Tilsvar til Gro Holms kommentar på "NRK ytring"

Gro Holm hevder på «NRK ytring» den 14. mars at «regjeringen slapp rattet» og deltok i liten grad i diskusjonen om hva som var målet med operasjonen over Libya. Det stemmer ikke. Hun skriver blant annet at denne diskusjonen skal ha foregått ved ett bestemt kommandoledd, nemlig ved Joint Task Force Unified Protector som var lokalisert i Napoli.

For det første, var Norge representert i Napoli. Det var likevel ikke der strategien for operasjonen ble fastlagt. NATOs strategi, som var klart tuftet på FN-mandatet i sikkerhetsrådsresolusjon 1973, ble utformet i tråd med mekanismene vi har i NATO. Strategien, inkludert rammene for valg av mål og engasjementsreglene, ble besluttet i NATOs råd. Det er ved aktiv politisk deltagelse på dette nivået at Norge bidrar til å bestemme innretningen på NATOs operasjoner.

NATO-operasjonen over Libya ble iverksatt og styrt av kommandosystemet vi har i NATO, og var basert på de politiske føringene. På akkurat samme måte som i alle andre NATO operasjoner. Holm framstiller målutvelgelsen som om at det var opp til hver enkelt flyger å bombe på eget forgodtbefinnende. Det er feil. NATO hadde tydelige krav til hvilke mål som kunne angripes og all militær maktbruk skulle bidra til å oppfylle mandatet i sikkerhetsrådsresolusjonen. Alle ledd i NATOs kommandokjede, også i Napoli, var ansvarlig for at bombingen var innenfor de strategiske føringene besluttet i NATOs råd. NATO rapporterte også fortløpende tilbake til nasjonene om utviklingen og resultatene av operasjonen. På denne måten kunne eventuelle politiske justeringer foretas fortløpende. Også det er vanlig prosedyre i alle NATO-ledede operasjoner.

For det andre, snur Holm det hele på hodet når hun kritiserer regjeringen for at norske fly kunne gjennomføre de vanskeligste oppdragene. Tvert i mot, er dette en stor anerkjennelse til Luftforsvaret. Gjennom de store omstillingene og effektiviseringstiltakene for å styrke den operative kapasiteten i Forsvaret, har vi i dag særdeles kompetente jagerflygere og jagerfly som er topp utrustet. Siden vi har topptrente flygere som disponerer den beste teknologien, var det ikke nødvendig å ta reservasjoner som vi for eksempel gjorde i forbindelse med operasjonene over det tidligere Jugoslavia i 1999 da vi ikke kunne fly i mørke.

For det tredje, var omlag 80 % av bombene som ble sluppet av norske fly, rettet mot mål som var forhåndsplanlagt før flyene tok av. Typiske mål var kommandoplasser, militære sambandsinstallasjoner og ammunisjonslagre. Så var det slik at cirka 75 % av flytiden ble brukt på mål der posisjonen ikke var kjent når flygerne startet oppdraget. Dette var typisk bevegelige mål som stridsvogner og artilleri der det av naturlige grunner ikke var mulig å forhåndsplanlegge en fast posisjon før start. Det som uansett var et krav, var at målet var innenfor de kategoriene som var bestemt på overordnet nivå, og at de positivt kunne verifiseres å være militære mål i tråd med krigens folkerett. Det var også helt spesifikke krav til avstand til sivil infrastruktur eller sivile personer. Var det tvil, ble ikke angrepet gjennomført.

Og endelig, så hadde vi norske offiserer fra Forsvarets operative hovedkvarter utplassert ved et av NATOs hovedkvarter som såkalt «red card holder». Slik kunne de sørge for at de norske flyene ble brukt i tråd med regjeringens forutsetninger. Dette var offiserer som var eksperter på målutvelgelse og krigens folkerett. Disse offiserene, som ikke stod under NATO kommando, hadde som oppgave å kvalitetssikre beslutningsprosessene i NATO. De hadde fullmakt til å stoppe et oppdrag om det var i strid med norske politiske føringer eller folkerettslige forpliktelser.

Anne-Grete Strøm-Erichsen, forsvarsminister