Hovedlinjer

La meg først takke for invitasjonen hit til Oslo Forsvarsforening. Jeg er meget glad for at dere gir meg denne muligheten til å utdype et tema det har vært betydelig interesse for siden regjeringsskiftet.

Jeg vil derfor begynne med å besvare spørsmålet med en gang: Ja, det blir forskjell. Regjeringen gikk til valg på – og kommer til å gjennomføre – en kursjustering hva angår våre internasjonale engasjementer. Men denne kursjusteringen er solid forankret i hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Merkesteinene ligger fast: Vår vekt på FN og folkeretten, vårt aktive engasjement i NATO, og ambisjonen om en aktiv Europapolitikk på tross av at Norge ikke er medlem av EU.

Den sikkerhetspolitiske kurs som ble nedfelt i Soria Moria erklæringen setter et spesielt fokus på vår sterke oppslutning om FN-pakten.

Oppslutning om FN-pakten har sammen med vårt NATO-medlemskap utgjort hjørnesteinene i norsk sikkerhetspolitikk i hele etterkrigstiden. Vi ønsker å videreføre denne tradisjonelle hovedlinjen i norsk utenrikspolitikk. Vi vil legge avgjørende vekt på å støtte en internasjonal orden bygget på lov og rett, der maktbruk er regulert. Dette setter FN i sentrum som en ubestridt ledende organisasjon i arbeidet med å sikre fredelig sameksistens både mellom stater og folk. Det er denne regjeringens klare overbevisning at norske interesser er best tjent med en FN-ledet verdensorden. Ikke minst skal vår deltakelse i internasjonale operasjoner, uansett organisatorisk ramme for øvrig, ha en klar forankring i et FN-mandat. Maktbruk uten klare FN-mandat skaper splittelser, noe vi har sett et klart eksempel på i Irak.

Vi vil derfor legge særlig vekt på en styrking av vår oppslutning om FN samtidig som vi sikrer vår forankring i NATO ved blant annet å videreføre et betydelig norsk engasjement i alliansens operasjon i Afghanistan. Jeg minner om at NATO-styrken ISAF ikke bare har et klart FN-mandat basert på fire resolusjoner fra Sikkerhetsrådet, men også arbeider nært sammen med FNs sivile innsats i landet, UNAMA.

Regjeringen vil prioritere deltakelse gjennom slike formelle internasjonale organisasjoner fremfor såkalte koalisjoner av villige. Avviklingen av det norske engasjementet i Operation Enduring Freedom til fordel for økt vekt på ISAF er et uttrykk for dette synet. Jeg vil imidlertid understreke at dette prinsippet ikke vil utelukke enhver deltakelse i slike koalisjoner i fremtiden.

To av de fremste målsettingene for Forsvaret er å forebygge krig og fremvekst av trusler mot norsk og kollektiv sikkerhet, og å bidra til fred, stabilitet og videre utvikling av den internasjonale rettsorden. Vårt eget lands sikkerhet er nært knyttet til internasjonal sikkerhet, og vi har derfor et globalt perspektiv i våre sikkerhetspolitiske vurderinger. FN og NATO er hovedpillarene våre i denne sammenhengen, med FN som det globale og overordnede sikkerhetspolitiske fastpunktet som legger hovedrammen for mellomstatlig samkvem, og med NATO som vårt lands sentrale militære sikkerhetsgarantist.

Jeg vil med en gang understreke at det ikke finnes noe motsetningsforhold mellom FN og NATO, de to har alltid utfylt hverandre i norsk sikkerhetspolitikk. FN-paktens artikkel 51 fastsetter staters rett til kollektivt selvforsvar. NATOs opprettelse i 1949 var basert nettopp på denne retten, og NATOs artikkel 5 er direkte avledet av FN-paktens artikkel 51.

Likefullt har NATO i de senere år vært den dominerende rammen for våre militære utenlandsoperasjoner. Den nye regjeringen vil i større grad vektlegge FN, både fordi vår sikkerhetspolitikk baserer seg på at disse to organisasjonene gjensidig utfyller hverandre, og fordi FN har fortrinn i innsats for å fremme fred og stabilitet i andre regioner.

La meg før jeg fortsetter understreke at Forsvaret løpende utfører viktige nasjonale oppgaver hver dag. Ved siden av å utdanne vernepliktige, er disse oppgavene knyttet til blant annet suverenitetshevdelse, grensevakt, og ulik støtte til det sivile samfunnet. Vår deltagelse i utenlandsoperasjoner vil ikke under noen omstendigheter true disse funksjonene. Så tilbake til kveldens emne:

NATO – en sikkerhetsgarantist i rask omstilling

NATO vil fortsatt være den helt sentrale rammen for vår kollektive forsvarsinnsats. Spørsmålet i dag er ikke ”NATO eller ikke NATO”, men hvilket NATO vi ønsker oss. NATO ble til som overbygningen over den sikkerhetspolitiske garantien fra USA til Europa. I dag er NATOs fremtidige rolle i støpeskjeen. For Norge, med nære bånd både til USA og Europa er det viktig at vi bidrar til å styrke alliansens rolle som det sentrale forum for transatlantisk politisk dialog. NATO må også transformeres og videreutvikles som en militær allianse. Både militær og sivil side i NATO må vise endringsvilje for at NATO skal opprettholde sin sentrale rolle i fremtiden.

NATO utviklet sin rolle fra å være forsvarsallianse til å ha en verdifull rolle i å inkludere øst-europeiske land i en ny all-europeisk sikkerhetsarkitektur etter den kalde krigen. På 1990-tallet var det stort sammenfall mellom amerikanske og europeiske perspektiver på denne omstillingen. 11. september 2001 definerte en helt ny agenda; og på tross av at man allerede dagen etter fattet alliansens aller første artikkel V-vedtak strevde NATO lenge med å finne en rolle i den nye situasjonen. I forbindelse med Irak-krisen - og ikke minst i Tyrkia-spørsmålet - ble alliansesamholdet satt på en alvorlig prøve. At NATO overtok ledelsen over ISAF i Afghanistan i august 2003 må dog sees på som et uttrykk for at man igjen var i stand til å finne en rolle til alliansen i en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Derfor er operasjonen i Afghanistan ikke bare av avgjørende betydning for en fredelig og demokratisk utvikling i Afghanistan og i regionen, men også for alliansens egen fremtid.

Fortsatt deltagelse i alliansens fredsoperasjoner vil være et sentralt bidrag til å sikre at NATO forblir et sentralt konsultasjonsorgan for internasjonal sikkerhet, og for at alliansen fortsatt skal kunne spille en konstruktiv rolle i å sikre fred og stabilitet i konfliktrammede regioner.

NATOs operasjon ISAF vil i flere år fremover være vår største operasjon i utlandet. Norge leder det flernasjonale regionale stabiliseringslaget i Maymaneh, og Norge har en sentral støtterolle i alliansens samlede operasjoner i Nord-Afghanistan. Vi vil også fortsette vår deltagelse i NATOs operasjoner i Kosovo og i Middelhavet, og ha styrker på beredskap for NATO Response Force.

EU – Stadig mer aktuell aktør

Norge har som mål å fortsette samarbeidet med EU innen sikkerhets- og forsvarspolitikken. EU tar sikte på å ta større ansvar for fred og sikkerhet, både i Europa og globalt. Med sitt brede spekter av økonomiske, politiske, og militære virkemidler vil EU i flere situasjoner være særlig egnet til å håndtere konflikt og fremme utvikling og stabilitet. Særlig EUs ambisjon om å opprette innsatsstyrker - de såkalte Battle Groups – er interessante i denne sammenhengen. Disse skal på kort varsel kunne deployere for å håndtere kriser og konflikter. EU tar sikte på at innsatsstyrkene skal styrke FNs krisehåndteringsevne, med Afrika som et særlig aktuelt område for innsetting. Begge disse målsettinger gjør Battle Group-konseptet interessant for Norge. Vi har besluttet deltagelse i den nordiske Battle Group, som vil ledes av Sverige, og hvor også Finland og Estland vil delta. Mandat fra FNs sikkerhetsråd vil være en betingelse for norsk deltagelse i denne innsatsstyrkens ens operasjoner. Videre vil vi videreføre vår engasjement i den EU-ledede operasjonen Althea i Bosnia-Hercegovina.

Kursjustering retning FN

Den mest synlige delen av kursjusteringen er imidlertid at vi ønsker å bli en større bidragsyter til FN-ledede fredsoperasjoner. Dette er strengt tatt ikke en ny politisk linje; som nevnt har FN vært en hovedpillar i vår sikkerhetspolitikk siden 1945. Avviket fra ”hovedlinjen” her er snarere det vi har sett de siste årene, der Norge i en periode har vært svært lite til stede i FN-ledede operasjoner. Som jeg vil komme tilbake til er den bebudede ”returen” til FNs militære operasjoner noe vi ønsker å gjøre sammen med de andre nordiske landene.

Det er flere grunner til denne kursjusteringen. For det første er det i norsk interesse at FN opprettholder og styrker sin autoritet til å fremme en verdensorden basert på fredelig samkvem og konfliktløsning mellom stater, og hindre utvikling i retning av at nasjoner tar seg til rette på egen hånd.

For det annet disponerer ikke noen annen organisasjon det samme spekter av virkemidler som FN har til rådighet for å lindre menneskelig lidelse, håndtere konflikt og fremme stabilitet. Jeg tenker her både på bredde, i form av humanitære, militære, diplomatiske og økonomiske virkemidler. Jeg tenker også på FNs mandat og evne til å spille sentrale roller på alle stadier av kriser og konflikter, fra før konflikt bryter ut, via fredsoperasjoner og bistand i den viktige overgangen fra krig til fred i kjølvannet av fredsavtaler, og langsiktig utvikling og institusjonsbygging på veien til varig fred.

Det kan være nyttig å stanse opp og snakke litt om FNs fredsoperasjoner, siden Norges engasjement har vært beskjedent siden midten av 90-tallet, og siden disse operasjonene har opplevd en del tilbakeslag.

Slutten på den kalde krigen betydde både en økning i antall væpnede konflikter i verden ved at den interne orden de tidligere maktblokkene garanterte ble svekket. Samtidig åpnet slutten på den kalde krigen for at FN kunne spille en mer aktiv rolle i internasjonal konflikthåndtering, siden man ikke opplevde stadige blokkeringer i Sikkerhetsrådet. Resultatet var en dramatisk økning både i fredsoperasjoners antall, i deres omfang og i deres kompleksitet. FN var ikke forberedt på denne utviklingen, og flere alvorlige og vel kjente tilbakeslag fulgte. Jeg tenker særlig på Rwanda i 1994 og Srebrenica i 1995, men det finnes flere eksempler, som til sammen svekket FNs autoritet i betydelig grad.

Dette ga støtet til en kursjustering bort fra FN i løpet av nittitallet, hvor særlig vestlige nasjoner orienterte seg vekk fra FN-ledede operasjoner. Det fantes gode grunner for en slik utvikling, i lys av FNs mange og vel publiserte tilbakeslag. En ny arbeidsdeling vokste frem, hvor FNs sikkerhetsråd ga mandat til fredsoperasjoner, mens selve operasjonene ble gjennomført av mer kapable regionale sikkerhetsorganisasjoner, i første rekke NATO. Dette markerte også vårt eget lands avskjed fra tyngre deltagelse i FN-operasjoner. FNs operasjon UNPROFOR i det tidligere Jugoslavia ble omdannet til den mer slagkraftige NATO-operasjonen IFOR, senere SFOR, som for øvrig enda senere (2004) ble overtatt av EU, og omdøpt til Operation Althea. FN ga også mandat til NATO-operasjonen KFOR i Kosovo i 1999, som i seg selv fulgte i kjølvannet av NATOs Operation Allied Force.

Hendelsene i september 2001 og den påfølgende krigen mot terror befestet ytterligere oppgavedelingen mellom FN og NATO, og ledet for Norges del til at deltagelse i NATO-operasjoner med anti-terror målsettinger ble klart prioritert i forhold til så vel FN-operasjoner som NATO-operasjoner med bredere politiske målsettinger, som f. eks KFOR i Kosovo.

Ny vår for FN – beskjeden vestlig rolle

Men samtidig med at disse operasjonene har dominert vårt hjemlige nyhetsbilde, har operasjoner under direkte FN-ledelse fått et oppsving.

Etter de uheldige hendelsene på 90-tallet henger det på flere hold igjen et inntrykk av at FN ikke er i stand til å gjennomføre større operasjoner. Det er derfor verdt å merke seg at FN faktisk også har gjennomført en rekke vellykkede operasjoner de siste årene. I den senere tid kan nevnes Øst-Timor og Sierra Leone, hvor FN nå er i ferd med å trappe ned sine operasjoner etter at målsetningene i all hovedsak faktisk er nådd. I Liberia har FN nylig bidratt til gjennomføring av vellykkede valg, og i Den Demokratiske republikken Kongo har FN-styrken gjennomført en rekke temmelig robuste aksjoner mot lokale opprørsgrupper. FN-styrken MONUC i Kongo, som for ikke lenge siden var en ganske fragmentert operasjon preget av alvorlige interne disiplinproblemer fremstår i dag som mer helhetlig; ikke minst fordi man har lyktes i å sette prinsippet om ”beskyttelse av sivile” i sentrum for både den militære og humanitære innsatsen i landet. Det sagt, så er det naturligvis meget langt igjen før man får orden på den politiske og humanitære misæren Kongo.

Fremgangen mht FNs egne operasjoner skjer dels takket være mer helhetlig og gjennomført planlegging, som trekker på FNs evne til å gjennomføre såkalte integrerte operasjoner, altså operasjoner med koordinert innsats langs hele det politiske, militære, humanitære og utviklingsmessige spekteret. FN har unik kompetanse innen forberedelse og gjennomføring av valg, som ofte er et sentralt ledd i fredsprosesser. Fremgangen skyldes også mer robuste engasjementsregler og mer solide avdelinger.

Det skal imidlertid ikke stikkes under en stol at FN fortsatt står ovenfor en rekke store og kompliserte utfordringer. Dette er ikke minst et resultat av en eksplosiv økning i antallet operasjoner. FN leder nå hele 18 fredsoperasjoner med nesten 75.000 soldater i fire verdensdeler. Dette stiller enorme utfordringer til organisasjonen, og aktualiserer behovet for å få gjennomført de organisasjonsmessige reformer og tiltak Brahimi-rapporten om reformer i FNs fredsoperasjoner anbefalte, og som Norge har støttet. Spesielt viktig er styrking av organisasjonens kapasitet og kompetanse til strategisk planlegging og ledelse av komplekse operasjoner med både politiske, militære, humanitære og utviklingsmessige dimensjoner. Dette krever robuste mandat, godt trente og utrustede styrker, en fungerende støttestruktur med alt fra logistikk til etterretninger, og gode ordninger for sivilt-militært samarbeid. FN er da også på vei i nettopp denne retningen, selv om det fortsatt er langt fram. Selv om planleggingsapparatet er styrket, står det langt tilbake for hva NATO har å rute med, på tross av at alliansen i dag kun kommanderer 1/3 av det antall styrker som FN rår over.

Nettopp derfor vil vi være med. Sammen med andre nordiske land ønsker vi å bidra aktivt for å styrke FN som organisasjon, og i samarbeid med andre bidra til fortgang i de nødvendige organisasjonsmessige endringer og forbedringer som Brahimi-rapporten påpeker.

Baksiden av medaljen er at nesten hele dette oppsvinget for FNs fredsoperasjoner har skjedd ved hjelp av bidrag fra land i den tredje verden. Mer enn åtti prosent av alle soldater med blå beret kommer fra land i sør. Dette er gledelig fordi det markerer at mange land kan spille konstruktive roller for å fremme fred og sikkerhet. Samtidig mangler ofte disse landene spesialiserte militære kapasiteter som kan gjøre FNs operasjoner mest mulig effektive. Europeiske og nordamerikanske nasjoner som kunne stilt slike kapasiteter, har primært engasjert seg i fredsoperasjoner i regi av NATO og EU, i Europa og i det utvidede Midt-Østen. Det overlates til andre land å håndtere verdens øvrige konflikter, hvor summen av menneskelig lidelse er langt større, og de langsiktige konsekvensene for internasjonal stabilitet kan være betydelige.

Dette er dobbelt uheldig. Ikke bare kanaliseres store ressurser til et begrenset antall områder samtidig som de globale behovene er så store; ved at de kanaliseres utenfor FN, nyter heller ikke verdensorganisasjonen godt av den autoritet og legitimitet som vestlige land ellers kunne tilført FN.

Økt norsk militær deltagelse i FN-operasjoner

Det er disse forholdene som ligger til grunn for at Regjeringen ønsker at Norge skal styrke sin støtte til FN, inkludert økt deltagelse i militære FN-operasjoner.

I denne satsingen vil vi være nødt til å fokusere på kvalitet heller enn kvantitet. Vi har ikke lengre det mobiliseringsbaserte invasjonsforsvaret som kunne produsere flere hele bataljoner samtidig til internasjonal tjeneste. Vi vil i stedet søke å stille små enheter og avdelinger som kan fungere som styrkemultiplikatorer for andre lands tyngre bidrag. Slik vil vi med beskjedne ressurser kunne sikre at FN-operasjonenes samlede kapasitet bedres mest mulig. Aktuelle ressurser kan være stabsoffiserer, planleggingselementer, etterretnings- og analyseenheter, kommando, kontroll og informasjonsressurser, sanitet, sambands- og logistikkfunksjoner, støtte til sikring av demokratisk kontroll over væpnede styrker i svake stater, og forbindelsesoffiserer mellom militære og humanitære aktører i konfliktområder. Men vi må også periodevis kunne stille kombattante militære avdelinger til FNs operasjoner. Kun dette vil gi oss den innflytelse som vil kreves for å gjøre FNs operasjoner mer effektive.

Vi ønsker også å støtte trening og utrustning av land og regionale sikkerhetsorganisasjoner som kan handle på vegne av FN.

Utfordringen blir å finne norske avdelinger som både kan effektivisere FNs operasjoner, og som ikke er bundet opp i forpliktelser til NATO og EU. Vi vil oppnå dette ved å gjøre mest mulig bruk av Sjøforsvaret og Luftforsvaret i NRF-sammenheng, slik at vi kan gjøre større bruk av Hæren og Heimevernet for FN-oppdrag. Vi vil også vurdere om vernepliktsutdanningen kan utnyttes bedre i forbindelse med utenlandsoperasjoner. Særlig vil vi vurdere bedre bruk av personell som har tjenestegjort ved avdelinger som HM Kongens Garde og Grensevakten, samt i Heimevernets nye innsatsstyrker. Men også Sjøforsvaret og Luftforsvaret vil oppleve at deres avdelinger vil etterspørres til løpende operasjoner. Aktuelle avdelinger vil kunne være Kystjegerkommandoen og Minedykkerkommandoen. I Luftforsvaret vil særlig helikoptre og maritime patruljefly være aktuelle, samt våre transportfly når deres operative status bedres.

Følger for Forsvaret

Enhetlige krav til utenlandsoperasjoner

Vi er svært opptatt av å unngå at vi får et A-lag for operasjoner innen rammen av NATO og EU, og et B-lag for FN-operasjoner. All utenlandstjeneste vil være krevende og potensielt farefull. Alle aktuelle avdelinger skal derfor tilfredsstille samme strenge krav.

Videre skal Forsvarets ansatte oppleve tjeneste i FN-operasjoner som like utfordrende og meriterende som annen utenlandstjeneste. Økt norsk deltagelse vil som nevnt i tur kunne åpne for større innflytelse på planlegging av FNs operasjoner, som igjen vil gjøre slike operasjoner enda mer effektive og dermed enda mer tilfredsstillende.

Vi skal vite å ta godt vare på dem vi sender ut, også etter at de er ferdige med sin internasjonale tjeneste. Jeg er glad for at FN-veteranene er representert her i dag: deres arbeid mht. tiltak mot senskader er av uvurderlig betydning og vil bli fulgt nøye opp fra Departementets side. Den helt grunnleggende lærdom er at avdelinger som er vel samtrente på forhånd, personell som blir tilbudt rask oppfølging etter eventuelle traumatiske hendelser, og som kan pleie nettverket også etter retur til Norge klarer seg langt bedre i det lange løp en de som overlates til seg selv. Det er et stort ansvar å sende unge norske kvinner og menn ut i risikable operasjoner, det være seg i Afghanistan, på Balkan eller i Sudan, og Regjeringen og Forsvaret skal være seg det ansvaret bevisst. Av disse grunnene vil vi også stille krav til god ledelse, god informasjon og gode systemer for uttrekning, medisinsk evakuering osv. for operasjoner vi går inn i.

Nordisk ramme

Regjeringen vil vektlegge utvidet nordisk samarbeid som ramme for styrket norsk deltagelse i FN-operasjoner. Gjennom slikt samarbeid vil vi kunne oppnå ytterligere effekt og spre byrdene bedre.

SHIRBRIGs planelement i Danmark brukes allerede aktivt av FN for planleggingsformål. SHIRBRIGs innflytelse innad i FN vil kunne økes ved å motta sekondert personell fra land som tradisjonelt stiller de største troppebidrag til FNs operasjoner. SHIRBRIG er også en aktuell ramme for å kanalisere støtte til utvikling av regionale, særlig afrikanske, sikkerhetsorganisasjoners evne til fredsoperasjoner. Vi vil ta initiativ til en oppdatering av hele SHIRBRIG-konseptet bort fra den opprinnelige brigadeambisjonen og i retning av et mer fleksibelt system for oppsett av skreddersydde bidrag til ulike typer operasjoner.

NORDCAPS vil være en naturlig ramme for flere av de nisjekapasitetene jeg nettopp nevnte, inkludert sivil-militære forbindelsesoffiserer og elementer for forsvarsreform.

Alle ledd i verdikjeden

I vår økte satsning på FN skal vi søke å være med i alle leddene i verdikjeden. Gjennom SHIRBRIG vil vi hjelpe FN med å planlegge effektive operasjoner, og støtte regionale organisasjoner som Den afrikanske union å løse oppdrag på vegne av FN når dette er hensiktsmessig. Med de nevnte nisjekapasitetene, - koordinert innen en nordisk ramme når dette er hensiktsmessig, vil vi kunne bidra til mer effektiv ledelse av operasjonene. Ved å stille tellende manøveravdelinger vil vi gjøre FNs operasjoner mer troverdige og slagkraftige. Deltagelse i EU Battle Groups vil også stille viktige kapasiteter til rådighet for FN. Dette samlede engasjementet vil, som nevnt, kunne åpne for ytterligere innflytelse på planleggingsnivået, så vel som på politisk nivå, i utformingen av sikkerhetsrådsmandater, og i løpende arbeid for å håndtere konflikter og redusere spenning gjennom diplomatisk innsats.

Fremtidige kapasitetsmål

Vi har ambisjoner om fortsette vårt engasjement i NATO og EU. På samme tid skal vi styrke vår deltagelse i FN-operasjoner, ved siden av at Forsvaret skal ivareta våre nasjonale oppgaver. Samtidig er Forsvarets struktur mindre enn den har vært på noe tidspunkt etter 1949. Dette stiller oss overfor spørsmålet om hvordan strukturen kan imøtekomme alle disse oppgavene på en best mulig måte.

Erfaringer fra de senere år antyder større behov for at NATO stiller robuste stabiliseringsstyrker enn avdelinger som kan lede an i den spisseste delen av flernasjonale operasjoners intervensjonsfase. Dette er først og fremst en empirisk konklusjon basert på alliansens deltagelse i Bosnia, Kosovo, Afghanistan, Irak og Sudan. I NATO-kretser har man fra flere hold påpekt ønskeligheten av å vurdere NRFs eksisterende beredskapskrav opp mot faktiske erfaringer, med sikte på å vurdere om man kan finne et likevektspunkt som er mer optimalt mellom avdelingenes beredskapsgrad og krav til robusthet på den ene side, og ønsket om mer lett deployerte og tilgjengelige avdelinger på den annen. Det er for tidlig å si hvor denne debatten vil gå, men vi vil følge den nøye fra norsk hold, fordi den vil kunne ha stor betydning for vår evne til å stille løpende bidrag til NATOs, FNs og EUs utenlandsoperasjoner.

Ny regjering – nye grep

Så tilbake til foredragets emne; blir det noen forskjell i vårt lands deltagelse i militære utenlandsoperasjoner etter regjeringsskiftet? Ja, selv om hovedlinjene i sikkerhetspolitikken ligger fast, blir det kursjustering med hensyn til utenlandsoperasjoner.

Det betyr at vår deltagelse i flernasjonale operasjoner, enten de skjer i NATO-, FN- eller EU-regi skal være klart forankret i FN-pakten.

Vi ønsker å bidra til å gjøre FN bedre; her ligger det store muligheter for en økt norsk og nordisk synlighet.

Vi vil også aktivt vurdere hvordan Forsvarets ressurser vil kunne utnyttes enda bedre for å stille bidrag til utenlandsoperasjoner.

Norges aktive militære utenlandsengasjement vil videreføres og effektiviseres, uten at dette går på bekostning av vår hjemlige forsvarsevne og vårt nærvær i våre egne nærområder. Slik vil forsvarspolitikken supplere vårt lands øvrige brede engasjement for å sikre trygghet og utvikling for flest mulig mennesker, i erkjennelsen av at vårt lands sikkerhet begynner i utlandet, og at vi som har så mye har et særlig ansvar for å yte bidrag til en mest mulig stabil og rettferdig verdensorden.