Mine damer og herrer,

Jeg vil takke for invitasjonen til dette seminaret som skal sette lys på tema som både Amnesty International og Forsvaret holder som en rettesnor for sitt arbeid – beskyttelse av de grunnleggende menneskerettigheter og vern mot maktmisbruk og overgrep. Det er viktig og nyttig å holde fokus på noe av kjernen av det Forsvaret er satt til å gjøre – nemlig å sørge for frihet og beskyttelse for borgere hjemme, og for å bidra til en fredelig og demokratisk utvikling internasjonalt. Ikke minst i lys av den globale kampen mot terror er det av avgjørende betydning at virkemidlene vi velger står i forhold til de målene vi søker å oppnå. Gjør vi ikke det, kan innsatsen ende opp med å virkes stikk mot sin hensikt i det lange løp. Dette er et tema som Regjeringen ønsker å ta opp i alle egnede fora, ikke minst i FN og i NATO samt i samtaler med våre nære allierte.

Regjeringens utenriks- og sikkerhetspolitikk baserer seg på at vi ønsker å bidra til en folkerettsbasert og FN-ledet internasjonal orden. Der vi har et valg, prioriterer vi å kanalisere vår internasjonale militære deltakelse gjennom formelle organisasjoner som NATO, FN og EU fremfor løsere ”koalisjoner av villige” der den politiske medinnflytelsen er betydelig mindre. Bl.a. av denne grunn har vi valgt ikke å videreføre engasjementet i Operation Enduring Freedom i Afghanistan etter at den nåværende kontingenten har avsluttet sin innsats. I stedet styrker vi vårt bidrag til den NATO-ledede ISAF-styrken.

Norge bidrar med militære bidrag i ulike typer multinasjonale operasjoner, og våre offiserer og soldater utfører sine oppgaver ofte i tett integrasjon med avdelinger fra andre land. Dette er som hovedregel land som deler vårt verdigrunnlag og normer og som i all hovedsak er bundet av de samme internasjonale konvensjoner og avtaler som oss. Vårt felles verdisyn materialiserer seg også ofte gjennom felles maktanvendelsesregler, hvor de sammenfallende internasjonale forpliktelser er premissgivende for maktbruken.

Vi har dessverre i den siste tiden gjennom media fått konkrete bevis på at militært personell ikke alltid overholder sin plikt til å beskytte og verne mot overgrep, men i stedet opptrer i rollen som overgriper. De brutale bildene fra Abu Graib fengselet i Irak har dessverre ikke levnet noen tvil om at det begås alvorlige brudd på både grunnleggende menneskerettigheter og den internasjonale humanitærretten. Mediadekningen fra Afghanistan kan tyde på at tilfeller av overgrep også der har blitt begått av militære styrker fra våre nære allierte. Vi må heller ikke lenger tilbake enn til Somalia i 1993 for å finne nok et eksempel på grove overgrep begått av militære styrker. Den gang var det Canada som måtte stå til rette for at deres soldater og militære ledere var direkte ansvarlige for en voldelig ukultur og tilfeller av tortur og drap på sivilbefolkningen.

Grove brudd på Genevekonvensjonene, torturkonvensjonen, de grunnleggende menneskerettighetene og alle humanitære minstestandarder må være gjenstand for etterforskning og straff. Effektive og troverdige sanksjoner er avgjørende som redskap for å sikre en best mulig etterlevelse av regler. Vi har fra norsk side en klar forventning til at våre partnere og allierte overholder sine forpliktelser til å sørge for at slike grove forbrytelser både etterforskes og sanksjoneres på troverdig måte. Dette har vi også klart formidlet i møter med bl.a. amerikanske myndigheter. Slik etterforskning har da også så langt vi vet uten unntak blitt igangsatt i alle forhold der det foreligger mistanke om at overgrep har funnet sted, og flere dommer er avsagt i kjølvannet av disse sakene. Og selv om vi heldigvis så langt har til gode å se norske soldater mistenkt for slike grove forbrytelser, kan det allikevel være på sin plass å minnes episoden i Kosovo i april 2000, hvor norske soldater var anklaget for bruk av grov vold mot en kosovoalbaner i forbindelse med pågripelse. Når jeg nå nevner denne hendelsen er det ikke for å så noen tvil om at denne hendelsen ble gjenstand for en grundig og korrekt etterforskning. Derimot kan det være nyttig å la hendelsen tjene som en påminnelse om at vi nasjonalt må være vårt ansvar bevisst, og at vi stadig må ha fokus på at opplæringen og treningen av vårt militære personell gir dem den nødvendige etiske og juridiske plattform.

Forsvaret har lenge hatt den internasjonale humanitærretten inkorporert i undervisningsopplegget på alle nivå fra soldatopplæring til befalsskole, krigsskole og stabsskole. Utviklingen mot norsk deltakelse i de skarpere operasjoner har satt humanitærretten i enda større fokus, og vi jobber stadig med å forbedre og utvikle vår undervisning. I februar 2003 ble det inngått en samarbeidsavtale mellom Forsvarsdepartementet og Norges Røde Kors som har som hovedformål å sørge for samarbeid for fremme av internasjonal humanitærrett. Under denne avtalen deltar blant annet Norges Røde Kors på planlegging og gjennomføring av forsvarets øvelser, og vi bidrar også gjensidig på hverandres seminar og kurs - både som planleggere og som deltakere. Gjennomgående legges det mye ressurser ned i dette emnet i Forsvaret, og selv om det alltid vil være rom for forbedringer, anser vi at dagens opplæring av vårt militære personell er på et tilfredsstillende nivå.

Hva så med andre nasjoner som deltar i operasjoner utenlands? Hvordan skal vi forholde oss til handlinger foretatt av andre nasjoners militære personell? Norske styrker opererer ofte i avdelinger sammen med andre nasjoners styrker, og de kan være satt under en annen nasjons operative kommando.

For det første må vi akseptere at de nasjoner vi samarbeider med ikke alltid er part i de samme traktater og konvensjoner som Norge, og at vi således kan ha ulike folkerettslige forpliktelser. For eksempel har ikke USA og Frankrike ratifisert tilleggsprotokollene til Genevekonvensjonene, og det er heller ikke full oppslutning rundt andre viktige konvensjoner. Dette medfører visse utfordringer for den rettslige interoperabilitet ved flernasjonale operasjoner. Men la det ikke herske noen tvil om at norsk personell alltid vil være underlagt norske lover og regler, norske folkerettslige forpliktelser og norsk jurisdiksjon. Det å operere sammen med andre nasjoner – uansett på hvilket nivå og på hvilken måte – vil aldri lempe eller endre på de krav som stilles til norsk personell. Videre er det også viktig å se at selv om våre folkerettslige forpliktelser ikke er helt sammenfallende, er de nasjoner vi opererer sammen med alle bundet av de viktige grunnleggende reglene om humanitære minstestandarder og menneskerettigheter. Her finnes det ingen uoverensstemmelser mellom Norge og våre allierte og samarbeidspartnere.

Jeg mener også det er viktig å se at i de fleste tilfeller er det snakk om overgrep begått av enkeltpersoner innen den militære organisasjon. Vi har ikke grunnlag for å konkludere med at slike overgrep kan anses som tolerert eller sanksjonert av myndighetene. Vi ser også at nasjonene selv tar slike overgrep alvorlig, og foretar den nødvendige etterforskning og straffeforfølgelse.

Norsk militært personell kan imidlertid tenkes å komme opp i situasjoner hvor de blir vitne til eller på annen måte oppmerksom på overgrep begått av andre nasjoners militære personell. Genevekonvensjonene stiller krav til at nødvendige tiltak er satt i system for å sikre at konvensjonene respekteres og overholdes. Suksesskriteriene for respekt og overholdelse av regler kan oppsummeres i: kunnskap om reglenes innhold, vilje til å holde seg innenfor reglenes grenser og evne og vilje til å sørge for reglenes etterlevelse. Forsvaret tar sitt ansvar på alvor når det gjelder dette, og jeg vil gjerne si litt om hva dette innebærer fra Forsvaret sin side.

For det første er undervisning i krigens folkerett og menneskerettigheter en del av det faste undervisningsopplegget i Forsvaret. Tilpasset de ulike nivå, fra soldater til de høyeste offiserer, blir vårt militære personell underlagt både teoretisk og praktisk trening. Som jeg tidligere nevnte, samarbeider Forsvaret tett med Norges Røde Kors i forbindelse med planlegging og gjennomføring av øvelser. Dette er samarbeid som kommer til å forbedres og utvides i tiden fremover, og det er et samarbeid som både Forsvaret og Røde Kors nyter gjensidig godt av. Samarbeidet med Røde Kors strekker seg også som nevnt videre til spesifikke kurs og seminarer - jeg kan for eksempel nevne det årlige ukeskurset i krigens folkerett som gjennomføres av Forsvaret, hvor Røde Kors bidrar med deltakere, gruppeledere og forelesere. Et annet nytt og meget bra opplegg er et årlig fordypningsseminar holdt i regi av Røde Kors, hvor sentrale operative offiserer deltar blant nøkkelpersoner fra Utenriksdepartementet og andre myndigheter.

I tillegg til den undervisning som er en fast del av læreplanen i Forsvaret, vil det alltid gjennomføres operasjonsspesifikk undervisning for det personell som skal til utlandet. I tillegg til ekstra opplæring i krigens folkerett, legges det også vekt på å gi personellet en bred kultur- og religionsforståelse av det området de skal operere i, samt opplæring i de engasjementsreglene (de såkalte rules of engagement) som er gjeldende for den aktuelle operasjon. Når norske styrker opererer ute, er det også vanligvis en jurist tilknyttet den øvrige staben med særlig ansvar for å kvalitetssikre operative avgjørelser. Blant andre nasjoner med lengre erfaring fra deltakelse i væpnede konflikter har slike jurister alltid vært en del av den operative ledelse, og Forsvaret har de siste årene rekruttert flere jurister som nå er plassert i våre operative hovedkvarter og styrker, som Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger, Landsdelskommando Nord og Hærens Styrker. Vi er derfor trygge på at våre norske soldater og offiserer som opererer ute har med seg en god ballast når det gjelder verdier, normer og kunnskap om de regler de må forholde seg til. Men selv om vi har et godt opplegg på plass i dag, jobbes det allikevel kontinuerlig med å forbedre og utvikle opplæringen for vårt personell.

Skulle norske soldater blir vitne til overgrep, har de en plikt til å melde fra til nærmeste overordnede. Dette vil også gjelde overgrep begått av andre nasjoners personell. Denne meldeplikten er å finne blant de 10 punktene som utgjør de 10 soldatreglene - også kalt soldatkortet - som deles ut til alt militært personell. De 10 soldatreglene er de viktigste prinsippene i krigens folkerett, trykket på et plastkort i lommeformat for enkelt å ha med seg til enhver tid. Våre soldater er derfor godt kjent med plikten til å melde fra om overgrep som de har vært vitne til eller på annen måte fått kjennskap til. Forsvaret har rutiner på plass for å sikre at rapporter om brudd på krigens folkerett og menneskerettighetene blir innrapportert og at slike rapporter når de nødvendige myndigheter. I tillegg til faste daglige og ukentlige rapporter sendes det særlige rapporter om hendelser som løsning av skudd og engasjering av mål. Etter hjemkomst fra en operasjon gjennomgår personell i tillegg både en faglig og medisinsk debrief.

Så vil jeg gjerne si noe særskilt om utfordringene vi står ovenfor når det gjelder anholdelse og tilfangetakelse av personer i utenlandsoperasjoner. Avhengig av den aktuelle konflikt og situasjon, vil norske styrker kunne bli stilt ovenfor situasjoner hvor de må anholde personer som er mistenkt for forbrytelser. I en væpnet konflikt vil det være krav til behandling av krigsfanger og andre som faller i hendene på norske styrke. I andre typer operasjoner kan det være blant oppgavene å anholde sivilpersoner mistenkt for ulike typer forbrytelser. Som eksempel kan vi se på Afghanistan hvor norske styrker har deltatt i operasjon Enduring Freedom, som en part i den væpnede konflikten og bundet av krigens folkerett. Norske styrker deltar også i Afghanistan som en del av International Security Assistance Force - ISAF - en NATO ledet operasjon basert på mandat fra FN, og med oppgaver som spesifisert i mandatet. Norges bidrag til disse og andre operasjoner vi deltar i er imidlertid av en slik art at vi normalt ikke har kapasitet til å selv inneha de nødvendige fasiliteter og personell for å ta ansvar for anholdte personer utover den initielle pågripelse. Våre nasjonale bidrag består som regel av spesialiserte enheter som inngår i multinasjonale styrker, og det er for disse praktisk umulig å inneha det fulle ansvar for anholdte personer. Kravene til fangebehandling etter både humanitærretten og internasjonal rett for øvrig fordrer et omfang av både materiell og personell som norske bidrag ikke på noen måte er dimensjonert for.

I situasjoner hvor norsk personell anholder personer, kombattante eller sivile, vil Norge ha ansvaret for at disse personene ikke behandles i strid med Norges forpliktelser etter folkeretten. Dette gjelder i sterkeste grad den behandling som enhver person har krav på i tråd med grunnleggende menneskerettigheter og humanitære standarder. Vi kan ikke uten videre overlevere personer som initielt er anholdt av Norge til andre nasjoner hvor vi skulle være kjent med eller ha mistanke om at disse rettigheter vil brytes. Norge vil heller ikke foreta slik overlevering uten å ha den nødvendige tillit til behandlingen av det overleverte personell.

Nettopp for å forvisse oss om at dette er tilfelle, har Regjeringen tatt initiativet til å fremforhandle en avtale mellom Norge og Afghanistan om oppfølging av fanger som måtte bli anholdt av norske styrker og deretter overlevert til afghanske myndigheter. Her skal det helt klart fremgå at personer anholdt av vårt personell skal behandles humant og ikke skal utsettes for tortur eller risikere dødsstraff. Vi ønsker her å ta lærdom av en lignende avtale som er inngått mellom Danmark og Afghanistan.

Norske soldater og offiserer holder et høyt nivå. De er godt trent, godt utrustet, og ikke minst stiller de med gode verdier i bagasjen. Jeg er trygg på at våre militære representer de norske verdier når de sendes ut på jobb for å bidra til konfliktløsing andre steder i verden. Det er et bra utgangspunkt i arbeidet med å sikre overholdelse av humanitære standarder.