Nye økonomiske tider - utfordringer for forvaltningen

Med forbehold om endringer under framføring.

Kjære toppledere
Jeg er glad for at jeg får møte så mange av dere tidlig i statsrådsperioden min. Som dere sikkert er kjent med, har departementet med få unntak beholdt sin opprinnelige portefølje. I tillegg har vi fått kirkesakene fra Kirke- og kulturdepartementet og same- og minoritetssakene fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Det tilsier kanskje at vi burde hete Mangfoldsdepartementet, men det nye navnet blir Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Fram til 21. desember skal jeg også være arbeidsminister. Jeg har med andre ord fått en stor og spennende jobb.

Hovedtemaet for konferansen i dag er globalisering og kulturelt mangfold. Dette er et viktig tema for regjeringen. Gode foredragsholdere skal belyse ulike sider ved hva nye og kraftfulle utviklingstrekk har å si for Norge og for norsk forvaltning. Men siden jeg er ny statsråd for både administrasjon og arbeid, vil jeg benytte anledningen til å ta opp de viktigste og største utfordringene på mine politikkområder, som også vil ha innflytelse på mange topplederes arbeidsområder.
 
Etter mange år med oppgangstider, har det siste året vært preget av internasjonal nedgangskonjunktur og finanskrise. I Norge har vi heldigvis kunnet motvirke den økonomiske nedgangen. Vi har brukt det økonomiske handlingsrommet vårt til ekspansive offentlige budsjetter og garantiordninger for bankene. Vi har holdt lav styringsrente og opprettholdt et høyt investeringsnivå i olje- og gassektoren. I tillegg har vi forsterket arbeidsmarkedstiltakene og økt bevilgningene til arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette har gitt resultater: Sysselsettingen har holdt seg relativt stabil, selv om arbeidsledigheten øker.

Vi kan likevel ikke friskmelde arbeidsmarkedet ennå. Ved utgangen av oktober var det registrert 68 300 helt arbeidsledige. Det tilsvarer 2,6 prosent av arbeidsstyrken. Antall personer som deltar på et arbeidsmarkedstiltak var ved utgangen av oktober om lag 71 000. Den forholdsvis lave etterspørselen etter arbeidskraft går særlig utover utsatte grupper. Tallet på personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker arbeid, er fortsatt høyt.

Regjeringens visjon er et arbeidsliv med plass til alle. Arbeid er viktig for den enkelte, men også helt nødvendig for velferdsstaten. Vi må bremse avgangen fra arbeidslivet og vi må få høyere yrkesdeltagelse blant grupper som i dag står utenfor. Selv om vi på mange måter har et godt fungerende arbeidsmarked, så krever en slik ambisiøs målsetting betydelig innsats på en rekke områder. Dette omfatter arbeidslivspolitikken, utdanningspolitikken og velferds- og pensjonspolitikken. Ikke minst gjelder det den generelle økonomiske politikken. Politikken på de ulike områdene må bidra sammen.

Selv om arbeidsledigheten har økt langt mindre enn i mange andre land, er det nødvendig å opprettholde og ytterligere styrke arbeidet overfor arbeidssøkerne. Flere tiltaksplasser vil bidra til at Arbeids- og velferdsetaten kan gi arbeidsrettet bistand til flere arbeidsledige og arbeidssøkere med nedsatt arbeidsevne. Da vil det også bli lettere for dere å gi jobb til bl.a. arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne.

Det som bekymrer meg mest er at sykefraværet går opp. IA-avtalens mål om 20 prosent reduksjon i sykefravær er langt fra nådd, og utviklingen går i feil retning. Etter en betydelig reduksjon i fraværet fra 2004, har det igjen økt etter 2007. Det er nå på nivå med der vi startet i 2001. Det totale sykefraværet i andre kvartal i år er høyere enn da avtalen ble inngått i 2001. Det er fare for at veksten vil fortsette. I år vil økningen utgjøre om lag 4,6 milliarder kroner, mye mer enn planlagt. Regjeringen måtte sist fredag etterbevilge 3,2 milliarder kroner til sykelønnsordningen. Dette er alvorlig. Det spiser av det økonomiske handlingsrommet vårt.

Selv om sykefraværet går opp, viser evalueringen fra SINTEF at vi likevel gjør mye riktig på IA-området. Et eksempel er modellen for oppfølging av langtidssykemeldte som åpenbart er riktig, men den forutsetter at alle gjør sin del av oppgaven.

Staten ligger bedre an enn andre sektorer. Mange enkeltvirksomheter har oppnådd gode resultater. Dette må det bygges videre på. Det er viktig å lære av de gode erfaringene og vise at staten kan forbedre seg ytterligere. Vi har et åpenbart forbedringspotensial, for å si det forsiktig. Alle må ta sykefraværet alvorlig, enten vi er arbeidsgivere eller tillitsvalgte.

En annet IA-mål som ikke er nådd, er å få flere med nedsatt funksjonsevne i arbeid. Det har ikke vært noen vesentlig økning, selv under en konjunkturoppgang og med gode tilskuddsordninger. Det er en felles utfordring for oss som politikere og dere som arbeidsgivere å skape det nødvendige rommet for denne arbeidskraften.

Det har vært en økning i den reelle pensjoneringsalderen. I staten har den gjennomsnittlige avgangsalderen økt med 1,1 år i IA-avtaleperioden. Dette gir en betydelig gevinst, menneskelig og samfunnsøkonomisk. Samtidig vet vi at det er rom for ytterligere økning av avgangsalderen. Forskningen viser at det er altfor mange som kan og vil arbeide, men som faller ut av arbeidslivet. En god seniorpolitikk hos dere vil kunne bidra til dette.

Vi står nå ved et veiskille. IA-avtalen skal reforhandles. Partene i arbeidslivet ble siste fredag ble enig om å forlenge avtalen til 1. mars neste år.  Vi er enige om at noe må gjøres for at sykefraværet skal gå ned og vi er enige om at vi må vurdere en bredere virkemiddelpakke enn det som inngår i dagens avtale.
Sakens alvor tilsier at vi trenger ekstra tid for å gjennomføre en forsvarlig prosess. Vi har derfor blitt enige om å forlenge dagens avtale til 1. mars.

Regjeringen vil sammen med partene foreta en bred gjennomgang av virkemidlene. Arbeidsdepartementet vil opprette en egen ekspertgruppe som skal se på mulige tiltak knyttet til blant annet sykemeldingspraksis og oppfølging av sykemeldte. Gruppen skal være ferdig med arbeidet sitt 1. februar.

Regjeringen vil også vurdere nærmere ulike modeller for arbeidsgivers finansiering av sykelønnsordningen, innenfor en forutsetning om budsjettnøytralitet.

Regjeringen vil opprettholde arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen.
Vi har mange og positive erfaringer med samarbeidet med partene om IA-avtalen og engasjementet rundt IA-arbeidet både sentralt og lokalt har vært positivt. Derfor ønsker Regjeringen i tråd med Soria Moria- erklæringen å videreutvikle avtalen. Staten vil også fylle sin rolle som part i forbindelse med dette. Ufordringen til dere kommer når avtalen skal følges opp.

Den norske modellen bygger på tillit og samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Vi har godt utbygde velferdsordninger, god konkurranseevne og høy yrkesdeltagelse. Vi trenger en sterk og effektiv offentlig sektor for å sikre velferden. Folk må kunne stole på de offentlige løsningene.

Offentlig sektor er stor i Norge sammenlignet med andre land. Inntektene til det offentlige var i 2008 på 1435 milliarder kroner. Det tilsvarte 56 prosent av BNP. Regnet per innbygger har Norge de høyeste offentlige utgiftene i OECD, nesten 200 000 kroner på hver av oss i 2008.

En stor offentlig sektor er resultat av bevisste valg. Vi ønsker en velferdsstat der det offentlige har en sentral rolle i å omfordele inntekter og sikre innbyggerne viktige goder og tjenester. Vi bruker mange offentlige kroner på helse og utdanning og for å skape økonomisk trygghet for den enkelte gjennom folketrygden. På denne måten sikrer vi innbyggerne rett til grunnleggende velferdstjenester. Det skal ikke være størrelsen på lommeboka som bestemmer om vi skal få den beste beskyttelse mot sykdom og død. God utdanning skal ikke være forbeholdt de økonomisk sterkeste.

I den nye regjeringserklæringen heter det da også at: Regjeringen vil forsterke, forbedre og fornye denne samfunnsmodellen. Vi vil satse på fellesskapsløsninger og en sterk offentlig sektor også i framtida.

Ønsket om at offentlig sektor skal være sterk, betyr ikke at det er et mål at den skal bli større. Den skal organiseres og ledes bedre og det skal jobbes mer effektivt. Økte forventninger fra innbyggerne krever en godt organisert, styrt og samordnet forvaltning.

Andre nordiske og europeiske land har måttet stramme inn. På grunn av inntektene fra oljen, har ikke Norge stått under samme press. Slik vil det ikke være framover.

Vi har tatt inn mye av oljepengene i økonomien. I tida framover må vi bruke de ressursene vi har på en mer effektiv måte. For å skaffe rom for prioriteringer, vil vi på noen områder også måtte stramme inn. Vi kan ikke regne med den veksten i bevilgninger som vi har vært vant til. Skal vi få bedre tjenester, må det skje gjennom å arbeide annerledes.

For å opprettholde velferdsstaten vår, må vi fornye og utvikle offentlig sektor. Regjeringen vil gå gjennom erfaringer med fornyings- og effektiviseringsprosesser i offentlig sektor. Vi vil legge vekt på hvordan medvirkning fra brukerne og medbestemmelse og medvirkning fra de ansatte og deres organisasjoner kan bidra i slike prosesser. Vi vil stille spørsmål som: Er oppgavene løst så effektivt som mulig? Kan kvaliteten bli bedre?

Slike spørsmål er det nødvendig å stille hele tiden, og særlig når det økonomiske handlingsrommet blir mindre.

På kort sikt vil handlingsrommet i budsjettpolitikken være begrenset. Det vil bli krevende å bringe bruken av oljepengene ned mot handlingsregelen.

Mens det i 2007 var 21 eldre pr 100 personer i yrkesaktiv alder, vil dette tallet nær dobles i 2060. Sysselsatte som andel av totalbefolkningen vil med dagens yrkesdeltagelse synke fra 51 prosent til 46 prosent i 2060. Det betyr at stadig færre av oss må forsørge stadig flere.

Mange er derfor bekymret for at det kan bli mangel på arbeidskraft. Framskrivingene viser liten vekst i arbeidsstyrken, hvis innvandringen blir lav. På den annen side er Norge gjennom EØS-avtalen del av et arbeidsmarked med 500 millioner innbyggere. Arbeidskraftressursene er derfor potensielt større enn noensinne. Vi har også et godt rammeverk for arbeidsinnvandring i den nye utlendingsloven, som trer i kraft 1. januar 2010. Videre er erfaringene fra de seinere årene at mange kommer til Norge når jobbmulighetene er gode. Det kan vi ikke minst takke gode arbeidsvilkår og et høyt lønnsnivå for.

Selv om vi ikke skulle få noen skarp konkurranse om arbeidskraften, kan ikke statsforvaltningen regne med å bli noe prioritert område for sysselsettingsvekst.

Og uansett vil eldrebølgen koste: Perspektivmeldingen skisserer et scenario der det i 2060 kan oppstå et inndekningsbehov på 60 milliarder kroner. Dette tilsvarer nesten 30 prosent av de offentlige utgiftene til helse og omsorg i 2008 og illustrerer effektivitetsbehovet. I et slikt perspektiv blir effektivitetstiltak en viktig forutsetning for at vi skal kunne ta vare på våre syke- og pleietrengende også i framtida.

Selv om vi bruker mye penger på offentlig velferd, er det samtidig nokså klare indikasjoner på at Norge på mange viktige velferdsområder må få mer kvalitet for de ressursene vi setter inn.

PISA-resultatene snudde skoledebatten i Norge. Tidligere besto den politiske konkurransen nesten utelukkende av hvem som ville bevilge mest. Nå retter vi heldigvis mer av oppmerksomheten også mot hva vi kan gjøre annerledes for at elevene skal få de ferdighetene de bør ha. Våre data om høyere utdanning, forskning og helse tilsier at situasjonen kan være omtrent som på grunnskoleområdet - middels kvalitet til en høy pris. Regjeringen vil derfor arbeide for å finne ut hvordan vi kan styrke kvaliteten. Men dette er også en utfordring til dere. Statlige leder må hele tiden ha søkelyset på hvordan kvaliteten på tjenestene kan bli best mulig, innenfor budsjettrammene.

Det er de større og mindre forbedringstiltakene som dere ute i virksomhetene gjennomfører i hverdagen, som kan utgjøre forskjellen mellom en effektiv og brukerrettet virksomhet, og en som ikke er det. Det fornyingsarbeidet som skjer i virksomhetene skal vi i regjeringen ikke undervurdere – selv om statsråden ikke kan sole seg i glansen av dem.

Det kan se ut til at folks tilfredshet med offentlig sektor har falt. Målt på en skala fra 0 til 100 viste intervju¬undersøkelser i 1991 at 61 prosent var fornøyd. Andelen fornøyde falt til 56 prosent i 2004.

Snart vil den nye innbyggerundersøkelsen bli offentliggjort. Her er et utvalg på 30 000 innbyggere over 18 år bedt om å si sin mening om bl.a. offentlige tjenester. Dette vil gi ett utgangspunkt for å vurdere forbedringstiltak. De foreløpige tallene tyder på at rene tjenesteleverandører kommer bedre ut enn de som driver myndighetsutøvelse. Skole og utdanning kommer godt ut. Likevel: Mange av de spurte mener at de offentlige tjenestene er dyre i forhold til kvaliteten. Mange mener det sløses med ressursene i det offentlige.

I undersøkelsen er både folk som har erfaring med de berørte tjenestene, og folk som ikke har det, spurt. Det gjør at vi må være forsiktige med å trekke tallene for langt. Vi må også være forsiktige i å gå for langt i å sammenligne tallene for ulike tjenester. Undersøkelsen gir likevel en overordnet tilbakemelding på viktige sider ved offentlige tjenester. Del to av undersøkelsen kommer til våren. Den vil bare omfatte de som har erfaringer med de aktuelle tjenestene, og vil derfor gi kunne utfylle bildet og gi et godt grunnlag for forbedringsarbeidet.

Et av mine mål er at innbyggerne skal ha et godt møte med det offentlige. Innbyggerkonferansen i 2007 indikerte at det er nokså enkle ting folk prioriterer i sitt møte med det offentlige: å bli møtt med respekt, klart språk og digitale selvbetjeningsløsninger.

Det er nå bare noen få store grupper, som pensjonistene og enkelte innvandrergrupper, som ikke er på nett. Andelen seniorer på nett øker kraftig. Det er derfor helt sentralt i fornyingsarbeidet at de statlige tjenestene utnytter digitale medier i sin kommunikasjon med innbyggerne. Vi må nå ta inn over oss at store deler av befolkningen ønsker et digitalt førstevalg. Dagens tjenester er gjerne lagt opp slik at du ”også kan gjøre det digitalt”.

Jeg vil nå lansere et mål om at det er ”din rett å kunne gjøre det digitalt”. Samtidig må vi ha respekt for personer som ikke kan eller vil håndtere de digitale tjenestene og sørge for at også de har et godt tilbud.

”Digitalt førstevalg” vil være et viktig bidrag til å få mer tilfredse brukere og ikke minst store besparelser for det offentlige. La meg gi noen eksempler:

• Tall fra Skatt Øst tilsier at kostnadene ved behandling av skjemaer for kompensasjon av merverdiavgift innlevert på papirer mange ganger høyere enn ved elektronisk innlevering.
• Lånekassen har utviklet tjenester som gjør at brukerne kan betjene seg selv på nett. Fra 2003 til 2007 reduserte Lånekassen bemanningen med nærmere 20 prosent – fra 390 til 320 ansatte.  Behandlingstiden er halvert, fra gjennomsnittlig 16 til 8 dager.
• Helsedirektoratet arbeider med å utvikle en automatisk frikortløsning. Brukerne skal automatisk få tilsendt frikort når de har betalt egenandeler over taket. I dag er det ca. 200 årsverk som jobber med frikort – dette skal reduseres til ca. 50 årsverk i løpet av 3 til 5 år.

Utviklingen av en elektronisk forvaltning der folk kan få informasjon og henvende seg til det offentlige gjennom enkle digitale løsninger, vil være en av de store tverrsektorielle effektiviserings- og fornyingstiltakene i årene som kommer. Norge ligger helt i teten internasjonalt på e-forvaltning, men vi skal bli enda bedre.

Dette burde staten ha de aller beste forutsetningene for å kunne lykkes med. Staten har svært velkvalifiserte ansatte – vi er Norges største kunnskapsbedrift. Av de nyansatte har hele 67 % høyere utdanning og staten er blant de sektorene som bruker mest penger på etter- og videreutdanning.

Dere som er ledere i dag har mer krevende medarbeidere enn før. Unge arbeidstakere krever interessante oppgaver, faglige utfoldelsesmuligheter og god ledelse med regelmessig tilbakemelding på det de gjør. Ledelse i staten er mer og mer blitt å legge til rette, motivere og peke ut retning for medarbeiderne.

Medarbeiderundersøkelsen fra 2007 dokumenterer at arbeidsmiljøet i staten er bra, og at de fleste er fornøyde. At statens ledere ikke får dårlig tilbakemelding i medarbeiderundersøkelsen, er kanskje ikke uventet når vi vet at norske ledere har en uformell, involverende, støttende og lite autoritær lederstil. Det skulle derfor ligge vel til rette for å utvikle et godt medarbeiderskap, hvor ledere og medarbeidere sammen tar ansvar for å utvikle et godt arbeidsmiljø, finne gode måter å arbeide på og oppnå målene som virksomheten har satt seg.

Departementet skal sammen med Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) gjennomføre en ny undersøkelse av arbeidssituasjonen for ansatte i staten. Målet er å kartlegge de statsansattes vurderinger av ulike sider ved sin jobb og arbeidssituasjon. Undersøkelsen vil ha egne spørsmål rettet mot ledere om det å utøve ledelse. Den nye undersøkelsen vil gi mulighet til å følge endringer hos statlige ledere og medarbeidere over tid, ved at vi kan sammenligne med svarene fra undersøkelsene i 2007 og 1998. Dette vil gi et kunnskapsgrunnlag for å videreutvikle personal- og ledelsespolitikken i staten.

Fornyings- og omstillingsarbeidet krever ledere som har god strategisk innsikt og som kan trekke opp kursen og formidle hvorfor det trengs fornying og endring. Lederne må spille på lag med ansatte og tillitsvalgte, slik avtaleverket for medbestemmelse og medvirkning slår fast. Et godt samarbeid, medbestemmelse og medvirkning gir de ansatte mer trygghet. Det skaper en bedre felles forståelse av hva som er innholdet i endringene, bakgrunnen og ikke minst retningen på endringsprosessene. Det er nødvendig for å skape aksept for omstillingene. Da blir også omstillingsprosessene mer effektive.

Statlig lederskap skiller seg fra annet lederskap i samfunnet. Det er ikke bare fordi staten har en spesiell forankring og et eget oppdrag i samfunnet. Men det er også fordi statlige ledere – sammen med medarbeiderne – er nøkkelpersoner for å virkeliggjøre de visjoner og ideer som vi folkevalgte har fått i mandat å sette ut i livet.

Både ”Plattform for ledelse i staten” og Stortingsmelding 19 ”Ei forvaltning for demokrati og fellesskap” viser at vi setter store krav til ledere i staten. Departementet prioriterer ledelsesutvikling. Vi har en ambisjon om at Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi), i samarbeid med kompetansemiljøer i og utenfor forvaltningen, skal bli et ledende fagmiljø på ledelsesutvikling i staten. Difi skal tilby varierte utviklingstiltak for ledere på alle nivåer.

Den norske modellen for lønnfastsettelse er en viktig pilar for samfunnsøkonomien og velferdssamfunnet. Lønnsdannelsen er kordinert ved at tariffområdene i konkurranseutsatt sektor forhandler først. Dette bidrar til at lønnsutviklingen holdes innenfor rammer som sikrer en konkurranseutsatt sektor over tid. Det inntektspolitiske samarbeidet mellom regjeringen og arbeidslivets parter har over tid bidratt til en omstillingsdyktig økonomi, begrensede lønnsforskjeller, heving av inntektene til lavlønnsgrupper og lavere ledighet enn i de fleste andre OECD – land.

Lønnsoppgjørene i offentlig sektor kan ikke føre til at kostnadsnivået i konkurranseutsatt sektor blir enda høyere. En nedbygging av konkurranseutsatt sektor vil være meget uheldig for sysselsettingen, svekke distriktene, tappe landet for kompetanse og underminere samfunnsøkonomien.

Staten har i dag et samlet tilbud om lønns- og arbeidsvilkår som er konkurransedyktig i forhold til andre tariffområder. Vi kan tilby spennende arbeidsoppgaver, muligheter for faglig og personlig utvikling, gode sosiale ordninger og gode pensjonsrettigheter. Ved neste års tariffoppgjør vil staten føre en ansvarlig arbeidsgiverpolitikk, som samtidig må bidra til at staten fortsatt kan beholde og rekruttere godt kvalifisert arbeidskraft.

Regjeringen er innstilt på å gå i dialog om med partene om likelønnsspørsmålet på det grunnlaget som er slått fast i Soria Moria 2. I regjeringserklæringen sier vi klart at partene i arbeidslivet må komme til enighet om hvilke yrkesgrupper som skal prioriteres. Og, det må være enighet om at nye relative lønnsforhold ikke skal utløse kompensasjonskrav fra andre grupper. Utjamning mellom grupper må skje innenfor rammer som konkurranseutsatt sektor kan tåle.

Jeg vil også gi en særskilt oppfordring til dere som statlige ledere om å ta likestillings- og likelønnsutfordringen på alvor. Det handler om hvem som får tildelt oppgaver som gir utvikling og synlighet, hvem som prioriteres med hensyn til kompetanseutvikling, hvem som oppfordres til å søke nye og utfordrende posisjoner og hvem man faktisk rekrutterer når det står mellom svært godt kvalifiserte kvinner og men. Og det handler om hvem som prioriteres i de lokale oppgjørene og hvem som får lønnsjustering på særlig grunnlag. Våre virksomheter har ikke råd til at kvinner ikke føler seg trygge på at de vil få de samme mulighetene til en god lønns- og karriereutvikling som menn når vi framover skal konkurrere om den beste arbeidskraften. Derfor er likestilling og likelønn er en viktig lederoppgave.

Avtaleverket i staten må være slik at det understøtter den lokale personalpolitikken. En god lokal personalpolitikk, som utformes i dialog med arbeidstakerorganisasjonene, skaper trivsel, gode arbeidsmiljø og resultater. Dette er et lederansvar.

Hovedtariffoppgjøret til våren vil bli krevende. Det kommer til å bli utfordrende å komme fram til en forhandlingsløsning innenfor en forsvarlig økonomisk ramme. Jeg legger opp til et godt og konstruktivt samarbeid med hovedsammenslutningene, bygd på tillit, åpenhet og systematisk arbeid.

Som arbeidsminister og ”arbeidsgiver i staten-minister” er det min jobb å legge til rette for at arbeidsmarked og lønnsdannelse fungerer effektivt og kan bringe arbeidskraften til de sektorene hvor behovene og nytten er størst. Samtidig skal vi bidra til lav ledighet. Det betyr at også de som står utenfor arbeidsmarkedet må ha et tilbud. Vi må nyttiggjøre oss deres kompetanse og arbeidsevne, selv om den er utradisjonell eller arbeidstakeren har nedsatt funksjonsevne. Jeg ser på dere som støttespillere i dette arbeidet. Dere er rådgivere overfor meg og mine regjeringskollegaer og dere er ansvarlige for iverksetting og drift ute i etatene.

Statlige ledere har en viktig rolle når det gjelder å sørge for mangfold blant statens ansatte.  Dere skal rekruttere kvalifiserte medarbeidere til staten uansett bakgrunn og livserfaring. Dere skal bidra til at staten kan utnytte hele bredden av kompetanse som finnes i arbeidsmarkedet.  Med et bredt søkergrunnlag rekrutterer vi bedre.  En mangfoldig stat speiler befolkningen når det gjelder kulturell og sosial bakgrunn. Det øker tilfanget på kunnskap, det åpner for nye innfallsvinkler. Med mangfold i livserfaringer, synsmåter og perspektiver er jeg overbevist om at vi også får bedre løsninger. Konstruktive brytninger legger grunnlag for fornying og kreativitet. En stat med robust, mangfoldig og bred kompetanse vil gjøre virksomhetene bedre rusta til å betjene et mangfoldig samfunn og brukere med ulik kulturell bakgrunn og livserfaring.

Det bringer meg til temaet for dagens konferanse - globalisering og kulturelt mangfold. Hensikten med å ta opp dette er å videreutvikle en forståelse av at globaliseringen stiller krav til oss. Men den gir oss også nye muligheter. Den angår alle samfunnsområder og statlige ansvarsområder. Vi har alle et ansvar for å delta i å bygge et bærekraftig kulturelt mangfold. Jeg tror det der flere enn meg som er spente på hva vi vil få høre ut over ettermiddagen.