Historisk arkiv

Grytøya-klatrere hedret med forsvarsmedaljen

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Forsvarsdepartementet

I 1972 styrtet et av Forsvarets fly i fjellveggen på Grytøya. 17 mennesker omkom i den verste flyulykken i Forsvarets historie. De ble hentet ned av frivillige klatrere som befant seg i området. Nå, 41 år etter, dekoreres klatrerne med forsvarsmedaljen for sin innsats.

Etter redningsarbeidet hørte ikke klatrerne mer fra verken politiet, Forsvaret eller andre myndigheter. Klatrerne leverte på eget initiativ sin rapport til Forsvarsdepartementet i vår. Her beskrives aksjonen i fjellveggen i detalj, og kaster lys over helt sentrale deler av redningsarbeidet som hittil ikke har vært kjent.

- Klatrerne stilte opp da det gjaldt. De påtok seg stor risiko og utviste et mot og en innsatsvilje langt utover det man kan forvente av frivillig innsats. Jeg er glad for at deres historie nå er kjent og for at vi fikk muligheten til å gi dem en stor takk, sier forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen.

F.v. Einar Husebye, Kjell Skog, Arthur Kjelstrup-Olsen, forsvarsminister Anne-Grete-Strøm-Erichsen, forsvarssjef Harald Sunde, Ulf Prytz, Bjørn Hancke-Olsen, Svein Andrew Smelvær, Sjur Nesheim. Ikke tilstede: Johannes Lynge, Arild Meyer og Jarl Ivar Sæther (Sæther tildelt forsvarsmedaljen post mortem). (Foto: Eskil G. Sivertsen/Forsvarsdepartementet)

Forsvarsmedaljen ble tildelt de ti klatrerne av forsvarssjef Harald Sunde under en middag for klatrerne på Akershus festning mandag 2. september. I sin tale sa forsvarsministeren blant annet:

Jeg vil takke for at dere tok kontakt med oss, etter alle disse årene hvor ingen tok kontakt med dere. Jeg vil takke for at dere festet disse sterke opplevelsene og detaljerte beskrivelsene til papiret. Rapporten har bitt seg fast i alle oss som har lest den. Den er ærlig og usminket.

Og ikke minst – den er viktig.

Den er viktig fordi den tetter et hull i den store historien om Grytøya-ulykken, og dermed øker vår felles forståelse av hva som skjedde i dagene etterpå.

Den er viktig fordi den gir svar på spørsmål mange kanskje har båret på.

Og ikke minst er den viktig fordi den tegner et bilde av en samfunnsberedskap som ikke fungerte godt nok da, og som dere - etter 22. juli - spør om fungerer godt nok i dag.

Deres rapport er dermed et høyst relevant bidrag i en debatt som vil prege Norge i mange år fremover.

I dag, som i 1972, handler dere på andres vegne. Dere ber ikke om anerkjennelse for egen innsats. I dag, som i 1972, ønsker dere bare å gjøre rett. For 41 år siden fant dere styrke i hensynet til de etterlatte. Deres engasjement i dag er fortsatt motivert av dem som led de største tap. Det står det stor respekt av.

Takk for at dere stilte opp da tragedien rammet. Dere gjorde en heltemodig innsats, først i håp om å redde liv, og deretter for å frakte de omkomne ned fra fjellet da det var klart at liv ikke sto til å redde.

Takk for at dere ga de etterlatte en grav å sørge ved.

Takk for at dere nå forteller deres historie.