Strategisk satsing i nord og Forsvarets rolle

Soria Moria-erklæringen slår fast at Nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Dette er alvorlig ment. Vi sier ikke at Nordområdene er ”ett blant flere” viktige satsingsområder, men at det er det aller viktigste. Nordområdene er viktige i strategisk bred forstand og berører en rekke viktige nasjonale spørsmål samtidig, fordi vi står foran en langsiktig utvikling som vil endre grunnleggende forhold både ved Norge og ved internasjonale forhold i våre nære omgivelser. La meg umiddelbart slå fast at vi ikke tenker på militærstrategiske spørsmål av klassisk type, slik det var under den kalde krigen, da våre nærområder var oppmarsjområder for en eventuell supermaktskonflikt. I dag er det olje og gass, fisk, marine ressurser og miljø som står i sentrum, og ikke minst, ønsket om en balansert, helhetlig og bærekraftig forvaltning av disse ressursene. Derfor er regjeringens målsetting å sikre politisk stabilitet og bærekraftig utvikling i nord. Det er en nasjonal satsing sammen som vi - sammen med våre naboer og øvrige partnere - skal sørge for skjer innenfor stabile rammer.

Men det betyr på ingen måte at Forsvaret har utspilt sin rolle i nord. Jeg vil heller si at Forsvarets rolle i nord nå er på vei opp igjen, og Forsvaret vil også spille en sentral rolle i regjeringens strategiske satsing i nord. Eller sagt med andre ord - Forsvaret har en naturlig plass i og er en nødvendig del av satsingen i nord, og både Forsvarets tilstedeværelse og evne til suverenitetshevdelse i nord skal styrkes.

Bakteppe

Under den kalde krigen var Nordområdene viktige i klassisk militærstrategisk betydning. Den gode nyheten er at dette bildet har endret seg betydelig i løpet av de siste femten årene. Regionen framstår i dag som en av verdens mest stabile og fredelige, der samarbeid preger dagsordenen. Parallelt med nedtoningen av den militære dimensjonen har andre problemstillinger kommet mer fram i lyset, særlig knyttet til forvaltning av ressurser, miljø og utvinning av petroleum. Det er nettopp forekomsten av knappe, men viktige ressurser som gjør Nordområdene geopolitisk viktige. Vi ser nå gamle aktører i nye roller og nye aktører i nye roller.

Våre nærområder inngår i en helt sentral global trend. Utviklingen har gått fra et sikkerhetspolitikkens primat til et energipolitisk primat, der energispørsmål – veid opp mot miljøpolitikk – setter rammene. Knapphet på energi, blant annet som følge av økende etterspørsel i den vestlige verden, og en sterk økonomisk vekst i store land som India og Kina, skaper forventning om utvinning av energiressurser i stadig nye områder. Spørsmålet om forsyningssikkerhet står stadig mer sentralt. Dette temaet har ført til fornyet interesse for Nordområdene både fra USA, Europa, EU og NATO, men av andre årsaker enn før. Norge er en stabil og pålitelig leverandør av energi, og sammen med Russland og Algerie er vi helt avgjørende for å sikre energileveransene til Europa. Ovennevnte forhold berører i ulik grad spørsmålet om det store potensialet for økt energiutvinning i nord, og bidrar til å øke den internasjonale interessen for nordområdene.

Selv om summen av muligheter og utfordringer i nord tilsier at vi bør legge et langsiktig perspektiv til grunn, så må vi klare å utrette noe i dag. Den overordnede strategien for satsingen i nord må inkludere en klar vilje til å få gjort noe nå. Det har vi også klart, og som jeg nevnte så har Forsvaret en naturlig plass i og er en nødvendig del av regjeringens satsing i nord.

Forsvarets rolle i nord

Forsvaret spiller allerede en viktig rolle i nord. I Norge bruker vi Forsvaret hver eneste dag, til myndighetsutøvelse, suverenitetshevdelse og ressursforvaltning. Selv om vi – slik utenriksministeren nettopp har formant oss – skal slutte å se på oss selv som et lite land, så må vi i hvert fall kunne si at vi er en småstat i militær forstand. Det er de som hevder at en småstat ikke kan utrette noe med militærmakt. Forsvarsdebatten i Norge kan av og til gi inntrykk av at det å bruke militær makt pr. definisjon betyr å sette inn militære styrker i en konkret situasjon. Og i forlengelsen av det - at dersom ikke Forsvaret brukes til noe, så har det ikke lenger noen relevans.

Men det er en misforståelse å tro at fordi ”fienden” er borte er Forsvaret irrelevant.

Vi trenger ikke et scenario med en trussel hengende over oss for å kunne forstå at Forsvaret har viktige oppgaver her hjemme. Det holder lenge at vi har noe å forsvare. Og da tenker jeg ikke bare på territorier og havområder, men også det forvaltningsregime vi ønsker skal prege utnyttelsen av så vel fossile som fornybare ressurser. Vi har et ansvar for å ”holde orden” i eget hus. Ikke for oss selv, mot de andre, men for oss selv og de andre, slik vi forventer at de gjør hjemme hos seg.

Et viktig aspekt ved militære styrkers bidrag til en stats politiske innflytelse er styrkenes evne til å påvirke andre staters vurderinger av, og handlemåter i forhold til, egen stat. For småstaten, som ikke har noen troverdig evne til å bruke militær makt offensivt for å fremme sine interesser og trygge sin sikkerhet, er dette aspektet ved militærmakten helt sentralt, kanskje den mest sentrale av alle militærmaktens dimensjoner. Virkemiddelet er militær tilstedeværelse.

Tilstedeværelsen kan tjene til å påvirke omgivelsene. I denne sammenheng fungerer den, i en viss forstand, på samme måte som avskrekking. Evnen til bruk av makt formidles uten at makten egentlig brukes. Men tilstedeværelsen rommer en ekstra dimensjon. Den skal ikke først og fremst, slik formålet er med avskrekking, formidle sannsynlige konsekvenser av en uønsket handling. Den skal også være et uttrykk for, signalisere om man vil, egne interesser, verdier og prioriteringer, samt demonstrere engasjement og forpliktelse.

Militær tilstedeværelse tjener til å øke myndighetenes handlefrihet, deres evne til å håndtere situasjoner og utfordringer som måtte oppstå på det lavest mulige spenningsnivå, sammenliknet med om alternativet var å bringe reaksjonsstyrker utenfra inn i området i en konkret situasjon.

Den militære tilstedeværelsen skal bidra til å støtte opp om norsk politikk og diplomati, sørge for samsvar mellom politisk retorikk og faktisk opptreden. Den skal støtte opp om norsk diplomati, ved å understreke og markere norske standpunkter og posisjoner.

Når det gjelder våre havområder, så kan kontinuerlig eller regelmessig tilstedeværelse, i motsetning til sporadisk eller situasjonsbetinget tilstedeværelse, bidra til å forebygge at kriser og konflikt utilsiktet trappes opp.

For det første bidrar regelmessig tilstedeværelse i et område til å etablere oversikt over hva som er normal virksomhet. Avvik fra det normale kan registreres på et tidlig tidspunkt, og staten får mulighet til å gripe inn før situasjonen får utvikle seg til krise eller konflikt.

For det andre bidrar permanent eller regelmessig tilstedeværelse også til å bygge opp en kunnskapsbasis om de lokale forholdene, som igjen kan føre til sikrere vurderinger av situasjonen og høyere kvalitet på beslutningene som fattes.

Derfor bør tilstedeværelse være en del av normaltilstanden. Den gir større rom for å gripe inn uten at det blir oppfattet som unødig eller utidig opptrapping. Permanent eller regelmessig tilstedeværelse gir med andre ord staten større politisk handlefrihet.

Regjeringens ambisjon er å videreutvikle et forsvar med høy operativ evne, i form av kompetanse, mobilitet, fleksibilitet og ildkraft, som skal bidra til å håndtere nye typer sikkerhetsutfordringer både nasjonalt og internasjonalt.

Omstillingen av Forsvaret skal fortsette, men justert opp mot Soria Moria-ambisjonene. Vi skal ikke tilbake til gamle dager. Dette betyr ikke at det ikke kan være behov for visse kursjusteringer. Det har for eksempel blitt reist viktige spørsmål om ikke hæren er i ferd med å bli for liten til at vi skal kunne levere i henhold til våre ambisjoner hjemme og ute.

Forsvaret skal levere nærvær og operativ evne her hjemme, bidrag til ivaretakelse av samfunnssikkerhet og deltakelse i utenlandsoperasjoner. Det er en primæroppgave for Forsvaret å håndheve norsk suverenitet og å ivareta norske suverene rettigheter. Forsvaret foretar også myndighetsutøvelse på vegne av sivile etater på avgrensede områder. Dette er oppgaver som tilligger forsvaret i nord så vel som i resten av landet.

Regjeringen iverksatte allerede få uker etter tiltredelsen enkelte tiltak, mest for å utpeke en retning:

• Kystvaktens budsjett ble for 2006 økt med 15 millioner. I tillegg setter Sjøforsvaret av 35 millioner for å styrke tilstedeværelse av marinefartøyer i Nord-Norge, og for at en større del av marinens trenings- og øvingsaktivitet legges til Nord-Norge.

• Regjeringen har også besluttet å øke omfanget av den maritime flyovervåkningen ved å tilføre Orion-flyene 35 millioner kroner, noe som er et meget viktig bidrag til overvåkning av nordområdene.

• Til tross for reduksjoner i antall fartøy på havet, har fartøyressursene samlet sett blitt bedre. I løpet av to år skal alle helikopterbærende kystvaktfartøy være ferdig oppdatert og skal ta i bruk de første NH-90 helikoptrene. Kystvaktens evne til å løse pålagte oppgaver vil da være betydelig forbedret. Videre vil de gamle fregattene erstattes med nye, også disse med NH-90 helikopter, noe som innebærer en betydelig kapasitetsøkning.

Det er lett å forklare hvorfor Kystvakten er så viktig også i nord. Men vi må huske på at Kystvakten er en del av et større system, hvor både Orion-fly og god etterretning inngår. Marinenærvær spiller også en viktig rolle. Med så store havområder som vi kontrollerer, er dette relativt lett å forstå.

Imidlertid blir vi ofte spurt om hvorfor hæren behøver å være i nord, ettersom det ikke lenger er noen invasjonstrussel. La meg derfor slå fast at det er viktig å ha et landmilitært nærvær i nord. Store deler av Hærens virksomhet er lagt til Nord-Norge, og stikk i strid med hva mange synes å tro, er mye av styrkeproduksjonen gradvis flyttet fra sør til nord. I hovedsak foregår nå all utdanning av vernepliktige mannskaper i Nord-Norge, noe som er et helt sentralt rekrutteringsgrunnlag for utenlandsoperasjoner. Indre Troms er et av Hærens to tyngdepunkter. Garnisonen i Sør-Varanger er en av hærens høyest prioriterte avdelinger. Grensevaktstyrkens oppgaver vil kunne bli mer krevende i framtida som følge av at Russland reduserer overvåkningen og kontrollen på sin side av grensen. Det er jo for resten et ikke rent lite paradoks at vi i mange år synes at det var vel mange russere langs grensen, men nå blir vi litt bekymret for at de har blitt for få!

Forsvaret skal også være i stand til å delta internasjonalt i fredsstøttende operasjoner ute. Dette henger faktisk sammen med vår innsats her hjemme. Skal vi sende fredsbevarende styrker fra Hæren til Afghanistan eller Sudan, må de produseres hjemme. Slik får vi til langsiktig nærvær også for Hærens del hjemme, mens deres operasjoner i stor grad finner sted ute. Vi skal være vårt internasjonale medansvar bevisst, og se dette i sammenheng med vår hjemlige innsats. Begge deler inngår i dypeste forstand i vårt ønske om å bidra til en folkerettsbasert internasjonal orden.

Også når det gjelder det særdeles viktige arbeidet med overvåkning og etterretning i nord er Forsvarets kompetanse og evne til å løse oppgaven av avgjørende betydning. Vi må huske på at det å sikre et nasjonalt beslutningsgrunnlag gjennom tidsmessig overvåkning og etterretning også er en av Forsvarets primæroppgaver. De mange utfordringene i nordområdene illustrerer klart behovet for at norske myndigheter har tilgang til etterretnings- og overvåkningsinformasjon som gir et oppdatert situasjonsbilde, både når det gjelder spørsmål knyttet til ressurs- og miljøproblematikk og i forhold til den militære og sivile utviklingen våre nærområder.

Slik informasjon er viktig som grunnlag for dag-til-dag beslutninger så vel som for mer langsiktig planlegging. Relevant etterretning og overvåkning gir oss også mulighet til å utnytte tilgjengelige ressurser på en effektiv måte ved at de kan settes inn der det er behov for dem, når det er behov.

Med andre ord: Vi skal altså satse i Nord, også på Forsvaret. Men jeg vil så sterkt jeg kan understreke at dette ikke betyr at vi skal bevare det gamle slik det var. I den forsvarspolitiske debatten har det utviklet seg motsetninger mellom gammelt og nytt, og mellom nord og sør. Ofte har det blitt satt likhetstegn mellom ”nord” og ”gammeldags”, mens det på den annen side har vært satt likhetstegn mellom ”sør” og ”moderne”. La oss rett og slett avlyse denne koblingen mellom nord og gammeldags her og nå. Det som gjelder fra nå er at satsing i nord + moderne = sant.

Derfor har jeg ikke tenkt å love at ting blir ved det gamle hva gjelder base- og infrastruktur heller. Denne skal jo i bunn og grunn understøtte Forsvarets evne til å løse sine oppgaver på en best mulig måte, innenfor rammen av tilgjengelige ressurser. Vurderinger knyttet til framtidige basestruktur vil inngå som en viktig del av grunnlagsarbeidet for neste langtidsplan, som tentativt skal forelegges for Stortinget våren 2008. Dertil nedsetter i nær framtid et bredt sammensatt forsvarspolitisk utvalg, som sammen med Forsvarsstudien 07 forbereder grunnlaget for neste langtidsplan for Forsvaret.

Samarbeid med allierte land, øving og trening

Det har gjennom mange år vært et nært samarbeid med allierte land om militære aktiviteter i nord, blant annet gjennom ulike former for øvelser og trening. Utenlandsk trening i våre nordlige områder er viktig fordi det bidrar til å få allierte og andre partnere til å bli bedre kjent med våre spesielle utfordringer og problemstillinger. Tradisjonelt var dette knyttet til mulig felles innsats for å forsvare alliansen på Nordflanken. Men da invasjons-scenariet falt bort, gikk også volumet på akkurat den øvelsesaktiviteten ned.

Det er derfor svært gledelig at nivået på utenlandsk trening og øving igjen er nå igjen på vei oppover. Nivået på alliert trening i Nord-Norge ventes for eksempel å øke fra ca. 90 000 gjestedøgn i 2005 til sannsynligvis godt over 200 000 i inneværende år.

Jeg besøkte nylig den store vinterøvelsen Cold Response. Den dypt tragiske stridsvogns-ulykken som kostet to grenaderer livet satte sitt preg på oss alle. Men for øvrig er hovedinntrykket at øvelsesutbyttet var svært bra. Cold Response var basert på et scenario der en multinasjonal styrke med et FN-mandat skulle gå inn i et urolig land, Asando, for å opprette fred. Asando, et tenkt land, kunne ha ligget i Afrika eller Midt-Østen. Øvelsen var svært godt tilpasset mange av de internasjonale sikkerhetsutfordringer vi i dag står overfor, med hovedvekt på deployering av styrker til krisehåndteringsoperasjoner. Øvelsen inkluderte alt fra innsetting av styrker med høyintensive kamper til fredsbevarende operasjoner, der aggressive sivile demonstranter, bordingsoperasjoner og forhandlinger var noen av utfordringene. Altså; nye problemstillinger, men vi øvde i gamle og godt egnede områder.

Slike øvelser er viktige sett fra flere ståsteder. De viser at vi kan operere sammen med våre internasjonale partnere under de krevende klimatiske forhold i nord. Det å operere under nordnorske vinterforhold gir faktisk et øvingsutbytte både for oss og våre partnere som er relevant i forhold til utenlandsoperasjoner, selv om disse ofte finner sted under langt varmere himmelstrøk. Det er nemlig slik – noe for eksempel våre britiske venner ynder å legge vekt på – at ”if you can make it here, you’ll make it anywhere”. Har man først lært å operere effektivt under én type ekstremt klima, kan man lett overføre til andre. Enten man opererer i minus 30 eller pluss 50 grader må man nemlig bruke så mye energi på å ta vare på seg selv og sine avdelinger at det gir betydelig overføringsverdi.

På toppen av det hele tilfører øvelser av denne typen betydelige midler til den lokale økonomien.

Også på andre måter ønsker vi å trekke våre allierte og våre partneres interesse i retning av våre områder. Norske Orion-fly har høstet mye ros for sin deltakelse i NATOs overvåkningsoperasjon i Middelhavet, ”Active Endeavour”, og har således vist at de har relevans langt utenfor for eget nærområde. Vi er rett og slett svært gode på maritim patruljeflyving. Derfor ser vi nå nærmere på muligheten for å etablere et internasjonalt treningssenter for maritime patruljefly på Andøya, et såkalt ”Centre of Excellence”. Der har vi utmerkede fasiliteter for denne type virksomhet. Vi har luftrom og store havområder tilgjengelige for trening, både når det gjelder dypvanns operasjoner og operasjoner på grunnere områder. Vi har utfordrende værforhold. Vi har muligheten for å trene sammen med marine og kystvakt. Mulige fokusområder for et slikt tenkt senter er anti-ubåt operasjoner, søk og redning (SAR), overvåkning og internasjonale operasjoner.

Island

I forbindelse med den nylig annonserte beslutningen fra amerikansk side om å trekke ut sine lufttyrker fra Island, har vi fått demonstrert at vi ikke kan ta for gitt at alliert tilstedeværelse i nord vil ligge fast. Island er en viktig partner i NATO, og Norge og Island har felles interesse i å bevare øvrige allierte lands interesse for nordområdene. Innenfor så vel NATO som det nordiske samarbeidet har vi løpende kontakt med islandske myndigheter, og det vil i denne sammenheng være naturlig å vurdere nærmere muligheten for økt samarbeid. I likhet med oss står også Island overfor nye utfordringer, ikke minst når det gjelder økt skipstrafikk og transport av for eksempel LNG som vil gå rett sør for Island på vei til USA.

Forsvarssamarbeid med Russland

Et godt samarbeid med Russland er en forutsetning for stabilitet og forutsigbarhet i nord. Dette gjelder også sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål og militære forhold. Det har etter hvert utviklet seg et konstruktivt samarbeid mellom Russland og Norge med hensyn til forsvarsrelaterte spørsmål. Dette gjelder særlig kontakten mellom militære myndigheter i nord på begge sider av grensen, og kontakten mellom Kystvakten og den regionale grensevakten på russisk side. Dette er av uvurderlig betydning, ikke minst i forbindelse med eventuelle episoder eller kriselignende situasjoner.

Vi arbeider aktivt for ytterligere å intensivere dialogen med Russland på det forsvarsrelaterte området. Det legges stor vekt på å videreutvikle det samarbeidet som allerede eksisterer på områder som søk og redning, utveksling av fiskeriinspektører, gjensidige fartøybesøk og informasjonsutveksling.

La meg også nevne et par konkrete samarbeidsprosjekter med Russland som har vært meget vellykkede. Omskolering av russiske offiserer, som startet i opp i mars 2000 med høgskolen i Bodø som faglig ansvarlig, har vært en suksess. Det forsvarsrelaterte miljøsamarbeidet AMEC, som også involverer USA og Storbritannia, har redusert faren for atomforurensning i nord. Disse prosjektene har også bidratt til å bedre samarbeidsklimaet mellom våre to land på mer generell basis.

Det er i utgangspunktet også etablert gode samarbeidsordninger med Russland når det gjelder fiskerikontroll. Samtidig kan det ikke stikkes under en stol at ressursene som er avsatt på russisk side til dette formål er mangelfulle, noe som fører til at kontrollhyppigheten er altfor lav. Uten en intensivering av innsatsen på russisk side er det vanskelig å få iverksatt kontrolltiltak som virkelig monner i forhold til det omfattende tyvfisket som i dag foregår i Barentshavet.

Avslutning

Avslutningsvis vil jeg igjen understreke at Forsvaret har en naturlig plass i og er en nødvendig del av satsingen i nord. Regjeringen vektlegger militær tilstedeværelse og synlighet i regionen som et ledd i en bredere politisk satsing.

Forsvarets rolle i suverenitetshevdelse og ressursforvaltning i nord er ikke på vei ned, men opp. Det er et eksempel nettopp på at vi er oss vårt ansvar bevisst, og at vi evner å følge det opp i praksis. Målet er at det skal fortsette slik.

Den militære tilstedeværelsen og evnen til å håndtere situasjoner som måtte dukke opp skal være et klart signal om våre interesser, verdier og prioriteringer i nord, samt demonstrere engasjement og forpliktelse.

Som vi allerede har hørt skal den overordnede, norske satsingen på nordområdene skal kjennetegnes av tre stikkord, henholdsvis aktivitet, nærvær og kunnskap. Dette skal også gjelde for vår moderne og fremtidsrettede satsing på Forsvaret i nord.

Tusen takk for oppmerksomheten.