Historisk arkiv

Utfordringer i norske kyst- og havområder

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Forsvarsdepartementet

Utfordringer i norske kyst- og havområder

Statssekretær Espen Barth Eide

20. oktober 2005.

Tusen takk for invitasjonen. Jeg vil gratulere arrangøren med et svært interessant valg av tidspunkt nettopp for et Kystvakt-seminar om utfordringen i våre havområder!

La meg først knytte et par kommentarer til den helt aktuelle situasjonen i Barentshavet.

Siden vi overtok i Forsvarsdepartementet har jeg tilbrakt mer tid i situasjonssenteret enn på kontoret – for å følge situasjonen rundt tråleren ”Elektron”. Vi har arbeidet nært sammen med operativ militær ledelse, med Utenriksdepartementet og med Statsministerens Kontor i denne saken. La meg igjen få understreke at vår samlede vurdering har vært at Elektron skulle oppbringes og føres til norsk havn – og at denne beslutningen sto fast helt til skipet nådde russisk territorialgrense. Det ble gjort flere forsøk på å endre trålerens kurs og på å senke fremdriften. Klarering for bording av skipet med dertil egnede mannskaper var gitt, men måtte naturligvis vurderes løpende av Sjef LDKN opp mot risikoen for tap av liv og helse i forbindelse med en slik aksjon i åtte meters bølgehøyde.

Fire kystvaktskip, maritime patruljefly (Orion) og viktige etterretningsressurser ble brukt aktivt hele veien. Jeg har merket meg at det har blitt reist krav i media om at marinen skulle vært direkte involvert. Flere har tatt til orde for å rulle ut større kanoner, i både overført og i direkte betydning. Den fagmilitære vurdering var uansett at bording under de rådende forhold uansett måtte finne sted fra gummibåt – nedsettelse fra helikopter var utelukket – og det er altså ikke slik at det er lettere å borde en tråler i storm med gummibåt fordi gummibåten kommer fra en fregatt enn fra et kystvaktskip.

Jeg vil understreke at vårt primære siktemål var å gjenopprette den arrestsituasjonen som først forelå slik at tråleren kunne bringes til norsk havn. Det var utelukkende operative vurderinger som gjorde at man ikke gjennomførte dette. Det lå ingen politiske begrensninger på de signalene som ble sendt fra politisk ledelse – tvert i mot. Norske myndigheter har hatt som ønske å vise tydelighet, fasthet og gjenkjennelighet i forhold til vår rett til å drive fiskeriinspeksjon i vernesonen rundt Svalbard, og her skal det ikke gjøres forskjeller avhengig av flaggstaten.

Forsøkene på ny oppbringelse lyktes som kjent ikke. Når det først gikk slik, er vi glade for at vi fikk etablert et godt forhold til russiske myndigheter som – via Udalay-klassens skip Admiral Levchenko – overtok ansvaret ved teritorialgrensen. Russland ga også diplomatisk klarering for at KV Tromsø kunne gå inn i russisk farvann for å ta våre inspektører ombord såsnart det ble mulig å få russiske inspektører ombord i Elektron.

Videre har vi fått forvisninger fra øverste politiske hold i Russland om at man ønsker å samarbeide med Norge om den videre rettsforfølgelsen av kapteinen på Elektron.

Nå som den operative delen av dette ligger bak oss vil vi iverksette en grundig lessons-learned om alle aspekter av disse døgnenes håndtering. Det skal man alltid gjøre, for å vurdere om noe kunne vært gjort annerledes på noe tidspunkt. Regjeringen legger stor vekt på dette i forhold til eventuelle fremtidige situasjoner – vi kan ikke utelukke at vår håndhevningsevne vil bli testet igjen.

Så langt om Elektron-saken – som jo bringer oss direkte inn i dagens”egentlige” tema.

- - -

Soria Moria-erklæringens kapittel om internasjonal politikk begynner i Nord – og det er ingen tilfeldighet. Jeg siterer;

Regjeringen ser Nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Nordområdene har gått fra et sikkerhetspolitisk oppmarsjområde til et energipolitisk kraftsentrum og område for store miljøpolitiske utfordringer, noe som har endret fokuset hos andre stater i regionen. Ivaretakelse av norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser i nord skal prioriteres høyt og sees i nær sammenheng.

Risiko for skipsulykker, utfordringene fra økt petroleumsvirksomhet, konsekvenser av klimaendringer og faren for kjernefysisk forurensing skal møtes offensivt gjennom økt egen beredskap og tettere internasjonalt samarbeid om tiltak som reduserer farene.

Regjeringen vil søke internasjonal aksept til norske synspunkter vedrørende Svalbard, fiskerisone, olje- og gassutvinning og god miljøforvaltning.’

Med andre ord; Nordområde-problematikken har endelig nådd toppen av den politiske dagsordenen – der den da også hører hjemme.

Håndteringen av utfordringene i Barentsregionen dreier seg om intet mindre enn hvordan forholder oss noen av de største mulighetene – men også vanskeligste utfordringene – vi som nasjon står overfor ved inngangen til et nytt århundre.

Store politiske spørsmål er sjeldent avgrenset til en sektor alene. Nordområde-problematikken er intet unntak. Den berører:

  • Fiskeriforvaltning og ressursspørsmål
  • Industripolitikk og energipolitikk
  • Regionalpolitikk
  • Miljøvern og økologiske hensyn
  • Utenriks- og sikkerhetspolitikk
  • Folkerett
  • Forsvarspolitikk
  • Sivil beredskap

Disse politikkområdene må sees i sammenheng med hverandre. Dette har vi ikke alltid vært flinke til her på berget. Historisk har vi organisert oss slik at vi har en politikk for hver sektor, snarere enn én for summen av dem alle.

Regjeringen ønsker å etablere en helhetlig, sektorovergripende strategisk visjon for Nordområdene, basert på en realistisk erkjennelse av hvor vi står, vår relative betydning i vår del av verden, og hvilke virkemidler vi rår over. Vi trenger en politikk som er regional, nasjonal og internasjonal samtidig.

Trenden i nærstående land går i retning av det vi vil kalle – ”Joined-up” / ”Whole of government approach”. Det er viktig å hente denne tilnærmingen hjem. Nordområdene bør bli det fremste eksempel på dette.

Dette dreier seg om å prioritere og om å lage og følge en integrert strategi. Og for ordens skyld: å prioritere betyr å si at noe er særlig viktig samtidig som man sier at andre ting er mindre viktig. Her i landet er vi gode på første del, men ikke alltid like dyktige til det siste.

En norsk strategi for Barentsregionen bør ta utgangspunkt i tre overordnede norske målsettinger:

  1. Politisk stabilitet og forutsigbare rammebetingelser, kombinert med ønsket om gjennomslag for norske suverenitetskrav.
  2. Bærekraftig utvikling (fornybare fiskeriressurser skal utnyttes i tusenvis av år, mens oljen og gassen en dag tar slutt)
  3. Å fremme norske økonomiske interesser både på norsk og russisk side gjennom omfattende internasjonalt samarbeid

Videre må vi søke internasjonal støtte for våre posisjoner. Dette må vi gjøre både langs bilaterale og multilaterale kanaler.

Vi må basere oss på flere parallelle spor her; våre folkerettslige posisjoner, på behovet for et sterkt og synlig nærvær, fasthet i håndhevelse av våre forpliktelser, men kanskje aller mest på det jeg vil kalle for ”forvaltningslinjen”.

Folkerettslinjen har tradisjonelt stått svært sterkt i norsk politikk på dette feltet. 200-milssonen, som vi oppnådde gjennom vår aktive deltakelse i Havrettsforhandlingene, er vel det mest umiddelbare uttrykket for at det ikke trenger å være noen motsetning mellom egeninteresse og oppslutning om et system basert på sterke internasjonale kjøreregler. Knapt noe land har kommet så godt ut som oss: Vårt havområde er seks ganger så stort som landterritoriet. Dette er gode nyheter for et land som vårt: vi lever jo stort sett alle sammen av det som ligger under havet, befinner seg i havet, eller seiler oppå havet. Våre posisjoner må derfor backes opp av et synlig nærvær av kystvakt, marine og luftovervåkning. Men dette skal ikke forveksles med noe kanonbåtdiplomati, som noen synes å tro. Noe slikt ville da også være temmelig i utakt med hovedstrømningene i europeisk politikk i vår tid.

Forvaltningslinjen understreker at norsk myndighetsutøvelse er rasjonelt for alle parter; fordi vi kan skilte med en fornuftig ressurs- og miljøforvaltning og fordi vi tillater konkurranse på forutsigbare vilkår.

Dette krever dialog med alle sentrale aktører. Vi bør også sørge for at vår egen ressursforvaltning utøves på en slik måte at den i seg selv blir et naturlig argument for våre politiske og folkerettslige posisjoner, mao. at berørte land føler at ”dette kan Norge”, det er godt de tar hånd om bestanden. Her bør vi huske på at troverdighet bygges over lang tid, men kan rives ned meget raskt.

Denne tilnærmingen har klare implikasjoner for Forsvaret. Regjeringen vil styrke Forsvarets tilstedeværelse og evne til suverenitetshevdelse i nord, inkludert Forsvarets bidrag til god beredskap mot miljøkriser og Kystvaktens evne til ressurskontroll og beredskap.

Regjeringen vil arbeide for en helhetlig sikkerhetspolitikk, for styrket samfunnssikkerhet og en god balanse i forholdet mellom militær og sivil beredskap.

Nordområdene er av strategisk betydning både for oss og for andre stater i regionen. Nordområdenes ressursrikdommer forsterker områdets strategiske betydning.

De store petroleumsforekomstene i Barentshavet er viktig både for Norge og Russland. Den strategiske betydningen av området vil øke med større utnyttelse av petroleumsressursene i området. Denne utviklingen, kombinert med den fortsatte militærstrategiske betydning nordområdene har for Russland, tilsier at Russland vil strekke seg langt for å unngå militær spenning og konflikter i området. I dag har vi et meget godt forhold til våre naboer i nord. Det finnes ingen territoriell militær trussel mot Norge. Det er samarbeid og ikke konfrontasjon som preger dagsordenen. Allikevel er det en betydelig militær aktivitet i våre nærområder som gjør det viktig å ha god oversikt og situasjonsforståelse.

Ivaretakelse av norske interesser i nordområdene krever effektive og troverdige kapasiteter for suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, overvåking, etterretning og krisehåndtering. Forsvaret skal i større grad enn i dag innrettes mot suverenitetshåndhevelse og myndighetsutøvelse med sikte på å sikre stabilitet i våre havområder, særlig i nord.

Forsvaret ivaretar også myndighetsutøvelse på vegne av sivile etater på de områder der Forsvaret er tildelt slik myndighet.

Forsvaret har en rekke ressurser som anvendes for oppnå god situasjonsforståelse og for å kunne håndtere ulike situasjoner. Det omfatter blant annet militære fartøy, fly og helikopter, landbaserte radarstasjoner og satellittinformasjon som koples sammen med etterretningsinformasjon og informasjon fra sivile systemer.

Det er ikke tvil om at synlig tilstedeværelse med fartøyer gir viktige signaler om Norges evne og vilje til å ivareta norske interesser. Dette er nødvendig for å sikre respekt for norsk suverenitet og norske suverene rettigheter. Evne til å håndtere eventuelle hendelser og episoder krever at vi har kapasiteter på stedet som kan anvendes.

Kystvakten er Norges viktigste aktør innen suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse til sjøs. Kystvakten er kontinuerlig til stede i havområder hvor norsk suverenitet hevdes og suverene rettigheter ivaretas. En stor del av Kystvakten har sitt virke i geopolitisk sensitive områder, der både Norge og andre stater har viktige sikkerhetspolitiske interesser. Tilstedeværelse i de ressursrike havområdene i nord er derfor gitt spesiell prioritet.

Tilstedeværelse i form av antall fartøy, fly og soldater er ikke den eneste målestokk for effektivitet og troverdighet. Det som er vesentlig, er at vi er der til rett tid, med riktig utrustning og personell som kan løse oppgavene på en profesjonell måte.

Til tross for reduksjoner i antall fartøy på havet, har fartøysressursene blitt bedre. I løpet av to år skal alle helikopterbærende kystvaktfartøy være ferdig oppdatert og skal ta i bruk de første NH-90 helikoptrene. Kystvaktens evne til å løse pålagte oppgaver vil da være betydelig forbedret. Videre vil de gamle fregattene erstattes med nye, også disse med NH-90 helikopter, noe som innebærer en betydelig kapasitetsøkning.

Gjennom en konsekvent og effektiv suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse fra Forsvarets side, vil vi kunne skape forutsigbarhet og stabilitet. En kontinuerlig militær tilstedeværelse innebærer også at terskelen for eventuelle utfordringer mot norske interesser settes høyere enn hva tilfellet ville vært uten et slikt nærvær.

Den militære tilstedeværelsen virker dermed konfliktforebyggende og stabiliserende og gir en nytteverdi som overgår hva et sivilt nærvær kan utrette. Det er derfor viktig å understreke behovet for fortsatt regelmessig synlig militær tilstedeværelse i norske havområder i nord. Dette gjelder både Kystvakten og Marinens fartøyer.

Kontinuerlig militær tilstedeværelse er en forutsetning for evne til rask opptrapping med andre militære virkemidler utover det rutinemessige nærværet. Det er den politiske konteksten som avgjør om den militære virkemiddelbruken kan trappes opp. Utfordringer knyttet til norsk suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i den lavere enden av krisespekteret, vil først og fremst løses gjennom diplomatiske kanaler og politisk dialog innenfor alle de sektorer som har ansvar i nordområdepolitikken. Militær virksomhet i nord må sees som en integrert del av den samlede norske nordområdepolitikken.

Det er helt avgjørende i dagens situasjon, med glidende overganger mellom sivile og militære trusler, at håndtering av episoder og kriser sikres gjennom et tett samspill mellom militære og sivile virkemidler. Forsvaret og sivile etater som Kystverket, politiet, hovedredningsentralene og tollvesenet har utviklet et godt samarbeid om overvåking og beredskap langs kysten, ikke minst i nord. Forsvarets fartøyer, Orion maritime overvåkningsfly, og helikopter representerer betydelige kapasiteter i så måte. Siden vi ikke kan være overalt hele tiden, bør vi vite hvor vi skal prioritere innsatsen. Her er det for ekesempel viktig å se på våre maritime patruljefly og våre kystvaktskip som del av et helhetlig system.

Til slutt vil jeg framheve LDKNs rolle. Med sine overvåkingskapasiteter er den en svært viktig ressurs og bistår norske sivile etater innenfor bl a redningstjeneste, forebygging av miljøkatastrofer, ressursforvaltning m.m. LDKN er krisestyringskommando for nordområdene og skal ha evne til kontinuerlig overvåking av situasjonen på land, i havområdene og i luftrommet.

Jeg ser frem til den videre debatten om disse spørsmålene, både her på seminaret og i månedene som kommer. Svært mye kompetase er samlet på dette seminaret. Alle innspill og ideer ønskes velkommen i vårt arbeid for å omsette Soria Moria-erklæringens overordnede bud om en forsterket nordområdepolitikk til praktisk politikk.

Tusen takk for oppmerksomheten!