er heldigvis stor. Vi må derfor vokte oss for at personer som oppgir at de har psykiske plager, kommer dårligere ut i tilsettingsprosessen enn de ellers ville gjort. 

I forskriften til tjenestemannslovens §9 gis det mulighet til å tilsette folk med nedsatt funksjonsevne  foran andre, forutsatt nødvendig kompetanse. FAD har informert forvaltningen om denne muligheten. Denne hjemmelen og ulike ordninger, som for eksempel tidsubestemt lønnstilskudd, legger til rette for at staten kan tilsette personer med psykiske lidelser – også om de har variabel eller nedsatt funksjonsevne.

Oppfølgings- og veiledningsloser i regi av NAV kan være til støtte og bistand for arbeidsgiver og arbeidstaker i slike situasjoner. Fram til nå kan det se ut til at statlige arbeidsgivere ikke har vært flinkest til å benytte slike ordninger.

Men vi har sett at det er mulig å gjøre noe. Regjeringen har gjennom i alt tre trainee-program høstet verdifulle erfaringer med å rekruttere personer med nedsatt funksjonsevne til sentralforvaltninga. Til det første programmet med 15 plasser fikk vi 127 søkere. Og interessen har ikke blitt mindre.

Programmet har bidratt til å dokumentere at det er mange gode kandidater, selv om de bærer merkelappen ”nedsatt funksjonsevne”. Dessuten er det mange med ulike typer av funksjonshemming som passer inn i krevende jobber som forutsetter akademisk utdanning.

På bakgrunn av erfaringene så langt har jeg bestemt at vi skal få i stand et nytt trainee-program på vårparten. Før programmet kommer i gang, vil vi invitere interesserte departementer og direktorater som har mulighet for å rekruttere til nye stillinger. Jeg håper vi kan lyse ut 20 – 30 trainee-plasser i denne runden.
Jeg er glad for at andre virksomheter – private og offentlige – har egne tiltak på området. Dere vil høre mer om det seinere i dag.  

Jeg skal ikke holde et langt foredrag for dere om sjukefravær, men noe vil jeg si:

Det bekymrer regjeringa at sjukefraværet går opp. IA-avtalens mål om 20 prosent reduksjon i sjukefravær er langt fra nådd, og utviklingen går i feil retning. Etter en betydelig reduksjon i fraværet fra 2004, har det igjen økt etter 2007. Det er nå på nivå med der vi startet i 2001. Det totale sjukefraværet i andre kvartal i år er høyere enn da avtalen ble inngått i 2001. Det er fare for at veksten vil fortsette.

Dette ser ut til å være et særnorsk fenomen. Det må vi ta på alvor.

I år vil kostnadene øke med nesten 4,6 milliarder, mye mer enn planlagt. Regjeringen måtte i høst etterbevilge 3,2 milliarder. Dette er alvorlig. Det spiser av det økonomiske handlingsrommet vårt.

I forrige måned ble Regjeringen og partene i arbeidslivet enige om å forlenge IA-avtalen frem til 1. mars 2010. Det er enighet med partene om å vurdere en noe bredere virkemiddelpakke. En felles arbeidsgruppe har lagt fram en rapport som vil danne grunnlag for de videre drøftinger av IA-avtalen. For en uke siden oppnevnte jeg et faglig ekspertutvalg for å vurdere mulige administrative tiltak knyttet til for eksempel sykmeldingspraksis og oppfølgingen av den sykemeldte.

Ekspertutvalgets anbefaling skal foreligge innen 1. februar 2010. Vi vil også drøfte ulike modeller for arbeidsgivers finansiering av sjukelønnsordningen. Regjeringa vil opprettholde arbeidstakernes rettigheter i sjukelønnsordningen. Jeg er blitt enig med partnere at vi på bakgrunn av disse vurderingene innleder konkret drøftinger om ny IA-avtale i midten av januar 2010 med sikte på at en ny og videreutviklet avtale kan tre i kraft 1. mars 2010. Jeg tror den avtalen ikke minst vil bli viktig for personer med psykiske lidelser som vil komme i arbeid.

Og når jeg er inne på dette med sykefravær: Jeg synes det er veldig interessant at for eksempel turtøyprodusenten Stormberg AS med sin meget bevisste inkluderingspolitikk, oppnår et lavere sykefravær enn gjennomsnittet. Jeg antar Steinar Olsen har spennende ting å fortelle dere om dette.

En av de største utfordringene i arbeids- og velferdspolitikken er å redusere antall personer i yrkesaktiv alder som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Antall helserelaterte ytelser har økt fra 360 000 i 1995 til 615 000 i 2010. Vi må lykkes med å forebygge frafall og utstøting fra arbeidslivet.  Samtidig må vi gjøre det lettere å komme inn i jobb. 

Et mer inkluderende arbeidsliv må innebære at sykefravær og uførepensjonering reduseres og at yrkesaktiviteten blant utsatte grupper i arbeidslivet økes. Det er viktig at personer som mottar trygd sikres gode levekår, samtidig som de som har mulighet til det, får hjelp og motiveres til arbeid. Dette vil også bidra til å bekjempe fattigdom og redusere sosiale og økonomiske forskjeller.

Norge er et godt land å bo i med høy levealder, høy sysselsetting, en helsesituasjon på høyde med de beste, og gode velferdsordninger.

Likevel er det for mange som faller utenfor det fellesskapet som arbeidsplassen gir. De får ikke muligheten til å leve av egen arbeidsinntekt, og mister muligheten til å videreutvikle sine evner og ferdigheter i en arbeidssituasjon.
Sånn vil vi ikke ha det og derfor kan ingen slå seg til ro med denne situasjonen.

Jeg er glad for den rollen som Rådet for psykisk helse spiller på dette området. Dere mobiliserer til innsats for personer med psykiske lidelser og deres pårørende. Dere arbeider for et samfunn med god psykisk helse. Dere driver viktig opplysningsarbeid. Særlig vektlegger dere arbeidslivet som arena for dette arbeidet, og dere minner oss politikere om utfordringene.

I det arbeidet vi står foran trenger vi alle dere som vil bidra til et mer inkluderende arbeidsliv. Vi trenger noen som holder fanen høyt og minner oss på at vi må gjøre mer. Og vi trenger ikke minst engasjement og bevissthet blant ledere i alle virksomheter om betydningen av arbeid for inkludering og mangfold i arbeidslivet.

Lykke til med gjestebudet og ikke minst lykke til med jobben framover. Og husk – det handler mest av alt om folk!